å gjøre under forskjellige omstendigheter. Kjærligheten vil bevirke at de legger vinn på å gjøre mest mulig godt og gjøre minst mulig som kan skade eller såre, og den vil derfor gjøre dem varsomme. Selv om kjærligheten «gleder seg ved sannhet», kan den undertiden drive en til å gi et unnvikende, uklart svar i stedet for å buse ut med sannheten på en taktløs måte. Man kan godt si at kjærligheten er en uunnværlig faktor når det gjelder kristne manérer: «Kjærligheten er langmodig, er velvillig; kjærligheten . . . brammer [skryter, NW] ikke, oppblåses ikke, den gjør intet usømmelig; søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, . . . den utholder alt, . . . tåler alt.» — 1 Kor. 13: 4—7.

33. Hvilket vitnesbyrd har de som er utenfor, gitt med hensyn til den nye verdens samfunns kristne manérer?

³³ Det er ingen tvil om at det er viktig å ha kristne manérer. Det framgår klart av det ry slike manérer har skaffet den nye verdens samfunn av Jehovas vitner. Typisk i denne henseende er en lengre uttalelse fra en amerikansk senator i De forente staters Congressional Record. Kjernen i den var at Jehovas vitners manérer «ikke var av denne verden». Og en reporter i New York Herald-Tribune skrev: «De ser rene ut, har gode manérer og viser respekt for folk av alle aldrer. De er omgjengelige på en slik tiltalende måte at det får en til å skamme seg over de dårlige manérene til innbyggerne i denne skitne og kalde byen vår.»

34. Hva kan til slutt sies om verdien av kristne manérer?

³⁴ Selv om kristne manérer kan synes å være av liten betydning, er de meget viktige: «Vi gir ikke på noen måte grunn til anstøt, for at det ikke skal finnes feil ved vår tjeneste.» Ved hjelp av gode manérer vil de kristne ikke bare «ha godt vitnesbyrd av dem som er utenfor», men også bidra til at det blir et godt forhold både i familiekretsen og i den kristne menighet, til gjensidig oppbyggelse for dem selv og til Jehova Guds ære! — 2 Kor. 6: 3—7, NW; 1 Tim. 3: 7.

«Svake vitner for kristendommen»

• James A. Pike, som er biskop i den episkopale kirkes bispedømme i California, skrev følgende i bladet Look for 20. desember 1960 angående den form for kristendom som utøves i kristenhetens verdslig innstilte kirkesamfunn: «Det går tilbake med kristendommen. I det ytre kan det riktignok se ut som om det motsatte er tilfelle. Medlemstallet i kirkesamfunnene i dette landet har i de siste 15 årene vokst tre ganger så raskt som i de foregående 15 årene. . . . En vurdering av alle kjensgjerninger vil imidlertid vise at det ikke bare er begynt å gå tilbake, men også at denne veksten ikke har vært reell. . . . Hvis General Motors i årenes løp hadde tredoblet sitt salg, men ikke hadde forbedret bilene, ville kundene med rette ha betraktet en slik framgang som ureell. Den samme slutningen kan man også trekke når det gjelder den kristne kirke. . . . I andre land er det en sammenheng mellom kristendommens tilbakegang og kommunismens framgang. . . . Kirken, dens prester og mest ansvarlige medlemmer er delvis skyld i den framgang ateistene har. . . . Hva er det som har gjort oss til svake vitner for kristendommen? . . . For det første er ikke kirken noen spore, men står stort sett i et fredelig forhold til samfunnet. . . . En annen årsak til at det går tilbake med kristendommen, er at den er splittet i mange samfunn. . . . En tredje årsak til tilbakegangen er at vi har vært tilbøyelige til å la menneskene være det sentrale i vår religion i stedet for å la Gud være det. . . . Det endelige bevis for kristendommens tilbakegang er at den blir mer og mer livsfjern.»