En gud som må dø
HVA er en gud? Ordet «gud» betyr en som er «mektig». Uttrykket blir ofte brukt om hva som helst som blir tilbedt som noe mektig eller tilskrevet makt til å gjøre godt eller ondt mot sine tilbedere. En gud kan være en gjenstand, en person, en gruppe mennesker eller en organisasjon.
Den gud vi nå skal drøfte, er en gruppe eller klasse mennesker. Den er det som Bibelen kaller «den lovløse» (NTN) eller «lovløshetens menneske» (NW). Apostelen Paulus har gitt oss følgende beskrivelse, av denne guden:
«Han . . . som står imot [trosser den allmektige Gud] og opphøyer seg mot alt som tilbes og kalles gud. Ja, han tar sete i Guds tempel og gjør seg selv til gud.» — 2 Tess. 2: 3, 4, NTN.
Hvem er det denne beskrivelsen av «lovløshetens menneske», passer på? Vi kan svare med et motspørsmål: Hvem er det som har gitt seg selv titler i likhet med «Hans velærverdighet», «Far» og «Hellige Far» direkte i strid med Jesu ord i Matteus 23: 8—12? (Se også Job 32: 21, 22.) Har ikke både det katolske og det protestantiske presteskap gjort dette? Betrakter de ikke «Guds hjord» som sin hjord, og prøver de ikke mange steder av all makt å hindre andre i å tale til menneskene i deres sogn eller distrikt om Guds Ord hvis det som disse andre sier, er i strid med presteskapets lære? (1 Pet. 5: 2) De legger derved den samme innstilling for dagen som jødenes religiøse ledere hadde til Jesu forkynnelse. (Luk. 11: 52) Tenk også over hvordan de jødiske ledere handlet før hans tid. — Esek. 34: 1—6; Mika 3: 5.
Presteskapet har brukt sin innflytelse for å få verdslige myndigheter til å forby eller hindre det arbeid som blir utført av dem som forsøker å lære folk Bibelens sannhet. Mange geistlige har benektet at Bibelen er inspirert, og de kaller dens innhold «myter» og sier at den er «foreldet» og ikke kan etterleves i vår tid. Derved setter de sitt eget ord over Guds og viser at de er lovløse i forholdet til Gud.
Samtidig med at kristenhetens geistlige har søkt å opphøye seg ved å innta en guddommelig stilling, har de gjort mange høyst ugudelige gjerninger. De har gjort seg til verdens venner og dermed til den sanne Guds fiender, som Jesu halvbror Jakob skrev. (Jak. 4: 4) De har stått i et fortrolig forhold til og vært rådgivere for verdslige politikere og finansfyrster, og de har tjent som visergutter for krigshissere og militære ledere. Vi kan også finne dem som feltprester som velsigner dødbringende krigsvåpen og ber om seier på begge sider i kriger mellom såkalte «kristne» nasjoner.
Presteskapet har derved gjort seg selv til en mektig del av «Babylon, den store», den falske religions verdensrike, som i symbolsk språk blir kalt «den store by som har kongedømme over kongene på jorden». (Åpb. 17: 18) Dette er den religiøse «store skjøge», som «kongene på jorden drev hor med», mens «de som bor på jorden, ble drukne av hennes horelevnets vin». — Åpb. 17: 1, 2.
Det skal dømmes av den allmektige Gud
Fordi «lovløshetens menneske» framstiller seg selv som en gud, må det bli dømt av Jehova, den allmektige Gud. Jesus Kristus henviste til Salmenes bok, som omtaler mektige menn som «guder». Disse mennene, som var ledere og dommere, var urettferdige mennesker, og i den salmen hvor de blir kalt «guder», står det videre: «Men sannelig, som mennesker skal I dø, og som en av fyrstene skal I falle.» — Sl. 82: 1—7; Joh. 10: 34—36.
Den geistlige klasse, «lovløshetens menneske», som «gjør seg selv til gud», er ikke udødelig, men kommer til å dø som vanlige mennesker. Den kan sammenlignes med forræderen Judas Iskariot, som ble kalt «ødeleggelsens sønn». (Joh. 17: 12; 2 Tess. 2: 3, NW) Til tross for at dette fyrstelige «lovløshetens menneske» opphøyer seg «mot alt som tilbes og kalles gud», kommer det til å falle. Det vil bli tilintetgjort av Jehovas Messias.
Hvordan kommer «lovløshetens menneske» til å bli ødelagt? La oss se hva som skal skje med «Babylon, den store», for som den mest fremtredende del av den falske religions verdensrike må «lovløshetens menneske» komme under samme dom som det. Ifølge Bibelens beskrivelse rir «Babylon, den store» på et skarlagenrødt «dyr». Dette dyr er et symbol på den internasjonale organisasjon for fred og sikkerhet, som nå heter De forente nasjoner. Den blir kalt en «åttende konge», den åttende verdensmakt som er omtalt i Bibelens profetier. — Åpb. 17: 1—11.
Kristenhetens presteskap har omtalt denne internasjonale organisasjon for fred og sikkerhet i meget rosende ordelag og til og med tilskrevet denne ukristne organisasjonen en messiansk rolle. De kalte dens forgjenger, Folkeforbundet, for «det politiske uttrykk for Guds rike på jorden». «Lovløshetens menneske» ønsker at denne internasjonale organisasjonen skal frelse verden fra en tredje verdenskonflikt, en krig med kjernefysiske våpen.
Men Bibelen forutsier at de ti regjerende «horn» på det symbolske «dyret» skal «hate skjøgen og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild». (Åpb. 17: 16) Når verdens herskere får avsmak for Babylon den stores falskhet, hykleri, griskhet, urenhet og lovløshet, vil «lovløshetens menneske» måtte lide samme straff som henne. Alle mennesker vil bli klar over at den geistlige klasse har dosert falsk lære og deltatt i verdslig politikk, i kriger og revolusjoner, og de rikdommer deres organisasjoner har skaffet seg ved å utbytte folk, vil bli tatt fra dem.
Noen oppfatter det som helligbrøde når det blir sagt at kirkebygningene, hvor geistligheten sitter og tar imot æresbevisninger som en gud, skal bli lagt i ruiner og at de fromme menn i kappe og krage skal bli ødelagt sammen med «Babylon, den store». De religiøse jøder i det første århundre ble likeledes rystet over forutsigelsene om at Jerusalem og dets tempel skulle bli ødelagt. Men ikke desto mindre kom ødeleggelsen i år 70 e. Kr. (Matt. 24: 1, 2) Åpenbaringsboken viser at det på samme måte kommer til å være noen som sørger over Babylon den stores endelige fall, nemlig de som har hatt økonomiske fordeler av sine forbindelser med henne. — Åpb. 18: 9—19.
Fullbyrdelsen av dommen over «lovløshetens menneske» kommer fra Gud ved hans regjerende Sønn, Jesus Kristus, selv om den blir utført av de politiske herskere. Bibelen gir Gud æren for ødeleggelsen av «Babylon, den store» og viser at det er han som skal lovprises for å ha forårsaket dens fullstendige fall. — Åpb. 18: 5, 8, 20; 19: 1—3.
På denne måten oppfylles den uttalelsen Paulus kom med om «lovløshetens menneske», som «Herren Jesus skal fjerne med sin munns ånde og gjøre til intet ved tilkjennegivelsen av sitt nærvær». (2 Tess. 2: 8, NW) Herren Jesus Kristus, som har vært usynlig nærværende som Rikets konge siden 1914, vil nå snart med hast iverksette denne ødeleggelsen. Selv om jordiske konger blir brukt som redskaper i denne forbindelse, er det den «ånd» eller påvirkende kraft som utgår fra hans munn, som forordner ødeleggelsen.
Unngå «ethvert urettferdig bedrag»
En stor fare truer alle som følger geistligheten. Apostelen sa følgende om dette: «Den lovløses nærvær er . . . med ethvert urettferdig bedrag overfor dem som går til grunne, som en gjengjeldelse fordi de ikke tok imot kjærligheten til sannheten, så de kunne bli frelst. Det er derfor Gud lar en villfarelses virksomhet komme til dem, så de kan komme til å tro løgnen, for at de alle skal kunne bli dømt fordi de ikke trodde sannheten, men fant behag i urettferdighet.» — 2 Tess. 2: 9—12, NW.
Det finnes nå tilstrekkelig materiale til å kunne identifisere «lovløshetens menneske» på en tydelig måte. I våre dager har frafallet nådd en klimaks. Dets dårlige frukter er blitt fullmodne og blir avslørt som råtne, slik at alle som søker etter sannheten, kan finne den. Mennesker som har ’kjærlighet til sannheten’, bør foreta grundige undersøkelser, sa de unngår å følge ethvert «urettferdig bedrag». Det er viktigere og mer livsnødvendig for alle å finne og ta imot sannheten enn å klynge seg til et bedrag, selv om vi og våre forfedre har vært fanget av det i generasjoner. Det kan bety liv for oss, for Gud lar en «villfarelses virksomhet» komme til dem som tror løgnen, som betrakter «lovløshetens menneske» som Guds representant, ja, endog som «gud», og setter hans ord over den allmektige Guds ord, slik de står nedtegnet i Bibelen.
Gud sender ikke direkte denne «villfarelses virksomhet», men han lar den komme til de bedratte for å påvise at det er dette de egentlig vil ha. (Se også Hebreerne 4: 12.) På denne måten kan alle oppriktige mennesker se at Gud feller en rettferdig dom. (Åpb. 19: 2; 2 Tess. 1: 6—8) De som ’tror løgnen’, vil på grunn av at de ikke ’tar imot kjærligheten til sannheten’, bli å finne blant «dem som går til grunne» når deres «gud», «lovløshetens menneske», lider døden.
Av denne grunn er det nå forstandig å ta seg tid til å granske det materiale som identifiserer og avslører «lovløshetens menneske». De som gjør dette, vil til sin store glede få se at Gud har gitt strålende løfter, som er blitt fordunklet av den falske lære som kristenhetens presteskap har forfektet. Ved å ’ta sete i Guds tempel og gjøre seg selv til gud’ har «lovløshetens menneske» hindret folk i å lære om og bli kjent med den sanne Gud, Jehova, og hans kjærlige egenskaper og hensikter overfor menneskeheten.
En som oppriktig søker sannheten og går inn for å få vite mer enn hvem som er «lovløshetens menneske», vil dessuten forstå at Guds gode hensikt med menneskeheten om kort tid vil bli gjennomført. Ødeleggelsen av dem som har stilt Gud i et falskt lys, vil bli etterfulgt av en fullstendig tilintetgjørelse av den nåværende tingenes ordning. De som ’tar imot kjærligheten til sannheten, så de kan bli frelst’, vil få overleve og få leve på en renset jord. Dette vil bli drøftet i neste nummer av Vakttårnet. — Åpb. 19: 19—21; 7: 9—17; 21: 1—4; Sef. 2: 3.