Hvem er kvalifisert til å være en eldste?
«Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte.» — 1 Pet. 5: 2.
1. Hvor stor betydning har Guds hjord i hans øyne?
TILLEGGER Gud sin hjord stor betydning, så stor betydning at han mener at den har krav på å bli vigd spesiell oppmerksomhet av dem han har utnevnt til underhyrder? Hvor viktige er «fårene» i Guds øyne? Hans Sønn sa: «Så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3: 16) Han var så interessert i «fårene» at han lot sin Sønn forlate himmelen for å være på jorden som menneske i 34 og et kvart år og derved gjøre det mulig for de av «fårene» som hadde kommet på avveie, å vende tilbake til kveen.
2. Kan vi ha tillit til Jehova og Jesus som hyrder? Forklar.
2 Vi tilhører den «verden» som Gud elsket så høyt, og som må la seg forlike med Gud. Den inntrengende oppfordring han kom med til israelittene da de vendte tilbake fra trelldommen under fremmede herskere, gjelder like mye oss som lever nå: «Vend om til meg, . . . så vil jeg vende om til eder.» (Sak. 1: 3) Apostelen Peter skrev til den kristne menighet i det første århundre: «I var villfarende som får, men har nå omvendt eder til eders sjelers hyrde og tilsynsmann.» (1 Pet. 2: 25) Gud beskytter dem som vender tilbake til ham: «Som en hyrde skal han vokte sin hjord; i sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem; de får som har lam, skal han lede.» (Es. 40: 11) Som sin medhjelper har han utnevnt den gode hyrde, Jesus Kristus, som ’satte sitt liv til for fårene’. — Joh. 10: 7—15.
3. Hvordan viste Paulus at han var en ansvarsbevisst hyrde?
3 Jehova har også utnevnt underhyrder til å vokte «fårene». Apostelen Paulus var en av dem, og han sa: «Vi var milde iblant eder: liksom en mor varmer sine barn ved sitt bryst, således ville vi gjerne i inderlig kjærlighet til eder gi eder ikke bare Guds evangelium, men óg vårt eget liv, fordi I var blitt oss kjære.» I hvilken grad han var villig til å gi «fårene» sitt eget liv, framgår av det han skrev til menigheten i Korint: «Jeg vil med glede ofre, ja bli ofret for eders sjeler.» — 1 Tess. 2: 7, 8; 2 Kor. 12: 15; 11: 28.
4. Hvilket mål bør vi som er kristne i vår tid, sette oss når vi betrakter disse hyrdene?
4 Vi kan etterligne det eksempel som er blitt satt av disse hyrdene, av den store Hyrde, den gode hyrde og apostelen Paulus. Apostelen Johannes sier at «vi er skyldige å sette livet til for brødrene». (1 Joh. 3: 16) Han kjente Jesu ord: «For jeg har gitt eder et forbilde, for at I skal gjøre som jeg har gjort med eder. Sannelig, sannelig sier jeg eder: En tjener er ikke større enn sin herre, heller ikke en utsending større enn den som har sendt ham.» — Joh. 13: 15, 16; jevnfør Johannes 15: 12, 13.
5. Hva er grunnen til at noen ikke har funnet veien tilbake til Jehova?
5 Hva er det så som gjør at enkelte ikke tjener Jehova, når Bibelen sier at «han er vår Gud, og vi er det folk han før, og den hjord hans hånd leder»? De kjenner simpelthen ikke veien tilbake til ham; de har ikke noen til å lede seg, eller rettere sagt, de menneskelige ledere, som har gitt seg ut for å være hyrder, har ført dem på avveie. Jesus kalte dem som på hans tid ’kom i fåreklær, men innvortes var glupende ulver’, falske hyrder. Folket var «ille medfarne og forkomne, lik får som ikke har hyrde». De trengte en god hyrde, og Jesus påtok seg oppgaven. — Sl. 95: 6, 7; Matt. 7: 15; 9: 36
En spesiell befaling til hyrdene
6, 7. a) Hvem utgjør den hjord som må voktes? b) Vil hyrdene bli krevd til regnskap?
6 Da Jesus vendte tilbake til sitt hjem i himmelen, ordnet han det slik at underhyrder skulle dra omsorg for hans «får». De som han som den gode hyrde utnevner, er i dag forpliktet til å fø Jesu «får». Peter, som Jesus spesielt ga i oppdrag å gjøre dette (se Johannes 21: 15—17), gir denne befalingen videre til kristne tilsynsmenn i vår tid: «De eldste [åndelige tilsynsmenn i menigheten] blant eder [menigheten] formaner jeg . . . Vokt den Guds hjord som er hos eder, . . . frivillig, . . . av villig hjerte.» — 1 Pet. 5: 1, 2.
7 Alle innvigde kristne har fått denne befalingen: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem . . . og lærer dem å holde alt det jeg har befalt eder.» Hyrdene har imidlertid fått spesielt i oppdrag å dra omsorg for «Guds hjord», for dem som allerede tilhører menigheten. Jehova vil kreve dem til regnskap for hvordan de utfører sitt oppdrag. — Matt. 28: 19, 20; Heb. 13: 17; 4: 13.
8. Hvem blir utnevnt som hyrder for Guds hjord, og hvem blir ikke utnevnt?
8 «En stor mengde av prestene ble lydige mot troen» og tok imot Jesus som Messias. Men ingen av de skriftlærde eller fariseerne ble utnevnt til hyrder i den kristne menighet fordi de hadde satt seg «på Mose stol». De «vise etter kjødet», som gjerne ville at folk skulle hilse på dem på torgene, og som lot seg kalle «rabbi», ble ikke kalt. Den typen ledere finnes ikke i den kristne menighet av Jehovas vitner. Jehovas vitner anerkjenner bare én leder, Kristus. De skyr alle smigrende titler. Jesus sa: «I er alle brødre.» — Ap. gj. 6: 7; Matt., kap. 23; 1 Kor. 1: 26—29.
9. Hvor mange eldste bør det være i en menighet, og blant hvem blir de valgt?
9 For at Jehovas vitners kristne menighets interesser skal bli ivaretatt på rette måte, har Gud satt forskjellige menn i menigheten, deriblant lærere, tilsynsmenn og hyrder. I den første kristne menighet tjente alle som oppfylte de bibelske krav, i slike stillinger. Det var ikke noe bestemt antall som ble utnevnt. I Efesos var det en rekke slike brødre, noe som framgår av at Paulus sendte bud til de eldste der og ba dem om å møte ham i Milet for at han skulle sette dem inn i deres plikter. Det er heller ikke noe bestemt antall som er utnevnt i den kristne menighet i vår tid. De som tjener i slike stillinger, behøver ikke å ha tatt noen eksamen ved religiøse seminarer, slik det blir krevd i kristenhetens kirkesamfunn. Men de må nidkjært delta i forkynnelsesarbeidet, regelmessig studere Guds Ord og følge de to store bud, som sier at vi skal elske Gud og vår neste. — 1 Kor. 12: 28; Matt. 22: 36—39.
10, 11. Hvordan lar det seg gjøre å være «uklanderlig», og hvorfor er det blitt satt en så høy norm?
10 I 1 Timoteus, kapittel 3, nevner Paulus hvilke bibelske krav som må oppfylles av en som trakter etter en stilling som tilsynsmann. En slik mann må være uklanderlig (NTN). Er det mulig å være det for ufullkomne mennesker? Er ikke dette det samme som å si at han må være fullkommen? Er Paulus urimelig? Forlanger han for mye? Vi kan ikke trekke en slik slutning, for Paulus hadde uten tvil kjennskap til Jesu ord i Matteus 5: 48: «Derfor skal I være fullkomne, liksom eders himmelske Fader er fullkommen.» Paulus visste at kong David ikke var i stand til å være helt og fullt uklanderlig, men at David i en bønn til Jehova som utgjør en del av de inspirerte skrifter, sa: «Døm meg, o Jehova, for jeg har vandret i min ulastelighet.» — Sl. 26: 1, NW; jevnfør 2 Kongebok 20: 3.
11 Det er innlysende at det er umulig for et menneske å være lik Gud i absolutt forstand, i ubegrenset grad. Hvis det ble krevd at de skulle være det, ville det ikke ha vært noen tilsynsmenn i den kristne menighet. Det forhold at de bibelske krav er høye, betyr derfor at de som streber etter å oppnå en stilling som tilsynsmann, må gjøre seg iherdige anstrengelser for å oppfylle kravene. En eldste ville for eksempel absolutt ikke kunne dra omsorg for «fårene» hvis han kom svært mye til kort hva det å være uklanderlig angår. En tilsynsmann må følge denne veiledningen: «De unge menn skal du likeledes formane til å være sindige, idet du i alle måter ter deg selv som et forbilde i gode gjerninger, og i din lære viser renhet.» — Tit. 2: 6—8.
12. Behøver en tilsynsmann å være gift? Forklar.
12 En tilsynsmann skal være «én kvinnes mann». Dette betyr ikke at en enkemann eller en ungkar ikke er kvalifisert. Nå, som på Paulus’ tid, betyr det at en som praktiserer polygami eller lever sammen med en kvinne uten å være gift, ikke kan være tilsynsmann i den kristne menighet. En slik mann får jo ikke engang tilhøre menigheten. Sammen med det kravet som blir nevnt i vers 4 (1 Timoteus 3), viser dette at en tilsynsmann ikke kan være en tenåring, men at han må være gammel nok til å kunne ha stiftet familie.
13. Hvorfor må de eldste sky vår tids ytterliggående vaner?
13 Både unge og eldre i vår tid blir ofte påvirket av de merkelige vaner menneskene i denne tingenes ordning har. Omgang med verdslige mennesker på skolen eller på arbeidsplassen kan friste de kristne til å etterligne dem. De kristne i det første århundre må ha hatt det samme å kjempe med, for Paulus sier videre (1 Tim. 3: 2, NW) at en tilsynsmann må være «måteholden i sine vaner». En som tillegger seg den gamle verdens vaner, vil ikke ha Guds godkjennelse og vil ikke bli regnet for å være skikket til å formane yngre menn. Apostelen Peter sier at det kan ha vært en tid da vi i uvitenhet fulgte verdens skikker, men at vi nå må leve for å gjøre Guds vilje. Dette kan forundre våre tidligere omgangsfeller og få dem til å spotte oss, men Jesus sa at vi ikke måtte la det forurolige oss. — Joh. 15: 19; 1 Tim. 4: 11, 12; 1 Pet. 4: 3, 4; Rom. 12: 2.
Sunn tenkning nødvendig
14. Hvordan bør en eldste betrakte sin egen stilling?
14 En eldste i menigheten innehar ikke noen opphøyd stilling. En som er en eldste, må ikke «tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke, men . . . tenke slik at han har et sunt sinn». The New English Bible sier at han ikke må være «innbilsk», men foreta en «nøktern vurdering» av seg selv. En som gjør det, vil ikke vente at han skal bli behandlet på samme måte som kristenhetens «hyrder», som vil at folk skal krype for dem. — Rom. 12: 3, NW.
15. Hva vil det si å være «ordentlig»?
15 En tilsynsmann må være «ordentlig, gjestfri». (1 Tim. 3: 2, NW) De falske hyrdene var ikke ordentlige i noen betydning av ordet. Jehova fordømte dem og sa: «Ve de hyrder [i Israel] som ødelegger og atsprer den hjord jeg før.» (Jer. 23: 1, 2) Deres påstand om at de var hyrder, sparte dem ikke for å bli dømt av Jehova. Jesus fordømte også de falske hyrder på hans tid. Kristne hyrder må følgelig være ordentlige og arbeide for å bevare freden i menigheten. Noen ganger kan det bli nødvendig for dem å «tilrettevise dem som ikke oppfører seg ordentlig», dem som «vandrer utilbørlig og ikke arbeider, men gir seg av med ting som ikke kommer dem ved». (1 Tess. 5: 14, NW; 2 Tess. 3: 11) Hvis de venter at andre skal følge deres formaning, må de selv sette et rett eksempel ved å holde seg nøye til Bibelens lover og prinsipper og aldri anbefale noe som ikke er i harmoni med sannheten. — 1 Kor. 4: 6; 14: 33; Tit. 2: 6—8.
16. Er det å være gjestfri begrenset til å ønske nye velkommen i Rikets sal?
16 Da kong Salomo ved innvielsen av templet i Jerusalem ba om framgang og vekst, talte han om de ’fremmede’, de ikke-israelitter som kom dit for å tilbe. Han sørget uten tvil for dem. I dag velsigner Jehova oss ved å bringe et stadig større antall ’fremmede’, slike som før ikke har tilbedt Jehova, til organisasjonen. Det må likeledes treffes tiltak for at de skal føle seg velkommen. Tilsynsmennene er forpliktet til ikke bare å hilse på dem i Rikets sal, men også til å hjelpe dem til å gjøre framskritt i den kristne tjeneste. Dette er å vise sann gjestfrihet, som er et av kravene til tilsynsmenn. — 1 Kong. 8: 41—43; Mika 4: 1, 2; Matt. 9: 37; Heb. 13: 1, 2; 3 Joh. 5.
17, 18. a) Foregår undervisningen bare fra talerstolen? b) Hva er en tilsynsmanns mål i egenskap av lærer?
17 Jesus sa: «Det står skrevet i profetene: Og de skal alle være lært av Gud.» (Joh. 6: 45; Es. 54: 13) Dette blir mer og mer viktig etter hvert som vi nærmer oss avslutningen på den gamle tingenes ordning og den tid da den nye ordning vil bli innført under ledelse av Jehovas salvede prest og konge, Jesus Kristus. Jehova Gud er den største lærer, men Jesus sa at hans disipler også med rette kunne omtale ham som sin lærer. Den herliggjorte Jesus Kristus ga dessuten «noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, [hvorfor?] for at de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning». — Ef. 4: 11, 12.
18 De eldste må følgelig undervise andre i Guds Ord. De må ikke lære «fårene» i menigheten ting som «klør dem i øret», men undervise dem på en slik måte at de appellerer til både deres sinn og deres hjerte. Dette fører ikke til at de eldste blir satt på en pidestall i likhet med en «dr. theol.» eller «professor». De kristne eldste underviser ikke nødvendigvis fra talerstolen, men mer på personlig basis. Deres undervisning er basert på Bibelen.
19. Hvilke «kjødets gjerninger» vil utelukke at en mann blir utnevnt til tilsynsmann?
19 En eldste kan ikke være «drikkfeldig». Overdreven bruk av alkohol svekker sansene og dømmekraften og gjør at en mister selvkontrollen. En eldste må ikke være «voldsom», hverken i fysisk henseende eller ved det han sier. Han må ikke være stridslysten, pengekjær eller urimelig (NW). En som er det, er ikke kvalifisert til å ta ledelsen i den kristne menighet. Selv om slike «kjødets gjerninger» ikke ville hindre ham i å tjene i et av Babylon den stores kirkesamfunn, vil de hindre ham i å tjene i en av Jehovas vitners menigheter. — 1 Tim. 3: 3; 6: 10.
20. a) Hvorfor må det tas i betraktning hvordan en mann styrer sitt eget hus, når en skal avgjøre hvorvidt han kan bli utnevnt til eldste? b) Hvilke faktorer kommer inn i bildet?
20 Etter at Paulus har sagt at en eldste må være en mann som styrer sitt eget hus vel og har lydige barn, stiller han et spørsmål: «Hvis noen ikke vet å styre sitt eget hus, hvorledes kan han da ha omsorg for Guds menighet?» (1 Tim. 3: 5) Paulus visste at det er flere liv som står på spill i Guds menighet enn i en manns familie. En eldste må derfor kunne ta seg av de forskjellige anliggender i sin egen familie på en måte som er til alles beste. Men betyr dette at hans familie nødvendigvis vil være et mønster i enhver henseende? Nei, ikke nødvendigvis. Han gjør kanskje alt det han innen rimelighetens grenser er i stand til, men likevel kan det være noen i familien som ikke reagerer slik han skulle ønske. Hans hustru kan være opprørsk, ja, hun kan være en motstander av Jehova og hans Ord. (Matt. 10: 36) Men spørsmålet er: I hvilken grad er mannen ansvarlig for hennes opprørske ånd? Skyldes den manglende enhet i familien forsømmelighet fra hans side? Menighetens syn på situasjonen må også tas i betraktning.
21. Hvorfor er det ikke forstandig å utnevne en «nyomvendt» til tilsynsmann?
21 Tilsynsmennene må treffe mange viktige avgjørelser — avgjørelser som berører andres liv og forkynnelsen av det gode budskap. Forkynnelsesarbeidet kan bli forbudt. Tilsynsmennene må derfor ha god, moden dømmekraft. Følgelig kan en tilsynsmann ikke være «en nyomvendt». (1 Tim. 3: 6) En nyomvendt har kanskje den samme begeistring og iver som dem som har vært lenge i troen, men han har ikke ’ved bruken oppøvd sine sanser til å skille mellom godt og ondt’. (Heb. 5: 13, 14) De som nylig har sluttet seg til menigheten, trenger å få litt erfaring. I mellomtiden kan de følge denne formaningen: «Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og etterfølg så deres tro!» — Heb. 13: 7.
Omsorg for de «andre får»
22. Hvilket syn må en tilsynsmann ha på denne verdens ytterliggående moter, og hvis eksempel bør vi følge?
22 Ettersom Jehovas vitner ’ikke er av verden’, følger de ikke ytterliggående moter som ville sette dem i forbindelse med dem som blir betraktet som samfunnsopprørere. Unge brødre i menigheten bør huske Peters ord om at de som er hyrder for Guds hjord, må sette et rett eksempel. Paulus var et slikt godt eksempel. Han sa: «Bli mine etterfølgere, liksom jeg etterfølger Kristus!» Folk legger merke til at Jehovas vitner er annerledes. De kristnes oppførsel, særlig tilsynsmennenes oppførsel, bør være slik at de får «godt vitnesbyrd av dem som er utenfor» menigheten. — 1 Kor. 11: 1; 1 Tim. 3: 7; Joh. 17: 16; 1 Pet. 5: 2, 3.
23. Hvilke andre krav blir stilt til tilsynsmenn?
23 I første kapittel av Titus’ brev ga Paulus også veiledning med hensyn til hvilke egenskaper de eldste måtte ha. En eldste må være «fri for anklage», uangripelig. Ingen må kunne rette en anklagende finger mot ham fordi han har tvilsomme karakteregenskaper. Han må ikke være «egenrådig» og overlegen, ikke «tilbøyelig til vrede» eller hissig, ikke «grisk etter uærlig vinning», men ærlig i alt det han foretar seg, både i og utenfor menigheten. — Tit. 1: 6, 7, NW; se også 1 Peter 5: 2, 3.
24. Hvordan kommer en tilsynsmanns lojalitet til uttrykk?
24 Det er særlig viktig at en tilsynsmann er «lojal». (Tit. 1: 8, NW) Derved etterligner han Jesus Kristus. Hans lojalitet overfor rette prinsipper kan gjøre det nødvendig for ham å «tale til rette dem som sier imot». (Tit. 1: 9) Dette er kanskje ikke noen behagelig oppgave, men hvis han lar være å irettesette en som trenger å bli irettesatt, kan det tyde på at han tar parti for synderen og gjør felles sak med ham. (Ordspr. 29: 24) Å irettesette en som er blitt overlistet av synd, er et uttrykk for vennlighet. (Gal. 6: 1) Enkelte urette handlinger kan lett glemmes, overses eller ignoreres. Det er ikke tilfelle med handlinger som gjør den hellige ånd sorg og skaper splid og partier i menigheten. I noen tilfelle vil derfor lojalitet kreve at en eldste kommer med en irettesettelse. — Luk. 17: 3, 4; Ef. 4: 30.
25, 26. a) Hvorfor er det særlig viktig at hyrdene gir akt på seg selv og på Guds menighet? b) Kan nye vente at de vil bli vist den nødvendige omsorg i Guds menighet i vår tid?
25 Da Paulus sa farvel til de eldste fra Efesos, oppfordret han dem inntrengende til å gi akt på seg selv og på ’hele hjorden og vokte Guds menighet’, for, sa han: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden.» (Ap. gj. 20: 28, 29) Disse ’ulvene’ ville i virkeligheten «flå» hjorden og rive av dem de klær som kjennetegnet dem som kristne. Paulus’ ord er enda mer aktuelle nå i denne kritiske tiden. Ingen tilsynsmann ønsker å være forsømmelig og derved bli ansvarlig for at noen av Jehovas «får» går tapt.
26 Årboken viser hvor mange det er av Jesu «andre får» som har sluttet seg til Jehovas kristne vitner. Det er flere igjen som Jesus skal «føre fram» fordi de ’hører hans røst’. Nå i de «siste dager» for den gamle tingenes ordning strømmer disse inn i den ene hyrdes hjord og lærer Jehovas veier å kjenne. De kan være forvisset om at de vil bli vist kjærlig omsorg av dem som Jehova har utnevnt til å utføre hyrdearbeidet. — Joh. 10: 16; Luk. 12: 32; Mika 4: 1—4; Es. 32: 1, 2.
Se, med rettferdighet skal kongen regjere, og fyrstene skal styre etter rett, og enhver av dem skal være som et skjul for været og et ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land. — Es. 32: 1, 2.