Hvorfor vil en kjærlig Gud kreve hevn?
«Gud er kjærlighet.» — 1. Joh. 4: 8.
1. Hva vil hjelpe oss til å forstå at det ikke er selvmotsigende at en kjærlig Gud vil kreve hevn?
VIL en kjærlig Gud kreve hevn? Hvordan kan det være tilfelle? Er ikke den tanke at en kjærlig Gud skulle gjøre noe for å kreve hevn, selvmotsigende? Det kan virke slik. Men la oss se litt på de kjærlige egenskaper Skaperen legger for dagen. Da vil vi bedre forstå hvordan hans hevn kommer inn i bildet.
2. Hvorfor kan vi si at Guds kjærlighet er den høyeste grad av kjærlighet? Nevn noen av de kjærlige foranstaltninger han har truffet til gagn for oss. (Sal. 136: 1—6)
2 Guds kjærlighet er stor. Den er den høyeste grad av kjærlighet. Og Gud har vist oss mennesker kjærlighet på utallige måter. Tenk for eksempel på jorden, som vi bor på. Bibelen sier at ’Gud gav jorden til menneskene’. (Sal. 115: 16) Og for en enestående gave det er! Tenk på hvordan Gud på en kjærlig måte la forholdene til rette for at vi skulle kunne bo på jorden. Han anbrakte jorden slik i himmelrommet at den ville få akkurat den rette mengde varme og lys fra solen, og han kledde den med grønne planter og trær og blomster i alle regnbuens farger. Som et utslag av sin store kjærlighet skapte han også en mengde dyr, fugler og fisker og sørget for at det fantes rikelig med korn og annen mat. — Sal. 104: 1, 13—15.
3. Hvordan la Gud kjærlighet for dagen da han skapte oss mennesker?
3 Men Guds kjærlighet til oss kommer ikke bare til uttrykk i det han har skapt til gagn for oss. Den kommer også til uttrykk i den måten han har skapt oss på. Han har skapt oss slik at vi er i stand til å glede oss over hans skaperverk. Hvor godt uttrykker ikke salmisten dette! Han sier: «[Jehova] . . . Jeg takker deg, fordi jeg er skapt på skremmende, underfull vis.» (Sal. 139: 1, 14) På grunn av sin kjærlighet og gavmildhet har Gud gitt oss øyne, så vi kan se skjønnheten i verden omkring oss, ører, så vi kan glede oss over musikk og andre menneskers stemmer, og nese, så vi kan kjenne duften av mat og angen av blomster. Som det ypperste har han gitt oss en hjerne, som resonnerer og husker og koordinerer kroppens bevegelser. Ja, vi kan ikke annet enn undre oss over hvor rikt Gud har utrustet oss. «Gud er kjærlighet.» — 1. Joh. 4: 8.
Gud kommer i sin kjærlighet menneskene til unnsetning
4. Hvordan kom Guds kjærlighet til uttrykk i Edens paradis?
4 Da Gud skapte Adam, det første menneske, satte han ham i det vakre paradiset i Eden. For en glede det må ha vært for Adam å se alle de kjærlige foranstaltninger Gud hadde truffet til gagn for ham! Senere skapte Gud Eva og førte henne til Adam. Hvilken glede må det ikke ha vært for Eva at hun den første dagen i sitt liv kunne bli forent med en ektemann og et hode som ville elske og lede henne! I samsvar med Guds vilje skulle de samarbeide om å forskjønne og befolke jorden og herske over dyrene på en kjærlig måte. Hvilke storslagne utsikter var det ikke Gud holdt fram for dem!
5. a) Hvordan gjorde våre første foreldre seg uverdige til Guds kjærlighet? b) Men hvordan viste Gud likevel deres etterkommere kjærlighet?
5 Men de fikk dessverre aldri del i dette. En åndeskapning ble selvisk og opprørsk og skilte seg fra Guds kjærlighet og gjorde seg til Satan Djevelen. Djevelen overtalte Eva og gjennom henne Adam til å følge en uavhengig handlemåte. Derved slo de inn på en selvisk vei. De viste at de på ingen måte var verdige sin Skapers kjærlighet. Gud uttalte med rette dødsdommen over disse forsettlige synderne. Men i sin kjærlighet til menneskeheten lot han dem få leve lenge nok til at de fikk barn. Hvis ikke han hadde gjort det, ville ikke vi ha levd i dag. Trass i at menneskeslekten nå hadde arvet synd og død fra våre første foreldre, tilveiebrakte dessuten vår kjærlige Gud et grunnlag for håp. — 1. Mos. 3: 16—23; Rom. 8: 20, 21.
6. Hvilken uttalelse som Gud kom med i Eden, var et uttrykk for hans kjærlighet, og på hvilken måte?
6 På hvilken måte? Helt fra opprørets begynnelse gjorde Gud det kjent at han ville oppreise en «ætt». Han skulle sende denne Ætt fra sin trofaste himmelske organisasjon for at han skulle oppheve skadevirkningene av det Djevelen og Adam og Eva hadde gjort. Allerede i Edens hage erklærte imidlertid vår kjærlige Gud at han ville ta hevn over Satan og også over alle andre som ville gjøre seg til en del av Satans «avkom» eller ætt ved å vende seg bort fra Guds kjærlighet. — 1. Mos. 3: 15; Åp. 12: 9.
’KJÆRLIGHETENS GUD’ OG ’HEVNENS GUD’
7. Hvilken grunn har vi ifølge 5. Mosebok 32: 43 til å være glade?
7 På denne måten erklærte ’kjærlighetens Gud’ at han også er en ’hevnens Gud’. Men det vil være riktig av ham å ta hevn over sine fiender. Hvorfor det? Jo, det vil gjøre det mulig for alle som elsker Gud, å glede og fryde seg. Ja, vi kan allerede nå glede oss over at Gud vil sørge for at vi får del i hans foranstaltning for evig liv. Legg merke til hva Gud inspirerte Moses til å si: «Vær glade, dere nasjoner, med hans folk, for han skal hevne sine tjeneres blod, og han skal ta hevn over sine motstandere.» — 5. Mos. 32: 43, NW.
8, 9. a) Hvilke to ting har Gud til hensikt å gjøre som et utslag av sin kjærlighet? b) Hvilken enestående gave har Gud i sin kjærlighet gitt oss?
8 Ja, det er vår kjærlige Guds hensikt å vise at hans styre er rettmessig, og befri dem som elsker ham, fra deres fiender. Han vil til og med befri oss fra den store fiende døden, som vi er blitt underlagt på grunn av arv fra våre første foreldre. (Rom. 5: 12) Men hvordan gjør Gud det? Bibelen sier at han gjør det ved å gi sin Sønn: «Gud er kjærlighet. Og Guds kjærlighet ble åpenbart blant oss da han sendte sin enbårne Sønn til verden for at vi skulle ha liv ved ham. Kjærligheten er ikke det at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.» — 1. Joh. 4: 8—10; 1. Kor. 15: 25, 26.
9 Gud sendte således sin Sønn, Jesus Kristus, for at han skulle befri oss fra den død vi er blitt underlagt på grunn av den synd vi har arvet fra Adam. Ja, som Bibelen sier i 1. Timoteus 2: 6, gav Kristus «seg selv som løsepenge for alle» som viser tro på ham. Jesus kunne derfor si om sine får-lignende etterfølgere: «Jeg er kommet forat de skal ha liv, og det i overflod», ja, evig liv. — Joh. 10: 10, UO.
10. a) Hvorfor er ’kjærlighetens Gud’ også en ’hevnens Gud’? b) Hvorfor er det så viktig i dag at vi kjenner og adlyder Gud?
10 Men Bibelen sier gjentatte ganger at ’kjærlighetens Gud’ også er en ’hevnens Gud’. Hvorfor det? Fordi det ikke er forenelig med Guds kjærlighet å tolerere det onde i det uendelige. (Nah. 1: 2; 5. Mos. 32: 35, 41) Det er derfor apostelen Paulus skriver om det som skal skje «når Herren Jesus åpenbarer seg fra himmelen sammen med sine engler i makt og velde. Han kommer med flammende ild og fører straff over dem som ikke kjenner Gud og som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium». (2. Tess. 1: 6—9) Hvor viktig er det ikke derfor at vi lærer Gud å kjenne! I denne forvirrede verden med dens mangfoldighet av religioner er det av største betydning at folk, som Bibelen sier, ’søker den sanne Gud, om de kanskje kan finne ham’! — Apg. 17: 27.
LIKEVEKT MELLOM HEVN OG KJÆRLIGHET
11, 12. a) Hvilke forhold utviklet seg på et tidlig stadium i menneskenes historie, og hva ble det nødvendig at Gud gjorde? b) Hvordan var det likevekt mellom Guds hevn og Guds kjærlighet?
11 Men la oss vende tilbake til begynnelsen av menneskenes historie. Det vil hjelpe oss til bedre å forstå forholdet mellom Guds kjærlighet og Guds hevn. Gud hadde i sin kjærlighet latt Adams etterkommere formere seg, men egensindige mennesker reagerte ikke positivt på denne kjærlighet. Etter cirka 500 år sendte Jehova derfor sin profet Enok for at han skulle kunngjøre Guds dom over alle de onde på grunn av deres ugudelige gjerninger og de trassige ord de rettet mot Gud. (Jud. 14, 15) Så gikk det enda 1000 år. Da hadde den gamle verden nådd et lavmål hva umoral og vold angikk. Som Guds Ord sier: «Jorden ble stadig verre i Guds øyne; den ble full av lovløshet. Da Gud så på jorden, var den fordervet.» — 1. Mos. 6: 11, 12.
12 Hva ville så Gud gjøre? Ville han kreve hevn? Ja! Men også her kom hans kjærlighet i forgrunnen. Hvordan kan vi si det? På den tiden var det bare en familie på jorden som gjorde Guds vilje. Det var Noahs familie. Noah blir i Bibelen omtalt som en «rettferdighetens talsmann». Jehova fikk i sin kjærlighet Noah til å bygge en ark for at han skulle ’berge sin familie’. Så kom den verdensomfattende vannflommen, som utslettet alle de onde menneskene Noah var omgitt av. (2. Pet. 2: 5; Hebr. 11: 7) Hele jorden ble renset for lovløshet og umoral, slik at den igjen ble et sted som egnet seg til bolig for menneskene. — 1. Mos. 6: 9, 22; 7: 21—23; 8: 15—17.
13. Var det ukjærlig av Jehova å dømme Sodoma og Gomorra? Begrunn svaret.
13 Menneskene var imidlertid ikke blitt kvitt de syndige tilbøyeligheter de hadde arvet fra Adam, og snart begynte gudløse mennesker igjen å legge dårlige egenskaper for dagen. (Sal. 51: 7) Ta for eksempel innbyggerne i Sodoma og Gomorra, som bodde i et område som en gang var «likesom [Jehovas] hage». Bibelen sier at «folk i Sodoma var onde og syndet grovt mot [Jehova]». De var homoseksuelle og vek ikke tilbake for å bruke vold for å tilfredsstille sine lyster. (1. Mos. 13: 10, 13; 19: 4—11) Den kjærlige Gud, Jehova, bestemte seg for å tilintetgjøre disse byene, slik at den rettferdige Abraham og hans nevø Lot ikke lenger skulle behøve å lide på grunn av slike onde mennesker. I egenskap av «hele jordens dommer» gjorde Jehova «det som rett er», som 1. Mosebok 18: 25 sier. Han utfridde Lot og hans to døtre, men lot det regne ild og svovel over Sodoma og Gomorra og fjernet således det onde fra hele området. — Luk. 17: 29; Jud. 7.
14, 15. a) Var egentlig kanaaneerne uskyldige? Forklar. b) Var det riktig av Gud å kreve hevn over dem?
14 Mange år senere gjorde Jehova igjen «det som rett er» mot sitt folk, Israel. Hvordan? Ved at han traff tiltak for å drive kanaaneerne ut av det lovte land. (5. Mos. 18: 9—12) ’Men var det ikke urettferdig å gjøre dette mot de uskyldige kanaaneerne?’ vil noen kanskje spørre. ’De uskyldige kanaaneerne’? De var så visst ikke uskyldige! De gjorde avskyelige ting. De gjorde seg skyldig i barneofringer og i alle former for seksuell urenhet, i blodskam, ekteskapsbrudd, homoseksualitet og bestialitet. I forbindelse med tilbedelsen av sine falske guder ofret de sine barn ved å kaste dem levende inn i ilden. De hadde dessuten kvinnelige og mannlige tempelprostituerte.a Jehova sa derfor til sitt folk: «Gjør dere ikke urene med noe slikt! For med alt dette har de gjort seg urene, de folkeslag som jeg vil drive ut for dere. Landet er blitt urent, og jeg vil straffe det for synden, så det spyr ut dem som bor der.» — 3. Mos. 18: 1—25.
15 Det var av kjærlighet til sitt folk at Jehova befalte israelittene å jage bort disse ugjerningsmennene. Deres urene levesett satte hans folk i fare. Det var avskyelig i Jehovas øyne. Gud var derfor i sin fulle rett da han krevde hevn. — Sal. 106: 34—40; 5. Mos. 18: 12.
16. Hvordan viste Gud Israel kjærlighet og tålmodighet?
16 Hvordan handlet så Jehova Gud med Israels folk? Han viste dem inderlig kjærlighet. Moses beskrev det så vakkert i 5. Mosebok 32: 11, 12: «Som en ørn får ungene til å fly fra redet og svever over dem, slik bredte han ut sine vingefjær, tok og bar ham på sine vinger. [Jehova] alene førte ham, ingen fremmed Gud var med ham.» Men med tiden fikk fremmede guder innpass i Israels tilbedelse. Den Gud som hadde erklært at han ville ta hevn over sitt folks fiender, måtte nå også ta hevn over sitt eget folk. Men hvor stor tålmodighet viste ikke Jehova Israel! I 900 år tålte han deres egensindighet! I hele denne tiden rakte han en barmhjertig hånd ut mot dem. «Jeg vil ikke at den ugudelige skal dø,» sa Jehova Gud, «men at han skal vende om fra sin onde ferd og leve. Vend om, vend om fra det onde livet dere fører! Hvorfor vil dere dø, israelitter?» — Esek. 33: 11.
17. a) Hvilken advarsel gav Gud Israel? b) Hvordan viste Gud israelittene kjærlighet, selv om han også tok hevn?
17 Gang på gang advarte Gud sitt folk om hvilke følger deres avgudsdyrkelse, deres umoral og deres utgytelser av uskyldig blod ville få. Men til slutt måtte Jehova kreve hevn over Israel. Han gjorde det ved å sende kong Nebukadnesar av Babylon mot dem og ødelegge Jerusalem og templet. De overlevende ble ført til Babylon. Men da det hadde gått 70 år, lot Gud Babylon bli omstyrtet, slik at en liten, takknemlig gruppe kunne vende tilbake til sitt land og gjenoppta den rene tilbedelse der. — 2. Kong. 24: 3, 4; 2. Krøn. 36: 12—21; Esra 1: 1—3; Hebr. 12: 6.
JESUS TALER OM KJÆRLIGHET OG HEVN
18. Hva sa Jesus om a) Guds kjærlighet? og b) Guds hevn?
18 Hva sa så Jesus Kristus om Guds kjærlighet og Guds hevn? Han henledet for det første oppmerksomheten på sin Fars kjærlighet og sa: «Så høyt har Gud elsket verden [menneskeverdenen] at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh. 3: 16) Men nølte han med å tale om Guds hevn? Slett ikke! Bibelen sier at Jesus «elsket rettferd og hatet urett», akkurat som sin Far. Han hatet i særdeleshet de religiøse lederes lovløshet og blodskyld. (Hebr. 1: 9; Sal. 11: 5, 7) Han la aldri fingrene imellom når han talte til eller om de jødiske prestene på hans tid. I Bergprekenen omtalte han dem tre ganger som «hyklerne». (Matt. 6: 2, 5, 16) Han sa til dem: «Dere har djevelen til far.» Dermed knyttet han dem til ’slangens avkom’. (Joh. 8: 44; 1. Mos. 3: 15) Bare tre dager før Jesus ble myrdet, fordømte han disse jødiske religiøse lederne i folkets påhør. Han sa: «Slanger og ormeyngel! Hvordan kan dere unngå å bli dømt til helvete [gresk: Gehenna]?» — Matt. 23: 13—33.
19. a) Hvorfor kan vi si at den holdning Jesus la for dagen, og det advarselsbudskap han forkynte, var uttrykk for kjærlighet? b) Men hva gjorde Jehova med rette?
19 Betydde dette at Jesus var ukjærlig? Slett ikke. Jesus visste at jødene ville komme til å legge enda større skyld til sin blodskyld ved å drepe ham. Likevel sa han: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt!» (Matt. 23: 37, 38; Apg. 3: 13—15) Trettisju år senere inntok den romerske hær Jerusalem og ødela templet. Hele 1 100 000 av byens opprørske innbyggere omkom i denne katastrofen. Det var tydelig for alle og enhver hva Jesu profetiske ord hadde betydd. Jehova hadde med rette krevd hevn!
20. Hvilken interessant uttalelse finner vi i Jesaja 61: 1, 2 i forbindelse med kjærlighet og hevn?
20 Flere hundre år tidligere hadde Jesaja, en av de profetene som ble myrdet i det gamle Jerusalem, sagt: «Herrens, [Jehovas] Ånd er over meg, fordi [Jehova] har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de saktmodige; . . . til å utrope et nådens år fra [Jehova] og en hevnens dag fra vår Gud, til å trøste alle sørgende.» — Jes. 61: 1, 2, EN.
21. a) Hva kan ha vært grunnen til at Jesus bare siterte en del av Jesaja 61: 1, 2? b) Hvilket spørsmål oppstår nå i forbindelse med Jesaja 2: 2—5?
21 Jesus leste en del av denne profetien da han begynte sin tjeneste her på jorden, og han anvendte den på seg selv som Jehovas fremste Salvede. (Luk. 4: 18—21) Men da Jesus siterte disse ordene av Jesaja, stoppet han før han kom til ordene om en hevnens dag fra Gud. Hvorfor gjorde han det? Tydeligvis fordi det først var «i de siste dager» at hovedvekten skulle legges på å forkynne en hevnens dag fra vår Gud. (Se Jesaja, kapittel 2.) Har vi nå kommet fram til den tiden?
[Fotnote]
a Se også Aid to Bible Understanding, utgitt av Selskapet Vakttårnet, sidene 76, 145 og 287, under «Anath» «Ashtoreth» og «Canaan, Canaanite».
[Ramme på side 3]
«HVOR mange dine gjerninger er, [Jehova]! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt. . . . Min sjel, lov [Jehova]! Halleluja!» — Sal. 104: 24. 35.
[Ramme på side 4]
GUDS STØRSTE KJÆRLIGHETSGAVE
På grunn av sin store kjærlighet til den lidende menneskehet var Gud villig til å ofre det dyrebareste han hadde, sin nærmeste medarbeider, han som var hans «bygningsmann» da alt ble skapt, og som «var til glede for ham dag etter dag». Ja. han var beredt til å sende sin førstefødte, himmelske Sønn til jorden for at han skulle bli utsatt for all den vanære og alle de ydmykelser og grusomheter som Djevelen og hans tjenere ville føre over ham. Sønnen ville bevise at han som et fullkomment menneske kunne forsvare Guds overherredømme under de hardeste prøver, ja, like til døden. Derved ville han dessuten «gi sitt liv som løsepenge» til gagn for alle de syndige mennesker som viste tro på ham. (Ordsp. 8: 30; Matt. 20: 28) Jesus kunne derfor si om sine får-lignende etterfølgere, både om den «lille hjord» og sine «andre får»: «Jeg gir dem evig liv: de skal aldri i evighet gå tapt.» For det store flertall vil dette komme til å skje ved at de blir oppreist fra de døde. (Luk. 12: 32: Joh. 10: 16, 28, vers 16 fra EN; 5: 28, 29) For en ufortjent godhet dette var overfor den hjelpeløse menneskehet! Hvis vi avviste denne kjærlige foranstaltningen, ville vi virkelig fortjene å bli gjenstand for Guds vrede!
[Ramme på side 5]
VÅRT LIV AVHENGER AV DET!
De fleste tilhører et religionssamfunn fra fødselen av. Men betyr det at de tilber den sanne Gud? Er det ikke snarere en tilfeldighet hvilken religion de har? Men vårt liv avhenger av at vi ’kjenner Gud og er lydige mot vår Herre Jesu evangelium’, det evangelium som handler om ham som ble utsendt for å gjenløse oss fra synd og død. (2. Tess. 1: 8; Mark. 10: 45) Det er innlysende at verden omkring oss ikke kjenner Gud». Bibelen taler klart og tydelig om «en Gud og alles Far». (Ef. 4: 6) Men menneskeheten tilber en mangfoldighet av guder. Buddhistene har sine buddhaer, shintoismens og konfusianismens tilhengere har sine forfedre som de dyrker som guder, muhammedanerne har sin Allah, hinduene har sin treenighet, Brahma, Vishnu og Siva, og kristenheten har sin treenighet, Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Mange tilber til og med fremtredende mennesker, avdøde eller nålevende, for eksempel popstjerner, sportshelter og revolusjonsledere.
[Ramme på side 6]
ARKEOLOGISKE FUNN I KANAAN:
«Kanaaneerne tilbad ved å gjøre seg skyldige i umoral under religiøse seremonier i nærvær av sine guder, og deretter myrdet de sine førstefødte barn og frembar dem som et offer til disse gudene. Det ser ut til at Kanaans land i stor utstrekning var blitt et Sodoma og Gomorra som omfattet hele nasjonen. . . . Hadde en sivilisasjon som bar preg av slike motbydelige ting og en slik brutalitet, lenger noen rett til å eksistere? . . . Arkeologer som graver i ruinene av de kanaaneiske byer, forundrer seg over at Gud ikke ødela dem tidligere enn han gjorde.» — Halley’s Bible Handbook av H. H. Halley, side 161.
[Ramme på side 7]
JEHOVAS STORE BARMHJERTIGHET
Selv da Jehova tuktet sitt opprørske folk, Israel, strengt, strakte han en barmhjertig hånd ut mot dem og sa gjennom sin profet Jeremia: «[Jehova] støter ikke bort for alle tider. Volder han sorg og plage, forbarmer han seg i sin store troskap [kjærlige godhet, NW]. For [Jehova] har ikke hjerte til å kue eller plage menneskene.» — Klag. 3: 31—33.