Timoteus får veiledning av en eldste

FOR flere år siden fikk de eldste i en av Jehovas vitners menigheter et brev fra en av sine medkristne. Der stod det blant annet: «Dere har hjulpet meg så mye, og jeg vil svært gjerne at dere skal vite hvor takknemlig jeg er for alt det dere har gjort. I dag er jeg et av de lykkeligste mennesker i verden. Den kjærlighet og bistand dere har gitt meg, har hjulpet meg til å bli den jeg nå er. Tusen takk skal dere ha.»

Du kan være sikker på at dette brevet gjorde de eldste glade. Trofaste eldste har alltid gledet seg over å bli verdsatt av sine kristne brødre og søstre. Og eldre eldste har ofte gitt yngre og mindre erfarne eldste god veiledning med tanke på hvordan de kan gjøre seg fortjent til en slik verdsettelse. Apostelen Paulus kom for eksempel med slik veiledning i de to brevene han skrev til sin yngre medeldste Timoteus.

Hvordan hadde det seg at Paulus og Timoteus fikk et slikt kjærlig forhold til hverandre? Hva kan vi lære av den veiledning som Paulus gav?

Paulus’ forhold til Timoteus

Timoteus og Paulus møttes øyensynlig omkring år 47—48 e. Kr., da Paulus kom til Lystra på sin første misjonsreise. Det kan være at Timoteus bare var en tenåring på den tiden. Under dette besøket ble Timoteus, hans mor, Eunike, og hans bestemor Lois kristne. Hans far var derimot en ikke-troende greker. Paulus kan ha vært spesielt interessert i Timoteus’ ve og vel på grunn av dette. I alle fall gjorde Timoteus fine fremskritt og bygde opp en «oppriktig tro». (1. Timoteus 1: 5) Det var da Paulus kom tilbake til Lystra på sin annen misjonsreise, omkring to år senere, at han valgte Timoteus som sin reisefelle.

Deretter fulgte omkring 15 år med samarbeid mellom Timoteus og apostelen Paulus. Det var mens Timoteus tjente som eldste i Efesos, at han fikk Paulus’ første brev. Det ble skrevet en tid etter at Paulus ble løslatt fra fengslet i Roma i år 61, men før han ble satt i fengsel for annen gang, i år 64. Det andre brevet ble antageligvis skrevet i år 65, like før Paulus døde. — 2. Timoteus 4: 6—8.

Det er tydelig at Paulus hadde hengivenhet for Timoteus, for han kaller ham «sin ekte sønn i troen» og til og med «sin kjære sønn». Så Paulus’ faderlige råd om å «[bruke] litt vin for din mage og fordi du så ofte er syk» virker ikke malplassert. Og når Paulus vet at han snart skal dø, er det ikke da naturlig at han skriver: «Du må komme til meg så fort du kan»? Paulus’ personlige interesse for Timoteus kommer spesielt til uttrykk i hans andre brev, hvor de personlige pronomenene «du» og «deg» og eiendomspronomenet «din» forekommer omkring 25 prosent oftere enn i hans første brev. Denne eldre eldste hadde tydeligvis ekte hengivenhet for sin yngre medarbeider og var interessert i hans ve og vel. — 1. Timoteus 1: 2; 5: 23; 2. Timoteus 1: 2; 4: 9.

Paulus hadde også noe annet og viktigere i tankene; han ønsket nemlig at Timoteus skulle tjene den kristne menighets interesser på en god måte. Paulus kjente de fysiske og psykiske begrensninger Timoteus hadde, og han var også klar over at Timoteus, på grunn av sin forholdsvis unge alder, kunne ha problemer med «ungdommens lyster». Derfor gav han dette rådet: «Gi akt på deg selv og din gjerning som lærer. Fortsett med dette! For når du gjør det, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» (2. Timoteus 2: 22; 1. Timoteus 4: 16) Hvor takknemlig må ikke Timoteus ha vært over å få guddommelig veiledning fra en eldste som var eldre og mer erfaren enn ham! Også i dag setter yngre eldste pris på slik hjelp og rettledning. Men hva inneholdt den veiledningen som Paulus gav Timoteus?

’Fortsett i det du har lært’

For å kunne fortsette trofast i sitt kristne løp må en, enten en er en eldste eller ikke, stole helt og fullt på Gud. En bør aldri stole for mye på styrke eller evner en måtte ha på grunn av ung alder. En må aldri undervurdere verdien av bønn. Det var derfor på sin plass at Paulus sa: «Nå vil jeg at mennene på ethvert sted der de holder bønn, skal løfte rene hender, uten sinne og strid.» (1. Timoteus 2: 8) Det er svært viktig at de eldste ber om Guds ledelse når de kommer sammen for å drøfte saker som har med menigheten å gjøre. Når de på denne måten er lojale mot Jehova, vil endeløse diskusjoner og mulige vredesutbrudd bli forhindret.

For å holde ut må de kristne holde seg nær til menigheten og være interessert i dens beste. I denne forbindelse rådet Paulus de kristne til å «be for konger og alle som har en høy stilling». Timoteus forstod selvfølgelig at dette ikke skulle være bønner om at Gud måtte velsigne politikere, slike bønner som presteskapet ber i dag. Det skulle isteden være anmodninger om at Gud måtte påvirke de verdslige myndigheter så de tillot de kristne å «føre et stille og fredelig liv» og forkynne budskapet om Riket på en måte som «er preget av gudsfrykt og vinner respekt». — 1. Timoteus 2: 1, 2.

Apostelen Paulus visste at noe av det som kunne hjelpe Timoteus til å ’fortsette i det han hadde lært’, var å studere andres trofaste livsførsel. Derfor skrev han: «Du har fulgt meg i lære og liv, i holdning, tro, tålmod, kjærlighet, utholdenhet, forfølgelser og lidelser.» (2. Timoteus 3: 14, 10, 11, vers 14 fra NW) I dag finnes det tusener av eldre eldste som i likhet med Paulus foregår med et godt eksempel, blant annet ved sine undervisningsmetoder. — 1. Korinter 4: 17.

’Ha de sunne ord som ditt forbilde’

«Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet.» Det er ved hjelp av det rene budskap om Bibelens sannhet en kristen kan «settes i rett stand og bli rustet til all god gjerning». — 2. Timoteus 3: 16, 17, vers 16 fra EN.

Men noen av de kristne i Efesos handlet ikke lenger i samsvar med det Paulus kalte «de sunne ord». (2. Timoteus 1: 13) De var «[syke] etter diskusjoner og strid». Noen av dem kom opp i «heftige diskusjoner om bagateller». (1. Timoteus 6: 4, 5, vers 5 fra NW) Derfor gav Paulus dette rådet: «Tåpelige diskusjoner som ingen lærer noe av, skal du vise fra deg, for du vet at de skaper strid.» (2. Timoteus 2: 23) I dag må de eldste på samme måte ha oppmerksomheten rettet mot det som virkelig er viktig, det som kan hjelpe de kristne til å ’gripe det evige liv’. Hvilke viktige ting er dette? Guds opprettede rike, forkynnelsesarbeidet og den kristne levemåte. — 1. Timoteus 6: 11, 12.

På Timoteus’ tid spredte Hymeneus og Filetus, og kanskje flere med dem, falsk lære og ’brøt ned troen hos folk’. Fordi de på denne måten hadde gått vekk fra sannheten, sa Paulus: «Jeg har overgitt [dem] til Satan.» De ble tydeligvis utstøtt av menigheten. (2. Timoteus 2: 17, 18; 1. Timoteus 1: 20) Vi bør ikke vente at situasjonen skal være annerledes i dag. Paulus advarte: «I de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til lærdommer som stammer fra onde makter.» (1. Timoteus 4: 1) En ung, uerfaren eldste kan kanskje bli overdrevent bekymret over dette, men det burde han ikke. Det at noen faller fra, kan ikke på noen måte forandre sannheten. Det som skjer, er at de frafalne selv gjør seg til slike som «slik de finner det for godt, . . . [vender] sitt øre fra sannheten». — 2. Timoteus 4: 3, 4.

Hvis en skal ’ha de sunne ord som sitt forbilde’ eller «tåle den sunne lære», må en også leve et moralsk rent liv. (2. Timoteus 1: 13; 4: 3) Noen yngre eldste synes kanskje at de bør innta et mer tidsmessig, liberalt standpunkt til «synd» eller såkalte samvittighetsspørsmål. Men verdsligvis argumentasjon som forsvarer gale handlinger, er ikke noe annet enn ’ugudelig og tomt snakk’. Paulus oppfordret oss til å ta avstand fra verdslig filosofi og fra «innvendingene fra den såkalte erkjennelse [kunnskap, EN]». — 1. Timoteus 6: 20, 21.

Sann kunnskap tilegner en seg gjennom personlig studium, under ledelse av Guds ånd og organisasjon. Det er dette som gjør det mulig for en eldste, eller en hvilken som helst kristen for den saks skyld, å være «en arbeider som ikke har noe å skamme seg over, men legger fram sannhetens ord uten å bøye av». Han vil ikke være lik falske religiøse ledere, som «stadig vil lære, men aldri lærer sannheten å kjenne». — 2. Timoteus 2: 15; 3: 7.

’Vær gode menighetsforstandere’

For å være ’en god menighetsforstander’ må en kristen eldste ’være vennlig mot alle . . . være en god lærer’ og ’med mildhet vise til rette’. (1. Timoteus 5: 17; 2. Timoteus 2: 24, 25) Hvert enkelt medlem av menigheten må behandles individuelt. Gjennom mange års erfaring hadde Paulus lært hvor klokt det er å behandle eldre menn som fedre, «yngre menn . . . som brødre, eldre kvinner som mødre og yngre kvinner som søstre, i renhet». — 1. Timoteus 5: 1, 2.

Etter hvert som en vokser i erfaring, blir en mer oppmerksom på problemer som oppstår, og på andres behov. Timoteus måtte være våken for enkelte forhold som han kanskje trengte å vie oppmerksomhet. Fantes det for eksempel enker som ikke hadde nære slektninger, og som trengte å bli tatt hånd om? Trengte noen av de kristne slavene og herrene (som tilsvarer kristne arbeidstagere og arbeidsgivere i dag) å få korrigert sitt syn på det forhold de hadde til hverandre? Ettersom de levde i Efesos, som var et velstående handelssenter, kunne det da tenkes at noen av dem trengte å bli minnet om at «de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og gripes av mange slags tåpelige og skadelige begjær»? Trengte velhavende kristne å bli minnet om at de «ikke må være overmodige og ikke sette sitt håp til den usikre rikdom, men til Gud»? — 1. Timoteus 5: 3—16; 6: 1, 2, 9, 17—19.

Hadde noen i menigheten hørt om eller til og med vært vitne til syndige handlinger blant dem som ikke var villige til å rette seg etter Guds lover? «Dem som synder, skal du irettesette i alles nærvær [i nærvær av dem som hadde vært vitne til det],» formante Paulus, «til skrekk og advarsel for andre [dem som hadde hørt om det].» Og hva med de kvinnelige medlemmer av menigheten? Var de «verdige, ikke baktalende, edruelige, tro i alle ting»? Eller ignorerte noen av dem Guds ordning, som ikke «[tillot] en kvinne å opptre som lærer, heller ikke å være herre over mannen» i menigheten? — 1. Timoteus 5: 20; 3: 11, EN; 2: 11, 12.

Var de mennene som var utnevnt til å tjene som eldste og menighetstjenere, blitt valgt med tilstrekkelig omtanke og forsiktighet? «Vær ikke for snar til å legge hendene på noen,» rådet Paulus. Eldste og menighetstjenere må ikke bli utnevnt på grunnlag av personlige følelser, men i lys av Guds krav. Når slike utnevnelser blir drøftet, gjør de yngre eldste vel i nøye å overveie det som eldre og mer erfarne eldste har å si. — 1. Timoteus 5: 22; 3: 1—10.

«Vær et forbilde for de troende»

Timoteus var tydeligvis tilbakeholden og sjenert. Det kan tenkes at han nølte med å utøve myndighet. Men det hadde han ingen grunn til. «La ingen forakte deg fordi du er ung,» sa Paulus, «men vær et forbilde for de troende.» Hvordan? «I kjærlighet, troskap og renhet.» — 1. Timoteus 4: 12.

Også i dag kan det tenkes at en kristen eldste vil være tilbakeholden og sjenert fordi han er forholdsvis ung. Han nøler kanskje med å komme med kommentarer på eldstemøtene. På den annen side kan han ha en tilbøyelighet til å være litt for ubeskjeden og vise mangel på ydmykhet. Hvor viktig er det ikke å huske på at ethvert kristent privilegium vi måtte få, ikke blir gitt oss «på grunn av våre gjerninger, men etter [Guds] egen vilje og nåde». — 2. Timoteus 1: 9.

Fysisk sett kan yngre eldste være bedre skikket enn andre til å ta ledelsen i å gjøre «en evangelists gjerning». (2. Timoteus 4: 5, EN) Hvis det er slik, bør de gjøre det. Dette er et arbeid som MÅ utføres, for Jehova «vil at alle [alle slags, NW] mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne». Vi må ikke la atspredelser, hobbyer, ferier eller sport legge beslag på tid som vi har satt av til vår kristne tjeneste. — 1. Timoteus 2: 4; 4: 8.

I samsvar med Paulus’ råd til Timoteus må yngre eldste heller aldri la seg hindre av menneskefrykt. Paulus minnet Timoteus om at «Gud [ikke] gav oss . . . en ånd som gjør motløs, men en Ånd som gir kraft, kjærlighet og sindighet». En kristen eldste, eller enhver kristen for den saks skyld, bør ’ikke skamme seg over vitnesbyrdet om vår Herre’. Alle kristne bør isteden være villige til å ’lide vondt for evangeliet’. — 2. Timoteus 1: 7, 8.

Fordi den unge Timoteus og hans eldre medeldste Paulus uredd tok til orde for å forsvare den sanne tilbedelse, ble de elsket og aktet av sine kristne brødre. Ved å etterligne det eksempel som disse tilsynsmennene i det første århundre satte, kan eldste nå i det 20. århundre også bli elsket og aktet av sine kristne brødre og søstre. Ja, enten de er unge eller gamle, vil de «som har utført sin tjeneste godt, [vinne] seg en aktet stilling». — 1. Timoteus 3: 13.

[Bilde på side 25]

Eldste bør være villige til å lære av dem som er eldre og mer erfarne enn de selv