Vil det å «komme seg fram i verden» bringe lykke?

I VÅR tid er forretningslivet og samfunnslivet for øvrig i høy grad preget av konkurranse. Som noen sier: «Det er en alles kamp mot alle.» Folk flest streber etter å bli forfremmet, enten for å få høyere lønn eller for å få større innflytelse. Anseelse er noe som er svært ettertraktet. Men bringer det lykke?

Laurence J. Peter og Raymond Hull sier i sin bok Peter-prinsippet at i enhver organisasjon som er oppbygd som et hierarki (med én eller flere toppstillinger), er det et utbredt ønske om å oppnå en høyere stilling. Jo finere tittelen er, desto større anseelse nyter en. Bokens forfattere sier imidlertid at resultatet blir at alle til sist når sitt «udugelighetsplan». En person kan være meget kompetent i en underordnet stilling, men det er en tendens til å forfremme slike personer inntil de oppnår en stilling de ikke er skikket for.

Boken kommer med en rekke halvt humoristiske, men svært realistiske eksempler. Et av dem er:

«E. Fikler var usedvanlig flink og pålitelig som læregutt i G. Reeces bilverksted, og ble snart forfremmet til reisende mekaniker. Her viste han glimrende evner til å finne skjulte feil, og uendelig tålmodighet til å rette dem. Han ble forfremmet til reparasjonsformann.

Men her ble hans perfeksjonisme og hans kjærlighet til mekaniske ting en klamp om foten. Han tar på seg enhver jobb som han synes ser interessant ut, uansett hvor travelt det er på verkstedet. ’Vi skal nok greie det på en eller annen måte,’ sier han. . . .

Han blander seg stadig opp i saker. Sjelden er han å finne ved skrivebordet sitt. Som regel står han på hodet i en demontert motor, mens fyren som burde gjøre jobben står og ser på, og andre reparatører sitter og venter på ordre. Resultatet er at verkstedet er et eneste rot, og leveringstider blir ikke overholdt. . . . Fikler . . . var en flink mekaniker, nå er han en udugelig formann.»

Den tilstand personer i overordnede stillinger eller arbeidere og funksjonærer som har nådd sitt «udugelighetsplan», befinner seg i, blir av dr. Peter omtalt som «sluttplasserings-syndromet». Deres skuffelse over deres egen udugelighet, enten de er klar over årsaken eller ikke, fører ofte til at de får magesår, høyt blodtrykk og en rekke andre fysiske problemer og til og med eiendommelige mentale forstyrrelser. Deres overordnede er ofte uvillige til å degradere dem av frykt for å «tape ansikt», og derfor forblir de i sin lite behagelige stilling på ubestemt tid. Slike mennesker hører til dem som ikke er klar over sin udugelighet, men er de lykkelige?

Situasjonen er ikke ny. Kong Salomo, oldtidens viseste konge, hadde lagt merke til menneskenes arbeid og deres ærgjerrighet, og han trakk følgende konklusjon: «Jeg så at all den flid og ferdighet som utøves, bare beror på gjensidig misunnelse. Også det er tomhet og jag efter vind.» — Pred. 4: 4, MMM.

Salomo hadde mer å si om misunnelse i Ordspråksboken. Han sa: «Et saktmodig hjerte er legemets liv, men hissighet [misunnelse, NW] er råttenhet i beinene.» (Ordspr. 14: 30) Dette forklarer hvorfor de som legger en misunnelig, ærgjerrig ånd for dagen og stadig søker å oppnå større anseelse, pådrar seg magesår og andre sykdommer.

Det er naturligvis ikke galt å gjøre sitt beste og å være helhjertet i alt det en gjør, å bestrebe seg på å utføre et bedre arbeid og oppnå større dyktighet innenfor de muligheter en har. Men Bibelen viser oss hvilket mål vi bør sette oss i stedet for å bestrebe oss på å oppnå rikdom eller anseelse. Den sier: «Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker, for I vet at I skal få arven til lønn av Herren.» (Kol. 3: 23, 24) Denne arv eller belønning innbefatter fred i sinnet og tilfredshet, som er langt bedre enn stor anseelse og bekymringer.

Jesus Kristus advarte mot det å søke å oppnå stor anseelse da han sa:

«Når du blir buden av noen til bryllups, da sett deg ikke øverst ved bordet, for at ikke en gjevere enn du skal være buden, og den som innbød deg og ham, skal komme og si til deg: Gi denne mann rom! og du så med skam skal komme til å sitte nederst. Men når du er buden, da gå og sett deg nederst, for at han som innbød deg, kan si til deg når han kommer: Venn, kom hit, sett deg høyere opp! Da får du ære i alle deres øyne som sitter til bords med deg.» — Luk. 14: 8—10.

Det forholder seg på samme måte med rikdom. Apostelen Paulus viser hvordan det går med den som setter seg som mål å bli rik. Han skrev til sin medarbeider Timoteus: «De som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme fart vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner.» (1 Tim. 6: 9, 10) Disse pinene kan være fysiske, mentale eller åndelige og gjøre en person svært ulykkelig og resultere i at han går glipp av de virkelig viktige ting i livet.

På den annen side sa ikke Jesus at det var galt å ha penger eller å nyte noen av livets materielle goder. Han var ingen asket eller eneboer. Han tok imot invitasjoner, også til brylluper, og noen av dem han spiste hos, var rike. Han hadde selv en ytterkledning som de soldatene som naglet ham til pelen, betraktet som så verdifull at fire av dem delte den mellom seg, og en kjortel som var vevd i ett stykke, og som de ikke ville ødelegge og derfor kastet lodd om. (Luk. 5: 27—29; 19: 1—6; Joh. 2: 1—10; 19: 23, 24, NW) Jesus ble naturligvis kritisert fordi han nøt disse godene. Han svarte da:

«[Døperen] Johannes kom; han hverken åt eller drakk, og de sier: Han er besatt. Menneskesønnen kom; han eter og drikker, og de sier: Se, for en storeter og vindrikker, tolleres og synderes venn! Men visdommen er rettferdiggjort av sine barn.» (Matt. 11: 18, 19) Jesu likevektige innstilling og hans gjerninger viste at han ikke strebet etter å oppnå rikdom eller anseelse. Det gjorde derimot hans motstandere, og de dømte ham ut fra sine egne fordervede synspunkter.

Ingen bør derfor laste en annen for at han har mange penger eller tjener godt. Det er hans egen sak. Det vil heller ikke være riktig av andre å misunne ham hans stilling eller hans rikdom. Hvis han ikke er uærlig, og hvis han er herre over sin rikdom og ikke lar den være herre over seg, kan han være tilfreds. En slik person vil hjelpe andre med det han har. Apostelen Paulus viser at det ikke er riktig å være likegyldig og arbeide på en planløs måte, men at en bør ha selvrespekt og et mål i livet. Han sa at en kristen skal «arbeide i stillhet og ete sitt eget brød», og at han skal arbeide hardt «idet han gjør noe godt med sine hender, for at han kan ha noe å gi til den som trenger». — 2 Tess. 3: 12; Ef. 4: 28.

Skaperen, som kjenner menneskenes natur, har tilveiebrakt sitt Ord, Bibelen, og ved å lære Bibelens prinsipper å kjenne og anvende dem i sitt liv kan en oppnå stor vinning i form av tilfredshet og unngå å bli gjennomstunget av alle de piner den som streber etter rikdom og anseelse, får føle. — 1 Tim. 6: 6, 10.