Tilsynsmenn som leder mennesker til livet

 1. Hva har Jehova gjort for at hver enkelt del av hans skaperverk kan være i harmoni med ham, og hva er nødvendig for å få liv?

JEHOVA er den store Tilsynsmann. Han fører trofast tilsyn med hele sitt skaperverk for å forvisse seg om at hans vilje blir gjort, og at de som har rett til livet, vandrer på den rette vei for å bevare det. Han er en Gud som har en hensikt, og han er ordenens Gud. For å opprettholde en god organisasjon satte han åndeskapningene og de levende og de livløse deler av sitt skaperverk i deres respektive stillinger, og han fastsatte både morallover og fysiske lover for at hver enkelt del av hans skaperverk kunne være i harmoni med ham. Han er i stand til å føre nøye tilsyn med sitt skaperverk, selv om en stor del av det er utallige mil borte fra ham. Salmisten David sa følgende om Jehovas evne til å gjøre dette: «[Jehova] er i sitt hellige tempel, [Jehovas] trone er i himmelen, hans øyne skuer, hans blikk prøver menneskenes barn.» (Sl. 11: 4) Som den store Tilsynsmann inspiserer og leder han, og når det er nødvendig, kommer han også med irettesettelser. Det har betydd liv for dem som har vist seg å være i harmoni med hans ordning, det betydde det i gammel tid, og det betyr det nå i vår tid. Vi lever nå på den dagen da han foretar sin inspeksjon. — 1 Pet. 2: 12.

 2. Hva er betydningen av det hebraiske og det greske ordet for «tilsynsmann»?

² Ordene for «tilsynsmann» på hebraisk (pagíd) og på gresk (epískopos) er begge tatt fra rotord som antyder at en foretar besøk med inspeksjon for øye. Besøket eller inspeksjonen kan være av en vennskapelig karakter eller av en fiendtlig karakter, alt etter hvilken tilstand som rår, og hva som trengs for å få rettet på den. For å kunne skjøtte sitt ansvar må en tilsynsmann vite hva han skal se etter, hvor han skal se, og hvordan han skal anvende den Høyestes prinsipper i den situasjon han står overfor. Han vil være betrodd makten både til å velsigne og gi ros og til å straffe og gi irettesettelser, men han vil også selv være ansvarlig overfor Jehova for hvordan han ivaretar det som er ham betrodd.

 3. Hvordan viste den enbårne Sønn seg å være en god tilsynsmann?

³ Jehovas første skapning, en enbåren Sønn, viste seg å være en trofast tilsynsmann. Da han som verksmester arbeidet sammen med sin Far, gjorde han «alle andre ting . . . i himlene og på jorden, de synlige og de usynlige ting, enten det nå er troner eller herredømmer eller regjeringer eller myndigheter». (Kol. 1: 16, NW) På grunn av at han var så pålitelig med hensyn til å ivareta sine plikter som tilsynsmann da han var på jorden, ble det gitt ham større herlighet og makt som Konge i Jehovas rike, «så at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg, deres som er i himmelen og på jorden». — Fil. 2: 10.

 4. Vis kontrasten mellom den enbårne Sønns handlemåte og handlemåten til den kjeruben som skulle føre tilsyn med jorden.

⁴ Den handlemåte som den enbårne Sønn fulgte, står i skarp kontrast til handlemåten til en annen av Jehovas åndesønner, en kjerub, som fikk i oppdrag å føre tilsyn med forskjellige tiltak på planeten jorden. Dette var ikke et ubetydelig oppdrag, selv om det er så at vår planet, jorden, er som et støvfnugg i forhold til det veldige universet. Tiden var nå kommet da Gud ville skape fornuftutstyrte, kjødelige skapninger som i mindre målestokk kunne tenke og handle som han gjorde. «I Guds bilde skapte han det.» (1 Mos. 1: 27) Det er ikke noe som tyder på at disse skapningene skulle leve noe annet sted i universet. De skulle bli mange, oppfylle jorden, underlegge seg den og gjøre den til et paradis. Den åndelige tilsynsmannen burde ha vært oppriktig interessert i at Guds vilje ble fullbyrdet på jorden, og i at både hans egen og menneskeskapningenes pris og tilbedelse gikk til Skaperen. Dette var derfor ikke den rette tid til å stole på sin egen forstand.

 5. a) Hvordan viste denne kjeruben og Adam og Eva ringeakt for Jehova som tilsynsmann? b) Hva er faren ved å utnevne «en nyomvendt» til tilsynsmann?

⁵ Denne fullkomne og lydige Guds Sønn vendte seg imot Overtilsynsmannen, Jehova, og ble en bakvasker, en motstander, en som hadde en fordervet hjertetilstand. Han og den første mann og den første kvinne ble dømt til døden, og de ville fra da av ikke ha noen utsikt til å føre tilsyn med Paradiset, som skulle utvides til å omfatte hele jorden. Kvinnen, Eva, ignorerte den organisasjonsmessige ordning som gikk ut på at hun skulle søke ledelse hos sitt hode, Adam. Adam tillot seg på sin side å bli forblindet av selviskhet, slik at han i stedet for å la seg lede av Jehova som hadde gitt ham spesielle instrukser, lot seg lede av en menneskeskapning som organisasjonsmessig sett sto under ham. De holdt ikke mål da den store Tilsynsmann som «vandret i hagen, da dagen var blitt kjølig», kom for å kreve dem til regnskap. (1 Mos. 3: 8) Lang tid senere omtalte apostelen Paulus jordens åndelige tilsynsmanns fall da han ga instrukser til den unge tilsynsmannen Timoteus og satte fram krav som tilsynsmenn i den kristne menighet må oppfylle. En tilsynsmann skulle ikke være «en nyomvendt mann, av frykt for at han kan bli oppblåst av stolthet og falle i den dom som kom over Djevelen. Og hva mer er, han bør også ha et godt vitnesbyrd av folk utenfor, for at han ikke skal bli forhånt og falle i en Djevelens snare». (1 Tim. 3: 6, 7, NW) Den myndighet som blir gitt en tilsynsmann, gir ham ikke grunn til å bli oppblåst av stolthet, og det vil være nødvendig for en nyomvendt mann å bevise at han trygt kan betros en slik myndighet, for han har med liv å gjøre.

 6. Hvordan har de få trofaste tjenere for Jehova i motsetning til de mange utro tjenere i fortiden vist at de har satt pris på å være under hans tilsyn?

⁶ De første menneskeskapninger valgte ikke å bli ledet av Jehova, og som følge av dette kom både de og deres avkom under syndens og dødens fordømmelse. I løpet av menneskenes historie er det bare noen få mennesker som har valgt å søke Jehovas gunst og bli forlikt med ham, men disse få har vært glade for at Jehovas øyne har vært rettet mot dem. De har vært glade for det han har gjort for dem. Etter hvert som de økte i antall, og det dermed ble behov for organisasjon, lover og forskrifter, har de vært glade over å kunne underordne seg hans instrukser. De er også glade for at jordens historie, beretningen om menneskenes onde og gode gjerninger på den og Guds hensikter for framtiden er blitt nedskrevet under guddommelig inspirasjon i en bok. Alt dette viser hvordan Gud har handlet med dem som har valgt å tjene ham, og hvordan han har belønnet dem som har underordnet seg hans instrukser.

 7. Hvem av dem som levde før vannflommen, får en fordelaktig omtale, og hva var årsaken til at vannflommen kom?

⁷ Før den verdensomfattende vannflommen, som kom om lag 1600 år etter Adams fall, levde det bare noen få mennesker som blir fordelaktig omtalt i Bibelen. Blant disse var Abel, som døde som en trofast tjener for Jehova, og Enok, som var en trofast profet for Jehova. Noah, som var sønnesønns sønn av Enok, ble far til Sem, Kam og Jafet etter at han hadde fylt 500 år. Jehova foretok en grundig undersøkelse av de menneskene som var på jorden dengang, like før den store vannflommen, og fant at de hadde fordervet sin vei, og at det bare var åtte mennesker som ikke befant seg i den tilstand at «alle [deres] hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag». — 1 Mos. 6: 5.

 8. Hvordan viste Noah seg å være en god organisator under Jehovas ledelse, og hva førte det til for ham og hans familie?

⁸ Noah underordnet seg under Jehovas tilsyn, og Jehova tilrettela alt for at han og hans familie skulle fullføre byggingen av arken, slik at de kunne redde både sitt eget og et bestemt antall dyrs liv og få en ny start på jordens overflate. Det var absolutt nødvendig at Noah skjøttet oppgaven som tilsynsmann på en rett måte for at båten skulle bli ferdigbygd før flomvannet kom, for at dyrene kunne bli samlet sammen, og for at det kunne bli brakt om bord nok mat for dem og for ham selv og hans familie. Intet kunne bli overlatt til tilfeldighetene, for liv sto på spill. Alt måtte bli kontrollert, og det var først da alt var i orden, at «[Jehova] lukket etter ham». «Og Noah gjorde så; han gjorde i ett og alt som [Jehova] hadde befalt ham.» (1 Mos. 7: 16; 6: 22) Det var dette som gjorde Noah til en god tilsynsmann.

 9. Hvordan kan det som hendte på Noahs tid tjene som et advarende eksempel for oss?

⁹ Denne store vannflommen var et bilde på hvordan Jehova vil gå fram for å gjøre slutt på ondskapen i de siste dager og bevare i live alle dem som ønsker å tjene ham på en rett måte, og føre dem inn i en ny, rettferdig verden. Vi lever nå på denne dagen, og vi gjør vel i å huske det gode eksempel Noah og hans familie satte, og gi akt på det tilsyn som Jehova, den Store Hyrde, og hans organisasjon utøver. — Es. 26: 20, 21; Matt. 24: 36—42.

10. Hvordan organiserte Jehova Israels nasjon som en oppfyllelse av det løfte han ga Abraham?

¹⁰ Bibelen forteller oss om hvordan Abraham om lag 426 år etter vannflommen viste stor tro, og dette førte til opprettelsen av pakten om frambringelsen av en ætt som skulle bli til velsignelse for hele menneskeheten. De 12 sønnene til hans sønnesønn Jakob ble familieoverhoder for Israels nasjon. Den store Tilsynsmann, Jehova, var tro mot det løfte han hadde gitt Abraham, og selv om det hadde hendt noe som førte til at israelittene kom under Egypts slaveåk, organiserte Jehova dem på en kjærlig måte og førte tilsyn med dem da de dro tilbake til det lovte land. «Og [Jehova] gikk foran dem, om dagen i en skystøtte for å lede dem på veien og om natten i en ildstøtte.» — 2 Mos. 13: 21.

11. Hvordan organiserte Moses Israels nasjon i samsvar med guddommelig visdom?

¹¹ Prøv å forestille deg hva det vil si å lede en karavane på to-tre millioner mennesker med alle deres eiendeler og alle tabernaklets deler, og det uten de moderne transportmidler vi har i vår tid. Det er ingen enkel oppgave organisasjonsmessig sett, men de 70 familieoverhodene under Moses, prestene og de som var høvdinger over 1000, 100, 50 og 10, kjente sine oppgaver godt og samarbeidet som en fast forent organisasjon. Hver stamme var tildelt en bestemt plass rundt tabernaklet og en bestemt plass i karavanen. De hadde også lover og prinsipper å rette seg etter når de skulle ta stilling til problemer og uoverensstemmelser. Oppgaven var for stor for Moses alene, og han fulgte sin svigerfars, Jetros, råd, noe som viste seg å være praktisk visdom fra Gud, og utnevnte andre til å hjelpe seg i dette arbeidet: «Velg deg så ut dugelige menn av hele folket, menn som frykter Gud, troverdige menn, som hater urettferdig vinning, og sett dem til domsmenn over dem, noen over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti! Og de skal skifte rett mellom folket til enhver tid; enhver stor sak skal de komme til deg med, men enhver liten sak skal de selv dømme i.» — 2 Mos. 18: 21, 22.

12. Hvilke fordeler ville jødene ha av å underordne seg under Jehovas tilsyn?

¹² Nasjonen skulle være «et kongerike av prester og et hellig folk» forut for Messias’ komme. Etter at de hadde mottatt lovene og budene fra Jehova, og da «Moses kom tilbake, kalte han folkets eldste til seg og bar fram for dem alle disse ord som [Jehova] hadde pålagt ham. Da svarte folket alle som en og sa: Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre». (2 Mos. 19: 6—8) Lydighet mot denne pakten ville alltid bringe dem Jehovas velsignelse, men ulydighet ville føre til at de ble forkastet. «For [Jehova] din Gud vandrer midt i din leir for å utfri deg og gi dine fiender i din vold, og din leir skal være hellig, for at han ikke skal se noe motbydelig hos deg og vende seg bort fra deg.» — 5 Mos. 23: 14.

13. Hvordan viser Bibelen at israelittene ikke levde i samsvar med sitt løfte?

¹³ For de flestes vedkommende viste det seg at svaret «Alt det [Jehova] har sagt, vil vi gjøre» bare var tomme ord. Den jødiske nasjons historie beretter om den ene urolige tidsperioden etter den andre som var preget av ulydighet, opprør, klager, frafall og fordervelse. Da de kom inn i det lovte land, var de ikke tilfreds med å ha Jehova som Konge og med å ha dommere og prester som tok seg av nasjonens anliggender. De ba om å få en konge, men da de fikk det, ble de hans slaver. En av de vederstyggelige ting Saul, den første kongen, gjorde, var at han formastelig begynte å ofre til Jehova før hans hær gikk i krig, og det uten å vente på at profeten Samuel skulle komme. Retten til å være konge ble tatt fra ham og gitt til David, en mann etter Guds hjerte. Jehova benyttet David og hans regjering som et forbilde på sin himmelske Konges, Jesu Kristi, regjering. David gjorde ikke statskupp for å styrte Saul, men ventet inntil Jehova fant at tiden var inne til å fjerne denne utro kongen. I dette er han et godt eksempel for oss.

14. Hvordan organiserte Jehova sitt folk med tanke på gjenopprettelsen av den sanne tilbedelse i Jerusalem?

¹⁴ Vedvarende utroskap førte til at nasjonen falt og ble ført i fangenskap til Babylon, hovedsetet for falsk religion, der de var i 70 år. Jehova var tro mot sitt løfte og utfridde dem, og de fikk påbud om å gjenoppbygge Jehovas hus i Jerusalem. Arbeidet med templet var organisert av stattholderen Serubabel og ypperstepresten Josva. Disse trofaste tilsynsmennene ledet og førte tilsyn med dette veldige foretagende, og Jehova velsignet deres anstrengelser. Da de hadde fullført arbeidet med templet, ble det innvigd. «De innsatte prestene etter deres skifter og levittene etter deres avdelinger til å utføre gudstjenesten i Jerusalem, således som det var foreskrevet i Moseboken.» — Esras 6: 18.

15. Hvordan viste Esras og Nehemias at de var gode tilsynsmenn?

¹⁵ Jehova innga kong Artaxerxes I den tanken at han skulle gi Esras instrukser vedrørende organiseringen av arbeidet: «Og du, Esras, skal etter den visdom du har fått av din Gud, innsette dommere og lovkyndige til å dømme alt folket hinsides elven, alle dem som kjenner din Guds lover; og om noen ikke kjenner dem, så skal I lære ham å kjenne dem.» (Esras 7: 25) Bymuren og det arbeid som ellers gjensto med byen, ble fullført under ledelse av Nehemias. Nehemias gjorde ikke det som noen tilsynsmenn før ham hadde gjort, nemlig å falle folket til byrde og undertrykke dem. «Jeg gjorde ikke så, for jeg fryktet Gud. Jeg var også selv med i arbeidet på denne mur, og noe jordstykke har vi ikke kjøpt; og alle mine folk har vært samlet til arbeidet der.» Derfor kunne han be med god samvittighet: «Kom meg i hu, min Gud, og regn meg til gode alt det jeg har gjort for dette folk!» — Neh. 5: 15, 16, 19.

16. I hvilken utstrekning var det gått tilbake med den sanne tilbedelse da Kristus kom, og hvorfor var dette en kritisk tid?

¹⁶ Dette var om lag 450 år før Kristi komme, og i dette tidsrommet skulle ytterligere to verdensmakter, nemlig den greske og den romerske, komme til å herske over Jerusalem og utøve et undertrykkende styre. Alle lag av befolkningen ble utsatt for en listig påvirkning som førte til at det gikk tilbake med den sanne tilbedelse. I det første århundre var det Sanhedrinet som var det sentrale i det jødiske system, og det ble lagt mer vekt på overleveringer enn på Guds rene Ord. Det var fremdeles en yppersteprest og assisterende prester som foretok ofringer og tjente ved templet, men deres religiøse skikker og sekteriske læresetninger var fullstendig i strid med Moselovens ånd. Hvor stort behov hadde ikke folket for en leder, en trofast tilsynsmann, en som kunne føre dem tilbake til sann tilbedelse! Deres liv avhang av dette, for nå var regnskapets time kommet.

17. Hva gjorde Jesus i egenskap av tilsynsmann for den nye tingenes ordning mens han var på jorden?

¹⁷ Romerriket var representert ved landshøvdingen Pontius Pilatus i Jerusalem da Jesus Kristus begynte sin forkynnelsesvirksomhet. Jesus prøvde ikke å oppkaste seg til konge over Israel eller omstyrte Romerrikets herredømme. Han kom bare for å «søke og frelse det som var fortapt», og for å berede veien for den nye tingenes ordning som skulle oppfylle alle Guds løfter og gjøre slutt på ulydighet, synd, død og alle de fryktelige følger av dette. Jesus var den sanne tilsynsmann, og han omtalte seg selv som den gode hyrde. «Fårene hører hans røst, og han kaller sine får ved navn og fører dem ut.» «Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod. Jeg er den gode hyrde; den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.» — Luk. 19: 10; Joh. 10: 3, 10, 11.

18. Hvordan lærte Jesus opp dem som tok imot hans budskap, og hva ble følgene for dem som forkastet hans budskap?

¹⁸ I tre og et halvt år gikk hans budskap ut til jødene. Han drev ikke bare selv en iherdig forkynnelsesvirksomhet, men lærte også opp sine apostler og disipler slik at de kunne fortsette forkynnelsesarbeidet etter at han hadde vendt tilbake til himmelen. Han la kjærlighet for dagen i alt han gjorde. Det var nødvendig å gi tukt og tilrettevisning til sine tider, men han gjorde dette med innsikt, for han visste hva det var behov for og hvordan det skulle gjøres. Han var en leder, og han oppfordret sine etterfølgere til å etterligne seg. Som nasjon betraktet forkastet jødene ham som sin tilsynsmann og livgiver. Derfor sa han: «Hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke. Se, eders hus skal overlates eder selv.» Hvor fryktelig var det ikke da romerne plyndret byen i år 70 bare ’fordi de ikke forsto den tiden da de ble inspisert’! — Luk. 13: 34, 35; 19: 44, NW.

19. Hvordan utviklet den kristne menighet seg etter Kristi død, og med hvilke resultater?

¹⁹ Jesu død og den forfølgelse som kom over hans etterfølgere etter pinsedagen, stoppet ikke arbeidet, men førte til at det gode budskap ble spredt. På pinsedagen fikk de den hellige ånd som en hjelper, som de hadde fått løfte om. En gruppe eldste, apostlene innbefattet, tok ledelsen i arbeidet og sendte ut representanter fra Jerusalem til forskjellige deler av landet. «Da han [Jesus] steg opp i det høye, . . . [ga han] gaver i form av mennesker. . . . noen som apostler, noen som profeter, noen som evangelister, noen som hyrder og lærere, med tanke på opplæringen av de hellige til tjenestegjerning.» (Ef. 4: 8, 11, 12, NW) Det ble opprettet menigheter av hellige. Det ble utnevnt tilsynsmenn over dem. Det ble sendt instrukser fra det styrende organ i Jerusalem for å styrke og befeste deres tro. Et av de bemerkelsesverdige brev som ble sendt ut av det styrende organ, er det som er gjengitt i Apostlenes gjerninger, kapittel 15. Den bestemmelsen de hadde vedtatt, var i nøye samsvar med prinsippene i Guds Ord og med den hellige ånds ledelse; men den var ikke unødig streng. Ved at de holdt seg trofast til bestemmelsene fra Guds jordiske organisasjon, fortsatte menighetene å bli «styrket i troen, og vokste i tall for hver dag». — Ap. gj. 16: 5.

20. I hvilken hensikt lot Paulus Titus bli igjen på Kreta, og hva så han etter hos slike som kunne komme i betraktning som tilsynsmenn?

²⁰ Da Paulus, Barnabas og andre trofaste representanter for det styrende organ besøkte menighetene, leste de opp denne bestemmelsen og tjente som gode tilsynsmenn. På en misjonsreise lot Paulus Titus bli igjen på Kreta. Titus ble bemyndiget til å «sette det i rette skikk som ennå sto tilbake», og til å «innsette eldste i hver by, således som jeg foreskrev deg». (Titus 1: 5—9) Lignende instrukser ble også gitt til den unge tilsynsmannen Timoteus. (1 Tim. 3: 1—7) Tilsynsmannen må være uklanderlig i alle henseender. Han må styre sitt hus vel, og han må frambringe åndens frukt og «holde fast ved det troverdige ord etter læren, for at han kan være i stand til både å formane ved den sunne lære og å tale til rette dem som sier imot».

21. Hva ble krevd av en tilsynsmann, foruten at han måtte være moralsk ren?

²¹ En tilsynsmann i den kristne menighet må i sannhet være uklanderlig, men han må ikke bare være moralsk ren og ha et godt skussmål av dem som er innenfor og utenfor menigheten. Han må også være en mann som er rik på gode gjerninger, og han må ha oppriktig omsorg for alle som kommer inn under hans tilsyn. Han må beskytte hjorden, akkurat som en hyrde beskytter de får han er overdratt ansvaret for. Da apostelen Paulus var underveis til Jerusalem med båt, anløp båten Milet, og beretningen i Apostlenes gjerninger, kapittel 20, underretter oss om at mens han var der, sendte han bud til Efesos og kalte menighetens eldste til seg. Han gjorde dem oppmerksom på at han var ren for alles blod, for han hadde ikke unnlatt å forkynne dem hele Guds råd. Han la til: «Gi akt på dere selv og på hele hjorden, som den hellige ånd har satt dere til tilsynsmenn i, for at dere skal være hyrder for Guds menighet, som han kjøpte med blodet til sin egen Sønn. . . . Jeg har i alle ting vist dere at dere ved å streve slik må hjelpe dem som er svake, og huske Herren Jesu ord, som han selv har sagt: ’Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.’» — Ap. gj. 20: 27—35, NW.

22. a) Hvordan var apostelen Johannes en god tilsynsmann for menighetene i den senere del av sin tjeneste? b) Hva sier Åpenbaringen, kapittel 1, at Kristus gjør, og som viser at han er en trofast tilsynsmann?

²² Alle apostlene, innbefattet den siste av dem, Johannes, var sterkt interessert i menighetene. Foruten å besøke dem og personlig gi dem oppmuntring, opplæring og irettesettelse skrev de også brev til dem, brev som så ble sendt fra menighet til menighet, og som vi i dag er lykkelige over å ha som en del av Bibelen. Trass i dette kom i samsvar med profetiene «lovløshetens menneske», frafalne ledere blant dem som kalte seg kristne, til å få sterkere og sterkere innflytelse i den kristne menighet. Den gamle apostel Johannes skulle snart dø, noe han gjorde omkring år 100, og dermed ville den siste som utgjorde en hindring for dette overgrep, være ryddet av veien. (2 Tess. 2: 1—12, NW) Det var derfor nødvendig at Jehova Gud gjennom sin Sønn, Kristus, lot Johannes få en formanende og oppbyggende veiledning som han skulle gi videre til menighetenes tilsynsmenn. De sju menighetene i Lilleasia representerte alle menighetene på den tiden, men ettersom Johannes ved inspirasjon befant seg på «Herrens dag» da han hadde synet, må disse menighetene i første rekke representere alle menighetene av de åndsfødte på jorden i vår tid. Han så sju lysestaker, som var et bilde på alle menighetene av åndsfødte. Den trofaste tilsynsmann, Jesus Kristus, gikk midt imellom lysestakene og kontrollerte, veiledet og korrigerte ting som sto i veien for sann tilbedelse og teokratisk framgang. Hver menighet hadde sin tilsynsmann, symbolisert ved en stjerne. De sju (et fullstendig tall) menighetene var i Kristi høyre hånd, under hans kontroll. De måtte følge hans veiledning og alltid huske at de var blitt innsatt i sine stillinger av den hellige ånd som virket gjennom Kristus, og at de var ansvarlig overfor ham. Akkurat som lyset fra en stjerne er sterkere enn lyset fra et lys i en lysestake, må de skinne klart ved gode gjerninger, rett oppførsel og et godt eksempel.

23. Hvordan ble enkelte menigheter rost, og hvordan kom noen til kort?

²³ De forhold som rådde i de sju menighetene på den tiden, er et bilde på forhold som kan råde i menighetene i vår tid, og ved å følge den veiledning som er gitt, kan tilsynsmennene vite hvordan de skal gå fram under lignende forhold. Noen av menighetene ble rost for sitt arbeid og sin utholdenhet, men de var blitt likegyldige med hensyn til å ta del i tjenesten og møtene. Noen var åndelig døde på grunn av at de ikke hadde tatt del i alle greiner av tjenesten for Gud, og det var derfor nødvendig at de ble våkne, at de ble flittige med hensyn til privat studium, møtedeltagelse og deltagelse i tjenesten. Tilsynsmannen måtte ta ledelsen i å føre menigheten tilbake til dens første kjærlighet. Noen fikk ros for at de ikke hadde gitt etter for materialistisk innflytelse, men faren var til stede for at de kunne bli ofre for nasjonalisme og religiøse sekter. Tilsynsmannen må passe på at han ikke benytter sin stilling til å oppnå økonomisk vinning, eller blir umoralsk eller tillater at menigheten blir fordervet av umoral. Søstre må holde seg på sin plass i menigheten og samarbeide med en stille og mild ånd, som det sømmer seg for kristne kvinner. Det er ingen plass for lunkenhet. En må stå fullstendig på Jehovas side og verdsette åndelige verdier, som man får som et resultat av at man viser Jehova udelt hengivenhet. — Åpenbaringen, kapitlene 1 til 3.

24. Hva må bli beskyttet i menigheten, og på hvilken måte ble instruksene overbrakt menighetene?

²⁴ Den veiledning som ble gitt til tilsynsmennene i de sju menighetene i Asia, måtte bli anvendt i praksis slik at menighetene kunne ha framgang, og slik at det ikke rådde noen forhold innen dem som hindret at de fullt ut kunne bli ledet av Jehovas hellige ånd. Her er det vel verdt å legge merke til at instruksene først ble gitt til Johannes, og så ble de gitt til menighetenes tilsynsmenn for at de skulle omsette dem i praksis. Jehova har alltid arbeidet gjennom sin organisasjons forbindelseslinjer for å få utført sin vilje. Han er ordenens Gud, rette prinsippers Gud og en Gud som har en hensikt. Det å være i harmoni med hans organisasjon og arbeide i harmoni med de tilsynsmenn som er innsatt av ham, har betydd velsignelse og framgang for hans tjenere, uansett når de har levd. De som tar imot Jehovas kjærlige tilsyn, vil få det evige livs belønning.