-
Er tungetale et bevis for sann tilbedelse?Vakttårnet – 1963 | 1. oktober
-
-
om å forkynne «dette evangelium om riket» kjennetegner en som har den hellige ånd i vår tid. — Gal. 5: 22, 23; Matt. 24: 14.
Hva er det da som til sine tider kaster folk på religiøse møter ned fra stolene og får dem til å rope og tale i tunger? Ettersom Bibelen tydelig viser at det ikke er Guds ånd, må det være noe som skyldes Satans og hans demoners virksomhet, såfremt det ikke skyldes sinnsbevegelser eller mentale forstyrrelser. Apostelen Paulus advarte om at «Satan selv skaper seg om til en lysets engel», og at han ville bedra mange «med all løgnens makt og tegn og under, og med all urettferdighetens forførelse». — 2 Kor. 11: 14; 2 Tess. 2: 9, 10.
De som streber etter disse mirakuløse gavene som Gud ikke lenger gir sitt folk, blir utsatt for et slikt bedrag fra Satan, og resultatet er ofte frastøtende. D. A. Hayes beretter i sin bok The Gift of Tongues om krampaktige anfall og følelsesutbrudd, og han beskriver også en hendelse som har mye til felles med det andre har fortalt om: «For ikke lenge siden var det en dame i Los Angeles som hadde den gave å tale i tunger, og en vel ansett kineser som hørte på, sa at hun talte den samme kinesiske dialekten som ham. Da han ble bedt om å tolke det hun hadde sagt, ville han ikke gjøre det og sa at språket var så grovt som vel mulig.»
Et slikt grovt språk er karakteristisk for de onde ånder. Såkalt «tungetale» i vår tid er altså ikke et bevis for sann tilbedelse. Nei, Jesus sa at hans disipler skulle kjennes ved at de hadde innbyrdes kjærlighet.
-
-
Baksiden av en løpeseddelVakttårnet – 1963 | 1. oktober
-
-
Baksiden av en løpeseddel
FØLGENDE opplevelse ble fortalt av et kvinnelig vitne for Jehova på et områdestevne i Illinois: «Jeg vokste opp i en katolsk familie, og jeg hadde gått i flere forskjellige kirker da jeg til slutt bestemte meg for ikke å gå i noen av dem mer, ettersom det var ’noe som manglet’. Da jeg kom hjem fra arbeid en dag for flere år siden, fant jeg en løpeseddel som innbød til et av Jehovas vitners offentlige foredrag. Foredragets tittel eller navnet Jehovas vitner vakte ikke noen interesse hos meg, for jeg hadde aldri hørt om dem før. Jeg visste i virkeligheten ikke engang hvem Jehova var! Men i budskapet på baksiden av løpeseddelen ble følgende spørsmål stilt: ’Hvor godt kjenner du din bibel?’ Dette vakte min interesse.
«Jeg hadde alltid ønsket å kjenne Bibelen, og derfor skrev jeg etter bibeloversettelsen New World Translation og vedla en sjekk og gikk så bort på hjørnet og postla brevet før jeg laget aftens. Etter at jeg hadde fått Bibelen, fikk jeg en lørdag formiddag besøk av et kvinnelig vitne. I løpet av samtalen ble jeg klar over at hun visste en god del om Bibelen. Jeg nevnte at jeg skulle ønske jeg kjente Bibelen, og et studium ble straks opprettet. Da hun var gått, slo min mann ut med hendene og sa: ’Jeg vil ikke ha noe med disse menneskene å gjøre!’ Uten å vite noe om ’disse menneskene’ leste jeg nesten hele boken ’Gud er sanndru’ den natten. Om morgenen sa jeg til ham at dette var den eneste boken om religion jeg noensinne hadde lest, som virket fornuftig. Det tok ikke lang tid før han også begynte å ta del i studiet.
«Så døde min mor. Min søster ringte til meg, og hun sa: ’Studer ikke mer sammen med disse menneskene. Mors død og ditt studium av Bibelen gjør deg helt forvirret. Jeg vil komme og snakke deg til rette og trøste deg.’ Den kvelden leverte jeg boken ’Gud er sanndru’ til henne, og uken etter startet jeg et studium, som fortsatte helt til vi begge innvigde oss til Jehova og ble døpt på den samme dagen. Min mann som ikke ville ha noe å gjøre med ’disse menneskene’, ble døpt 14 måneder senere. Jeg takker Jehova Gud for at han sendte noen for å utbre livets Ord, og jeg takker den som la igjen en liten løpeseddel ved vår dør da vi ikke var hjemme.»
-