Spørsmål fra leserne
● Hva består den utilgivelige synd i? — E. M., USA.
Den form for synd som Bibelen kaller utilgivelig, er ikke en bestemt kategori synder, for eksempel det å stjele, lyve eller gjøre seg skyldig i kjønnslig umoral. Dette er imidlertid alvorlige synder og kan innbefatte den utilgivelige synd. (Åpb. 21: 8) Den utilgivelige synd er en synd som med fullt overlegg blir begått mot Guds ånds tydelige virkning. Den utspringer fra et hjerte som fullstendig og for alltid er fremmedgjort for Gud.
De jødiske religiøse lederne som ved en anledning kom til Galilea for å se og høre Jesus Kristus, hadde allerede rådslått om hvordan de skulle få ryddet ham av veien. (Matt. 12: 14) I Galilea så de Jesus helbrede en mann som var stum, blind og besatt. I stedet for å innrømme at Jesus utførte mirakler ved hjelp av Guds hellige ånd, beskyldte fariseerne ham ondsinnet for å utføre disse miraklene ved hjelp av Satans makt. Etter at Jesus hadde vist at de tok grundig feil, sa han:
«Hver synd og bespottelse skal bli menneskene forlatt; men bespottelse mot Ånden skal ikke bli forlatt. Og om noen taler et ord mot Menneskesønnen, det skal bli ham forlatt; men om noen taler mot den Hellige Ånd, det skal ikke bli ham forlatt, hverken i denne verden eller i den kommende.» — Matt. 12: 31, 32; Mark. 3: 28, 29; Luk. 12: 10.
Hva de religiøse lederne angår, var det ikke slik at de bare unnlot å la seg overbevise av det Kristus sa og gjorde. Innbyggerne i Korasin og Betsaida hadde vært så opptatt av sine daglige gjøremål at de ikke tok imot Jesus og omvendte seg. Likevel vil de uten tvil få nyte godt av Guds barmhjertighet og få en oppstandelse og dermed få anledning til å lære rettferdighetens vei å kjenne. (Matt. 11: 20—24) Fariseerne hadde dessuten ikke spottet og motstått de sanne tilbederne fordi de var uvitende om hva som var Guds vilje. Det hadde derimot Saulus fra Tarsus vært, og han ble derfor vist barmhjertighet og ble tilgitt. (1 Tim. 1: 13—16) Nei, disse religiøse lederne var helt igjennom fordervet i sitt hjerte, og det visste Jesus. De var i motsetning til det jevne lag av folket godt kjent i skriftene. De hadde nå tydelig sett hva Guds ånd hadde utrettet. De forkastet ikke desto mindre fullstendig det som var blitt utrettet ved Jehovas ånds hjelp, og ga på en blasfemisk måte Satan æren for Jesu mirakler. Kan noen gå lenger i ondskap?
Var det en alvorlig synd de begikk? Jesus, som «visste deres tanker», var klar over at de kjente til de faktiske forhold — at de syndet med overlegg mot det de visste var en virkning av den hellige ånd. Han viste at de var «skyldig i en evig synd». (Matt. 12: 25; Mark. 3: 29) I betraktning av den sammenheng disse ordene står i, og i betraktning av at Jesus senere sa at mange av de religiøse lederne på den tiden var på vei mot evig ødeleggelse i Gehenna, ser det ut til at de hadde begått den utilgivelige synd. (Matt. 23: 15, 33, NW) Den synd de hadde begått, var utilgivelig, ikke fordi Jehova er en Gud som ikke tilgir, men fordi de hadde gått så langt at de ikke kunne angre og vende om. De hadde vært fullstendig troløse hva den sanne tilbedelse av Jehova angår. Selv ikke i den kommende tingenes ordning kan en som har begått en slik synd, bli tilgitt.
Er det mulig å synde mot den hellige ånd i dag og således bli avskåret fra å oppnå tilgivelse? Ja, det er det. En person kan bli så fordervet i sitt hjerte og sinn at han begår en så alvorlig synd at han synder mot ånden. Og en trenger ikke å være en åndssalvet kristen for å kunne gjøre det. Husk at fariseerne ikke var salvede kristne, men at de likevel begikk den utilgivelige synd.
Hvordan kan en vite om en har begått den utilgivelige synd?
Denne form for synd har å gjøre med det som sies i Hebreerne 10: 26: «For synder vi med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne [etter å ha fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, NW], da er det ikke mer tilbake noe offer for synder.» I forbindelse med denne form for synd er det således tale om å gjøre noe med overlegg. En synder med vitende og vilje, fullt klar over at en handler direkte i strid med Guds ånds virkning og Guds rettferdige lover. Vi er alle sammen syndere og trenger alle Kristi gjenløsningsoffer for å oppnå tilgivelse, men «det [er] ikke mer tilbake noe offer for synder» for en som vet dette, og «som har trådt Guds Sønn under føtter og ringeaktet paktens blod». En slik person «har hånt nådens Ånd». (Heb. 10: 29) Han vil aldri angre og ydmykt be Gud om tilgivelse for at han har syndet og forkastet Kristi gjenløsningsoffer. Han har gått så langt at han ikke kan angre.
Det er imidlertid én viktig ting vi bør huske: Jesus kunne lese jødenes innerste tanker og kjente deres hjertetilstand, og han kunne derfor vite at de hadde syndet mot den hellige ånd. Ufullkomne mennesker i vår tid kan ikke se hva som bor i et annet menneskes hjerte, slik Jehova og Jesus kan, og vi kan derfor ikke avgjøre om en person har begått en så alvorlig synd at han har syndet mot ånden. (Matt. 12: 25; Heb. 4: 13) Det er det bare Gud som kan avgjøre.
Selv om en person er blitt utstøtt av den kristne menighet, er ikke det ensbetydende med at han har begått den utilgivelige synd. Han kan senere angre. I den første kristne menighet i Korint ble en salvet kristen utstøtt på grunn av umoral fordi han ikke viste tegn på anger. Denne mannen ble imidlertid tydeligvis senere gjenopptatt i menigheten, noe som viser at han ikke hadde syndet mot den hellige ånd. — 1 Kor. 5: 1—5; 2 Kor. 2: 6—8.
Den omstendighet at det er mulig å synde mot den hellige ånd, bør imidlertid få oss til å være på vakt. Ettersom vi er ufullkomne, synder vi hver dag mange ganger uten at vi er klar over det. Hvis en person er bedrøvet og oppriktig angrer sine synder, er det høyst sannsynlig at han ikke har begått den utilgivelige synd. Hvor viktig er det derfor ikke at vi bevarer en ydmyk innstilling, innrømmer våre feil og ber Gud om tilgivelse. (1 Joh. 1: 9; Mika 7: 18) Og når vi vet at de som er «skyldig i en evig synd», synd mot den hellige ånd, vil bli tilintetgjort, bør vi søke å unngå å ha for vane å synde eller å benekte Guds ånds tydelige virkning.