«Vi bør ikke forsømme vår Guds hus»
1. Hvilken innstilling hadde Jesus Kristus til templet i Jerusalem, og hvordan viste han dette?
AKKURAT som profeten Daniel hadde forutsagt (Dan. 9: 24—27), framsto «en salvet, en fyrste» i år 29 av vår tidsregning, for da ble Jesus, tømmermannen fra Nasaret, døpt i Jordan-elven og salvet med Guds hellige ånd. (Matt. 3: 13—17) Som Messias eller Kristus forutsa han den ødeleggelse som kom over Jerusalems tempel i år 70. Han forsøkte ikke å bevare dette forbilledlige «Guds hus» som var bygd av «fagre steiner» og andre kostbare materialer. (Luk. 21: 5, 6) Men så lenge Gud tillot dette tempel å bli stående i Jerusalem, respekterte Jesus Kristus det og tilba i det. Ved to anledninger renset han templet for forretningsvirksomhet. — Joh. 2: 13—22; Matt. 21: 10—14.
2. Hvilken bygning var Jesus imidlertid mer interessert i?
2 Jesus Kristus var imidlertid mer interessert i sin himmelske Fars, Jehova Guds, virkelige, åndelige tempel. Før han reiste til Jerusalem for siste gang for å forutsi ødeleggelsen av denne byen og dens tempel, sa han derfor i sine 12 apostlers påhør: «På denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» — Matt. 16: 18.
3, 4. a) Hva omtalte Jesus sin menighet som i Matteus 16: 18? b) Hva sammenlignet Paulus menigheten med da han skrev til de kristne i Efesos?
3 Da denne tidligere tømmermann talte om å bygge sin menighet (eller kirke) og om å bygge den på en klippe, sammenlignet han den med et tempel. Han talte om den som et levende «Guds hus». Da Jesus for første gang renset templet om våren i år 30, siktet han med ordet «tempel» til noe annet enn det bokstavelige tempel i Jerusalem. (Joh. 2: 13—22) I Matteus 16: 18 sammenligner han likeledes sin menighet av trofaste etterfølgere med et tempel som er bygd på ham, det vil si med ham som grunnsteinen. I samsvar med dette omtalte den kristne apostelen Paulus hele den kristne menighet som et levende tempel da han skrev til menigheten i Efesos i Lilleasia, hvor det verdensberømte tempel for gudinnen Artemis (Diana) fortsatt sto. Paulus sa:
4 «Ved ham [Jesus Kristus] har vi begge [begge folk, NW; det vil si både jøder og hedninger] adgang til Faderen i én Ånd. Så er I da ikke lenger fremmede og utlendinger, men I er de helliges medborgere og Guds husfolk, I som er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens hjørnesteinen er Kristus Jesus selv, i hvem hver bygning føyes sammen og vokser til et hellig tempel i Herren, i hvem også I bygges opp med de andre til en Guds bolig i Ånden.» — Ef. 2: 18—22.
5. Hva er «vår Guds hus» ifølge Paulus’ ord i 1 Korintierne 3: 16, 17?
5 Apostelen Paulus skrev også til den kristne menighet i den gamle byen Korint i Hellas og viste hvordan «vår Guds hus» nå er et tempel som består av levende mennesker. Han sa: «Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i eder? Om noen ødelegger Guds tempel, ham skal Gud ødelegge; for Guds tempel er hellig, og det er I.» — 1 Kor. 3: 16, 17.
6. Hva sammenligner Peter medlemmene av det symbolske tempel med?
6 Medlemmene av dette symbolske tempel kan derfor sammenlignes med steinene i et bokstavelig tempel. Det er grunnen til at den kristne apostelen Peter kaller dem «levende steiner» når han skriver til de kristne som var spredt omkring i Lilleasia. Han sier: «Kom til ham [Jesus Kristus], den levende stein, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud, og bli også I oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt, kostelig, og den som tror på ham, skal ingenlunde bli til skamme.» — 1 Pet. 2: 4—6; Ef. 2: 20.
7. Hvordan bor Gud i sitt levende tempel?
7 Apostelen Paulus gjør det helt tydelig at Gud bor i sitt levende tempel ved sin ånd og ikke ved hjelp av en statue eller et avgudsbilde, idet han på nytt skriver til den kristne menigheten i den hedenske byen Korint og sier: «Hva enighet er det mellom Guds tempel og avguder? Vi er jo den levende Guds tempel, som Gud har sagt: Jeg vil bo iblant dem og ferdes iblant dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.» — 2 Kor. 6: 16.
8. Hva viser disse ordene av Paulus og Peter angående det tempel som ennå var i Jerusalem?
8 Alt dette skrev apostlene Paulus og Peter senest fem år før det jødiske tempel i Jerusalem ble ødelagt av romerske hærer i år 70. Det er derfor tydelig at Jehova Gud på det tidspunkt hadde forkastet det bokstavelige tempel i Jerusalem hvor hans Sønn Jesus Kristus var blitt dømt til døden, akkurat som Jesus hadde sagt den 11. nisan, tre dager før de religiøse lederne fikk ham slått i hjel. Han sa: «I ville ikke. Se, eders hus skal lates eder øde.» — Matt. 23: 37, 38.
9. Når ble Jesus Kristus lagt som en «hjørnestein» i Sion, og når begynte byggingen av det åndelige tempel?
9 På den tredje dag etter Jesu død oppreiste den allmektige Gud ham fra de døde, og Jesus Kristus vendte tilbake til himmelen, til det himmelske Sions berg, hvor han ble lagt av Gud som den symbolske «hjørnestein» som det nye, levende tempel skulle bygges på. (1 Pet. 2: 6; Es. 28: 16; Matt. 16: 18) Ettersom dette levende tempel er et «åndelig hus» som Gud bor i ved sin hellige ånd, begynte byggingen av det på pinsedagen i år 33 da Guds hellige ånd ble utgytt over de gudfryktige jøder som viste tro på den himmelske «hjørnestein». — Ap. gj. 2: 1—42.
Hvordan det er mulig å forsømme Guds hus
10, 11. a) Hvorfor er det fortsatt mulig å gjøre seg skyldig i å forsømme Guds hus? b) Med hvilke ord advarte Paulus Timoteus mot dette?
10 Ettersom «vår Guds hus» er et levende tempel som består av menigheten av Kristi trofaste etterfølgere, er det lett å forstå hvordan dette symbolske hus kan bli forsømt av dem som utgjør de «levende steiner» i det. La oss også huske at disse «levende steiner» er blitt utvalgt og forberedt for dette åndelige tempel helt opp til vår tid, og det er derfor fortsatt mulig å gjøre seg skyldig i en slik forsømmelse. Apostelen Paulus advarte den kristne tilsynsmannen Timoteus mot nettopp dette da han sa:
11 «Dette skriver jeg til deg . . . at du da kan vite hvorledes en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll. Og som enhver må bekjenne, stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblant folkeslag, trodd i verden, opptatt i herlighet. Men Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen, idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer.» — 1 Tim. 3: 14 til 4: 1.
12, 13. a) Hva ville Timoteus derfor passe på ikke å gjøre? b) Hva ville Timoteus gjøre ifølge 1 Timoteus 4: 14—16; 6: 2, 20, 21?
12 Etter at Timoteus hadde mottatt det første og senere det andre brevet fra Paulus, forsto denne kristne tilsynsmannen i det første århundre bedre hvordan han ’burde ferdes i Guds hus’, som Paulus skrev. Han ville passe på ikke å forsømme noen av sine plikter i Guds hus eller menighet. Han ville gjøre akkurat det som dette apostoliske medlem av Guds hus hadde fortalt ham 1 Timoteus 4: 14—16; 6: 2, 20, 21:
13 «Vanskjøtt ikke den nådegave som er i deg, som ble deg gitt ved profetiske ord med håndspåleggelse av de eldste. Tenk på dette, lev i dette, for at din framgang kan bli åpenbar for alle! Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» «Dette skal du lære og formane til. . . . Timoteus! ta vare på det som er deg overgitt, så du vender deg bort fra det vanhellige tomme snakk og motsigelsene fra den kunnskap som falskelig kalles så, som noen bekjenner seg til, så de har fart vill i troen.»
En forsømmelse som kan få alvorlige følger
14. a) Hva ville Timoteus regelmessig være til stede ved, og hvorfor ville han ikke unnlate det? b) Hvem har gagn av å komme på møtene?
14 Ettersom Timoteus var en tilsynsmann i menigheten, ville han regelmessig være til stede ved menighetens møter, enten for å lede dem eller for å ta del i programmet på møtene, akkurat som Paulus hadde fortalt ham da han sa: «Legg vinn på opplesningen av Skriften, på formaningen, på læren.» (1 Tim. 4: 13) Han ville ikke unnlate å komme på møtene. Hvis han holdt seg borte fra møtene, ville han avskjære seg selv fra «Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll». Hvis han ble borte fra møtene, kunne han ikke ta seg av sine plikter. Det å være til stede på møtene er ikke noe som bare er for eldre mennesker som nærmer seg den tiden da de venter å dø, men det er noe som er like viktig for helt unge mennesker, og for mennesker som er i sin beste alder. Timoteus var ung. Det var derfor Paulus sa til ham: «La ingen forakte deg for din ungdoms skyld. . . . Tal ikke hårdt til en gammel mann, men forman ham som en far, unge menn som brødre.» — 1 Tim. 4: 12; 5: 1.
15, 16. a) Hva gjør i virkeligheten en som med vilje unnlater å komme på møtene, og hva fører dette til? b) Hvordan framgår dette av Hebreerne 10: 23—31?
15 Når en ikke kommer på menighetens møter, viser en tydelig at en forsømmer «Guds hus». Hvis et innvigd, døpt medlem av Guds husstand med vilje unnlater å komme på møtene, utelukker han i virkeligheten seg selv fra menigheten. Å utelukke eller å utstøte betyr å fjerne et medlem fra Guds husstand, og hvis en person forblir i denne utstøtte tilstand til han dør, vil det bety evig ødeleggelse for ham som en som er blitt forkastet av Gud. Å holde seg borte fra møtene vil føre til nettopp dette. Derfor sies det i Hebreerne 10: 23—31:
16 «La oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp — for han er trofast som ga løftet — og la oss gi akt på hverandre [ikke unngå hverandre], så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger, og ikke forlater vår egen forsamling [ikke unnlater å komme sammen, NW], som noen har for skikk, men formaner hverandre, og det så meget mer som I ser dagen nærme seg. For synder vi med vilje etter å ha lært sannheten å kjenne, da er det ikke mer tilbake noe offer for synder, men bare en forferdelig gru for dom og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige. . . . Vi kjenner jo ham som har sagt: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde, og atter: Herren skal dømme sitt folk. Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender.» — Se 5 Mosebok 32: 35, 36.
17. Hva hindrer mange mennesker i å komme regelmessig på møtene i kristenhetens kirkesamfunn, men hvordan forholder det seg med Guds sanne hus?
17 Det koster penger å være til stede ved møtene i kristenhetens kirkesamfunn, for enten blir det en eller flere ganger under møtene sendt rundt en kollektbøsse, eller også må en betale inngangspenger for å komme inn på møtene. Mange mennesker finner at de er for fattige materielt sett til å kunne gi slike tvungne bidrag. Men når det gjelder dem som tilhører Guds husstand, så blir ikke de av økonomiske grunner hindret i å komme regelmessig på menighetens møter. Ved alle Jehovas kristne vitners møter gjelder følgende regel: «Fri adgang, ingen kollekt.» En trenger bare å gjøre seg den anstrengelse å gå på møtene.
18. Hvordan kan en menighets nødvendige utgifter bli dekket, og hvordan sørger Jehovas kristne vitner for dette?
18 Der hvor slike møter ikke blir holdt i private hjem, slik de ble i den bibelske tid i det første århundre, har menigheten naturligvis forskjellige utgifter som den må dekke for at menighetens medlemmer regelmessig skal kunne komme sammen i et møtelokale. (Rom. 16: 5; 1 Kor. 16: 19; Kol. 4: 15; Filem. 2) I slike tilfelle kan menighetens medlemmer gi frivillige bidrag i den utstrekning de er i stand til det. En bidragsbøsse kan derfor plasseres på et passende sted i lokalet, slik at alle som ønsker det, kan legge sitt pengebidrag der uten å gjøre noe vesen av det. Vi ønsker ikke å være lik de religiøse hyklerne i det første århundre som gjorde gode gjerninger, eller ga almisse «for menneskenes øyne, for å sees av dem; . . . for å æres av menneskene». (Matt. 6: 1—4) I vår tid finnes det således bidragsbøsser i Jehovas kristne vitners møtelokaler, og her kan enhver som ønsker det, legge sitt bidrag.
19. Er det pengebidragene som er det viktigste?
19 Pengebidraget er imidlertid ikke det viktigste, selv om en menighet som et hele naturligvis ikke ønsker å forsømme «vår Guds hus» ved å unnlate å sørge for at den har et møtelokale som det ikke er knyttet større utgifter til enn at den er i stand til å dekke dem. Det viktigste er å komme regelmessig på møtene.
20. På hvilke andre måter enn ved å gi penger kan en gi noe på møtene?
20 Når en er til stede på slike møter, kan en også gi noe på andre måter enn ved å gi penger. En kan for eksempel synge med når menigheten synger sanger til Jehovas pris. Hvis det er et bibelstudium som blir holdt, kan en komme med kommentarer som svar på de spørsmål som blir stilt, og for å kunne gjøre det kan en i forveien gå igjennom det stoff som skal studeres. En kan oppmuntre offentlige foredragsholdere ved å være til stede på foredragene og følge oppmerksomt med og vise interesse og verdsettelse. En kan også før og etter møtene snakke med andre i menigheten og således oppmuntre og oppbygge dem. På denne måte kan vi «holde fast ved den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle» og «ta hensyn til hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger». — Heb. 10: 23—25, NW.
Forberedelse og bønn
21. a) Hva viser en møtedeltager når han forbereder seg til møtene? b) Hva bidrar en således til hva menighetens tilstand angår?
21 Ved å forberede seg til slike møter viser en tydelig at en ikke ønsker å forsømme «Guds hus». En viser at en ikke bare går på møtene av vane og med en likegyldig innstilling, men at en virkelig går for å bli åndelig oppbygd, og for å bygge opp andre medlemmer av Guds husstand. På denne måte kan en bidra til at hele menigheten holder seg sterk i troen og håpet og blir i stand til å legge mot for dagen, ja, en hjelper den til å vokse seg åndelig sterk når det gjelder disse viktige tingene. Noe annet en kan gjøre, er å bevare menigheten ren, ikke bare hva angår ’den tro som en gang ble overgitt til de hellige’, men også i moralsk henseende. Dette betyr at en i åndelig forstand må kjempe en hard kamp ved at en fullt ut gjør bruk av «Guds fulle rustning» og «kjemper sammen for troen på evangeliet». (Jud. 3; Ef. 6: 11—17; Fil. 1: 27) Dette bidrar til å holde Guds hus i god stand åndelig talt.
22. På hvilken annen måte bør en ikke forsømme «Guds hus» i samsvar med det Paulus ba om i Efeserne 6: 18, 19?
22 Et trofast medlem av Guds husstand vil heller ikke forsømme Guds åndelige hus ved å unnlate be for det, både ved regelmessig å be hjemme og ved å be sammen med menigheten når han er på møtene. Paulus utgjorde selv en del av den apostoliske grunnvoll for ’det hellige tempel for Jehova’, og likevel ba han i sitt brev til menigheten i Efesos om at den ikke bare måtte be «for alle de hellige», men «også for meg, at det må gis meg ord når jeg opplater min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet». (Ef. 2: 20—22, NW; 6: 18, 19) Ved å be oppriktige bønner viser en at en virkelig er interessert i at Guds hus skal ha framgang.
23. Hvorfor har bønn en kraftig virkning, og hvordan kan vi be i likhet med Daniel?
23 Bønn har en kraftig virkning, for Gud hører og besvarer en bønn når den blir bedt i samsvar med hans vilje og hensikt. «En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning.» (Jak. 5: 16) Profeten Daniel ba om at Guds tempel måtte bli gjenoppbygd i Jerusalem, men i vår tid kan vi be om at det Guds hus som består av «levende steiner», må bli bevart i en god åndelig tilstand. — Dan. 9: 1—19.
24. I hvilken henseende var kong David ifølge Salme 122: 1, 2, 8, 9 et godt eksempel for oss?
24 David ønsket som konge i Jerusalem å bygge et herlig tempel for Jehova Gud og sa i en salme: «Jeg gleder meg ved dem som sier til meg: Vi vil gå til [Jehovas] hus. Våre føtter står i dine porter, Jerusalem! For mine brødres og for mine venners skyld vil jeg si: Fred være i deg! For [Jehovas], vår Guds huses skyld vil jeg søke ditt beste.» (Sl. 122: 1, 2, 8, 9) Kong David var et godt eksempel for oss hva angår det å verdsette Guds hus og glede seg over innbydelsen til sammen med andre å gå til Guds hus.
Et virksomt hus
25. I hvilken annen henseende ønsker vi ikke å forsømme Guds hus?
25 Vi bør imidlertid ikke glemme at Guds sanne hus er et levende hus. Det er en virksom organisasjon. Tilbedelsen av Gud som blir utøvd av og gjennom Guds åndelige hus, innbefatter ikke bare å gå på menighetens møter. Apostelen Peter viser tydelig at hensikten med Guds ’åndelige hus’ er å frambære «åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus», og at det ’hellige folk’, ’folket til eiendom’ skulle ’forkynne hans dyder som kalte dem fra mørke til sitt underfulle lys’. (1 Pet. 2: 5, 9) Alt dette betyr virksomhet, og hvis vi ikke ønsker å forsømme Guds hus, vil vi ta del i denne virksomheten.
26, 27. a) Hva slags offer er disse «åndelige offer» som blir frambåret i Guds hus? b) Hvorfor må slike åndelige offer også frambæres utenfor menigheten i samsvar med Paulus’ ord i Romerne 10: 13—15?
26 Disse «åndelige offer» som blir frambåret i Guds hus av dem som tilber Gud, er ikke dyreoffer. Hebreerne 13: 15, 16 sier: «La oss da ved ham [Jesus Kristus] alltid frambære lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn [som kunngjør hans navn offentlig, NW]! Men glem ikke å gjøre godt og å dele med andre! for slike offer tekkes Gud.» En må kunngjøre Guds navn offentlig, og en må gjøre godt både innenfor og utenfor menigheten. Guds navn og hans dyder må bli kunngjort over hele jorden, blant alle folkeslag, slik at folk fra alle nasjoner kan påkalle hans navn og bli frelst. Dette er bare rimelig, for apostelen Paulus, som siterer fra Joel 3: 5 og baserer sine spørsmål på dette skriftstedet, sier:
27 «Hver den som påkaller Herrens [Jehovas, NW] navn, skal bli frelst. Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro der de ikke har hørt? og hvorledes kan de høre uten at det er noen som forkynner? og hvorledes kan de forkynne uten at de blir utsendt?» — Rom. 10: 13—15.
28. Hvordan viser medlemmene av Guds husstand at de tar sin forkynnelse alvorlig?
28 Medlemmene av Guds husstand tar alvorlig det å bli utsendt for å forkynne, for å kunngjøre Guds navn og hans messianske rike som skal velsigne hele menneskeheten. Det er derfor ikke noe å undre seg over at de nidkjært tar del i den virksomhet som blir utført av Guds hus. Lojalt og uselvisk støtter de alle de utnevnte medlemmer av Guds hus som tar ledelsen i denne virksomheten. De har samme innstilling som menigheten i Filippi som i det første århundre støttet apostelen Paulus’ misjonærvirksomhet. (Fil. 4: 14—16) De er meget omhyggelige med ikke å forsømme «Guds hus» når det gjelder disse viktige tingene.
29, 30. Hva har det ’hellige presteskaps’ stadig større virksomhet resultert i, slik det ble forutsagt i Åpenbaringen, kapittel 7?
29 Som følge av den stadig større virksomhet som det ’hellige presteskap’ i Guds hus har utført siden den første verdenskrig sluttet i 1918, har en stor skare mennesker hvis endelige antall ikke er kjent på nåværende tidspunkt, kommet til Guds åndelige hus fra alle deler av jorden. Åpenbaringen 7: 9—15 omtaler dem profetisk med følgende ord:
30 «Se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger, som sto for tronen og for Lammet, kledd i lange hvite kjortler, og med palmegreiner i sine hender; og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet! . . . Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem.»
31. a) I løpet av hvilken tidsperiode har denne ’store skare’ «kommet ut»? b) Hvordan annerkjenner de Jehova Gud, og hvilke moralnormer godtar de ikke lenger?
31 Tilhører du som leser dette, denne ’store skare’? Hvis du gjør det, da vet du også at den «store trengsel» som er nevnt ovenfor, begynte med «begynnelsen til veene» i årene 1914—1918, slik det ble forutsagt av Jesus Kristus, «Lammet», som har utgytt sitt blod som et offer til Gud for å rense bort «verdens synd». (Matt. 24: 8; Joh. 1: 29) Slutten til «veene» over nasjonene har ennå ikke kommet, for den vil bety fullstendig ødeleggelse av denne tingenes ordning. Men de som tilhører den ’store skare’, har ikke hatt den innstilling at de først ville ta opp tjenesten for Gud når slutten på den «store trengsel» kom. De har «kommet ut» etter at «veene» begynte og har søkt å bli frelst av himmelens og jordens Gud som sitter på tronen, og gjennom Lammets, Jesu Kristi, offer. De anerkjenner Jehova Gud som den rettmessige Hersker over englene i himmelen og over menneskene på jorden. De godtar ikke lenger de moralske og religiøse normer i denne verdslige tingenes ordning, men bekjenner sine synder, slik det blir billedlig vist i Åpenbaringen 7: 9—15, og de forsøker å rense seg for all urenhet.
32. Hvordan tvetter de sine klær og gjør dem hvite i Lammets blod?
32 De tvetter derfor sine klær i ’Lammets’ utgytte blod for å fjerne syndens skjemmende flekker. Dette gjør de ved å godta Jesus Kristus som Guds yppersteprest og vise tro på det offer for synder som denne ypperstepresten har brakt, og deretter innvie seg fullstendig til Gud, slik at de ikke lenger tilhører seg selv eller verden eller Satan Djevelen, men tilhører Jehova Gud som har kjøpt dem.
33. Hvorfor strømmer de til Guds åndelige hus, og hvilken innstilling har de til tjenesten?
33 Det er derfor ikke noe å undre seg over at de nå er antagelige for Gud, som de med glede hyller med palmegreiner i sine hender billedlig talt, og at de strømmer til Guds åndelige hus, som Jesus Kristus er ’hjørnesteinen’ i, for der å tjene Jehova Gud dag og natt. De sier til det ’åndelige presteskap’ i Guds hus: «Lov [Jehova], alle I [Jehovas] tjenere, I som står i [Jehovas] hus om nettene! Løft eders hender opp til helligdommen og lov [Jehova]!» Og det åndelige presteskap svarer dem og sier: «[Jehova] velsigne deg fra Sion, han som gjorde himmel og jord!» — Sl. 134: 1—3.
34. Hva fortsetter de med å gjøre i Guds tempel, og når gjør de det?
34 Den ’store skare’ som fortsetter å strømme til Guds hus, går ikke bare på møtene i Guds tempel. De tar også aktivt del i den tjeneste som er hellig for Gud. Både dag og natt samarbeider de med Guds åndelige tempel, med de «levende steiner» som ennå er igjen på jorden. De ønsker ikke å være lik de jødene på stattholderen Nehemias’ tid som forsømte «Guds hus» ved å unnlate å støtte tilbedelsen av Gud, slik at de levittiske tempeltjenerne ble tvunget til å forlate templet og reise hjem og dyrke jorden for å ha noe å leve av. (Neh. 13: 10, 11) De er klar over at de står i evig gjeld til Gud for frelsen ved «Lammet» Jesus, og derfor fortsetter de årvåkent å tjene Gud dag og natt i hans tempel.
35. a) Hva er det som viser at det profetiske bilde i Åpenbaringen 7: 9—15 ikke ble nedskrevet forgjeves? b) Hvilken beslutning gjennomfører den ’store skare’ og levningen av det åndelige presteskap, og med hvilket resultat?
35 Det var ikke forgjeves at det profetiske bilde i Åpenbaringen 7: 9—15 ble nedskrevet. Vi ser i dag like for våre øyne virkeliggjørelsen av det som ble framstilt ved dette profetiske bilde. Det er et forbilde for vår tids ’store skare’ av mennesker som skal bli frelst til liv på jorden. De følger virkelig dette forbildet nå før slutten til «veene» fører ødeleggelse over alle falske religioner og menneskelagde templer. Den ’store skare’ og levningen av det åndelige presteskap tjener den eneste levende og sanne Gud i hans åndelige tempel. Dag og natt gjennomfører de sin beslutning om ikke å «forsømme vår Guds hus». De gode resultater dette fører til, er at tilbedelsen av Jehova Gud stadig har framgang, noe som vil føre til større og større pris for ham som er kilden til evig liv, og som velsigner alle lydige mennesker.