En ny vei

MEDLEMMENE av Jehovas kristne vitners samfunn tar sin religion alvorlig. De er ikke tilfreds med bare å være medlemmer av en religiøs sekt og overvære gudstjenesten en søndag når det passer dem. Deres religion har fått den viktigste plass i deres liv. For dem betyr den en ny vei, en ny levemåte.

Kristendommen var i sin barndom kjent som «veien». Vi leser således at Saulus fra Tarsus forfulgte dem «som tilhørte veien». Det ble sagt om motstanderne at de talte «krenkende om veien». (Ap. gj. 9: 2; 19: 9, 23, NW) Den blir også kalt «Jehovas vei», «Guds vei» og «sannhetens vei» fordi den er den vei som Gud har stukket ut i sitt Ord, og som alle sanne tilbedere må følge. (Ap. gj. 18: 25, 26, NW; 2 Pet. 2: 2) At «Guds vei» virkelig innebærer en ny levemåte for dem som følger den, blir tydelig vist i Bibelen.

Da noen av dem som bodde i den ugudelige byen Korint, ble omvendt til kristendommen, måtte de foreta en radikal forandring hva moral angår. Apostelen Paulus sier til dem: «Eller vet I ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken horkarler eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller de som synder mot naturen, eller tyver eller havesyke eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. Og således var det med somme av eder; men I har latt eder avtvette, I er blitt helliget, I er blitt rettferdiggjort i den Herre Jesu navn og i vår Guds Ånd.» — 1 Kor. 6: 9—11.

De som praktiserte magi, spiritisme og lignende, måtte dessuten forandre sin oppfatning fullstendig. Det ser ut til at det var mange slike mennesker i Efesos, som var en meget religiøs by, for vi leser om dem: «Mange av dem som var kommet til troen, kom og bekjente og fortalte om sine gjerninger. Og en stor hop av dem som hadde drevet med utillatelige [magiske, NW] kunster, bar sine bøker sammen og brente dem opp for alles øyne; og de regnet ut deres verdi og fant at den var femti tusen sølvpenninger. Således hadde Herrens ord sterk framgang og fikk makt.» — Ap. gj. 19: 18—20.

Men det er kanskje ingen som har gjennomgått en så stor forandring når det gjelder levemåte, som apostelen Paulus. Som Saulus fra Tarsus hadde han, som han selv innrømmet, vært «en spotter og forfølger og voldsmann» og ’den største blant syndere’. Men etter sin omvendelse kunne han skrive: «I er vitner, og Gud med, hvor hellig og rettferdig og ulastelig vi ferdedes iblant eder, I troende, liksom I vet hvorledes vi formante hver og én av eder, som en far sine barn, og la eder på hjerte og ba eder inderlig å vandre verdig for Gud, som har kalt eder til sitt rike og sin herlighet.» — 1 Tim. 1: 13, 15; 1 Tess. 2: 10—12.

Det som var tilfelle med dem som godtok kristendommen på apostlenes tid, er også tilfelle med dem som i vår tid godtar og følger «veien». De tenker, tror, taler og handler på en helt ny måte og følger en fullstendig ny kurs. Alle sider av deres liv blir berørt. Mennesker som de tidligere var sammen med, er forbauset over den forandring som har skjedd med dem. De har virkelig gitt akt på apostelens råd: «Skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!» (Rom. 12: 2) De er blitt klar over at det som skiller Jesu Kristi sanne etterfølgere ut fra andre, er at de «har innbyrdes kjærlighet». — Joh. 13: 34, 35.

Det at de følger den nye vei, fører til et bedre forhold i familiekretsen. Ektemannen viser at han elsker sin hustru som sitt eget legeme, som en del av seg selv, mens hustruen er lydig mot sin ektemann og underordner seg under ham som under Herren. Foreldrene viser kjærlig omsorg for sine barn, selv om de behandler dem med fasthet når det trengs. De irriterer dem ikke, men oppdrar dem i «Herrens tukt og formaning». Barn som følger den nye vei, gir akt på Bibelens befaling om å lyde sine foreldre i Herren i alle ting. — Ef. 5: 22—26; 6: 1—4; Kol. 3: 20, 21.

De som følger «veien», blir likeledes ledet av bibelske prinsipper når det gjelder deres forhold til sine medmennesker. De legger ikke fordommer for dagen når det gjelder rase, nasjonalitet eller språk. De praktiserer Jesu lære: «Som I vil at menneskene skal gjøre imot eder, så skal og I gjøre imot dem.» (Luk. 6: 31) De er ærlige overfor sine arbeidsgivere, idet de utfører en full dags arbeid for en daglønn. De kommer ikke for sent eller går for tidlig bare fordi de mener at ingen ser det. De sluntrer ikke unna bare fordi ingen kontrollerer dem. De stjeler heller ikke av arbeidsgiverens varer, penger eller utstyr, selv om det kan gjøres uten at det blir oppdaget. De adlyder befalingen: «Den som stjal, stjele ikke lenger.» — Ef. 4: 28.

De som følger «veien», snyter ikke myndighetene i det landet hvor de bor, for skatt. De tar ikke del i politiske demonstrasjoner, oppstander, pøbeloppløp eller spill om penger. De bestreber seg i stedet på å følge den nye kurs som de har valgt. Det er ingen lett vei som går gjennom en vid port, og hvor det er god plass, slik at en kan gjøre som en selv synes, men det er en smal vei som går gjennom en trang port. Men de som har funnet den, er likevel meget glade, for den fører til liv. — Matt. 7: 13, 14.

Hva er det som gjør det mulig for disse menneskene å foreta en slik stor forandring i sitt liv? Som følge av at de studerer Guds Ord flittig både privat og på menighetens møter, lærer de om mennesker som i fortiden vendte seg bort fra den gamle og selviske levemåte og fulgte den nye vei. De lærer at det å følge de bibelske normer fører til fred og tilfredshet nå og til evig liv i en ny tingenes ordning, en belønning Gud har lovt dem som er trofaste. De blir klar over at Gud krever at de som ønsker å få leve i hans nye ordning etter Harmageddon, samvittighetsfullt må bestrebe seg på å leve i samsvar med den nye vei NÅ.

Medlemmene av Jehovas vitners kristne samfunn setter sin lit til Guds storslagne løfte: «Og jeg vil gi dem ett hjerte og lære dem én vei til å frykte meg alle dager, så det må gå dem vel, dem og deres barn etter dem. Og jeg vil opprette en evig pakt med dem at jeg ikke vil dra meg tilbake fra dem, men gjøre vel imot dem, og frykt for meg vil jeg legge i deres hjerte, så de ikke skal gå bort fra meg. Og jeg vil glede meg over dem og gjøre vel imot dem, og jeg vil plante dem i dette land i trofasthet, av hele mitt hjerte og av hele min sjel.» — Jer. 32: 39—41.