’Bruk sannhetens ord på rette måte’
«Gjør ditt ytterste for å framstille deg godkjent for Gud, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, idet du bruker sannhetens ord på rette måte.» — 2 Tim. 2: 15, NW.
1. Hva blir Guds Ord sammenlignet med, og hvilken innstilling bør vi derfor ha til bruken av det?
GUDS Ord er levende og kraftig i vårt liv. Det er likt et sverd og kan kløve sjel og ånd. (Heb. 4: 12) Det avslører motivene for våre handlinger. Det skiller mellom det vi synes å være som en levende sjel, og det vi virkelig er i vårt hjerte; det viser hvilken innstilling og ånd vi har. Ettersom Guds Ord er likt et sverd, ønsker vi å forvisse oss om at vi bruker det med dyktighet. Vi ønsker å passe på at vi ikke bruker et slikt skarpt redskap på en uriktig måte. Vi ønsker i stedet å bruke det «på rette måte», som Paulus rådet oss til. Når vi er opptatt med å lese og studere Guds Ord, ønsker vi å få tak i den sanne mening med det vi leser, og få en klar forståelse av det Guds Ord sier.
2. Hva må vi være klar over i forbindelse med Bibelen, og hva vil det være passende å spørre om når vi leser et stykke i Bibelen?
2 Ofte vil sammenhengen — det som står foran og etter et vers — kunne hjelpe oss til å forstå det vi leser, og anvende det på rette måte. Vi må huske at Bibelen ikke er en samling av usammenhengende vers, en bok vi kan bruke i alle forbindelser for å bevise at en oppfatning som vi har, er riktig. Nei, vi må ha blikk for helheten når vi leser Guds Ord. Vi er interessert i å vite hvem som taler, hvem han taler til, hva han taler om, og om det han sier, bare har tilknytning til ett bestemt emne. Dette er det viktig å huske hvis vi skal kunne ’bruke sannhetens ord på rette måte’.
Noen eksempler
3. Hvilke bakgrunnsopplysninger hjelper oss til å forstå 2 Timoteus 2: 15 på rette måte?
3 Som et eksempel kan vi ta for oss Paulus’ ord til Timoteus i 2 Timoteus 2: 15 (NW). Han sier der: «Gjør ditt ytterste for å framstille deg godkjent for Gud, som en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, idet du bruker sannhetens ord på rette måte.» Dette ble skrevet til en mann som var grunnfestet i Guds sannhet, og som var opptatt med å gjøre Guds vilje. Vi vet dette på grunn av det Paulus skrev til Timoteus i begynnelsen av dette brevet. Paulus sa: «Jeg er blitt minnet om den uskrømtede tro som er i deg, den som først bodde i din mormor Lois og din mor Eunike, og som jeg er viss på også bor i deg.» (2 Tim. 1: 1, 2, 5) I 2 Timoteus 2: 15 fortalte Paulus Timoteus hvordan han skulle undervise andre kristne, mennesker som tilhørte Guds menighet. Det er naturligvis viktig at en kristen bruker sannhetens ord på rette måte når han snakker med vantro mennesker, men Paulus fortalte ikke i dette tilfelle Timoteus hvordan han skulle gå fram for å få vantro til å ta imot kristendommen. Dette framgår tydelig av det Paulus sa til ham om hans undervisning: «Som jeg ba deg da jeg dro til Makedonia, å bli i Efesos, for at du skulle byde visse folk ikke å fare med fremmed lære.» Denne uttalelsen viser tydelig at det var noen innenfor den kristne menighet som fór med fremmed lære og ikke ’brukte sannhetens ord på rette måte’. Paulus ga også Timoteus følgende formaning: «Det som du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker som er dugelige til også å lære andre!» (1 Tim. 1: 3; 4: 16; 2 Tim. 2: 2) At Timoteus skulle overgi de verdifulle opplysningene han hadde fått, til trofaste menn som også var skikket til å undervise andre, viser også at det her var tale om mennesker som tilhørte den kristne menighet. Han skulle bruke sannheten for å hjelpe og veilede sine brødre.
Unngå å fordreie innholdet av et skriftsted for å bevise noe
4. a) Vis hvordan kristenhetens presteskap bruker Matteus 10: 28 på en feilaktig måte. b) Hva viser dette skriftstedet i virkeligheten med hensyn til menneskets sjel?
4 Det må være et absolutt krav at vi ikke forsettlig anvender et skriftsted på en uriktig måte for å vise at vi har rett. Kristenhetens prester gjør seg ofte skyldig i dette. De gjør det for eksempel i forbindelse med Matteus 10: 28, hvor det står: «Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, men ikke kan slå sjelen i hjel; men frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna, NW]!» Mange prester vil henvise til den første delen av denne uttalelsen av Jesus for å vise at sjelen er udødelig og ikke kan dø. Sa Jesus egentlig det? Slik kan det se ut hvis en bare leser første del av verset. Den siste delen av verset viser imidlertid at Jesus klart og tydelig imøtegikk læren om sjelens udødelighet. Han sa at vi skal frykte for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i Gehenna. Når vi «bruker sannhetens ord på rette måte», trer den riktige forståelsen klart fram.
5. a) Hvordan fortolker noen 1 Peter 4: 6? b) Hva betyr det som står i dette verset, og hvilke andre skriftsteder kan en sitere for å vise det?
5 Nær tilknytning til læren om sjelens udødelighet har den oppfatning at det er menneskets ånd som lever videre etter døden, og at ånden er identisk med menneskets personlighet. Det er vanlig å sitere 1 Peter 4: 6 til støtte for dette. Der står det: «Derfor ble evangeliet forkynt også for døde at de visstnok skulle dømmes som mennesker i kjødet, men leve således som Gud i ånden.» De som tror at ånden er et intelligent vesen som overlever legemets død, hevder at Peter her slo dette fast ved å si at evangeliet ble forkynt for døde. Er dette riktig? Hvis vi ønsker å ’bruke sannhetens ord på rette måte’, må vi la det tale for seg selv. Talte Peter her om mennesker som var døde i fysisk forstand? Ettersom de døde ’ikke vet noen ting’ (Pred. 9: 5), er de døde som Peter her siktet til, de samme som dem Jesus talte om da han sa: «La de døde begrave sine døde!», og som apostelen Paulus siktet til da han skrev: «Eder har han [Gud] gjort levende, I som var døde ved eders overtredelser og synder.» Alle levende som er døde i Jehovas øyne, kan bli levende i åndelig forstand hvis de får høre Guds ord, angrer og begynner å følge Herren Jesus. Det eneste håp for dem som er døde i bokstavelig forstand, er oppstandelsen og anledningen til å få høre det gode budskap og bli dømt etter at de er blitt oppreist. — Matt. 8: 22; Ef. 2: 1.
6. a) Hvordan er Esaias 14: 12—16 blitt forklart? b) Hvordan viser Bibelen selv hva som er den riktige forklaringen? c) Hvem er det derfor som er omtalt i Esaias 14: 12—16, og hvis innstilling gjenspeiler han?
6 Også de som tilhører Jehovas folk, bør tenke over hvordan de anvender Bibelen, så de kan framholde Guds ord på rette måte når de forkynner og underviser. La oss for eksempel se på det at noen omtaler Satan Djevelen som Lucifer. Dette navnet forekommer ikke i den vanlige norske oversettelsen, men det finnes blant annet i den autoriserte engelske oversettelsen, King James Version, i Esaias 14: 12—16. Vers 12 lyder ifølge denne oversettelsen: «Hvor er du ikke falt ned fra himmelen, o Lucifer, morgenens sønn! Hvor er du ikke felt til jorden, du som gjorde folkene svake!» Ordet «Lucifer» er en oversettelse av det hebraiske ordet heh·lel’, som betyr «den strålende». Heh·lel’ blir her ikke brukt som et personlig navn eller en tittel, men er bare et beskrivende uttrykk for den høye stilling det babyloniske dynasti av konger i Nebukadnesars ættelinje hadde. Den vanlige norske oversettelsen bruker her uttrykket «strålende stjerne». Det ville ikke være riktig å si at det er Satan Djevelen som her blir omtalt som «Lucifer» eller som en «strålende stjerne». Uttrykket sikter i første rekke til Babylons konge, for ifølge vers 4 er dette en «spottesang over Babels konge». Og i versene 15 og 16 i dette kapitlet står det at denne «strålende stjerne» (Lucifer) skal støtes ned til dødsriket, som er menneskehetens felles grav og ikke et oppholdssted for Satan Djevelen. Dessuten sier de som ser denne «strålende stjerne» bli støtt ned til dødsriket: «Er dette den mann som fikk jorden til å beve, kongeriker til å skjelve?» Satan er ikke et menneske, men en usynlig åndeskapning. Selv om Babylons konge gjenspeilte sin fars, Djevelens, innstilling, fikk altså ikke Satan Djevelen navnet Lucifer. Når vi «bruker sannhetens ord på rette måte», er vi innstilt på å holde fram de klare uttalelser Gud har latt nedtegne i Bibelen, slik vi finner dem der.
7. a ) Hvorfor er det ikke uriktig å benytte korte skriftsteder for å vise at det en sier, er riktig, og hvis eksempel kan vi følge i denne forbindelse? b) Vis hvilke skriftsteder i de hebraiske skrifter apostelen Paulus kan ha brukt som et bevis for at Kristus skulle lide og oppstå fra de døde.
7 Guds tjenere bruker imidlertid ikke Guds Ord på en utilbørlig måte når de benytter riktig utvalgte skriftsteder fra forskjellige deler av Bibelen for å bevise et lærepunkt. Det forekommer riktignok at motstandere av Guds Ord anklager Jehovas vitner for på en tvilsom måte å benytte løsrevne skriftsteder for å bevise riktigheten av det de sier, men vi vet fra vårt studium av Bibelen at Jesus og hans apostler brukte utvalgte skriftsteder for å slå fast visse grunnleggende sannheter. Da Jesus ble fristet i ørkenen etter at han hadde fastet i 40 dager, henviste han for eksempel til forskjellige uttalelser i Guds Ord for å gjendrive Djevelens argumenter. (Matt. 4: 3—10; 5 Mos. 8: 3; 6: 13, 16; 5: 9) Apostelen Paulus benyttet også denne framgangsmåten da han underviste jødene i synagogen. I Apostlenes gjerninger 17: 2, 3 står det: «Etter sin sedvane gikk Paulus inn til dem, og på tre sabbatsdager holdt han samtale med dem ut av skriftene, og la ut og forklarte [idet han forklarte og viste ved hjelp av henvisninger, NW] at Messias skulle lide og oppstå fra de døde, og sa: Dette er Messias, den Jesus som jeg forkynner eder.» — Se Salme 22: 8, 9; Esaias 50: 6; 53: 3—5; Salme 16: 8—10.
Sammenhengen viser ofte hva et skriftsted betyr
8. a) Hvorfor må vi ikke bruke Bibelen på en uriktig måte? b) Vis hva Ordspråkene 10: 7 betyr, og hvorfor det er den riktige forklaringen. c) Hvilke skriftsteder vil det være forstandig av oss å bruke hvis vi drøfter hvem som ikke vil få del i oppstandelsen?
8 Hvis en med overlegg anvender et skriftsted feilaktig, er det en meget alvorlig ting. Vi ønsker ikke å gjøre oss skyldig i noe slikt, heller ikke i forbindelse med spørsmål av mer eller mindre underordnet betydning. Hvis vi for eksempel snakker med noen om oppstandelsen, sier vi kanskje at Bibelen tydelig viser at de onde ikke kommer til å bli oppreist. For å vise dette leser vi kanskje følgende skriftsted: «Den rettferdiges minne lever i velsignelse, men de ugudeliges navn råtner bort.» (Ordspr. 10: 7) Det er riktig at de som Jehova anser for å være meget onde, de som ikke kommer inn under ordningen med Kristi Jesu gjenløsningsoffer, ikke vil få en oppstandelse. Det framgår imidlertid ikke av Ordspråkene 10: 7 at Jehova har bestemt dette. Hvorfor ikke? Hvis vi leser gjennom hele kapitlet, finner vi at det blir stilt opp en rekke kontraster: en vis sønn og en uforstandig sønn, en flittig arbeider og en lat arbeider, en klok sønn og en dårlig sønn. Det står imidlertid ikke noe om oppstandelsen og Gehenna. Det er derfor ikke riktig å si at dette skriftstedet har med dette spørsmålet å gjøre. Tanken er derimot at den onde ikke etterlater seg noe godt navn eller omdømme, men at vi tenker på ham med ubehag og vemmelse. Skal vi vise at noen ikke blir oppreist, er det bedre å henvise til skriftsteder hvor det er tale om Gehenna, den annen død. — Matt. 23: 33, NW; Åpb. 21: 8; se også Matteus 25: 46, UO.
9. Hvorfor utgjør det ikke noen hindring for oss at vi tar sammenhengen i betraktning, når vi skal forklare sannheten?
9 Når vi skal holde fram sannheten, er det på ingen måte noen hindring at vi har satt oss godt inn i stoffet ved å studere sammenhengen. Det styrker tvert imot de bibelske argumenter vi bruker, for den vi underviser, forstår da at han virkelig får lære hva Bibelen sier. Bibelen er den allmektige Guds inspirerte Ord, og når vi ved den hellige ånds hjelp får hans syn på tingene, høster vi gagn av den visdom Skaperen har gjort tilgjengelig for oss i sitt skrevne Ord. Jehova hadde en hensikt med de ting han lot nedtegne i Bibelen. Han vet nøyaktig hva vi trenger å vite, og han har derfor tilveiebrakt opplysninger som hjelper oss til å vokse i åndelig henseende, til å utvikle vår dømmekraft og øke vår kunnskap om ham.
10, 11. a) Hvordan kan en lett oppfatte det som står i 1 Johannes 4: 18? b) Hva viser sammenhengen angående den rette forståelsen av dette skriftstedet? c) Hvordan er dette i samsvar med Salme 139?
10 Vårt forhold til Jehova bør kunne sammenlignes med det forhold barn står i til sin far. Hvor høyt verdsetter vi den kjærlighet og omsorg han viser oss som er hans barn? Bruker vi hans Ord på rette måte med hensyn til det det sier om våre personlige bønner til ham, og forstår vi det hans Ord lærer oss om de følelser han ønsker at vi skal ha overfor ham? Mange som har lest ordene i 1 Johannes 4: 18 om den fullkomne kjærlighet, har ikke forstått hva de egentlig betyr. Det står der: «Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut; for frykt har straffen i seg; men den som frykter, er ikke blitt fullkommen i kjærligheten.» Etter å ha lest dette har noen straks trukket den slutning at de aldri vil kunne bli fullkomne i kjærligheten, for på grunn av frykt søker de alltid å unngå farer. Men er det en slik form for frykt apostelen her taler om?
11 Hvis vi leser sammenhengen i 1 Johannes, kapittel 4, vil vi lettere forstå den spesielle betydning som dette skriftstedet har. Det foregående verset, vers 17, viser at det Johannes her drøfter, er en fortsettelse av det han sier om å ha «frimodighet» eller «frimodighet til å tale» (NW). Han taler ikke her om frimodighet til å forkynne det gode budskap om Riket. Nei, han taler om frimodighet til å tale til Gud. Dette framgår av 1 Johannes, kapittel 3, versene 19—21. Hvis Guds kjærlighet fullt ut får komme til uttrykk i en person, vil han føle seg fri til å vende seg til sin himmelske Far med frimodighet. Hans ufullkommenhet og syndige tilstand hindrer ham ikke i å komme til Jehova for å be om hjelp til å gjøre hans vilje. Et barn kan komme til en kjærlig far i forvissning om at faren vil forstå det og hjelpe det, selv om det har gjort noe galt, og på samme måte kan vi komme til vår himmelske Far, Jehova. Vi bør føle oss fri til å vende oss til ham med ethvert problem som vi måtte ha, for å be om hjelp til å gjøre hans vilje. Vi bør ikke nære en sykelig frykt for vår himmelske Far og for eksempel være redde for at han vil kreve absolutt rettferdighet av ufullkomne, syndige skapninger, eller at han uten videre vil fordømme oss på grunn av vårt syndige sinn og hjerte. Dette betyr ikke at vi kan gjøre så mye galt vi bare vil, og så vende oss til vår himmelske Far og be om tilgivelse og på den måten utnytte hans barmhjertighet. Det betyr imidlertid at vi ikke behøver å frykte for å komme til vår himmelske Far for å forsøke å rette ut det som er kroket, og forandre på vår urette tankegang og våre urette handlinger, for vi er klar over at Jehova vet alt om oss. — Sl. 139: 1—3, 15—18, 23, 24.
12. Hvilket gagn har vi av å forstå 1 Johannes 4: 18 på rette måte?
12 Når vi har den rette forståelse av 1 Johannes 4: 18, forstår vi hvilken enorm betydning det har å stå i et åndelig forhold til Skaperen, Jehova. Vi kan tale til ham fra vårt hjerte og be om hans veiledning, slik at vårt liv kan behage ham. Hvis vi er blitt ’fullkomne i kjærligheten’, er kjærligheten til Gud i oss ikke uutviklet, men på grunn av denne fullkomne kjærlighet blir vi stadig tilskyndt til å gjøre hans vilje helhjertet og i full tillit til ham, vår himmelske Skaper og Far. Dette gir oss igjen stor frimodighet når vi vender oss til Gud i bønn. — Ef. 3: 12; Heb. 4: 16; 1 Joh. 5: 14.
Riktig anvendelse av profetier
13. a) Hva er det viktig å være klar over i forbindelse med mange profetier i de hebraiske skrifter, og hvordan viser dette seg også å være tilfelle i forbindelse med profetien i Esaias 35: 1, 7? b) Hva utgjør oppfyllelsen av Jehovas profetier i gammel tid en garanti for?
13 Etter hvert som vi studerer Guds Ord og blir mer fortrolige med dets budskap og forstår hvilken betydning det har for oss, merker vi at det gir oss mye å forstå det på den måten Jehova ønsker at vi skal forstå det. Hvor ofte har vi ikke sitert vakre profetier i de hebraiske skrifter som viser hvilke velsignelser menneskeheten vil få del i i Guds rettferdige, nye ordning! Vi kan med rette gjøre dette, men ofte har vi kanskje glemt å ta i betraktning at mange av profetiene ble oppfylt i mindre målestokk på Israel i gammel tid. Et eksempel på dette er ordene i Esaias 35: 1, 7, som lyder: «Ørkenen og det tørre land skal glede seg, og den øde mark skal juble og blomstre som en lilje. Og det glødende sandhav skal bli til en sjø, og det tørste land til vannrike kilder; på det sted hvor sjakalene hvilte, vokser siv og rør.» Sammenhengen viser tydelig at disse ordene fikk sin oppfyllelse på de jøder som vendte tilbake fra fangenskapet på stattholderen Serubabels tid. I vers 10 står det at «[Jehovas forløste skal vende tilbake og komme til Sion». Det var Jehovas hensikt å gjøre dette landet til et paradis i miniatyr for jødene, og det var derfor nødvendig at han gjorde ørkenen, det tørre land og den øde mark til sivfylte sjøer og vannrike kilder. Hvis vi anvender disse uttalelsene av Gud på rette måte, forstår vi at de mirakler han utførte i forbindelse med sitt utvalgte folk i fortiden, utgjør en garanti for at disse løftene vil bli oppfylt i en helt annen utstrekning under hans Sønns, Herren Jesu Kristi, styre. Det er tydelig at Jehova vil utøse store velsignelser over jorden under Kristi Jesu kongelige styre og ikke bare få den øde mark til å «blomstre som en lilje», men også åpne de blindes øyne og de døves ører og gjøre de lamme friske, slik det står i profetien. — Es. 35: 5, 6.
14. Hvorfor bør alle sanne kristne ønske å bruke Guds Ord på rette måte?
14 Det er ikke tvil om at «Guds ord er levende og kraftig». (Heb. 4: 12) Gud lever. Han taler til menneskeheten gjennom Bibelen og gir derved sine tjenere kraft og lar dem få kjennskap til dype sannheter angående ham selv og hans hensikt med menneskeheten. Alle kristne vitner for Jehova Gud bør ønske å bruke Guds ord på rette måte, og å være i stand til å bruke det på en effektiv måte når de underviser andre og bryter ned falske religiøse lærdommer som har formørket sinnet og hjertet til utallige millioner av mennesker som Babylon den store, den falske religions verdensrike, har holdt som fanger. Paulus sier til Timoteus: «Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være fullkomment, dugelig til all god gjerning.» — 2 Tim. 3: 16, 17.
15. Hva bør vi gjøre med tanke på å forstå og verdsette Guds Ord?
15 Hvis en skal kunne bruke Guds Ord på rette måte, må en lese og studere det og lete etter de skjulte skatter det inneholder. Forståelse og verdsettelse av Bibelen kommer ikke automatisk, men krever hardt arbeid og flittig studium. I Ordspråkene står det: «Min sønn! Dersom du tar imot mine ord og gjemmer mine bud hos deg, så du vender ditt øre til visdommen og bøyer ditt hjerte til klokskapen, ja, dersom du roper etter innsikten og løfter din røst for å kalle på forstanden, dersom du leter etter den som etter sølv og graver etter den som etter skjulte skatter, da skal du forstå [Jehovas] frykt og finne kunnskap om Gud.» (Ordspr. 2: 1—5) Det vi har drøftet i disse avsnittene, viser at vi bør ønske å forstå hvorfor tingene ble uttrykt på en bestemt måte i Guds Ord, og å vite hvordan vi kan anvende det Guds Ord sier. Vi bør alltid forsøke å finne grunnen til at noe blir forklart på en bestemt måte, og således strebe etter å bruke Guds Ord på rette måte.
16. Hva vil hjelpe oss ytterligere til å bruke Guds Ord på rette måte?
16 Den neste artikkelen vil vise at hele bøker i Bibelen er skrevet med tanke på bestemte mennesker og for å overbringe dem et bestemt budskap. Hvis vi skal kunne bruke Guds Ord på rette måte, trenger vi å ha kjennskap til disse tingene, å kjenne bakgrunnen for, hensikten med og verdien av det Gud har sagt.