Hva gjør du med tiden din?
«En tid er der satt for hvert foretagende under himmelen.» — Pred. 3: 1.
1. Hvorfor skrev Paulus at ’den fastsatte tid var kort’?
JEHOVA inspirerte apostelen Paulus til å gi denne advarselen til en kristen menighet for nitten hundre år siden: «Den fastsatte tid er blitt meget kort.» (1 Kor. 7: 29, En am. overs.) Denne uttalelsen, som maner til nøkternhet, kom fra en av verdens fremste autoriteter når det gjelder kristendom, og mennesker som lever nå i det tyvende hundreåret, gjør vel i å tenke alvorlig over den. «Men hvorfor,» spør du kanskje, «skal vi være særlig interessert i dette nå? Hva er det for en tid som er blitt så kort, og som muligens kunne angå vår generasjon?» Paulus så tillitsfullt fram til enden på den nåværende tingenes ordning med dens forvirring, fordervelse og vold, og hans tillit var grunnet på de hellige skrifter og på hans Herres, Jesu Kristi, ord. Hadde ikke Jesus fortalt sine disipler at han skulle komme igjen, og at denne gamle verden skulle få en ende? Jo, og derfor trodde de det, og ba ham om nærmere opplysninger. Som svar på deres spørsmål: «Hva skal tegnet være på ditt komme og på verdens ende?» regnet Jesus opp ting som skulle skje og som skulle markere at han var satt på tronen som konge og at begynnelsen til enden på denne verdensordningen var kommet. Paulus så fram til enden og til de tegn som skulle følge med, da han ga den advarselen som er sitert ovenfor. Det at det har gått så mange år i mellomtiden, har ikke ført til at den «fastsatte tid» er blitt utsatt. Hvis tiden var kort på Paulus’ tid, må den være meget kortere nå.
2, 3. Hvorfor må tiden være kortere nå enn i Paulus’ dager?
2 Men for å gjøre saken enda mer klar: Vet du at nettopp de tegnene som Jesus forutsa og som hans apostler ventet på, er blitt oppfylt på den generasjon som lever nå? Slå opp selv i Matteus, kapitel 24, Lukas, kapitel 21, og Markus, kapitel 13, og se hva Jesus sa at tegnene skulle være: folk skulle reise seg mot folk i total krig, det skulle komme hunger, pest og jordskjelv, og flere veer skulle følge etter. Tenk så på det som har hendt på jorden, la oss si i løpet av de siste 36 år. Legger du ikke merke til en slående parallell, nemlig at disse begivenhetene allerede har hjemsøkt nettopp vår generasjon?
3 Det er en kjensgjerning at denne rekken av begivenheter, sammen med andre som også ble forutsagt av Jesus, har funnet sted særlig siden 1914, men det slår deg kanskje ikke hvor betydningsfullt det er, før du blir gjort oppmerksom på betydningen av året 1914. Ifølge Bibelens kronologi avmerker dette året enden på hedningenes tider, eller det tidsrom på 2520 år som det var forutsagt skulle ligge imellom Guds forkastelse av Israels troløse nasjon i året 607 f. Kr. og gjenopprettelsen av det teokratiske styre ved at Kristus ble satt på tronen som himmelsk konge. Disse tegnene står fram som milepeler som viser menneskene og nasjonene hvor de befinner seg på tidens strøm. Mens det bare var med troens øye Paulus kunne speide etter verdens ende og den ondskap som skulle følge med, har vi like for våre øyne hele rekken av disse betydningsfulle hendelser som har rystet verden, og som beviser at vi lever i de siste dager!
4. Selv om det gikk 1900 år etterat Paulus skrev at tiden var kort, hvorfor kan vi likevel si at den er kort nå?
4 En kunne kanskje resonnere som så: Paulus trodde at tiden var kort den gangen for lenge siden da han levde. Er det da ikke berettiget å trekke den slutningen at det ennå er rikelig tid, selv om vi lett kan se de tegnene som Jesus sa skulle avmerke begynnelsen på endens tid? Kanskje det ennå skal komme og gå flere generasjoner før Guds vrede kommer til uttrykk mot ondskapen og den blir endelig tilintetgjort. En slik slutning bør en fort få ut av tankene, for Jesus sa videre, da han snakket om tegnene: «Denne generasjon skal ikke forgå før alle disse ting er skjedd.» (Matt. 24: 34, Aut. eng. overs.) Det er den generasjonen du tilhører, dette først og fremst gjelder.
5. Hvorfor gjør vi nå oppmerksom på at tiden er kort?
5 Vi gjør ikke oppmerksom på disse kjensgjerningene for å lamslå deg og få deg ut i fryktsom uvirksomhet. Vi gjør det for å vekke deg til forståelse av hvor betydningsfull denne tiden er, og forat du skal få vite om den sjeldne forrett som kan bli din, og den mest fordelaktige måten å bruke den tiden på som er igjen. Av alle de tider en kunne ha levd i, er denne sikkert nok den mest velsignede, trass i alle de prøvelser som nå kommer over menneskene. Vi lever i tidsaldrenes klimaks, da en fordervet verden vrir seg i sine siste krampetrekninger, og en strålende ny verden, som vokser seg sterkere og sterkere, trenger ondskapen opp i et hjørne for å knuse den der og befri jorden for den for evig. ’Herrens store dag kommer med stor hast,’ advarte profeten Sefanias. (1: 14) Nå da den nærmer seg med raske skritt, la oss da ikke bli funnet blant spotterne som skyver endens tid langt ut i en fjern framtid og sier: «Kanskje enden kommer en gang, men ikke i vår tid!» Det har levd en slik klasse på jorden i den tiden som har gått.
6, 7. Hvilken billedlig hendelse advarer oss mot å spotte nå?
6 Hvis du virkelig er tilbøyelig til å spotte over bevisene for at den tiden som er igjen, er kort, kunne du med fordel benytte noen få av det ubestemte antall minutter du ennå har tilbake, til å tenke over en begivenhet som fant sted 1656 år etterat mennesket var satt på jorden. Den rettferdige mann Noah var nettopp ferdig med å bygge en kjempestor båt. Mens han holdt på å bygge den, hadde han også forkynt et budskap for den onde og fordervede menneskeslekt, som hadde vendt ryggen til Skaperens, Jehova Guds, rettferdige krav, og med vilje hadde latt seg lede av motstanderen, Satan Djevelen. De hadde ikke tid til å høre på denne «rettferdighetens forkynner». Istedenfor å gi akt på hans advarsel om at en forestående undergang var nær, var de opptatt med sine egne selviske fornøyelser. Men så med et slag, plutselig og uventet, flommet vannet ned! Deres hjerter ble fylt med frykt, og de ble på en forferdende måte vakt til forståelse av at de ikke hadde brukt tiden sin på en gagnlig måte ved å håne og spotte Noah og hans familie. Akkurat da de ondes liv ble blåst ut, var Noah og de andre syv, som hadde brukt tiden sin på en gagnlig måte slik som Gud hadde befalt, godt og trygt beskyttet i arken. Før en gir seg til å spotte, er det bra å vite at apostelen Peter forteller at det skal ta en lignende ende med dem som lever nå i denne tiden og som med vilje ignorerer de tegnene som beviser at denne verdens ende er nær.
7 Det Peter sa, var: «Idet I først og fremst vet dette at i de siste dager skal det komme spottere med spott, som farer fram etter sine egne lyster og sier: Hvor er løftet om hans gjenkomst? for fra den tid fedrene sov inn, vedblir jo alle ting som de var fra skapningens begynnelse. For de som påstår dette, er blinde for [ignorerer med vilje, En am. overs.] at det fra gammel tid var himler og en jord som var blitt til ut av vann og gjennom vann ved Guds ord, og derved gikk den verden som da var, under i vannflommen. Men de himler som nå er, og jorden er ved det samme ord spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt.» (2 Peter 3: 3—7) Dette vitnesbyrd blir fullt ut bekreftet av Jesus selv når han sier: «Og som Noahs dager var, således skal Menneskesønnens komme være; for liksom de i dagene for vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle, således skal også Menneskesønnens komme være.» — Matt. 24: 37—39.
8. Hvorfor bør det at verden tilsynelatende ser stabil ut, ikke narre oss?
8 Hvis du synes at det etter det ytre å dømme ikke er noen tegn som tyder på at den gamle verden står på randen av en ulykke, men at dens institusjoner er sterke og stabile, husk da denne betydningsfulle hendelsen. Da Israels folk flyktet fra sin undertrykker Farao, hadde hans hær aldri vært i bedre form. Den sto på høyden av sin militære styrke og ære, og det så ut som om de flyktende israelittene, som var gått i en felle foran dem, skulle bli et lett bytte. Etter det ytre å dømme hadde denne hæren ennå mange års virksomhet foran seg. Men dens tid ble ikke brukt på en gagnlig måte da den fór ut mellom de tårnhøye vannmurene som Jehova hadde latt åpne seg forat hans utvalgte folk skulle få gå igjennom. På noen øyeblikk var den engang så mektige hæren redusert til en haug med skrap og tause kropper. — 2 Mosebok, kapitlene 14, 15.
TA SPØRSMÅLET OPP
9. Hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med dette vitnesbyrdet?
9 Dette vitnesbyrd om at nasjonenes nåværende makt ikke vil kunne hindre ødeleggelsens dag i å komme, sammen med Bibelens beviser for at det bare er kort tid igjen, reiser dette spørsmålet for tenkende mennesker: Hva skal vi gjøre i den tiden som er igjen, for å bruke den på den mest gagnlige måten? Eller, som Peter uttrykte det: «Når dere, ser at alt dette skal oppløses, hva slags mennesker burde dere ikke da være i all hellig ferd og gudsfrykt!» (2 Peter 3: 11, Am. stand. overs.) Motsetningen mellom det som framtiden holder i sitt skjød for dem som gjør en forstandig bruk av sin tid og for dem som ikke gjør det, blir også trukket skarpt opp. Et forstandig menneske som tar imot Bibelens klare beviser angående den tiden vi lever i, finner ut hva han skal gjøre og når han skal gjøre det. Når han gjør det, behøver han ikke å frykte den dommen Gud avsier over ham. «Den vises hjerte skal få kjenne tid og dom.» — Pred. 8: 5.
10, 11. Hvilken verdi har det, eller hvilken skade kan det volde, å vinne materiell rikdom nå?
10 Hvis den gamle verden snart skal gå til grunne, da er det klart at en forstandig mann vet at han ikke kan bruke tiden sin slik som verden gjør. Verdens mennesker handler etter det prinsippet at «vinning er gudsfrykt» (1 Tim. 6: 5, Aut. eng. overs.), og de jager blindt etter rikdom og makt. De bruker sin rikdom til å skaffe seg en luksus som vender deres sinn enda lenger bort fra Gud. Men lykke og tilfredshet oppnår de ikke. Før en gir etter for fristelsen til å strebe etter rikdom i den tiden som er igjen, eller selv bare for en liten del av den, bør en høre Paulus’ råd til Timoteus i det spørsmålet: «Men de som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme fart vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner.» — 1 Tim. 6: 9, 10.
11 Den vise kong Salomo beretter at etterat han hadde gått helt opp i sine haver, hjem, slaver, provinser, sin rikdom og all slags luksus, ble han nødt til å trekke den slutningen at «alt sammen var tomhet og jag etter vind, og at det ikke er noen vinning å nå under solen». (Pred. 2: 1—11) Selv om en mann var så flink til å hope opp rikdom at han kunne vinne hele verden, kunne han ikke med sannhet si at han hadde brukt tiden sin på en gagnlig måte. «For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men forspiller sitt liv?» (Matt. 16: 26, Am. stand. overs.) Salomo bemerket videre: «Jeg har sett alt som går for seg i denne verden, det er et forgjeves, unyttig foretagende.» — Pred. 1: 14, Moffatt.
12. Hvorfor er den korte tiden som er igjen, blitt innrømmet oss?
12 Hvor tåpelig er det ikke da å bruke tiden til å lagre opp rikdommer som ’møll og rust fortærer og tyver bryter inn og stjeler’, ja, selv det å bruke mer tid enn absolutt nødvendig til å skaffe seg det som må til for å oppholde livet! (Matt. 6: 19) Å gjøre det, vender bare tankene bort fra de ting som er mer viktige. Denne gamle verden har ikke så lang tid igjen at vi kan gi oss av med slikt. I den korte tiden som er igjen, er det Guds vilje at alle mennesker skal få lære om ham og vinne livet. Og hvordan skal menneskene få lære om Gud og hans krav? Apostelen Paulus stiller det samme spørsmålet og gir så svaret, i Romerne 10: 14: «Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro der de ikke har hørt? og hvorledes kan de høre uten at det er noen som forkynner?» Jehova, som ’har en tid for hvert foretagende’ (Pred. 3: 1), har satt denne tiden til side til forkynnelsen av evangeliet, og det er menneskene som må forkynne det. For å understreke den kjensgjerning at det skulle bli utført en forkynnelse av evangeliet like før den endelige slutt, lot Jehova sin enbårne Sønn erklære: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» — Matt. 24: 14.
13. Hvorfor bør vi betrakte forkynnelsen som den mest gagnlige anvendelse av vår tid?
13 Det er et så stort privilegium å få ta del i denne virksomheten at Bibelen antyder at til og med englene i himmelen ville glede seg over å ha anledning til det. (1 Peter 1: 12) De synes ikke at det er under deres verdighet eller bortkastet tid å støtte Jehova som universets herre og gjøre kjent at hans konge, Kristus Jesus, er satt på tronen. Likevel er dette privilegium forbeholdt menneskene. Men selv om alle mennesker lot være å forkynne, ville det bli gjort likevel, for Jesus sa at om hans etterfølgere tier stille, «skal stenene rope». (Lukas 19: 40) Jesus gikk foran med det rette eksempel. Han lot ikke være å forkynne, men vigde med iver sitt liv til denne ene ting. Siden han ’etterlot oss et eksempel, forat vi skal følge etter i hans fotspor’ (1 Peter 2: 21), vil ikke da det beste vi på noen mulig måte kan bruke vår tid til, være å forkynne?
14. Hvorfor bør vi bruke tid til å dyktiggjøre oss som ordinerte ordets tjenere?
14 Sant nok, det følger ikke lite ansvar med å være en talsmann eller sendemann for den allmektige Guds regjering. Både ditt eget og andres liv avhenger av hvor godt du forkynner, hvor overbevisende dine argumenter er og hvor standhaftig du er i dine bestrebelser. Mennesker i denne falleferdige verden griper begjærlig etter anledningen til å bli sendemenn for regjeringer som er bestemt til å forsvinne for alltid. De bruker år av sitt liv på å forberede seg til å gjøre sitt arbeid godt. Skulle en da ikke tro at vi, som har et enda større ansvar hvilende på oss, ville ha fordel av å bruke en del av vår tid til å dyktiggjøre oss som Guds tjenere ved å studere?
STUDIUM
15. Hvem blir oppfordret til å studere? Hvorfor er det nødvendig for dem å studere?
15 Studium er virkelig en gagnlig ting, og ingen kristen burde tillate seg å legge seg til den feilaktige oppfatning at han kan vinne Guds godkjennelse uten å studere, eller at han har det for travelt til med fordel å bruke tid til studium. Denne formaningen: «Studer for å vise deg godkjent for Gud» (2 Tim. 2: 15, Aut. eng. overs.), ble ikke nedskrevet til gagn for mennesker som ikke tidligere har hatt kunnskap om sannheten. Uten fortsatt studium vil sannheter som engang var dyrebare for oss, bli uklare og til slutt forsvinne helt. Forat vi med utbytte skal kunne forkynne for andre, må sannhetens brønn holdes fylt. Prester og predikanter, som kaster bort tiden på filosofi og menneskers skrifter istedenfor å studere Guds ord, blir i Bibelen omtalt som «vannløse brønner». Vi er lekke kar, og derfor kan vi komme til å bli det samme som dem, hvis ikke sannhetens vann stadig blir fylt på. Det er neppe å vente at en slik uttørket kilde skulle kunne slokke tørsten til et menneske som søker etter sannheten, om han tilfeldigvis skulle finne den. Det ville være bortkastet tid både for den som hører og for den som forkynner.
16. Hvorfor må vi være våkne og oppmerksomme når vi studerer og forkynner?
16 Paulus bekreftet det nære samband mellom forkynnelse, undervisning og studium da han ga dette rådet til den unge forkynner Timoteus: «Hold ved med din lesing av Skriften, din forkynnelse og din undervisning.» (1 Tim. 4: 13, Moffatt) Har ikke Paulus’ ord noe mer å lære en Guds tjener som er innstilt på å nytte tiden? «Hold ved med,» sier han. Hvor lett er det ikke å la tankene flakke om til uvedkommende ting mens en studerer, slik at en til og med mens øynene nøye følger linjene og sidene, ikke bruker tiden på en gagnlig måte. Det tåkete inntrykket en har fått, glir fort ut av sinnet igjen, for det har i virkeligheten aldri festet seg der. Hvis en vil bruke sin tid på en gagnlig måte, må en konsentrere seg utelukkende om det arbeidet en holder på med. Når en studerer, må en arbeide energisk med det; når en forkynner, må en la sinnet sitt være fylt med tanken på hvordan en skal få utført mest mulig godt i den tiden en har til rådighet, og på lignende måte med hver enkelt av de oppgaver som kan falle i en kristens lodd. ’Gjør med din kraft det din hånd finner å gjøre,’ formaner Bibelen (Pred. 9: 10, Aut. eng. overs.), og når en skal gjøre noe med kraft, kan en ikke være fornøyd med å ’slå i været’. (1 Kor. 9: 26) Kunnskap er uunnværlig for gagnlig forkynnelse.
17. Hvordan kan vi mest effektivt studere Bibelen? Hvorfor?
17 Etter som en lærer å studere mer og mer effektivt, øker verdien av den tiden en bruker til det. Selv om det å lese Bibelen fra perm til perm, uten tvil utvider ens forståelse av sannheten, så samler en kunnskaper hurtigere ved å bruke emnemetoden når en studerer. Skriftsteder som behandler oppstandelsen, er for eksempel spredt rundt omkring i hele Bibelen. En som er spesielt interessert i det emnet, vil ha mest utbytte av å samle disse spredte skriftstedene, slik at han kan sammenligne dem med hverandre og på den måten få avgjort hva som er Guds mening om spørsmålet. Det er nettopp her Selskapet Vakttårnets publikasjoner er særlig verdifulle, for de skaffer til veie en samling av skriftsteder som det ville ta den enkelte leser mange møysommelige timer å samle. Kunnskaper som en har samlet ved personlig studium, ’bud på bud, regel på regel’ (Es. 28: 10), utgjør et forråd av viten som en kan øse av når en snakker med andre om Bibelen.
18. Kan vi ta det som en selvfølge alltid å ha bibelsk litteratur? Hva så?
18 I de senere årene har Herren sørget så rikelig for sine tjenere at noen kanskje kan begynne å bli tilbøyelige til å ta det som en selvfølge at de får den åndelige føden. Den oppfatningen at «Det kan ikke hende oss» er så fast inngrodd i verden at det rommer faren for at de kristne kan glemme at de dager ennå ikke er forbi da motstanderen streifer omkring på jorden og søker hvem han kan oppsluke. Vi kan helt sikkert vente flere prøver. Det kan og vil hende oss. Hvilken form hans neste angrep vil få, kan ingen forutse, men kan det ikke tenkes at Satan vil gjøre om igjen det han har gjort så mange ganger ned gjennom tidene, nemlig holde tilbake Bibelen og beslektede publikasjoner? Om det skulle hende, lykkelig er da den kristne som har handlet etter advarselen: «Min sønn, glem ikke min lære, men bevar mine bud i sinnet.» (Ordsp. 3: 1, En am. overs.) Ja, tid som er brukt til å prege Guds sannheter fast i sinnet, er vel anvendt tid.
TA DEL I MØTER
19. Hvorfor er det gagnlig å komme sammen med andre for å studere?
19 En kan få ytterligere hjelp til å bli en dyktig forkynner av evangeliet ved den veiledning og undervisning som blir gitt på de kristne møtene som blir holdt av Jehovas vitner. Ingen kan med sannhet si at han er kommet så langt at han ikke har noe å lære av andre. Enten en studerer selve Bibelen eller bibelske hjelpemidler som Vakttårnet, så viser det seg at det er stimulerende og til god hjelp å gjøre det sammen med andre. Dette er en guddommelig regel: «Jern skjerpes ved jern, og en mann slipes ved å omgås andre.» (Ordsp. 27: 17) En kan også merke seg: «Hvor to eller tre er samlet som mine etterfølgere, der er jeg midt iblant dem.» (Matt. 18: 20, En am. overs.) Guds ånd virker ansporende på deres sinn som lydig kommer sammen for å studere hans ord. Når en tar del i menighetens studiemøter, får en ikke bare utbytte av de tankene som andre gir uttrykk for, men en hjelper også uselvisk sine venner til å få utbytte av det en selv vet om emnet. På den måten bruker alle tiden på en gagnlig måte.
20. Hvorfor er det vel anvendt tid å være til stede ved de ukentlige tjenestemøtene?
20 På Jehovas vitners ukentlige tjenestemøter blir det gitt spesiell veiledning i samband med forkynnelsen av evangeliet. Meget av den raske vekst i antallet av aktive vitner for Gud i de senere årene skyldes den opplæring som er blitt gitt der. Disse møtene er ikke noe kursus i pågående selgervirksomhet, men de gjør ganske enkelt oppmerksom på den bibelske måten å forkynne på som Kristus og apostlene brukte, og foreslår praktiske måter å utføre det samme arbeidet på nå i vår tid. For en Guds tjener er det å være regelmessig til stede ved Vakttårn-studiet, tjenestemøtet og andre møter, en gagnlig måte å bruke den tiden på som er satt av til dette formålet.
21. Hvilket mål bør vi sette oss med hensyn til å være til stede ved møtene? Hvorfor?
21 Her vil kanskje noen si at det har gått for langt, slik at det nå er altfor mange møter som legger beslag på altfor meget av den begrensede tiden en har til rådighet. Ville det ikke bli mer tid disponibel til forkynnelsen hvis det ble brukt mindre tid til møter? Tiden ville kanskje bli disponibel, det er så, men uten den veiledning og det kristne samvær en får ved å komme sammen, ville snart andre interesser ha en tendens til å legge beslag på den «disponible» tiden. Den tiden som blir brukt i selskap med menn og kvinner hvis sinn og hjerter er innstilt på å tjene Gud, er anvendt til ditt evige vel. Nå når den endelige slutt nærmer seg, øker ondskapen, og det blir stadig mer risikabelt å tilbringe tid i berøring med verden. Gud, som visste dette forut, lot Paulus skrive i sitt brev til hebreerne: «La oss ikke forsømme å komme sammen, som noen gjør, men la oss oppmuntre hverandre, og det så meget mer som dere kan se at den store Dag nærmer seg.» (Hebr. 10: 25, En am. overs.) Som Paulus sier, forsømmer noen møtene, og de kommer med en eller annen grunn for at de gjør det, men det er ikke en gagnlig kurs å følge. Når den kristne setter seg det målet aldri å forsømme noen av de møtene som Herren skaffer til veie for sitt folk, og så virkelig overholder det, blir han beskyttet mot å bli innviklet i denne verdens affærer. Han har ikke tid til det!
22. Hvorfor er det god økonomi med tiden å holde fast på gode vaner?
22 Det er godt alltid å ha i tankene at det mønsteret vi følger i vårt personlige liv, den måten vi bruker tiden vår på, i høy grad er bestemt av de vanene vi har lagt oss til, enten de er gode eller dårlige. Når en tenker grundig over det, viser det seg i alminnelighet at den kursen som ser mest vanskelig ut, er den beste. Det er en bred veg Satan bygger for å føre dem som følger ham, i døden. Den som drar fram på livets veg, har ikke råd til å kaste bort tiden på streiftog bort fra den smale, men vanskeligere veg. Han kan en dag komme til å finne ut at han har våget seg for langt av sted. Forskjellige vaner kan ha fått et slikt fast tak på ham at det vil vise seg at den tiden som er tilbake, er for kort til at han kan befri seg for dem og vende tilbake til livets veg. La deg ikke lokke til å bli en «som elsker sine lyster høyere enn Gud», lik dem som de kristne blir rådet til å vende seg bort fra. (2 Tim. 3: 4) «På de ugudeliges sti må du ikke komme og ikke følge de ondes veg. Sky den, følg den ikke, vik fra den og gå forbi!» Selv om det krever anstrengelse å bruke tiden til å ta imot undervisning, så gir det stor lønn. «Hold fast ved min tilrettevisning [undervisning, En am. overs.], slipp den ikke! Bevar den, for den er ditt liv.» — Ordsp. 4: 14, 15, 13.
23. Hvilken rik gave eier vi? Hvordan kan vi holde fast på den?
23 Selv om en kristen har studert og vært på møter sammen med andre kristne og på den måten fått kunnskap, er ikke det noen garanti for at han alltid vil bevare den. Paulus advarte: «Vi må gi meget omhyggelig akt på det budskapet vi har hørt, for å unngå at vi noensinne mister taket på det.» (Hebr. 2: 1, En am. overs.) Når en har brukt dager, måneder og år på å lære om Guds ord, hvor nedslående ville det da ikke være å oppdage at kunnskapen var blitt tatt bort igjen av ham som ga den! Ja, da har en sannelig kastet bort mye tid. Men noe slikt behøver ikke å hende, og den beste måten å forsikre seg mot det på, er å holde sannheten blank og klar ved å bruke den. Jehova har gitt en rik gave til dem som kommer til forståelse av hans hensikter. «Vanskjøtt ikke den gaven som er i deg,» sa Paulus, «tenk på disse ting, gi deg selv helt til dem, forat det utbytte du har av det, kan ses av alle.» (1 Tim. 4: 14, 15, Aut. eng. overs.) En må bruke gaven hvis den ikke skal bli vanskjøttet og hvis alle skal kunne merke hvordan tjeneren har hatt utbytte av det eller gjort framskritt. Dette stemmer med det som Jesus fortalte disiplene i en av sine lignelser: «For hver den som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal tas endog det han har.» — Matt. 25: 29.
24. Hvilken lignelse viser at en som ikke bruker gaven, til slutt går fortapt?
24 Med disse ordene viste Jesus hva som skulle bli gjort med den talenten som var blitt betrodd til en lat tjener som nektet eller forsømte å handle med den og skaffe en tilvekst til herren som eide den. Talenten ble med makt tatt fra ham og gitt til den tjeneren som hadde brukt tiden på en gagnlig måte og skaffet en tilvekst! Det endelige resultat for den tjeneren som ikke bruker sin gave og som ikke bærer frukt for Riket, blir vist ved Jesu neste ord: «Kast den unyttige tjener ut i mørket utenfor!» (Matt. 25: 30) Ja, det lyset som forståelsen av Guds ord er, blir uklart og forsvinner bort fra sinnet på den som er skjødesløs og ikke handler med talenten eller Rikets interesser som er lagt i hans hender. I Guds øyne er en slik selvisk person «unyttig» eller «ubrukelig» (Moffatt), og ikke verdig til å ha forståelse av hans hensikter.
25. Hva betyr det å bringe tilvekst? Hvorfor er dette vår skyldighet overfor Gud?
25 Da Jesus talte om å bringe en tilvekst eller å bære frukt, mente han å hjelpe andre til å forstå og til å bli vitner for Jehovas majestet ved å forkynne livets ord. Dette er ifølge Paulus det offer som behager Gud. «La oss da ved ham alltid frambære lovoffer for Gud, det er: frukt av lepper som lover hans navn!» (Hebr. 13: 15) Den trangen til å undervise og hjelpe andre som fyller en så sterkt med det samme en får vite om Jehovas nåderike foranstaltninger, må en ikke skyve til side, ignorere eller la drukne i verdslige bekymringer. Når en tar imot Kristus som sin gjenløser og innvier sitt liv til å gjøre Guds vilje, er ikke lenger tiden ens egen så en kan sløse den bort. Ens tid, ja, hele ens liv tilhører tjenesten for Gud. «I er dyrt kjøpt.» — 1 Kor. 7: 23.
26. Hva får vi når vi studerer og bruker det vi har lært? Hvordan det?
26 Hvis en stadig studerer og bruker Bibelens sannheter, gir det stor fred i sinnet. «Han som har sitt sinn grunnfestet i deg, vil du bevare i fullkommen fred.» (Es. 26: 3, Aut. eng. overs.) De som ikke har et slikt bolverk, får sinnet sitt kringsatt av alle slags sorger og bekymringer. Tenk for en uhyre mengde tid som blir kastet bort hver eneste dag bare på bekymringer! Bekymringer utretter ikke noen ting. Jesus spurte: «Hvem av dere kan med all sin bekymring legge en eneste time til sitt liv?» (Matt. 6: 27, En am. overs.) En kan ikke forlenge den tiden en har igjen ved å gå med bekymringer, og det hjelper en heller ikke til på en gagnlig måte å utnytte den tiden som allerede er tilmålt en. Men hvordan kan en på en effektiv måte bannlyse alle tidsspillende bekymringer? Paulus sier: «Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøsts Gud [den Gud som alltid er rede til å trøste, En am. overs.], han som trøster oss i all vår trengsel, forat vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud!» (2 Kor. 1: 3, 4) Å gi trøst, forkynne evangeliets sannheter, vil frigjøre bekymrede sinn til gagnlig bruk. Paulus hevdet at Gud hadde trøstet ham forat han til gjengjeld skulle trøste andre. Når han gjorde det, fulgte han sitt forbilde, Kristus Jesus, hvis oppgave blant annet var «å trøste alle sørgende». — Es. 61: 2.
FORKYNNELSE
27. Hvordan ser verdensmennesker på vår forkynnelse? Hvorfor med urette?
27 Det er sant at de som mangler syn for tidenes tegn, ser på det som både underlig og tåpelig å bruke tiden sin til å forkynne evangeliet. Det er på en måte underlig eller uvanlig å gå omkring og fortelle folk at ødeleggelse venter dem hvis de fortsetter på sin ubesindige veg, og det kommer også til å bli en underlig eller uvanlig hendelse når Jehova setter i verk denne ødeleggelsen, for mange århundrer er gått siden hans makt ble gitt til kjenne for menneskene på den måten. Men det at det er underlig, gjør det ikke mindre sant. Det bekrefter det tvert imot, for Esaias, en av Jehovas profeter, skrev: «For Herren skal reise seg liksom ved Perasim-fjellet, som i dalen ved Gibeon skal han vredes, for å gjøre sin gjerning, en underlig gjerning, og utrette sitt arbeid, et uhørt arbeid. Og nå, spott ikke, forat ikke eders bånd skal bli strammet! For tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom over hele jorden har jeg hørt fra Herren, Israels Gud, hærskarenes Gud.» (Es. 28: 21, 22) Dette er altså et tilfelle da det er fordelaktig å gjøre noe som er underlig og tåpelig, ja, så fordelaktig at det fører til liv. Hvilken større fordel kan det finnes enn det? «Det [var] Guds vilje ved forkynnelsens dårskap å frelse dem som tror.» — 1 Kor. 1: 21.
28. Bør vi holde opp med å forkynne fordi om noen håner oss? Hva viser Jobs historie?
28 Hva om nå denne verdens vise håner og latterliggjør oss? Dette er ikke noen grunn til å frykte dem og ha ærefrykt for dem i en slik grad at vi lar være å forkynne og på den måten ikke når fram til å bruke tiden på den mest fordelaktige måten. «For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene.» (1 Kor. 1: 25) Forkynneren kan være helt sikker på at han kommer til å bli latterliggjort. Slik motstand og hån kan til og med komme fra hans egen familie. Men skulle det skremme en fra å dra ut og gå til sin nestes dør for å advare dem med vennlige ord? Verre trengsler enn dem som kom over Guds tjener Job, kan en neppe vente å få, men likevel sa dette plagede vitne for Jehova: «Fryktet jeg den store masse, eller skremte familiers forakt meg, slik at jeg tidde stille og ikke gikk ut av døren?» (Job 31: 34, Aut. eng. overs.) Han valgte en fordelaktig kurs ved å bevare sin ustraffelighet overfor Gud. Herren ga ikke bare Job ’dobbelt så meget som han hadde før’ og ’velsignet hans siste dager mer enn hans første’ (Job 42: 10, 12), men han forlenget også den tiden Job da hadde igjen å leve på jorden. Og Job er sikret evig liv på jorden som en av dem som skal være «fyrster på den hele jord». — Salme 45: 17.
29. Hvilken frykt er gagnlig når det gjelder tiden? Hvordan viste Noah den?
29 Frykt er et av de våpen motstanderen bruker for å lamme menneskenes virksomhet, for å lokke dem til å gjøre hans vilje. «Menneskefrykt fører i snare, men den som setter sin lit til Herren, han blir berget.» (Ordsp. 29: 25) Fryktens ånd har senket seg over denne døende gamle verden, og hvis en skulle flykte for alle de ting verden frykter og flykter for, ville en sikkert ikke få tid hverken til noe nyttig eller noe annet. Men Gud har ikke gitt sitt folk fryktens ånd. (2 Tim. 1: 7, Aut. eng. overs.) De ugudelige bruker tiden til å fly uten at det er noen som forfølger dem (Ordsp. 28: 1), men den kristne står fast, modig som en løve, fordi han vet at hans Gud er den høyeste, og han bruker sin tid til gagnlige gjøremål. Fullkommen kjærlighet driver frykten ut (1 Joh. 4: 18), og lar sinnet være fritt så det kan tenke klart og lede kroppen i gagnlig lovprisingsarbeid. En som er interessert i å få bruke mer tid til gagnlig arbeid, lar verdens bekymringer fare og frykter Gud alene. «Herrens frykt forlenger livet, men de ugudeliges år forkortes.» (Ordsp. 10: 27) Det var gudsfrykt som drev Noah til å bygge arken til frelse for sitt hus. Hadde han latt menneskefrykt avbryte sitt arbeid, om så bare for en kort tid, ville arken høyst sannsynlig ikke ha blitt ferdig tidsnok til å tjene det formål den var lagd for. I så fall ville all den tiden og alle de anstrengelser Noah hadde lagt i dette uferdige byggverket, vært fullstendig bortkastet. I stedet for å få mange lange år etter flommen til fortsatt gagnlig tjeneste for Skaperen, ville han og hans familie ha omkommet sammen med de andre ulydige. I stedet for å stoppe eller avbryte ditt arbeid på grunn av frykt, er det bedre å «stå djevelen imot, og han skal fly fra eder». — Jak. 4: 7.
30. Hvorfor er regelmessighet i forkynnelsen avgjørende hva tiden angår?
30 Regelmessighet i forkynnerarbeidet er også av avgjørende betydning. Ikke bare er sinnet til den som arbeider på den måten, altfor travelt opptatt til at Djevelen kan friste og fange ham, men ved stadig virksomhet blir forkynneren dyktigere, så han kan utrette mer i den tiden han har til rådighet. Når en stopper opp, mister en taket på tjenesten for Gud, en blir svekket i sin bruk av åndens sverd og legger seg til nye dårlige vaner som fortrenger tidligere gode vaner. Det er derfor ikke bare den tiden som ikke er brukt til å prise Gud, som går tapt, men også den tiden som går med til å vinne tilbake den dyktigheten en hadde før. Den tiden som er igjen, er for kort til at vi har råd til slike tap, og det er også alltid fare til stede for at vi kan bli fullstendig oppslukt av den gamle verden. Nå er det tiden til å være våken og aktiv og standhaftig i tjenesten for Gud!
31. Hvordan kan vi handle som forstandige mennesker i denne onde tiden?
31 Paulus understreket hvor nødvendig det er å være våken. Etter å ha irettesatt noen i menigheten i Efesus som var falt tilbake til fordervelige laster, sa han: «Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg! Vær derfor meget omhyggelig med hvordan dere lever. Dere må ikke handle tankeløst, men som forstandige mennesker, og gjøre mest mulig ut av de anledninger dere har, for dette er en ond tid.» (Ef. 5: 14—16, En am. overs.) ’Kjøp dere anledninger.’ (Rotherham) Paulus kom med disse formanende ord for å lede de kristnes framtidige kurs. Som det var med disse efeserne, er det også med oss i vår tid. Det vi har gjort eller latt være å gjøre i den tiden som er gått, kan ikke forandres. Den tiden er gått, den kan ikke brukes igjen. Men nå i dag og i framtiden er det ennå mange anledninger som venter på den som vil tjene Gud. Disse anledningene kan by seg fram på mange forskjellige måter. Men hvordan de enn kommer, vil forstandige mennesker gjøre mest mulig ut av dem, og kjøpe dem og gjøre god bruk av dem så de ikke går til spille.
32. Hvordan kan vi skaffe oss flere anledninger? Hvorfor er det verdt omkostningene?
32 Det er bare rimelig at den som bruker mer tid til å tjene Gud, vil kunne kjøpe mer eller gjøre bruk av flere av disse dyrebare anledningene. Uansett hvor høy prisen kan være i form av det en oppgir av rikdom og anseelse i denne verden, er disse anledningene til å tjene Gud og Kristus verdt det og mer til. Kristus fortalte sine apostler en lignelse og sa: «Himlenes rike er likt en skatt som var gjemt i en aker, og som en mann fant og skjulte, og i sin glede gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte akeren.» (Matt. 13: 44) Ingen ting av det vi kanskje eier nå eller kan håpe å komme til å eie i framtiden, har en slik verdi at det kan sammenlignes med Guds rike og de velsignelser det vil bringe dem som lever i det. Selv om en skulle komme til å gi livet for Riket, ville en ha fordel av det: «For den som vil berge sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.» (Matt. 16: 25) Kristus kan og vil oppreise dem fra døden som trofast bruker sin tid til hans tjeneste. — Joh. 5: 28, 29.
Om [Jehovas] nådegjerninger vil jeg synge til evig tid; fra slekt til slekt vil jeg kunngjøre din trofasthet med min munn. For jeg sier: Miskunnhet bygges opp til evig tid, i himmelen grunnfester du din trofasthet. — Salme 89: 2, 3.