«Hold dere fri for pengekjærhet»
Det er ikke penger, men kjærlighet til penger som «er en rot til alt ondt». Hvilke skadelige ting fører pengekjærhet til?
DEN allmektige Gud vet hva menneskene trenger til for å kunne være lykkelige. I sitt Ord, Bibelen, gir han god veiledning, og hvis den blir fulgt, kan de redde et menneske fra å leve et liv i engstelse og bekymring. En formel for lykke som finnes i Guds Ord, er: «Hold dere fri for pengekjærhet.» Hvor få det er blant dem som i kristenheten kaller seg kristne, som gir akt på dette rådet! Hvor mye ulykke kunne unngås hvis man var fri for pengekjærhet! Hvor nedtynget av bekymringer de er som ikke er «fri for pengekjærhet»! — Heb. 13: 5, LB.
Paulus viser oss hvorfor det er så viktig å være fri for pengekjærhet, idet han skriver: «De som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme fart vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner.» (1 Tim. 6: 9, 10) Den som er pengekjær, behøver ikke nødvendigvis være rik. Nei, han kan tilhøre de millioner av mennesker som ikke har så mye å leve av, men som er besluttet på å bli rike. Denne beslutning om å bli rik er et symptom på pengekjærhet. Slike mennesker går systematisk inn for å hope seg opp penger og rikdom.
Et annet symptom på pengekjærhet er at man ikke er klar over sitt åndelige behov. En materialist lar seg selv, sine ønsker og materielle ting være det sentrale i sitt liv. En kristen må derimot la Jehova Gud, hans Ord, hans vilje og hans tjeneste være det sentrale i sitt liv, og således gjøre de åndelige ting til det sentrale. Den største skade pengekjærhet gjør, er at den ødelegger ens forhold til Jehova Gud. La oss se hvordan dette foregår.
Det stilles i Bibelen visse krav til de kristne. De skal 1) etterligne Gud, 2) stole på Gud, 3) adlyde Gud og 4) elske Gud. De som ligger under for pengekjærhet, ignorerer disse kravene Gud stiller.
Etterlignere av verden
Det er Guds vilje at vi skal ’bli etterlignere av ham’. (Ef. 5: 1, NW) Men pengekjærheten tilskynder en på en lumsk måte å etterligne denne verden og dens veier. I stedet for å etterligne Guds egenskaper — hans langmodighet, tålmodighet, miskunnhet, barmhjertighet, gavmildhet, trofasthet — legger den pengekjære selviskhet, grådighet, grusomhet og hensynsløshet for dagen. Godhet og gavmildhet hindrer ham i å tjene mange penger, og derfor undertrykke han slike menneskekjærlige egenskaper. Han tvinger og oppøver seg til å være hard og ubarmhjertig og bruke alle de ukjærlige midler han med all sin kløkt kan utpønske.
Pengekjærhet fører for eksempel lett til at en tillegger seg den skadelige vanen å lyve. Hva som helst blir gjort for å kunne tjene penger! Hva betyr løfter, for en som er pengekjær? De betyr ingen ting. Han kan bare bryte dem når han kan tjene mer penger ved det. Avtaler? Hold dem når det er hensiktsmessig, bryt dem når det økonomisk sett er fordelaktig — det er den pengekjæres politikk.
De som er pengekjære, skaffer seg ofte en overflod av penger, men til tross for dette vil de til og med lyve for sine beste venner og snyte og bedra dem for å få mer, noe som fører til at de får en enda større byrde å bære, og til at de pådrar seg forakt og hat fra dem de har bedratt.
Ettersom den pengekjære mer og mer etterligner denne verden, kan han til og med begynne å stjele og rane. Fire ransmenn ble nylig arrestert etter at de hadde ranet en bank i New York og stukket av med 72 231 dollar. Tre av ransmennene sa til politiet at de begynte å rane på grunn av at de skyldte penger, men den fjerde ransmannen kom med en annen forklaring til politiet: «Det er sant at de skyldte penger, men hvem gjør vel ikke det? . . . Årsaken var snarere begjær etter penger enn behov for penger.» (New York Journal-American for 10. mars 1959) Hvor mange forbrytelser, hvor mange fryktelige handlinger blir ikke begått på grunn av begjær etter penger!
Forrådte ikke Judas Iskariot sin beste venn Herren Jesus Kristus og overga ham i morderes hender for 30 sølvpenger? Jo, og Bibelen sier om den pengekjære Judas: «Han var en tyv og hadde pungen og tok det som ble lagt i den.» (Joh. 12: 6) For en sørgelig ende det tok med Judas! Hvor annerledes det kunne ha vært hvis han hadde holdt seg «fri for pengekjærhet»!
Sett at en person bestemmer seg for å bli rik på en ærlig måte. Kan han da unngå å falle i «fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster»? Kan han unngå å ’gjennomstinge seg selv med mange piner’? Kan han unngå det ondet å etterligne denne verden? Guds inspirerte Ord erklærer: «Den som haster etter å bli rik, han blir ikke ustraffet. Den misunnelige haster engstelig etter gods og vet ikke at mangel skal komme over ham.» — 1 Tim. 6: 9, 10; Ordspr. 28: 20, 22.
Fordi den som er pengekjær, ikke etterligner Jehova Gud og hans elskede Sønn, blir han plaget av bekymringer, sorger, uro og utilfredshet. Han får aldri nok. Noen sosiologer foretok en undersøkelse blant folk i U.S.A. som tilhørte forskjellige inntektsklasser, og den viste at de som tjente 5000 dollar i året, ønsket å tjene 10 000, og de som tjente 10 000 dollar, ønsket å tjene 20 000. Ja, til og med de som tjente millioner, ønsket å tjene flere millioner. «Det er vanligvis slik,» het det i rapporten, «at jo mer penger en person har, desto mer vil han ha.» En pengekjær person finner ingen virkelig tilfredsstillelse i sin rikdom eller ved å være den stolte eier av den: «Den som elsker penger, blir ikke mett av penger, og den som elsker rikdom, får aldri nok; også det er tomhet. — Pred. 5: 9.
En pengekjær person som lar seg forlede til å ta flere forskjellige jobber, har ingen tid eller lyst til å samle seg skatter i himmelen. «Samle eder skatter i himmelen,» sa Jesus. Men den som er pengekjær, etterligner ikke Jesus i denne henseende. Han etterligner denne verden ved å samle seg skatter på jorden, hvor, som Jesus sa, «møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler». — Matt. 6: 19, 20.
Å sette sin lit til rikdom
De kristne må sette sin lit til Gud og ikke til usikre rikdommer. Men en som er forblindet av kjærlighet til penger, mener at hans liv er avhengig av hans rikdom og eiendeler. Jesus viste i en lignelse hvor skadelig det er å stole på rikdommer: «Der var en rik mann hvis jord bar godt; og han tenkte ved seg selv: Hva skal jeg gjøre? jeg har ikke rom til å samle min grøde i. Og han sa: Jo, dette vil jeg gjøre: Jeg vil rive mine lader ned og bygge dem større, og der vil jeg samle hele min avling og mitt gods; og så vil jeg si til min sjel: Sjel! du har meget godt liggende for mange år; slå deg til ro, et, drikk, vær glad! Men Gud sa til ham: Du dåre! i denne natt kreves din sjel av deg; hvem skal så ha det du har samlet? Således er det med den som samler seg skatter og ikke er rik i Gud.» — Luk. 12: 16—21.
Hvor forferdelig det må være å dø uten at man er rik i Gud! Men den som er pengekjær, dør etter å ha samlet skatter bare for seg selv, akkurat som mannen i Jesu lignelse. Jesus advarte mot denne uforstandige handlemåte idet han sa: «Se til og ta eder i vare for all havesyke! for ingen har sitt liv av sitt gods, om han er nokså rik.» — Luk. 12: 15.
Hvor stor skade det medfører å tro at en har sitt liv av sitt gods! Hva skjer så hvis en slik person ved en eller annen ulykke eller motgang mister den rikdom han har satt sin lit til? Hva skjedde for eksempel under krakket på aksjemarkedet i Wall Street i 1929? Mange mennesker som mistet den rikdom de satte sin lit til, kunne ikke utholde livet lenger. En forhenværende kelner i en lunsjbar i Wall Street-området fortalte en journalist hvordan krakket på aksjemarkedet virket på dem som hadde satt sin lit til sin rikdom: «Du kan ikke forestille deg hvordan det var. Menn som den ene dagen var god for en million, kom innom, og neste dag hoppet de ut av vinduet.» Selvmord er også en av de urette ting som pengekjærhet kan føre til. Hvor annerledes det er med dem som setter sin lit til Gud! Et menneske som setter sin lit til Gud, kan miste alt han eier, og likevel ikke tenke på å begå selvmord. Hva det nå enn kan være som tynger ham, tyr han ikke til selvmord, men følger det guddommelige råd: «Kast på [Jehova] det som tynger deg! Han skal holde deg oppe; han skal i evighet ikke la den rettferdige rokkes.» Jehova som holder hele universet oppe, vil holde den oppe som setter sin lit til ham. Men den som er pengekjær, kan ikke si: «På [Jehova] stoler jeg uten å vakle.» — Sl. 55: 23; 26: 1.
Det er umulig å tjene to herrer
Så har vi det guddommelige krav som går ut på å adlyde og elske Jehova Gud. Men med pengekjærhet er det slik at den får en til å bli en slave under rikdommen og til å adlyde og tjene denne verden. Hvilken skade fører så dette til? Det fører til at man forakter Jehova Gud. Hvordan det? Fordi den som har kjærlighet til penger, ikke kan adlyde og tjene og elske to herrer. Jesus Kristus viste hvor fullstendig umulig det er å tjene to herrer da han sa: «Ingen kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon.» (Matt. 6: 24) Ingen kan forandre denne guddommelige regel, og det finnes ingen unntagelse fra den. «Ingen» kan tjene, adlyde og elske to herrer. Når den pengekjære holder seg til mammon og gjør den til en avgud, til sin gud, forakter han Jehova.
Selv om verden vil si at den som er pengekjær, har hatt suksess i livet, vil hans liv i Guds øyne være totalt mislykket. Å ha suksess i livet er i virkeligheten å leve opp til det Jesus sa var det største av alle budene: «Du skal elske Jehova din Gud med hele ditt hjerte og med hele din sjel og med hele ditt sinn.» (Matt. 22: 37, NW) Men den som er pengekjær, lar hele sitt sinn bli oppslukt av det å tjene penger. Han arbeider med hele sin sjel for det, og i sitt hjerte lar han pengene få den plass som bare Gud bør ha.
Når vi er klar over de skadelige virkninger av pengekjærhet, blir vi ikke forbauset over at den pengekjære legger seg til en utvortes form for gudfryktighet. Dette er hykleri. Fariseerne på Jesu tid var religiøse på en utvortes måte, men hvordan var deres hjertetilstand? Etter at Jesus hadde sagt til fariseerne at ingen kan tjene to herrer, avslørte de sin virkelige hjertetilstand, noe som blir vist i Bibelens beretning: «Fariseerne, som var pengekjære, hørte på alt dette, og de spottet ham. Da sa han til dem: I er de som gjør eder selv rettferdige for menneskene; men Gud kjenner eders hjerter.» (Luk. 16: 14, 15) Fariseerne forsøkte å tjene to herrer. De var pengekjære og tilba derfor Jehova Gud på en hyklersk måte. Enkelte som er pengekjære, kan i vår tid lure mennesker, men som Jesus viste, kjenner Gud deres hjerte.
Ja, det er ikke tvil om at «pengekjærhet er en rot til alt ondt». Den bevirker at man etterligner denne verden, at man setter sin lit til rikdommen, og at man adlyder og elsker denne verden med dens rikdom. Dette er akkurat det motsatte av hva Gud krever. Det er derfor ikke noe å undre seg over at den fører til et sørgelig resultat, at den «senker menneskene ned i undergang og fortapelse [ødeleggelse, NW]».
Hvordan kan man så beskytte seg mot ulykke og ødeleggelse? Ved å følge det guddommelige råd: «Eders ferd være uten pengekjærhet, så I nøyes med det I har; for han har sagt: Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg.» (Heb. 13: 5) Et lignende råd blir gitt av apostelen Paulus i 1 Timoteus 6: 7, 8: «For vi har ikke hatt noe med oss til verden; det er åpenbart at vi heller ikke kan ta noe med oss derfra; men når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøye.»
Alle har kommet tomhendt til denne verden. Ettersom vi kom til verden på denne måten, er vi ikke forpliktet til å ta noe med oss ut av den. Vi kan imidlertid berike denne verden til tross for at vi til å begynne med var tomhendt. Hvordan? Ikke på en materiell måte, men ved at vi bruker våre evner for å hjelpe andre til å lære Guds sannhet og til å vinne evig liv i hans rettferdige nye verden. Ingen kan kjøpe seg liv i den nye verden: «Ikke én av dem som stoler på midlene til sitt livsopphold og roser seg av sin store rikdom, kan på noen måte utløse en bror eller gi Gud en løsepenge for ham.» — Sl. 49: 6, 7, NW.
Hvorfor skal man da sløse bort sin tid og energi ved å prøve å skaffe seg jordiske rikdommer? Slike rikdommer gjør en ikke rik i Guds øyne. Den eneste måten å oppnå sann rikdom på, er ved å behage Jehova Gud ved å gjøre hans vilje. Når vi gjør det og ’nøyes med det vi har’, vil det gi oss sann rikdom og lykke.