Vær snar til å høre, sen til å tale
«Hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede.» — Jak. 1: 19.
1. Hva er hovedhensikten med menneskets tunge, og hvordan blir mange tunger brukt på denne måten i dag?
HOVEDHENSIKTEN med menneskets tunge er at den skal brukes til å herliggjøre menneskets store Skaper, den allmektige Gud, Jehova. Tungen blir i dag over hele verden brukt som et redskap til å prise Gud ved at den brukes til å kunngjøre det opprettede himlenes rike. Det var dette gode budskap Jesus sa «skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag». Hvor dyrebar den tungen er som taler dette gledelige budskap! «Den rettferdiges tunge er som utsøkt sølv.» Guds rettferdige vilje er at sanne kristne alltid skal være rede til å tale om dette gode budskap om Riket til andre: «Forkynn ordet, vær rede i tide og i utide.» — Matt. 24: 14, NW; Ordspr. 10: 20; 2 Tim. 4: 2.
2, 3. Hva mente disippelen Jakob da han rådet til å være «sen til å tale»?
2 I betraktning av hvor nødvendig det er å tale Rikets budskap, kan kanskje noen synes det er rart at disippelen Jakob skrev følgende inspirerte råd: «Hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede.» Det er ikke når det gjelder forkynnelsen av Riket at de kristne skal være ’sene til å tale’. Det var noe annet disippelen Jakob hadde i tankene. — Jak. 1: 19.
3 Det som menes med det guddommelige råd i Jakob 1: 19, er at vi ved å være snare til å høre, sene til å tale, sene til vrede beskytter oss mot å skade den rene tilbedelse og mot å føre ødeleggelse over oss selv ved en urett bruk av tungen. Hvis noen av de kristne tror at det ikke er så nødvendig for dem å holde tungen i tømme, bør de gi akt på følgende guddommelige advarsel: «Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.» Hvis de kristne skal unngå at deres gudsdyrkelse er forgjeves i Guds øyne, må de ikke bare prise Gud ved å kunngjøre hans herlige rike, men dessuten styre sin tunge slik at også den blir til velsignelse for menneskene. Som en hjelp til å holde tungen i tømme gir Jakob oss det råd at vi skal være ’snare til å høre, sene til å tale’. — Jak. 1: 26.
4. Hvordan beskriver Jakob tungen og de virkninger den kan ha, og hva er derfor en vis handlemåte å følge?
4 Når vi forstår hvilken kraftig virkning tungen har, blir vi klar over hvor stor verdi Jakobs råd har. Tungen er riktignok et lite lem, men bislet er lite i forhold til hesten, og roret er lite i forhold til skipet, men disse styreredskapene har likevel en kolossal virkning: «Når vi legger bissel i munnen på hestene, forat de skal lyde oss, så styrer vi og hele deres legeme. Se, også skipene, enda de er så store og drives av sterke vinder, styres dog av et lite ror dit styrmannen vil ha dem. Så er og tungen et lite lem, og taler dog store ord. Se, en liten ild, hvor stor en skog den setter i brann! Også tungen er en ild; som en verden av urettferdighet står tungen blant våre lemmer; den smitter hele legemet og setter livets hjul i brann, og settes selv i brann av helvete [Gehenna, NW]. For all natur, både i dyr og i fugler, både i ormer og i sjødyr, temmes og er blitt temmet av den menneskelige natur; men tungen kan intet menneske temme.» Ettersom den måten de kristne bruker tungen på, betyr liv eller død for dem, og ettersom det ikke finnes et eneste menneske i dag som har fullkommen kontroll over tungen, hører det med til visdommen at en ikke bør være for snar til å tale. — Jak. 3: 3—8.
Å tale for meget
5. Hvilken alvorlig fare er det ved å snakke for meget, og hvilken forbindelse er det mellom det å lytte og det å lære?
5 Selv det å være snar til å tale ord som i seg selv ikke er urette, kan være til skade for de kristne. Et menneske kan bruke for meget tid til å snakke og som følge av det ikke være «snar til å høre». Det må være balanse mellom den tiden man bruker til å tale og den tiden man bruker til å høre. Det er først og fremst når det gjelder Guds sannhetsord at vi bør være snare til å høre, og årsaken til at noen mennesker ikke går framover til åndelig modenhet, er derfor at de ikke er gode lyttere. De bruker mer tid enn de burde til å snakke. Jehovas vitner leder undertiden hjemmebibelstudier med mennesker som er pratsomme eller snakkesalige. Disse menneskene gjør ofte svært lite framskritt i åndelig henseende på grunn av at de bruker tiden til å snakke. Det slike mennesker trenger å bli klar over, er at «et vist menneske vil lytte og ta til seg mer lærdom». Hvor meget man lærer, avhenger derfor av hvordan man lytter. Tale har sin tid, men den må ikke få lov til å stjele den tiden man skulle bruke til å lytte, spesielt ikke når man blir undervist i Guds Ord. Da Maria, Martas søster, «satte seg ved Jesu føtter», var det det rette tidspunkt for henne til å lære. Det sies derfor om henne at hun «hørte på hans ord». — Ordspr. 1: 5, NW; Luk. 10: 39.
6. Hvorfor er noen mennesker dårlige tilhørere? Hva blir følgen av det?
6 Man kan legge merke til under samtaler i dag at mange mennesker ikke er gode tilhørere. De ønsker å snakke det meste av tiden selv. Når de fortsetter å snakke i den tiden de skulle lytte, gårde kanskje glipp av viktige opplysninger. En som egentlig skulle lytte, har altfor ofte tankene sine et annet sted, og sitter kanskje og forbereder seg på den ordstrømmen han skal komme med så snart han kan se sitt snitt til å falle inn i samtalen. Det kan enkelte ganger se ut som det er håpløst å undervise slike mennesker, i betraktning av at det er en bibelsk regel som sier: «Har du sett en mann som forhaster seg i sine ord — det er mer håp for dåren enn for ham.» «Dåren taler mange ord.» Det er ikke det minste rart at mange mennesker unødig spør «Hva var det du sa?» rett etter at noen har snakket til dem! Hvis de ikke var så altfor opptatt av å snakke, ville de sannsynligvis ikke behøve å be den som snakket, om å gjenta det han sa. Vi bør stadig øve oss opp til å være mer oppmerksomme, for det vi lærer, avhenger for en stor del av det. — Ordspr. 29: 20; Pred. 10: 14.
Vær oppmerksom
7. Når bør en være spesielt snar til å høre, og hvorfor?
7 Når man blir undervist i Guds Ord, for eksempel på et menighetsmøte eller på et stort stevne for Jehovas folk, er det ikke det rette tidspunkt til å gå å hilse på andre og snakke med dem. Jehovas Ord gir oss dette råd: «Vokt din fot når du går til Guds hus! Å komme dit for å høre er bedre enn når dårene bærer fram offer; for de vet ikke at de gjør ondt. Vær ikke for snar med din munn.» Det hender undertiden på store stevner at noen snakker til hverandre unødig eller går og hilser på noen de ikke har sett på lenge, og dette gjør de akkurat i den tiden det blir undervist i viktige bibelske sannheter fra plattformen. Dette viser mangel på respekt for Guds Ord og hans organisasjon. En bør være på møter og stevner «for å høre». Etter at møtene er slutt, kan man gå å hilse på hverandre. — Pred. 4: 17; 5: 1.
8. Hvorfor er det så viktig å være oppmerksom, og hva kan være en hjelp til dette?
8 Å være snar til å høre vil si å lytte oppmerksomt til det vi hører, å la Guds sannheter synke dypt ned i vårt hjerte og sinn. En kan lytte, men likevel ikke være virkelig oppmerksom. Tankene må ikke få lov til å flakke. Dette med å vise undervisningen fra Guds Ord oppmerksomhet er så viktig at en av Kristi apostler ga følgende råd: «Det er derfor det er nødvendig at vi viser mer enn vanlig oppmerksomhet mot de ting vi har hørt, forat vi aldri skal drive vekk.» De kristne må derfor være årvåkne når de mottar bibelsk undervisning. En som forstår nødvendigheten av å være åndelig våken, spiser ikke for meget like før møtene, for han vet at det er vanskelig å følge godt med i det som blir sagt, hvis man er søvnig. Noe som også kan gjøre det lettere å høre godt etter, er riktig ventilasjon i møtelokalet og at det så vidt mulig blir holdt en passende temperatur, slik at det hverken er for varmt eller for kaldt. Legg derfor forstand for dagen, for at du kan vise mer enn vanlig oppmerksomhet mot Guds sannhetsord. «Salig er det menneske som hører på meg, så han våker.» — Heb. 2: 1, NW; Ordspr. 8: 34.
Forstandighet og tilrettevisning
9. Hvorfor vil det at en er snar til å høre, hjelpe en til å være forstandig, og hvorfor er dette spesielt viktig for tilsynsmenn?
9 Det er en almengyldig regel at det å være snar til å høre, hjelper en til å være forstandig. Guds Ord sier: «La deres forstandighet bli kjent for alle mennesker.» Hvordan kan en legge forstandighet for dagen hvis en ikke lytter? Det kan ofte inntreffe noe som gjør det nødvendig å lytte tålmodig til begge parter i en sak og ikke være for hastig med sine ord. Hvis en ikke lytter omhyggelig, kan en komme til ikke å trekke de rette slutninger. Paulus sier at tilsynsmennene i de kristne menigheter må være ’fornuftige’. (1 Tim. 3: 2, 3, NW) Tilsynsmennene må derfor være ’snare til å høre’ i sin opptreden overfor sine kristne brødre. — Fil. 4: 5, NW.
10, 11. a) Hva er en av farene ved ikke å være snar til å høre, og hvordan må derfor vårt øre være oppøvd, slik det blir vist i Guds Ord? b) Hva må vi gjøre når tilsynsmenn taler eller gir råd?
10 En alvorlig fare ved ikke å være snar til å høre er at det hindrer en i å dra nytte av råd og tilrettevisning. Øret liker naturligvis ikke å høre tilrettevisning. Men de kristne må oppøve sitt øre til å være snar til å høre også hva dette angår. «Vis den vise til rette, så skal han elske deg.» «Hør på råd og ta imot tukt, så du kan bli vis til slutt!» «Skjenn [tilrettevisning, NW] virker bedre på den forstandige enn hundre slag på dåren.» For å kunne være vis og forstandig må man ha oppøvd sitt øre til å være snar til å høre på råd og tilrettevisning, så man ikke blir krenket eller sint på grunn av det. «Den hvis øre hører på tilrettevisning til livet, dveler gjerne blant vise.» — Ordspr. 9: 8; 19: 20; 17: 10; 15: 31.
11 Når tilsynsmennene taler for å gi tilrettevisning og tukt, må vi være særlig snare til å høre. Jesu apostler måtte være snare til å høre. Jakob og Johannes var ved en anledning snare til vrede og ønsket å by ild fare ned fra himmelen og ødelegge innbyggerne i en ugjestfri samaritansk by. Lukas 9: 55 sier at Jesus «vendte seg om og talte strengt til dem [irettesatte dem, NW]». De ble ikke støtt. De måtte være snare til å høre for å kunne dra nytte av Jesu tilrettevisning. «En vei til liv er den som akter på tukt; men den som forakter tilrettevisning, fører vill.» — Ordspr. 10: 17.
Et mildt svar
12. Hvordan vil en Rikets forkynner svare når villedte mennesker håner ham?
12 De som er snare til å høre Guds Ord og hans råd og veiledning, har også lettest for å være ’sene til å tale, sene til vrede’. Å være sen til å tale vil si at en ikke vil være snar til å komme med et sint svar når noen rettleder en, nei, ikke engang når en får uvennlig behandling. Når man blir stilt overfor noe som kunne gi årsak til vrede, må man i særlig grad være sen til å tale eller til å svare med sinte ord. Når Guds tjenere bringer Rikets budskap til andre, kan de undertiden bli møtt med bebreidelser eller harde og fordømmende ord. En Rikets forkynner vil imidlertid høflig overse slike fornærmelser, for han vet at det ikke vil komme noe godt ut av å gjengjelde ondt med ondt. Han vet også at «en mild tunge knuser ben». En person kan være så hard som ben, men dette harde skallet kan bli bløtgjort ved mild tale. «Milde ord er kostelig honning, søt for sjelen og en legedom for kroppen.» Hvis man gjengjelder sinte ord med sinte ord, vil det bare bli vanskelig for neste Rikets forkynner som kommer. Rikets forkynnere må derfor bruke sin tunge til å gi et mildt og vennlig svar: «Mildt svar stiller harme, men et sårende ord vekker vrede. De vises tunge gir god kunnskap, men dårenes munn lar dårskap strømme ut.» — Ordspr. 25: 15; 16: 24; 15: 1, 2.
Vær sen til å tale i form av klaging
13. Hva beskytter en mot å være snar til å føre en tåpelig tale og til å klage, og hvilket råd ga Paulus med hensyn til tale?
13 Hvis vi er sene til å tale, vil vi ikke la det strømme ut av oss tåpelig klaging eller påpeke feil. Hvis vi har vårt sinn fylt av Rikets sannheter og er travelt opptatt med å tale om disse sannheter, travelt opptatt med å forkynne Rikets gode budskap, travelt opptatt med å oppmuntre hverandre med opplevelser vi har hatt i Rikets tjeneste, travelt opptatt med å utvide vår egen tjeneste og travelt opptatt med å oppmuntre andre til å utvide sin tjeneste, vil vi være mindre utsatt for fristelsen til å la tungen sende ut en strøm av tomt snakk, tåpelig tale og klagende ord. Slik tale er ikke oppbyggende. Paulus ga dette råd: «Ingen råtten tale gå ut av eders munn, men sådan tale som er god til nødvendig oppbyggelse, så den kan være til gagn for dem som hører på.» — Ef. 4: 29.
14. Hvorfor er det ikke forstandig å være snar til å tale i form av klaging, og hva bør vi derfor være klar over?
14 Det å være snar til å påpeke feil er ikke å føre en tale som er «til gagn for dem som hører på». En klagende ånd er en veldig hindring som må overvinnes, dersom man skal kunne holde tungen i tømme. Det er jo så at ingen har temmet tungen til fullkommenhet, og dine brødre gjør feil, men det gjør også du. Vent ikke at de skal være fullkomne, så vil heller ikke Jehova forlange det av deg. Vær klar over at det kommer til å bli feilet med tungen, men betrakt samtidig dette som det det er, som små ting av liten betydning i forhold til de store sannheter om Riket.
15. Hvordan kan en komme til å handle hvis en er snar til å tale i form av klaging, og hvorfor er en slik handlemåte urett?
15 Hvis en person er snar til å klage, reiser han kanskje tvil om noen av de avgjørelser som er tatt av menighetsutvalget. Han snakker kanskje til og med til andre, og er snar til å overbringe sine klager til så mange som mulig. En slik person verdsetter ikke den teokratiske organisasjon som Jehova har på jorden, og en slik handling er i virkeligheten imot Gud. Jehova har utnevnt disse tjenerne ved sin hellige ånd, og de har det ansvar å ha omsorg for menigheten og må holde den ren og åndelig sunn. Hvis disse tjenerne ikke tar seg av Rikets interesser på en rett måte, vil Jehova fjerne dem på samme måte som de ble utnevnt, gjennom hans synlige organisasjon. Vær derfor ikke snar til å tale ord som river ned. Dette er en tid da vi må ’formane hverandre hver dag, så lenge det heter i dag’. — Heb. 3: 13.
’Tal ikke ondt om noen’
16. Hvilken fare er alltid til stede når en snakker om andre mennesker, og hvilket råd gir Bibelen angående dette?
16 Å være sen til å tale betyr at vi vil passe oss for å tale ondt om noen. Når en snakker om andre mennesker, er alltid den faren til stede at en kan komme til å skade deres gode navn og rykte. Ettersom jo ingen mennesker er fullkomne, ville det være lett å finne feil hos alle, ja, også hos oss selv. Paulus ga derfor følgende formaning: «Fortsett å påminne dem om . . . ikke å tale ondt om noen.» Andres gode navn skal respekteres, ikke skades ved at en eller annen med vilje eller i tankeløshet fordreier kjensgjerningene og på den måten lar dem som hører på, bli sittende igjen med et feilaktig inntrykk. Selv om vedkommendes ord ble uttalt i tankeløshet, vil ikke den skaden som er voldt mot ens gode navn, bli mindre. Det å trekke andres feil fram i lyset, selv om en ikke fordreier kjensgjerningene eller forstørrer feilen, fører skam over disse menneskene og gjør det vanskelig for dem å beholde sine venner: «En niding graver en ulykkesgrav [graver fram det som er dårlig, NW], og på hans lepper er det liksom en fortærende ild. En falsk mann volder trette, og en øretuter skiller venn fra venn.» Hvis en har en sann kristen kjærlighet, vil en ikke gjøre alle kjent med sin brors feil, for kjærligheten «gjør intet usømmelig». «Den som dekker over overtredelse, søker kjærlighet; men den som ripper opp en sak, skiller venn fra venn.» Gjør det ikke vanskelig for andre å beholde sine venner. — Tit. 3: 1, 2, NW; Ordspr. 16: 27, 28; 1 Kor. 13: 5; Ordspr. 17: 9.
17, 18. Hvilken ondskapsfull tale ble Paulus utsatt for, og hvilken irettesettelse ga han dem som brukte tungen på en urett måte?
17 På apostelen Paulus’ tid var det noen av dem som påberopte seg å være kristne, som brukte tungen til det som var lite gagnlig. Paulus selv ble et offer for plaprende tunger, tunger som var snare til å tale ondskapsfulle ord. Slik tale vakte Paulus’ indignasjon, akkurat som følgende skriftsted sier: «Nordenvinden frambringer regnskyll som med fødselssmerter; og en tunge som røper en hemmelighet, frambringer et ansikt opphisset av indignasjon.» Derfor skrev han: «I ser bare på det utvortes! . . . For om jeg enn vil rose meg noe mer av vår makt, som Herren har gitt oss til å oppbygge eder og ikke til å nedbryte, så vil jeg ikke bli til skamme, forat jeg ikke skal synes liksom å ville skremme eder med mine brev. For brevene, sier de, er myndige og djerve; men det legemlige nærvær er skrøpelig, og hans tale aktes for intet. Den som taler så, han må tenke seg det at slik som vi fraværende er i ord i våre brev, slik er vi og nærværende i gjerning.» «Men er jeg enn ulærd i tale, så er jeg det dog ikke i kunnskap; tvert imot har vi alltid lagt den for dagen for eder i alle stykker.» «For jeg frykter for at når jeg kommer, skal jeg ikke finne eder slik som jeg ønsker, og at jeg skal finnes av eder slik som I ikke ønsker — at det skal være kiv, avind, vrede, stridigheter, baktalelse, sladder, oppblåsthet, uorden.» «Jeg har sagt det forut og sier forut, . . . til dem som før har syndet, og til alle de andre at når jeg nå atter kommer, vil jeg ikke vise skånsel — siden I krever et bevis på at Kristus taler i meg.» — Ordspr. 25: 23, NW; 2 Kor. 10: 7—11; 11: 6; 12: 20; 13: 2, 3.
18 Fordi det var noen i denne menighet i Korint som var snare til å tale slik de ikke burde, trengte de irettesettelse. Paulus var modig nok til å gi denne berettigede irettesettelse. Selv om de kanskje ville føle seg såret en tid, ville det være til gagn for dem, og med tiden ville de komme til å verdsette denne irettesettelsen. «Den som irettesetter et menneske, skal siden finne mer yndest enn den som gjør sin tunge glatt.» — Ordspr. 28: 23.
19. Hva bør en ta i betraktning hvis en ønsker å snakke meget?
19 De som ønsker å bruke tungen til å snakke meget, bør minne seg selv om at de må spise frukten av sin tunge: «Ved frukten av en manns munn mettes hans buk; med sine leppers grøde blir han mettet. Død og liv er i tungens vold, og hver den som gjerne bruker den, skal ete dens frukt.» Hvis frukten er Rikets frukter, forkynnelsen av det gode budskap, vil den føre til evig liv i Guds nye verden. Men hvis en er snar til å tale slikt som er råttent, tåpelig og til skade for andre, vil det bli slik som Jesus advarte fariseerne om: «Jeg sier eder at for hvert unyttig ord som menneskene taler, skal de gjøre regnskap på dommens dag; for etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du fordømmes.» Hvor sanne er ikke disse ordene: «Den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra å tale svik»! — Ordspr. 18: 20, 21; Matt. 12: 36, 37; 1 Pet. 3: 10.
’Bær over med hverandre’
20. Hva har menneskene i verden lett for i vår tid, og hvorfor må ikke de kristne være slik?
20 Både i menigheten og i familiekretsen er det mange småting som ikke er så viktige at det spiller noen særlig rolle om de blir gjort på den ene eller den andre måten. Å være snar til å påpeke feil i slike uvesentlige saker røper mangel på likevekt. Det røper også mangel på kjærlighet, for kjærligheten «søker ikke sitt eget». Menneskene i verden i dag har lett for å insistere på at det de mener, er rett, og de viser det ved å være snare til å påpeke feil og til å klandre og kritisere. De bruker sterke ord for små ting. En slik kritikksyke må ikke forekomme blant de kristne. Følg Guds vilje slik den kommer til uttrykk i Filippenserne 2: 14 (NW): «Fortsett å gjøre alt uten knurring og tretting.» Ja, gjør slik som apostelen formante: «Fortsett å bære over med hverandre og tilgi hverandre om noen har grunn til klagemål mot en annen.» Hvis en følger disse rådene, vil det føre til at det blir hygge og enhet både i familiekretsen og i menigheten. «Se! hvor godt og hvor behagelig det er at brødre bor sammen i enhet!» — 1 Kor. 13: 5; Kol. 3: 13; Sl. 133: 1, NW.
Unngå å tale ubesindige ord i sinne
21. Hvorfor må en i særlig grad være «sen til å tale» når en blir egget til vrede, og hvilket eksempel viser hvor ufornuftig det er å være snar til å tale i sinne?
21 De kristne må i særlig grad være ’sene til å tale’ når de blir egget til vrede, for ellers kan det resultere i at de taler tåpelige og ubesindige ord som de kommer til å angre på, noe som det er særlig lett å gjøre i slike tilfelle: «Hvor det er mange ord, mangler det ikke på synd; men den som holder sine lepper i tømme, er klok.» Noe som viser hvor lett det er å synde med tungen når en blir egget til vrede, er tilfellet med Moses. De knurrende israelitter «vakte vrede ved Meribas vann, og det gikk Moses ille for deres skyld; for de var gjenstridige mot hans Ånd, og han talte tankeløst med sine lepper». Da israelittene trengte vann, ba Jehova Moses om å ta staven sin og frambringe vann av en klippe. Moses gjorde dette, men på grunn av at han var vred på de klagende israelittene, var han snar til å tale: «Nå, I gjenstridige! Mon vi kan la vann strømme fram for eder av denne klippe?» Senere sa Jehova til Moses: «Fordi I ikke trodde på meg og ikke helliget meg for Israels barns øyne, derfor skal I ikke føre dette folk inn i det land jeg har gitt dem.» Det var en dyr pris å betale for ubesindig tale. — Ordspr. 10: 19; Sl. 106: 32, 33; 4 Mos. 20: 10, 12.
22. Hvorfor var det ikke et opprørsk og stolt hjerte som fikk Moses til å tale ubesindige ord, og hvilken lærdom bør vi derfor dra av dette?
22 Det var ikke det at Moses var opprørsk i sitt hjerte, men i et øyeblikks sinne var han snar til å tale. Det som kom ut av hans munn, var ikke til ære for Gud. Moses’ ord ga inntrykk av at det var han og Aron som sørget for folket, mens det var Jehova som hadde sørget for dem alle disse årene i ørkenen. Det var heller ikke det at Moses var stolt og overmodig. «Moses var en meget saktmodig mann, mer enn alle mennesker på jorden.» Likevel syndet han med sin tunge. Selv den mest ydmyke Guds tjener har altså behov for å vokte sin munn: «Den som vokter sin munn, bevarer sitt liv; den som lukker sine lepper vidt opp, ham blir det til ulykke.» — 4 Mos. 12: 3; Ordspr. 13: 3.
23. Hva vil Jakobs råd hjelpe oss til?
23 Legg deg derfor på hjerte Jakobs råd: «Hvert menneske være snar til å høre, sen til å tale, sen til vrede.» Det vil hjelpe deg til å frambringe frukter som er antagelige for Gud. Det vil hjelpe deg til å bruke din tunge til ære for Skaperen. Det vil hjelpe deg til å utføre den guddommelige vilje slik den blir uttrykt i Romerne 14: 19: «La oss derfor strebe etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse!»