Gir du ʼså som du setter deg fore i ditt hjerteʼ?

HAN var bare ni år gammel, men han satte stor pris på det gode budskap om Guds rike. Dette framgikk tydelig av det brev han skrev til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Aten: «Mine foreldre sa at hvis jeg klarte å få høyeste karakter til den årlige eksamen på skolen, skulle jeg få 500 drakmer [om lag 120 kroner] som gave. Jeg klarte virkelig å få høyeste karakter, og mine foreldre ga meg de pengene jeg hadde fått løfte om, og sa at jeg kunne bruke dem som jeg selv ville. Etter å ha tenkt meg om bestemte jeg meg for å gi disse pengene til arbeidet med å utbre det gode budskap, og jeg sender dem derfor til dere gjennom vår tilsynsmann.»a

Dette er bemerkelsesverdig, ikke sant? Det er imidlertid ikke helt enestående, for det gode budskap om Guds rike har hatt den samme virkning på andre barn. En fem år gammel rhodesisk gutt skrev for eksempel til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor i Salisbury: «Kjære brødre! Her er en gave til Selskapet på én shilling [om lag én krone], som jeg fikk av pappa for å kjøpe sukkertøy. Jeg kjøpte ikke sukkertøy for pengene, for hodet mitt bestemte at jeg skulle sende dem til Selskapet, for det er mye nyttigere enn å kjøpe sukkertøy.»b

Det er virkelig bemerkelsesverdig at barn legger en slik uselvisk ånd for dagen, men noe som kanskje er enda mer bemerkelsesverdig, er den modne innstilling disse barna la for dagen. «Etter å ha tenkt meg om bestemte jeg meg for,» skrev niåringen, og «hodet mitt bestemte at jeg skulle sende dem til Selskapet», skrev femåringen.

Begge barna synes først å ha tenkt over saken. Så bestemte de seg for å handle i samsvar med et uselvisk ønske, og deretter gjennomførte de det de hadde bestemt seg for. Ved å gjøre det, handlet de i samsvar, med den inspirerte apostelen Paulus’ råd, som lyder: «Den som sår med velsignelser, skal høste med velsignelser. Hver gi så som han setter seg fore i sitt hjerte.» — 2 Kor. 9: 6, 7.

Ved å gi dette rådet viste apostelen Paulus hvilken stor kunnskap han ved Guds hellige ånd hadde fått om den menneskelige natur. Vi har kanskje etter grundig overveielse bestemt oss for å gi så og så mye av vår lønn til det kristne arbeid, men når det kommer til stykket, er det kanskje ikke så lett å gi fra seg pengene. Det er tydeligvis mye lettere å ’sette seg noe fore i sitt hjerte’ enn virkelig å gjøre det, men det er her vår verdsettelse og rettskaffenhet og vårt ønske om å bevare vår selvrespekt kommer inn i bildet. Når vi treffer avgjørelsen, er vi fullstendig klar over betydningen av å støtte den kristne sak, men når tiden kommer til at vi skal gi fra oss pengene, blir vi kanskje plutselig meget opptatt av våre egne behov, som det da kan virke meget mer presserende å få dekket. Det prinsipp som får sin anvendelse her, er det samme som får sin anvendelse i forbindelse med det å gi løfter. — Pred. 5: 3—5.

Dette prinsippet får sin anvendelse i svært mange av livets situasjoner. La oss ta et eksempel. En ektemann som er syk og ligger til sengs, og som setter stor pris på all den omsorg og hengivenhet hans hustru viser ham, bestemmer seg for at så snart han blir frisk, skal han kjøpe en stor bukett roser til henne eller gå ut og spise middag sammen med henne. Men når han blir frisk, glemmer han kanskje det han har bestemt seg for, eller betrakter det hele som et ekstravagant eller sentimentalt innfall. Mens han var syk, satte han stor pris på alt det hans hustru gjorde for ham, og det han bestemte seg for å gjøre når han ble frisk, var både fornuftig og edelmodig. Han burde derfor gjøre det han hadde ’satt seg fore i sitt hjerte’!

Med hensyn til tilbedelsen

Dette prinsippet får ofte sin anvendelse i en kristens liv. På et menighetsmøte blir det kanskje understreket hvor viktig det er å komme i god tid til møtene, for det er å vise respekt for Guds Ord og ordning og så videre, og en forkynner bestemmer seg for at han skal komme tidsnok til møtene fra da av. Når han neste gang skal på møtet, er det imidlertid ikke så lett å gjennomføre det han har bestemt seg for, og å tukte seg selv til å gå tidligere, men det er dette han er forpliktet til å gjøre og bør gjøre, slik han har ’satt seg fore i sitt hjerte’.

Det kan også hende at en kristen forkynner lytter oppmerksomt til de råd og den veiledning som blir gitt på menighetens tjenestemøte, og bestemmer seg for at han den følgende søndag formiddag skal bruke tre timer til å forkynne det gode budskap om Guds rike fra hus til hus og foreta gjenbesøk hos interesserte mennesker. Men fordi det ikke er så godt vær, fordi han synes at det er få som vil høre på ham, eller fordi han ser at andre slutter å forkynne etter en time eller to, slutter han å forkynne før han har holdt på så lenge som han hadde ’satt seg fore i sitt hjerte’.

Slik er det også når det gjelder å sette av tid til å studere Bibelen. De kristne blir oppfordret til å ha et regelmessig, personlig bibelstudium, og en forkynner bestemmer seg kanskje for å sette av mandagskveldene til dette formål. Men når mandagskvelden kommer, kan det hende at han, med mindre han er meget besluttsom, får lyst til å se et interessant fjernsynprogram, lese en artikkel i et tidsskrift eller utføre en arbeidsoppgave som kunne ha ventet, og følgen er at han unnlater å gjøre det han hadde ’satt seg fore i sitt hjerte’.

I spørsmål som angår penger

Apostelen Paulus framholdt dette prinsippet i forbindelse med det å gi penger til trengende kristne, men prinsippet får naturligvis også sin anvendelse i forbindelse med andre former for gaver. En bør først og fremst tenke grundig over den stilling en befinner seg i. Enhver kristen er en forvalter som er ansvarlig overfor Jehova Gud for hvordan han bruker sin tid, sine krefter og sine penger. (1 Kor. 4: 2, UO) Han bør spørre seg selv: Hvor mye trenger jeg for å kunne oppfylle mine forpliktelser overfor min familie og skaffe meg selv det jeg trenger? Hvor mye trenger jeg for å kunne skaffe meg ting som ikke er helt nødvendige? Her kommer nøysomheten inn i bildet. Som Paulus skrev: «Når vi har føde og klær, skal vi dermed la oss nøye.» Jo mindre krav vi stiller, desto villigere kan vi være til å gi. Men jo større krav vi stiller, desto mindre villige vil vi sannsynligvis være til å gi. — 1 Tim. 6: 7, 8.

Vi har mange anledninger til å gi materiell hjelp. Vi kan for eksempel være med på å dekke utgiftene i forbindelse med Rikets sal. Den er kanskje nylig blitt bygd, og før den ble det, ble det sannsynligvis delt ut lapper til alle i menigheten for at en skulle få rede på hvor mye de var villige og i stand til å gi, og på grunnlag av de opplysninger en på denne måten fikk, ble planene til en ny Rikets sal realisert. Etter hvert som månedene går, hender det imidlertid av og til at noen begynner å gi mindre enn det de hadde bestemt seg for eller oppgitt på papirlappen. Gir de akt på rådet om å ’gi så som de har satt seg fore i sitt hjerte’?

Vi har ikke bare anledning til å gi penger til vedlikehold av den lokale Rikets sal, for vi kan også gi penger til det organ som leder det forkynnelsesarbeid som Jehovas folk utfører, nemlig Selskapet Vakttårnet. I samsvar med det som står i dets charter, nemlig at det vil utbre Guds Ords sannhet, brukte Selskapet i løpet av tjenesteåret 1966 nesten 30 millioner kroner bare til å dekke de utgifter slike heltidstjenere som seksjonstjenere, områdetjenere, misjonærer og spesialpionerer hadde. Hvor kom alle disse pengene fra? Ble de innkassert i form av medlemskontingent, ved at det ble sendt rundt kollektbøsser på menighetsmøtene, eller ved at det ble satt i gang innsamlingskampanjer? Nei, disse pengene var frivillige gaver fra kristne som hadde følt seg tilskyndt til å etterligne uselviske mennesker som er omtalt i Guds Ord, og som etter grundig overveielse ga det de hadde ’satt seg fore i sitt hjerte’. Blant de bibelske eksempler som slike kristne ser hen til, er de som kom med materialer til tabernaklet og utstyret i det, og de som til glede for kong David og hele hans folk kom med materialer til det tempel Salomo skulle bygge. — 2 Mos. 36: 4—7; 1 Krøn. 29: 1—19.

Det er også andre anledninger da vi kan gi gaver i form av materielle ting. Hvis et område blir rammet av en naturkatastrofe, kan det by seg en anledning til å hjelpe medkristne, slik tilfellet var da den sørlige delen av De forente stater for ikke så lenge siden ble rammet av en slik katastrofe. Ofte hender det også at de som har rikelig av denne verdens goder, føler seg tilskyndt til å gi materiell hjelp til dem som nekter seg mye for at de skal kunne fortsette å bruke hele sin tid i tjenesten for Jehova ved å være pionerer. Når de gir heltidstjenere materielle ting, kan de sies å være lik Maria, som ga uttrykk for sin dype verdsettelse av Jesu uselviske tjeneste ved å salve hans hår og føtter med kostbar olje. Hvor glad må hun ikke ha blitt for at hun hadde gjort det hun hadde satt seg fore i sitt hjerte, da Jesus roste henne for det, selv om det kanskje virket ekstravagant å bruke salven på denne måten. — Matt. 26: 6—13.

Vi bør heller ikke glemme det Paulus videre sier i brevet til korintierne i forbindelse med det å gi ’så som en har satt seg fore i sitt hjerte’. Ingen gave må gis «med sorg eller av tvang», som om det var en ubehagelig plikt eller en tung byrde. Gi i stedet med glede og av kjærlighet, idet du er takknemlig overfor Jehova fordi du har anledning til å gi, for husk at «Gud elsker en glad giver», og at «det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot». — 2 Kor. 9: 7; Ap. gj. 20: 35, NW.

[Fotnoter]