Hva sier Bibelen?
Sølibatet — et stridens eple
«DET er vakkert, det er herlig, det er katolsk. Vi må bevare og forsvare det.»
Dette sa pave Paul VI om sølibatet, som innebærer at romersk-katolske prester ikke får gifte seg. Det er naturligvis en frivillig sak å bli katolsk prest, men en katolsk prest som ønsker å beholde sin stilling, må forbli ugift.
Sølibatet har virkelig vært et stridens eple i mange år. Protestantene har alltid fordømt tvungent sølibat som ubibelsk og unaturlig. Mange katolikker, deriblant enkelte fremtredende prester, har gitt sin tilslutning til denne protesten. Mange mener at sølibatet har gjort katolske prester ensomme, bidratt til umoral blant prestene og ført til at mange i de senere år har forlatt prestegjerningen.
Men til tross for protestene sa pave Paul VI i sin encyklika Sacerdotalis Caelibatus (Det prestelige sølibat, 1967): «Vi mener . . . at den nåværende lov om sølibat bør fortsette å være fast knyttet til presteembetet.» Støtter Bibelen den romersk-katolske kirkes syn i dette spørsmålet?
Det er interessant å merke seg at den ovennevnte encyklika innrømmer at den første innvending mot loven om prestelig sølibat «ser ut til å komme fra den mest autoritative kilde, Det nye testamente, som bevarer Kristi og apostlenes lære. Det forlanger ikke sølibat av vigslede Ordets tjenere, men anbefaler det snarere som en frivillig handling i lydighet mot et spesielt kall eller mot en spesiell åndelig gave. Jesus selv gjorde ikke sølibatet til noen betingelse da han utvalgte de 12, og det gjorde heller ikke apostlene da de utvalgte dem som skulle lede de første kristne samfunn».
Mange blir overrasket når de får vite hva «Det nye testamente» sier som ekteskap og den enslige stand i forbindelse med «vigslede Ordets tjenere». Apostelen Paulus skrev for eksempel: «En biskop [skal] være ulastelig, en hustrus mann» og: «Diakonene skal være en hustrus menn.» (1 Tim. 3: 2, 12, norsk katolsk oversettelse av 1938) Til og med apostelen Peter, som katolikkene mener var den første pave, var gift. Vi leser i 1 Korintierne 9: 5: «Har vi ikke rett til å føre en søster med oss som hustru, liksom de andre apostler og Herrens brødre og Kefas [Peter]?» På den tiden hadde ’biskoper’, ’diakoner’ og alle andre som var opptatt i den kristne tjeneste, frihet til å gifte seg.
Noen vil imidlertid hevde at andre skriftsteder støtter tanken om sølibat for prestene. De henviser til Jesu ord: «Der er gildinger som har gildet seg selv for himlenes rikes skyld.» (Matt. 19: 12) Apostelen Paulus understreker at det kan ha sin verdi å forbli ugift: «Det jeg vil, er at dere skulle være fri for bekymringer. Den ugifte mann har omsorg for det som hører Herren til, — hvorledes han skal være Herren til glede; men den gifte har omsorg for det som hører verden til, — hvorledes han skal være sin hustru til glede; og hans sinn er delt.» — 1 Kor. 7: 32, 33, UO.
Det er viktig å merke seg at disse versene ikke på noen måte anbefaler at det blir fastsatt en lov som påbyr sølibat. Ifølge Bibelen skulle det være en frivillig sak å leve ugift, også for biskoper og diakoner. Med hensyn til det å ’gilde seg selv for himlenes rikes skyld’ sa Jesus: «Den som kan, la ham ta det til seg.» (Matt. 19: 12, NTN) Paulus sa også etter at han hadde anbefalt den enslige stand: «Men greier de ikke å leve avholdende, så la dem gifte seg; for det er bedre å gifte seg enn å gå og brenne av begjær.» — 1 Kor. 7: 9, UO.
Følgende spørsmål oppstår da: Hvis loven om sølibat for prester ikke har sin rot i Bibelen, hvor skriver den seg da fra? Boken History of Sacerclotal Celibacy in the Christian Church forklarer at før vår tidsregning hadde det oppstått en filosofi i India som lærte om «livets tomhet og at det høyeste gode besto i absolutt seier over alle menneskelige ønsker og begjær». Boken sier videre: «Allerede Buddha hadde innordnet denne filosofien i et religionssystem hvis tilhengere var bundet til kyskhet — en regel . . . som ble obligatorisk for de utallige prestene og munkene, . . . og således dannet forbilde som ble etterfulgt av den romerske kristendom.»
Det er imidlertid mulig at loven om sølibat for prester går enda lenger tilbake enn til Buddhas tid. Boken The Two Babylons sier om Semiramis, som var dronning i det gamle Babylon: «De mysterier hun ledet, var opptrinn som var preget av regelrett vanhelligelse; men de høyere presteordener var forpliktet til å leve et liv i sølibat, et liv preget av en eiendommelig og utpreget hellighet. Oldtidens røst peker merkelig nok ut denne umoralske dronning som den som innførte prestelig sølibat.»
Tvungent sølibat for prester er et alvorligere emne enn mange kanskje er klar over. Bibelen forutsa at forbud mot å gifte seg blant mennesker som kalte seg kristne, ville ha en alvorlig betydning. Hvordan? Tenk over det som sies i 1 Timoteus 4: 1—3: «Ånden sier med tydelige ord at i de kommende tider skal noen falle fra troen, idet de holder seg til forførende ånder og djevlers lærdommer ved hykleri av falske lærere, som er brennemerket i sin egen samvittighet, som forbyr å gifte seg.» En lov som «forbyr å gifte seg», ville derfor tjene til å identifisere dem som har ’falt fra’ den sanne kristne tro.
En slik lov ble vedtatt i den romerskkatolske kirke i begynnelsen av det fjerde århundre etter Kristus, da kirkemøtet i Elvira vedtok at spanske prester ikke kunne gifte seg. Senere ble en lov om sølibat bindende for alle romersk-katolske prester. Ja, Tridentinerkonsilet i det 16. århundre (seksjon 24, kanon 9 og 10) gikk så langt som til å vedta: «Hvis noen sier at prester som er opptatt i de hellige ordener, eller ordensprester som har avlagt et høytidelig kyskhetsløfte, skal kunne inngå gyldig ekteskap, . . . og at alle som ikke føler at de har kyskhetens gave, selv om de har avlagt løfte om det, kan inngå ekteskap, han være anatema. . . .a
Hvis noen sier at ektestanden skal settes høyere enn jomfruelighet eller sølibat, og at det ikke er bedre og saligere å bevare sin jomfruelighet eller leve i sølibat enn å gifte seg, han være anatema.»
Men som vi har påpekt, har en slik lov om prestelig sølibat ingen støtte i Guds Ord. Den er i virkeligheten et tegn på det forutsagte store ’frafall’ fra den sanne kristne tro og viser at mange holder seg til «djevlers lærdommer ved hykleri av falske lærere». (2 Tess. 2: 1—3; 1 Tim. 4: 1—3) Det forhold at sølibatet har sin opprinnelse i det gamle Babylon, viser at de som holder fast ved det, er en del av «Babylon, den store», den falske religions verdensrike, og Bibelen sier om dette verdensrike: «Gå ut fra henne, mitt folk!» — Åpb. 18: 4.
Det beste for en mann er om ha ikke har noe forhold til en kvinne. Men på grunn av faren for utukt, bør hver mann ha en hustru, og hver kvinne sin mann. — 1 Kor. 7: 1, 2, Erik Gunnes’ oversettelse.
[Fotnote]
a «Anatema» betegnet i den katolske kirke «det store bann», kirkens strengeste straff, som medførte utelukkelse fra alle kirkens goder.