og disse «eldste» (presbyterne) tjente som et styrende organ for alle de kristne menigheter på jorden, men de ble støttet av menigheten i Jerusalem. Blant disse «eldste» var Jakob, Jesu Kristi halvbror, og Judas (Barsabbas) og Silas (Silvanus). (2 Kor. 1: 19; 1 Tess. 1: 1; 2 Tess. 1: 1; 1 Pet. 5: 12) Det er en alminnelig oppfatning at det var denne eldste (presbyter) ved navn Jakob, Marias sønn, som var ordstyrer på det møtet som det styrende organ her holdt i Jerusalem. Men det at det var han som foreslo hva som skulle vedtas med hensyn til de forpliktelser som skulle legges på de nyomvendte hedninger, er ikke i seg selv noe sikkert bevis for at han var ordstyrer. — Ap. gj. 15: 13—21.

25. Hvem hadde vedtatt de bud som Paulus og Silas påla brødrene å holde, og hva blir vist ved at de «eldste» var knyttet til apostlene på denne måten?

²⁵ Apostlenes gjerninger 16: 4 forteller følgende om apostelen Paulus og hans følgesvenn Silas (et medlem av det styrende organ): «Etter som de nå dro fra by til by [i Lilleasia], påla de brødrene å holde de bud som var vedtatt av apostlene og de eldste i Jerusalem.» Det at disse «eldste» var knyttet til apostlene og var en del av det kristne, styrende organ, viser at de var offisielt utnevnt til å være «eldste» eller presbytere.

26. Hvem hadde Paulus et avskjedsmøte med i Milet på sin siste reise til Jerusalem, og hva viser Apostlenes gjerninger 21: 17, 18 med hensyn til menigheten i Jerusalem?

²⁶ Flere år senere foretok apostelen Paulus sin siste reise til Jerusalem. Han stanset i havnebyen Milet og satte seg i forbindelse med menigheten i nærheten, i Efesos i Lilleasia. Ba han hele menigheten i Efesos om å komme og ta farvel med ham? Apostlenes gjerninger 20: 17 forteller: «Fra Milet sendte han da bud til Efesos og kalte menighetens eldste [presbytere] til seg.» Menigheten i Efesos hadde altså sine offisielt utnevnte «eldste». I Apostlenes gjerninger 21: 17, 18 får vi vite at menigheten i Jerusalem også hadde slike «eldste». Legen Lukas forteller: «Da vi nå kom til Jerusalem, tok brødrene imot oss med glede. Den neste dag gikk Paulus med oss til Jakob, og alle de eldste kom dit.» Jakob, Jesu Kristi halvbror, var også en av disse «eldste». I Galaterne 2: 9 omtaler Paulus Jakob som en åndelig støtte. Han sier der: «Jakob og Kefas [Peter] og Johannes, de som gjaldt for å være støttene, [ga] meg og Barnabas samfunns-hånd.»

27. Hvem skulle ifølge 1 Timoteus 5: 17 aktes dobbelt ære verd, og hvorfor, og bønner framsagt av hvem var spesielt gagnlige?

²⁷ At stillingen som «eldste» (eller presbyter) i menigheten var av offisiell natur, framgår av det apostelen Paulus skrev til Timoteus omkring år 61—64 e. Kr.: «De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbelt ære verd, mest de som arbeider i tale og lære.» (1 Tim. 5: 17) De «eldste» var altså offisielle forstandere i menigheten og talte og underviste ut fra Bibelen. Ifølge Jakob 5: 14 var bønner framsagt av slike «eldste» spesielt gagnlige.

De fikk ros av en rabbiner

En jødisk kvinne i Detroit i Michigan ønsket å lære Bibelen å kjenne. En dag ba hun derfor sin mann om å få gå til en kirke eller synagoge. Da han nektet henne dette, svarte hun: «Bare vent. En dag kommer det nok en eller annen til meg som vil undervise meg i Bibelen.’ Samme kveld var et par Jehovas vitner ute for å besøke folk der hvor hun bodde, og hennes dør var den første de kom til. De tilbød seg å hjelpe henne med å studere Bibelen, og hun tok med glede imot tilbudet. Det var jo dette hun hadde bedt til Gud om.

Da denne kvinnen hadde studert Bibelen en tid, sa hun til sin mann at hun ønsket å bli døpt som et av Jehovas vitner. Han ble svært opphisset og oppsøkte en rabbiner. Det er interessant å merke seg rabbinerens kommentar. Han sa: «Dette er et fritt land. Vi kan tilbe Gud på den måten vi selv ønsker. Jehovas vitner er bra folk. Deres tilbedelse er ren og usmittet. Jeg har ikke noe imot dem, bortsett fra at de bruker Det nye testamente, og det gjør ikke vi. Dessuten står det jo skrevet: ’Velg selv hvem I vil tjene!’»