En kjærlig bruk av det vi har fått

 1. Hvilke åndens gaver blir nevnt i 1 Korintierne, 12. kapittel, og hvorfor ble de gitt?

ETTER at Paulus hadde skrevet til korintierne om nødvendigheten av å ta hensyn til andre i forbindelse med mat, gikk han over til å drøfte mange andre spørsmål. I det 12. kapittel behandler han forskjellige åndens gaver som de første kristne menigheter fikk. Disse gaver ble tildelt de enkelte kristne, ikke bare til glede eller gagn for dem selv, men til gagn for andre. I kapittel 12, versene 7—11 (LB), skriver Paulus: «Men gavene som ånden åpenbarer seg i, blir gitt hver enkelt til, det som er gagnlig.’ En får ved ånden visdomstale, en annen erkjennelsestale ved den samme ånd; atter en annen får troskraft ved den samme ånd, en annen nådegaver til å helbrede ved den ene ånd, en annen makt- og undervirkninger; en annen profetgave, en annen gave til å prøve ånder, en annen forskjellige slags tungetale, en annen gave til å tyde tungetale. Og alt dette virker den ene og samme ånd som deler ut til hver især efter som den vil.»

 2. Hvordan fordret Jehova at disse gaver skulle bli brukt?

² Alle de kristne var lemmer på ett legeme, og alt de fikk av Gud, var til gagn for hele organisasjonen. De enkelte hadde sin stilling i legemet etter som det behaget Gud, men det hadde stor betydning hvordan de benyttet det Gud hadde gitt dem som sine medarbeidere i byggeprogrammet. Gud som er så stor, bygger i kjærlighet, og de som arbeider sammen med ham, må også drives av kjærlighet. Selv om et menneske hadde fått en av åndens gaver, for eksempel tungetale eller profetisk tale, så ville han ikke dermed være antagegelig for Jehova uten at han benyttet gaven på rette måte og med det rette motiv. Paulus sa: «Om jeg taler i menneskers og englers tungemål, men ikke har kjærlighet, da er jeg en rungende malm, et larmende bekken. Og om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og har all erkjennelse, og om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg gir bort alt jeg eier og har, og om jeg gir mitt legeme hen til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.» — 1 Kor. 13: 1—3, LB.

 3. a) Hvorfor skulle gavene opphøre, og når? b) Hvilken egenskap skulle derimot aldri opphøre, og hvordan gir kristne mennesker uttrykk for denne egenskapen?

³ Et byggeprogram skulle fullføres etter Kristi Jesu død. Ved Guds ånd ble det tilveiebrakt spesielle gaver for at Rikets budskap skulle få gjort inntrykk på mange mennesker. Disse gaver var i virksomhet i den første kristne menighet mens, apostlene levde, men da de døde, ble det slutt på utdelingen av gavene. Apostelen Paulus visste at det skulle bli slutt på dette, og han skrev derfor i 1 Korintierne 13: 8: «Hva enten det er profetiske gaver, da skal de få ende, eller det er tunger, da skal de opphøre, eller det er kunnskap, da skal den få ende.» Men så lenge de hadde disse gavene, skulle de bruke dem i kjærlighet til oppbyggelse for andre. Kjærligheten kommer til uttrykk overfor andre og er en egenskap som skal fortsette å være blant de kristne for bestandig. Forskjellige åndens gaver kan ha opphørt, men kjærligheten skal aldri opphøre. Kjærligheten faller aldri bort, sier apostelen. Paulus forklarte hvordan kjærligheten kommer til uttrykk: «Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, oppblåses ikke, den gjør intet usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde; den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet; den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.» — 1 Kor. 13: 4—7.

 4. Når det er slik at utdelingen av de mirakuløse åndens gaver opphørte ved apostlenes død, hvorfor står det da så meget om dem i Bibelen til underretning for oss som lever nå?

⁴ Utdelingen av de gaver som består i tungetale, profetier og helbredelse, opphørte ved apostlenes død, og disse gaver blir ikke praktisert i dag. Likevel gir Bibelen mange opplysninger om dem. Hvorfor har Gud bevart disse skrifter til underretning for oss? Jo, selv om de mirakuløse åndens gaver opphørte ved apostlenes død, har vi noe å lære av de instrukser som ble gitt i forbindelse med bruken av disse gaver. I det 14. kapittel skriver Paulus om det å jage etter kjærligheten og i samme forbindelse om å gjøre bruk av de åndelige gaver, og han trekker på en måte en sammenligning og viser at enkelte gaver var mer ønskverdige enn andre. Gavene var til stort gagn i den kristne menighets første tid, for når de kristne kom sammen for å bli oppbygd, var det ikke slik at hver enkelt var fullt utstyrt med en komplett bibel og mange kommentarer og blad som hjelper en til å studere Bibelen, slik Vakttårnet gjør i vår tid. Hvilken av gavene var å foretrekke?

 5. Hvilken gave var mest ønskverdig, og hvorfor?

⁵ Det var gaven å profetere som var å foretrekke. Men hvorfor var denne gaven mer ønskverdig enn gaven å helbrede eller gaven å tale i tunger? «For den som taler med tunge, taler ikke for mennesker, men for Gud; for ingen skjønner det, men han taler hemmeligheter i Ånden; den derimot som taler profetisk, taler for mennesker til oppbyggelse og formaning og trøst. Den som taler med tunge, oppbygger seg selv; men den som taler profetisk, oppbygger menigheten.» (1 Kor. 14: 2—4) Denne veiledning er meget praktisk. Paulus viste at en som talte med tunge, ville oppbygge seg selv, men hvis det ikke var noen som kunne virke som tolk eller oversetter, ville ikke menigheten gagnes og oppbygges av det. Han sammenligner det å tale i tunger med basuner som gir utydelig lyd når de kaller til strid. Det er bedre å tale på et språk som er lett å forstå, slik at de som hører på, kan forstå betydningen og ha gagn av det som blir sagt. De som hadde gaven å tale i tunger, fikk derfor i vers 13 denne formaning av Paulus: «Derfor, den som taler med tunge, han bede om at han må kunne tyde det!» Han understreker således nødvendigheten av at folk forstår det som blir sagt, og det er klart at alle som er interessert i andre og ikke bare i seg selv, ønsker å gjøre noe som er til gagn for andre. I vers 16 stiller Paulus et megetsigende spørsmål angående det å komme med takksigelse i tunger: «Hvorledes skal da noen blant de ukyndige kunne si amen til din takkebønn? han vet jo ikke hva du sier.» I en menighet er det derfor bedre å tale fem ord med sin forstand og undervise andre muntlig enn å tale ti tusen ord med en tunge som andre ikke forstår.

 6, 7. a) Hvorfor lot Gud de første kristne få gaven å tale i tunger? b) Til hvilket gagn var gaven å profetere? c) Hvilken kjærlig bruk av de gaver eller evner Gud gir bør de kristne bestrebe seg på å gjøre ifølge 1 Korintierne, 14. kapittel?

⁶ Hvorfor lot da Gud de første kristne få gaven å tale i tunger? Det skjedde tydeligvis i den hensikt å vise at disse menneskene var Guds sanne tjenere. Paulus sa: «Så er da tungene til et tegn, ikke for de troende, men for de vantro.» (1 Kor. 14: 22) Etter å ha kommet med denne utlegning forklarer Paulus de gode grunner for at det å profetere var å foretrekke. Det er å foretrekke av hensyn til de andre kristne eller brødrene, dem som ønsker å tjene Jehova. Det å profetere eller forkynne det gode budskap med forståelse og undervise andre, er til gagn for dem som tilhører menigheten, og også for vantro. Alminnelige mennesker som kanskje er til stede, kan bli opplyst og komme til å lære hvordan de kan tilbe Jehova Gud. «Den profetiske tale derimot er ikke for de vantro, men for de troende. Om da hele menigheten kommer sammen, og alle taler med tunger, og det så kommer ukyndige eller vantro inn, vil de da ikke si at I er fra eder selv? Men om alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller en ukyndig, så refses han av alle og dømmes av alle, hans hjertes skjulte tanker åpenbares, og så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud, og vitne at Gud sannelig er iblant eder.» — 1 Kor. 14: 22—25.

⁷ Hver enkelt av de gaver Jehova tilveiebrakte, hadde sin anvendelse og sin nytte, men gaven å profetere var mest ønskverdig fordi den var til størst gagn med hensyn til å bygge opp brødrene og undervise menneskene i tilbedelsen av Jehova. Uansett hvilken av åndens gaver en person fikk, skulle kjærlighetens prinsipp gjelde, og de måter disse gavene skulle brukes på, viste at det var om å gjøre å ta hensyn til andre og la dem bli til gagn for andre. Slik er det med alt Jehova Gud skaffer til veie for dem som tjener ham. «Hvorledes er det altså, brødre? Når I kommer sammen, så har hver av eder en salme eller en lære eller en åpenbaring eller en tunge eller en tydning: la alt skje til oppbyggelse!» (1 Kor. 14: 26) Det er tydelig at de sanne kristne må være innstilt på at alt skal skje til oppbyggelse for andre.

Vår tids byggeprogram

 8. Hvilken foranstaltning er truffet med tanke på oppbyggelsen av de kristne menigheter nå i vår tid, ettersom de ikke benytter seg av de mirakuløse åndens gaver?

⁸ Det framgår tydelig av Bibelen at utdelingen av mirakuløse åndens gaver til oppbyggelse av den første kristne menighet opphørte ved apostlenes død. Gaven å helbrede og gaven å tale i tunger blir ikke brukt av sanne kristne i dag. Det står nå andre midler til rådighet for å bygge opp den kristne menighet. Jehova har gitt sitt Ord, Bibelen, og den er nå å få på over tusen språk. Dessuten finnes det mange teokratiske publikasjoner som tjener som hjelpemidler i undervisnings- og byggearbeidet. Jehova traff foranstaltninger for denne tiden da han bød: «La oss holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle, for han er trofast som ga løftet. Og la oss ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og rette gjerninger, og ikke unnlater å komme sammen, som noen har for skikk, men oppmuntrer hverandre, og det så meget mer som dere ser dagen nærme seg.» — Heb. 10: 23—25, NW.

 9. Hvorfor tar man hensyn til andre ved å være regelmessig til stede på menighetens møter?

⁹ Man må sørge for at man kommer regelmessig sammen til menighetsmøter. De enkelte bør tukte seg selv til å være til stede når menigheten kommer sammen, og de bør oppmuntre hverandre, spesielt nå i denne onde tiden når vi nærmer oss enden på Satans ugudelige tingenes ordning. En som stoler på sin egen forstand, ville kanskje tenke som så at han kunne bruke tiden bedre til privat studium. Men hva innebærer en slik handlemåte? Det er tydelig at han i dette tilfelle ikke tar hensyn til andre, men bare tenker på seg selv. Det at vi er regelmessig til stede ved menighetens møter, viser at vi tar hensyn til andre, at vi interesserer oss for andre og har kjærlighet til andre. Vi går ikke på møter bare for å høste gagn av å høre hva andre har å si, eller for å bli undervist, men også for å delta i den gjensidige oppbyggelse. Det er ved disse sammenkomster vi gir uttrykk for vårt håp slik at andre blir oppbygd. Vår offentlige kunngjøring bør ikke bare komme spontant eller uten forberedelse, som om det skulle skje ved inspirasjon, men fordi vi er i en velordnet, teokratisk organisasjon, vet vi hvilket emne som skal behandles, og vi forbereder oss før vi kommer, slik at vi kan bidra med oppbyggende tanker til gagn for alle. Dette er Jehovas foranstaltning for alle sine tjenere nå i vår tid.

10. Hvordan kan det at vi viser interesse for andre og gjør kjærlig bruk av det vi har, føre til oppbyggelse for menigheten?

¹⁰ Når vi vet at Jehovas tjeneres regelmessige møter tjener til oppbyggelse, bør vi ut fra vår kjærlighet til vår neste og til vår familie og mennesker av god vilje ønske å innby dem til å overvære møtene sammen med oss, ja, vi bør til og med gjøre oss ekstra anstrengelser og ta hensyn til den åndelige svakhet hos dem som ikke forstår betydningen av møtene, slik at vi prøver å finne dem og tar dem med oss. Hvis vi har bil, kan vi gjøre god bruk av den ved å hente mennesker av god vilje, selv om det betyr at vi må bruke litt ekstra tid og kjøre noen ekstra kilometer for å hjelpe dem. Hvis vi har telefon, kan vi ringe til andre og på en kjærlig måte minne dem om møtene. De andre i menigheten bør vise at de setter pris på de anstrengelser vi gjør oss, og vi bør på vår side vise at vi setter pris på de anstrengelser andre gjør seg ved å føre mennesker av god vilje til møtene. Når det kommer fremmede inn blant oss, bør vi være snare til å hilse dem velkommen, og vi bør være interessert i andre. — Fil. 2: 1—4.

11. Hva får kjærligheten et kristent menneske til å gjøre når det kommer fremmede til menighetens møter, selv om han har det travelt med gjøremål som angår tjenesten?

¹¹ Slik dette virker i praksis, kan vi si at enhver trofast tjener for Jehova har det meget travelt nå i denne tiden. Når de går til sine regelmessige møter, tenker de på det de må gjøre — skaffe seg litteratur og annet de trenger i tjenesten i tiden framover, levere rapporter over sin tjenestevirksomhet, levere inn nye abonnementsbestillinger og skaffe seg distrikt hvor de kan utføre sin tjenestegjerning. Når de kommer til Rikets sal, går de i gang med å gjøre det de har planlagt. Men hvis de er kjærlige og omtenksomme, vil de da la disse ting komme foran hensynet til de fremmede som kanskje er til stede for første gang? Hvis de bare tenker på å få tatt seg av sine egne saker snarest mulig og deretter forlate møtestedet, går de nok skyndsomt i gang med å få gjort sine plikter uten å tenke på den fremmede. Men dette er ikke å bygge opp organisasjonen. Det tar bare et lite øyeblikk å ønske de fremmede velkommen og få dem til å føle at deres nærvær er ønsket. Kjærligheten gir seg til kjenne, kommer til uttrykk. Det er ikke overlatt bare til tilsynsmennene å hilse på de fremmede, men de bør organisere en spesiell ordning slik at de fremmede kan bli tatt vel imot. Dette er en av de måter hvorpå vi kan la andre få del i den glede vi har fått av Jehova. Og selv om man setter andre ting til side for å kunne hilse på de fremmede, kan man være sikker på at det etter studiemøtets slutt vil bli tid til å få gjort de nødvendige forberedelser til tjenesten i dagene som kommer. — 1 Tim. 3: 2; 1 Pet. 4: 8, 9.

12. Hvorfor er fremmede virkelig velkommen i gruppen av bygningsmenn?

¹² En innvigd bygningsmann er klar over at enhver fremmed som kommer inn i menigheten og blir et medlem av den, vil komme til å delta i byggevirksomheten og være med på å dele byrdene, og det er Jehova Gud som har ordnet det slik for å samle flere som kan hjelpe til med byggeprogrammet. Det er dette vi bør be om og arbeide for hver dag. De fremmede bør derfor i sannhet bli hilst velkommen i gruppen av bygningsmenn. — Matt. 9: 37, 38.

13. Hvilken interesse bør man vise for dem som er syke legemlig eller åndelig talt?

¹³ Uansett hvor travelt en kristen Ordets tjener kan ha det, bør han ikke være så opptatt at han ikke legger merke til det når noen uteblir. Hvis en i menigheten ikke er til stede, hva er da i veien? Er han blitt syk? Trenger han trøst? Tilsynsmannen kan forhøre seg om dette, og hvis noen er blitt syk, kan det på tilbørlig måte bli opplyst i menigheten, slik at dens syke medlemmer kan bli oppbygd og oppmuntret. Men det kan også være at en eller annen har begynt å tape sin verdsettelse av åndelige goder og derfor slapper av i byggevirksomheten. Han lar seg kanskje innvikle i andre gjøremål og lar disse hindre seg i å komme regelmessig på møtene. Slikt kan hende trass i påbudet i Hebreerne 10: 23—25. Her har den iherdige bygningsmann anledning til å foreta seg noe for å hjelpe den vaklende. Hvis det blir ofret tid og oppmerksomhet på ham, kan han gjenvinne sin verdsettelse av de åndelige goder, og han kan komme i gang i tjenesten igjen. Vi lever i en tid med mange snarer og med mye som distraherer. Materialismen er en slu fiende. Noen passende oppbyggende ord kan være til stort gagn for en som har bukket under for dårlig innflytelse av et eller annet slag. Vi ser altså at Mesterbyggeren, Jehova, gjennom menighetsorganisasjonen har tilveiebrakt de nødvendige midler til å lære opp dem som elsker ham. — Jak. 5: 19, 20.

Interesse for det som blir bygd

14. a) Hva er det som viser at en klok bygningsmann er interessert i sitt arbeid? b) Hvordan kan man sørge for at ens samtale blir til oppbyggelse for andre?

¹⁴ En som bygger godt, er interessert i det han bygger. Ikke bare tre eller fire timer i uken, men daglig tenker han på det han bygger. Det er viktig, og han arbeider med det til stadighet. Han snakker om det. Før han foretar seg noe, har han lagt sine planer. Han vet hvilket grunnarbeid som er gjort, og hva som videre må bygges, og han har hele tiden tankene med seg mens han bygger. (1 Kor. 3: 10; 1 Tim. 4: 15) Når han er sammen med andre bygningsmenn, dreier samtalen seg om det han bygger. Slik må det også være med åndelige bygningsmenn. De har til oppgave å utføre et åndelig byggearbeid, og de tenker på dette og arbeider med det til stadighet. Når de er sammen med andre, er deres samtale oppbyggende. De følger Jehovas og Kristi Jesu eksempel, og lar alltid sine ord tjene til undervisning. Det er meget godt å snakke om hver dag. Vi har en tekst for hver dag og kommentarer som gir oss en liten porsjon åndelig føde til hjelp i dagens tjeneste for Jehova. Selv om man kan ha lest den før, er den oppbyggende. Når du nå leser dette, kan du da huske den tekst og den kommentar du leste i dag morges? I noen hjem gjør foreldrene det til en vane ved aftensbordet å nevne den tekst som ble behandlet samme morgen for å se om familien husker de viktige punktene den har lært den dagen. Kristne mennesker har meget å snakke med hverandre om. De som er tilmeldt tjenesteskolen, har sine oppgaver, og alle har repetisjonene. Snakk om oppmuntrende opplevelser i forbindelse med virksomheten på feltet. Folk vi treffer ved dørene eller på studiene, stiller spørsmål som vi kan drøfte. Vi leser om betydningsfulle emner i Selskapets publikasjoner. De fester seg bedre hos oss når vi hører noen gjenta stoffet og snakke om de nye punktene som har kommet fram. Det er forfriskende å tenke på og snakke om åndelige ting til stadighet. — Kol. 3: 7, 8, 16, 17; Fil. 4: 8, 9.

15. Hvordan blir andre oppbygd ved vår kristne virksomhet?

¹⁵ Hvis vi tenker riktig og praktiserer det vi har lært i Jehovas Ord, kan vi virke oppbyggende ved vårt eksempel hver dag og ved vår virksomhet. Dette er særlig tilfelle når det gjelder det opplæringsprogram som er organisert i alle menigheter. Også her kommer kjærlighet og hensynsfullhet overfor andre inn i bildet. Hvis man får i oppdrag å delta i opplæringsprogrammet i forbindelse med forkynnelsen på feltet og skal hjelpe noen av de mindre erfarne til å forbedre sin tjeneste, må man ofre tid, omtanke, krefter og oppmerksomhet på vedkommende. Det kan føre til at man må gå eller reise betraktelig lenger enn man ellers ville gjort for å treffe den andre, men dette bidrar til oppbyggelsen av den kristne organisasjon i sin alminnelighet. Hvis man bare tenker på seg selv, vil man være tilfreds med å ha sitt eget distrikt å arbeide i, og arbeide der alene. Vi skal gi akt på vår egen undervisning, men vi vil også hjelpe andre slik at de også kan bli frelst. «Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» — 1 Tim. 4: 16.

16. a) Hvorfor er det uklokt å bruke all sin tid på gjøremål som har med den gamle verden å gjøre? b) Hvordan handler en kristen bygningsmann med visdom?

¹⁶ Hvis vi kan sørge for at vi selv og andre er opptatt i tjenesten for Riket, vil det beskytte oss mot å bli innviklet i denne verdens virksomhet, som er fordømt av Jehova. Hva ville vi vel synes om et menneske som får vite at myndighetene på hans hjemsted har kondemnert et bestemt hus og skal bygge en vei gjennom tomten etter at det er revet, men som likevel kjøper huset, maler det, pusser det opp og gjør det pent og bruker mye tid på å reparere det? Og så kommer kommunens folk og river huset. Mannen som arbeidet på det, ville bli ansett for å være gal. Men det er nettopp noe slikt en mann gjør hvis han begynner å vie all sin tid til verdslig virksomhet og forsømmer sin tjeneste. Han tror kanskje at han utfører et byggende arbeid på sitt hjemsted, at han bygger opp noe godt, men hva er det han bygger på? Hvis han bygger på den gamle verdens grunnvoll, arbeider han på et byggverk som er dømt til å ødelegges ganske snart. Den tiden han bruker på dette, går til spille, og den uforstandige bygningsmannen vil kanskje også miste sitt liv. Slik er det når man hengir seg til verdslig virksomhet. Man kaster bort tid og krefter, og man vinner ikke noe av varig verdi. Men de kristne må være likevektige og huske på at tjenesten er deres kall. I Kolossenserne 4: 5, 6 gir Paulus denne veiledning: «Omgås i visdom med dem som er utenfor, så I kjøper den beleilige tid. Eders tale være alltid tekkelig, krydret med salt, så I vet hvorledes I bør svare enhver.» Jo mer man har å gjøre med verden, desto større sjanser er det for at man vil bli fanget av verden eller til og med bli moralsk uren på grunn av påvirkning utenfra. Vi bør i visdom kjøpe fri så meget tid vi kan, for å forbedre vår evne til å undervise og for å delta i den aktive byggevirksomhet som nå pågår under Kristi ledelse.

17. Hva blir utrettet over hele verden på grunn av kristen enhet, og hvem bør ta ledelsen i å bevare enheten?

¹⁷ Enhet gir styrke. Jehovas vitner driver over hele verden sin kunngjøring av det gode budskap om Jehovas opprettede rike ved at de med forente anstrengelser går inn for å utføre Jehovas vilje. Dette rikes hersker er en Gud, og han er dets store Byggmester. Han har satt Kristus Jesus til å være Konge og til i kjærlighet å lede deres virksomhet som er delaktige i Riket. I Efeserne, 4. kapittel, byder Paulus sine medkristne å vandre på en måte som er deres kall verdig, å stevne fram i kjærlighet og å bevare åndens enhet i fredens forenende bånd. Han peker på at det er mange plikter som hviler på de enkelte tjenere, slike som misjonærene, hyrdene og lærerne, og de er alle blitt utnevnt med tanke på opplæringen av Ordets tjenere og til oppbyggelse av Kristi legeme. Det er ingen tvil om at tilsynsmennene i den nye verdens samfunn i dag har det største ansvar i forbindelse med byggeprogrammet. De må være lærere og foregå andre med et godt eksempel på feltet og stadig være interessert i unge og gamle, menn og kvinner, ja, alle de enkeltmennesker som utgjør den nye verdens samfunn i dag. En slik åndelig gavmildhet fører til lykke. (Ap. gj. 20: 35) I noen land er det motstand mot det kristne byggearbeid, men det må likevel fortsette, og tilsynsmennene har i denne henseende et eksempel til etterfølgelse i Nehemias. (Neh. 4: 8, 9, 21; Tit. 2: 1—15) Menighetens medlemmer venter med rette av tilsynsmennene at de skal undervise dem i kunsten å lære opp andre, og ved hjelp av Jehovas organisasjon står tilsynsmennene i dag godt rustet til denne tjenesten. Måtte de gi seg villig hen til dette arbeidet. — Heb. 13: 7.

18. a) Hvorfor må alle i den nye verdens samfunn samarbeide om å bevare styrken og enheten? b) Hvordan kan vi i denne forbindelse gjøre kjærlig bruk av den sannhet Jehova har gitt oss?

¹⁸ Alle i den nye verdens samfunn bør i dag være med på å dele ansvaret i forbindelse med det åndelige byggearbeid. Det åndelige byggverk som reises i dag, er et varig byggverk. (Ef. 2: 21, 22) De enkelte blir sammenlignet med åndelige steiner som blir bygd opp og innlemmet i Kristi legeme, og det bånd som holder dem sammen, er kjærligheten og en gjensidig hensynsfullhet. Et par steiner som ligger spredt omkring ute på en mark, utgjør selvfølgelig ingen bygning, for en bygning er en velordnet sammenstilling av steiner som er murt nøye sammen. Jehovas tilbedere i dag utgjør en organisasjon, en bygning som tilhører den nye verden. Det er til enhet Jehova har samlet dem sammen nå i de siste dager av Satans styre, og hver enkelt må gjøre sitt for å bevare bygningen åndelig sterk ved å holde seg nært forbundet med de andre som bygningen består av. Når de enkelte steiner styrkes åndelig sett, vil det føre til gagn for de andre, for det vil bidra til at hele bygningen blir bevart sterk. Bygningen vil derfor ikke rase sammen i Harmageddons veldige storm, selv om den onde, Satan, og hans hærskarer kaster seg imot den. Den enhet og styrke som kjennetegner den nye verdens samfunn, innbefattet dem som tilhører Kristi legeme, kan bevares i trygghet ved at vi kjærlig gjør bruk av den sannhet Jehova har gitt oss for at vi skal oppbygge hverandre: «Tro mot sannheten skal vi i kjærlighet vokse opp til ham i alle ting, han som er hodet, Kristus. Ut fra ham er det at hele legemet vokser sin vekst og blir oppbygd i kjærlighet, sammenføyd og sammenholdt ved alle sine støttende ledd, alt etter den kraft som er gitt hver enkelt del.» — Ef. 4: 15, 16, UO.