seg atskilt fra ikke-jøder) til Antiokia, sluttet Peter å omgås kristne hedninger. Apostelen Paulus så denne urette handlemåten og hvilke uheldige virkninger den hadde på andre jødiske troende, og følte seg forpliktet til å irettesette Peter. Ved hjelp av logiske argumenter viste han Peter at han handlet galt, og han gjorde dette offentlig, i påhør av de tilstedeværende. Det kan ikke være noen tvil om at Peter godtok irettesettelsen, for han omtaler senere Paulus som en han satte stor pris på. — 2 Pet. 3: 15, 16.

²⁵ Ja, som Ordspråkene 9: 8, 9 sier: «Vis den vise til rette, så skal han elske deg. Lær den vise, så blir han enda visere.» Ordspråkene sier også: «Vis den forstandige til rette, så vil han komme til innsikt og kunnskap.» Det som skjedde med Peter, understreker sannheten i disse ordene. Måtte vi derfor alltid ha våre ører åpne for de vises «tilrettevisninger til tukt», som er «en vei til livet» for alle som elsker Gud og hans rettferdighet. — Ordspr. 19: 25; 6: 23; 25: 12, NW.

Irettesettelse av dem som praktiserer synd

«Irettesett i alles påsyn dem som praktiserer synd, for at også de andre må ha frykt.» — 1 Tim. 5: 20, NW.

1, 2. Hvilken veiledning ga Paulus Timoteus mens Timoteus var i Efesos, og hvilke spørsmål oppstår på bakgrunn av det han sa?

DA APOSTELEN Paulus veiledet sin medarbeider Timoteus med hensyn til hvordan han skulle behandle problemer i Efesos, hvor det var noen som fikk i stand formålsløse diskusjoner og forkynte fremmed lære, sa han blant annet: «Irettesett i alles påsyn dem som praktiserer synd, for at også de andre må ha frykt.» — 1 Tim. 5: 20, NW; 1: 3—7; 6: 3—5.

² Hva mente apostelen med å ’praktisere synd’? Mente han at en som gjorde noe galt mer enn bare én gang, automatisk ville være en som «praktiserer» synd?

DE SOM «PRAKTISERER» SYND

3, 4. Hva betyr det greske uttrykket som Paulus brukte her, og hvordan blir hans ord følgelig gjengitt i forskjellige oversettelser?

³ Når vi går tilbake til gresk, det språket Paulus skrev på, finner vi at uttrykket for å ’praktisere synd’ er ha·mar·taʹnon·tas, presens partisipp av den aktive formen av verbet «å synde». Hva sier det oss? Legg merke til hva forskjellige bibelkommentatorer sier:

«. . . bruken av presens partisipp henleder tanken på at vanemessige syndere blir drøftet. . . . Paulus taler om slike som fortsetter å synde.» (Uthevet av oss) — The Expositors’ Greek Testament.

«De syndige menneskene blir framstilt som om de fremdeles, på det aktuelle tidspunkt, lever i synd, og derfor blir presens brukt der hvor en ellers ville vente å finne perfektum.» (Uthevet av oss) — Critical, Doctrinal, and Homiletical Commentary av Schaff-Lange.

⁴ Paulus brukte derfor en form av verbet som beskriver en handling i nåtid, ikke i fortid; han taler om en handlemåte som fortsatt blir fulgt, ikke om en som er blitt forlatt. Forskjellige bibeloversettelser gjengir derfor Paulus’ ord slik:

Det nye testamente på moderne norsk: «Dem som lever i synd, . . .»

Knox: «. . . dem som lever galt.»

Revised Standard Version: «Når det gjelder dem som blir ved med å synde . . .»

New American Standard Version: «Dem som fortsetter i synd . . .»

5. a) Hva fører det til at en synd blir gjentatt? b) Hva er imidlertid den viktigste faktor når en skal avgjøre om noen «praktiserer synd»?

⁵ Det kan ikke være noen tvil om at en synd blir mer alvorlig for hver gang den blir gjentatt. Og en som fortsetter å synde i lengre tid, har virkelig gjort det til en vane. Han praktiserer synd. Men på bakgrunn av de opplysninger vi allerede har lagt fram, forstår vi hvorfor bare det at en person har gjort noe galt mer enn én gang, kanskje to eller tre ganger, ikke i seg selv stiller ham i klasse med dem som Paulus omtaler som slike «som praktiserer synd». Spørsmålet er: Har vedkommende vendt om fra sin urette ferd og forlatt den? Eller fortsetter han å handle galt? Følger han stadig den samme handlemåte? Hvis det siste er tilfelle, passer apostelens beskrivelse på ham.

6, 7. Hvordan illustrerer Matteus 7: 7 (NW) hva det vil si å ’praktisere noe’?

⁶ Andre skriftsteder som bruker presensformen av de greske verbene, illustrerer dette. I Matteus 7: 7 forekommer for eksempel presensformen (imperativ) av verbet tre ganger på gresk, og New World Translation gjengir dette skriftstedet på denne måten:

«Fortsett å be, og det skal bli gitt dere; fortsett å søke, og dere skal finne; fortsett å banke på, og det skal bli lukket opp for dere.»

⁷ Det er tydelig at Jesus ikke mente at vi ville bli bønnhørt hvis vi bare ba Gud om noe mer enn én gang — kanskje et par ganger. Nei, vi må fortsette å be, søke og banke på.

8. Hvilke mennesker sikter følgelig 1 Timoteus 5: 20 til, og hvilke mennesker sikter skriftstedet ikke til?

⁸ Første Timoteus 5: 20 taler således om en syndig handlemåte som gjør det påkrevd å komme med en irettesettelse i alles påsyn, nettopp av den grunn at handlemåten ikke blir forlatt, men fortsatt blir fulgt. På bakgrunn av dette er det tydelig at apostelen ikke taler om mennesker som kanskje har gjort en urett handling én eller flere ganger, men som deretter har angret og sluttet å handle galt.

NØL IKKE MED Å SØKE NØDVENDIG HJELP

9. Hva er det som viser at en som angrer det gale han har gjort, aldri bør unnlate å søke hjelp hos kristne eldste?

⁹ Er det så noen grunn til at et medlem av menigheten som har kommet til å begå en forseelse, enten det dreier seg om kjønnslig umoral eller noe annet, og som oppriktig har angret det gale han har gjort, skal nøle med å søke hjelp hos de eldste for å bli styrket til å avholde seg fra igjen å begå den gale handlingen? Legg merke til hva disippelen Jakob sier i Jakob 5: 14—16:

«Er noen iblant eder syk, han kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn, og troens bønn skal hjelpe den syke, og Herren skal reise ham opp, og har han gjort synder [legg merke til flertallsformen, som viser at det kan dreie seg om mer enn ett tilfelle av synd], skal de bli ham forlatt. Bekjenn derfor eders synder for hverandre og be for hverandre, for at I kan bli legt!» — Jevnfør Salme 41: 2—5.

10, 11. a) Hvilken virkning vil det ha på en som angrer, at han vet at de eldste ønsker å hjelpe ham til å «bli legt»? b) Illustrer dette.

¹⁰ Hvor mye lettere er det ikke for en som oppriktig angrer sine synder, å ’bekjenne sine synder for andre’ når han vet at det de først og fremst er interessert i, er at han skal «bli legt» for sin åndelige sykdom! Men hvis han på den annen side følte at han automatisk ville bli behandlet som en som «praktiserer synd», og som fortjener å få en reprimande i hele menighetens påhør, kunne det ha en helt annen virkning på ham.

¹¹ Vi kan illustrere dette. En mann som av og til nøt for mye alkohol før han ble en kristen, er kanskje alene i sitt hjem i flere dager. I løpet av denne tiden drikker han kanskje så mye vin eller øl at han blir beruset, kanskje et par ganger i løpet av få dager. Han blir svært skamfull på grunn av dette og angrer oppriktig det han har gjort. Han innser at han holdt på å falle tilbake til sine gamle vaner, og ønsker å få hjelp av de eldste for å bli styrket i sin beslutning om ikke å gjenta den gale handlingen. Hvis han da tror at de eldste automatisk vil finne det nødvendig å gjøre menigheten kjent med hva han har gjort, ettersom han har handlet galt mer enn en gang, vil han kanskje nøle med å søke hjelp hos dem.

12. Hvilken barrière bør ikke oppstå, og hva vil hindre at en slik barrière oppstår?

¹² Det kunne således oppstå en barrière mellom hyrdene i menigheten og dem som har stort behov for deres hjelp for å overvinne en tendens til å fortsette å handle galt. Men hvis vedkommende på den annen