Stabilitet og vedvarenhet

«Derfor, når vi ser at vi skal få et rike som ikke kan rystes, så la oss fortsette i ufortjent godhet, forat vi derved på en antagelig måte kan yte Gud hellig tjeneste med gudsfrykt og hellig redsel.» — Heb. 12: 28, NW.

 1. Hvordan og i hvem har Gud tilveiebrakt en sikker grunnvoll for håp?

ALLE rettsinnede mennesker elsker det som er pålitelig og sant. Vårt foregående studium har vist oss at vi kan ha en fast og ubrytelig tillit til den uforanderlige Gud og til hans Sønn, ’Jesus Kristus, som er den samme i går og i dag og til evig tid’. (Mal. 3: 6; Heb. 13: 8) Dette tilfredsstiller den inderlige lengsel vi nå i denne usikre verden nærer etter noe stabilt og vedvarende som vi kan bygge et sikkert håp på, et håp som kan være «som et anker for sjelen, et som er trygt og fast». (Heb. 6: 19) Som vi nettopp har vært inne på, har dette håp i overensstemmelse med Guds hensikt og fra hvilken synsvinkel man enn betrakter det, sitt midtpunkt i Kristus. Han er «grunnhjørnestenen» i den herlige himmelske organisasjon Sion, er dyrebar i Guds øyne og i alle sanne troendes øyne, «og den som tror på ham, skal ingenlunde bli til skamme». Som Paulus uttrykker det: «For så mange som Guds løfter er, i ham [Kristus Jesus] har de sitt ja.» — 1 Pet. 2: 6, 7; 2 Kor. 1: 20.

 2. På hvilken måte tjener «grunnhjørnestenen» som en oppmuntring, men hvilken advarsel må man også gi akt på?

² Hensikten med de ord av Peter som er sitert ovenfor, er som han sier, at de skal tjene som en oppmuntring og stimulere dere til ’vidt og bredt å forkynne hans dyder som kalte dere ut av mørke og inn til sitt underfulle lys’. La oss samtidig gi akt på den advarsel som er gitt, for apostelen viser i samme forbindelse at noen snubler over denne stenen. Hvorfor snubler de? Legg nøye merke til svaret: «Disse snubler fordi de i vantro er ulydige mot ordet.» (1 Pet. 2: 8, 9, NW) Som tidligere nevnt (i § 17) kan vi ikke overvurdere betydningen av Guds talte ord, som senere er blitt nedtegnet og innlemmet i Skriften, det skrevne Ord. Dette Ord kan være til største velsignelse og oppmuntring for oss, og er en uovervinnelig grunnvoll hvorpå man kan bygge en sterk tro og et sant håp, og i tillegg erfare de gleder en iherdig, hellig tjeneste gir; men det kan også gå slik at vi «som har smakt Guds rette ord og den kommende tingenes ordnings krefter», tillater oss selv å bli trege i tro og gjerning, og da er det ikke til å unngå at vi viker tilbake og faller fra, idet vi først blir vantro og deretter ulydig mot evangeliets budskap, slik at vi snubler over de selvsamme ting som vi engang tok imot med så stor glede og begeistring. Vi håper at vi kan si som Paulus: «Nå er vi ikke det slaget som viker tilbake til ødeleggelse, men det slaget som har tro så sjelen blir bevart i live.» — Heb. 6: 5; 10: 38, 39, NW.

 3. Hvordan åpenbarer profetien hvilken hensikt den ’prøvede sten’ tjener i forbindelse med dommen, og til hvilken spesiell tid?

³ Noe som gjør alt dette så meget mer viktig og presserende på alle måter, er det faktum at vi nå lever på dommens dag, «de siste dager» for denne onde tingenes ordning, «den fastsatte tid da dommen skal begynne med Guds hus». (2 Tim. 3: 1; 1 Pet. 4: 17, NW) Som det framgår av sammenhengen i Esaias 28: 16, er selve hensikten med at grunnhjørnestenen ble lagt i Sion, at det straks kunne iverksettes en granskende dom på grunnlag av denne ’prøvede stens’ mål og vinkler. Legg merke til hva som står umiddelbart etterpå: «Og jeg vil gjøre rett til målesnor og rettferdighet til lodd, og hagl skal rive bort løgnens tilflukt, og skjulet skal vannene skylle bort.» (Es. 28: 17) Dette varsler fordømmelse for den gamle verdens grunnvoller, institusjoner og bygningsmenn, innbefattet dens gud, Satan Djevelen. Profetien om nedleggelsen av den ’prøvede sten’ fikk en miniatyroppfyllelse ved den første advent, da Jesus red inn i Jerusalem og framstilte seg som konge tre og et halvt år etterat han ble salvet med Guds ånd ved Jordan. Det forholder seg på lignende måte med nedleggelsen av den samme sten i en fullstendig oppfyllelse av profetien ved den annen advent. Ved utløpet av «hedningenes tider» i 1914 e. Kr. ble Kristus bemyndiget til å begynne å virke som konge og prest. Dette skjedde som en oppfyllelse av Salme 110: 2—4, og tre og et halvt år senere, i 1918, framstilte han seg som konge for alle som bekjente at de tilhørte hans folk. (Esaias, 28. kapitel, er grundig behandlet i nummeret for 15. mars 1952.)

 4. Hvilken beslektet uttalelse kommer Paulus med, og hva viser den?

⁴ En annen interessant og treffende henvisning finner vi i apostelen Paulus’ uttalelse: «Men likevel, Guds faste grunnvoll blir stående, og har dette segl: ’Jehova kjenner dem som hører ham til,’ og: ’Enhver som nevner Jehovas navn, må avstå fra urettferdighet.’» (2 Tim. 2: 19, NW) Dette viser også at det blir åpenbart hvor hvert enkelt menneske står når Gud iverksetter sine granskende dommer. Ja, den omstendighet som fikk apostelen til å komme med denne bemerkning, var faktisk det at han navnga to menn som hadde «fart vill fra sannheten», og som måtte avsløres forat det kunne bli kjent hva slags mennesker de virkelig var. (2 Tim. 2: 16—18) Dette kommer enda tydeligere fram når vi ser tilbake til 4 Mosebok 16: 5 og sammenhengen der, som Paulus hentet det første av de to ovennevnte sitatene fra. Slår ikke dette fast hvor viktig og påkrevet det er at vi får både oppmuntringen og advarselen fra apostelens tidligere uttalelse: «Streb selv etter å fremstille deg for Gud som en mann som står sin prøve, en arbeider som ikke behøver å skamme seg ved sitt verk, men rettelig forvalter sannhetens ord»? (2 Tim. 2: 15, LB) Legg merke til at vi ikke bare må lytte oppmerksomt til Guds Ord og tro det, men at vi også må lære å forvalte det rettelig i vår tjeneste med det og vår forkynnelse av det til andre, med helliggjorte hender og hjerter.

 5. Hvordan tjener de to sitater i 2 Timoteus 2: 19 som et «seg!»?

⁵ Du undrer deg kanskje over hvordan de to sitatene i 2 Timoteus 2: 19 tjener som et «segl» på «Guds faste grunnvoll». Saken er den at intet menneske kan bedra Jehova, hvor meget de enn kan bedra andre og til og med seg selv. Som vi alt har sett, heter Guds regjeringsorganisasjon Sion, og hjørnestenen for denne himmelske organisasjon er Kristus Jesus, som ble prøvd og gransket til det ytterste. Alle andre som blir Guds sønner, må uten unntagelse gjennom den samme prøve og opptuktelse, som Paulus viser. (Heb. 12: 4—11) Selv om Satan har fått gå temmelig langt og til og med har fått gjøre et forsøk på å fordunkle sakens kjerne ved å ’så ugress blant hveten’, så blir det likevel når den fastsatte tid kommer da Guds dom skal begynne, en tid som faktisk alt har kommet, gjort overmåte klart at «Jehova kjenner dem som hører ham til», helt ned til den siste av dem. (Matt. 13: 25) Det finnes derfor ikke den ringeste mulighet for at noen kan finne en plass i Sion, som er opprettet på sin grunnvoll Jesus Kristus, eller få nyte stadens frihet med mindre han i gjerning og i sannhet har ’avstått fra urettferdighet’ og godtgjort at han har innvigd seg til Gud og fryder seg over å gjøre Hans vilje fordi Hans lov er i hans hjerte. Det er derfor slik at oppfyllelsen av de to ovennevnte sitater absolutt bekrefter eller stadfester (besegler) den store grunnsannhet at Guds lovmessige og «faste grunnvoll blir stående».

Den gamle verdens lovstridige grunnvoller

 6. Ved å legge merke til hvilken kontrast kan vi oppnå en dypere verdsettelse av den nye verden?

⁶ Etter som vi ifølge vår natur oppnår en klarere forståelse og verdsettelse av forskjellige ting ved hjelp av kontrastvirkninger, som for eksempel av herlige varme vårdager etter de mørke, kalde vinterdagene, så tror vi også at vi kan utdype vår forståelse av den nye verdens lovmessige grunnvoller ved å ta et lite overblikk over den gamle verdens lovstridige grunnvoller. Ja, la oss gå til bunns i saken slik den blir klarlagt i Guds Ord, og ikke bry oss om at mange av kristenhetens geistlige sier at det hele er en myte eller bare en allegori. Vi skal på nytt prøve å dra nytte av å følge sakførerens metode og si at vi har to spørsmål foran oss. Det ene er et spørsmål om fakta, og det andre er et spørsmål om lov. Hva er sakens fakta?

 7. Hvor og hvordan blir Satans opprinnelige stilling og fall beskrevet?

⁷ Esekiels profeti forteller oss at den som senere ble identisk med Satan, «guden for denne tingenes ordning», opprinnelig ble skapt fullkommen og hadde en ansvarsfull stilling som beskytter for de jordiske skapninger. Den sier: «I Eden, Guds hage, bodde du; . . . Du var en salvet kjerub med dekkende vinger.» Videre sier den: «Ustraffelig var du i din ferd fra den dag du ble skapt, til det ble funnet urettferdighet hos deg.» (2 Kor. 4: 4, NW; Esek. 28: 13—15) Esaias’ profeti forteller oss så hvilken form dette utslag av urettferdighet antok i Satans (Lusifers) sinn og hjerte flere tusen år senere da Babylon ble den tredje verdensmakt: «Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone, . . . jeg vil gjøre meg lik den Høyeste.» (Es. 14: 13, 14) Her har vi de opprinnelige fakta. Hvordan forholder det seg så med den lovmessige side av saken?

 8. Hvilken betydning ligger i ordet «urettferdighet»? Og hvilken motsetning kan man i denne forbindelse se mellom Satan og Jesus?

⁸ Ordet «urettferdighet» i Esekiel 28: 15 er meget betegnende. Det innebærer tanken av fordervelse, et overlagt frafall fra det som er rett, og tanken av ondskap, det vil si, slikt som er i strid med morallov eller guddommelig lov. Satans rake motsetning er Jesus. Om ham ble det forutsagt: «Du elsker rettferd og hater ugudelighet.» Men Paulus siterer dette slik: «Du elsket rettferdighet og hatet lovløshet.» (Sl. 45: 8; Heb. 1: 9, NW. Se også Diaglott og Rotherham.) Guds uttrykte lov eller regel for handling går ut på at alle skapninger skal vise ham, sin Skaper og velgjører, helhjertet lydighet i en ånd av lojal hengivenhet, noe som alltid er blitt gjort av Guds enbårne Sønn, han som senere fikk navnet Jesus da han ble født i Betlehem. (Ordspr. 8: 22, 30) Satan Djevelen brukte imidlertid sin fullkomment frie vilje, noe av det mest dyrebare enhver fornuftbegavet skapning eier, på den stikk motsatte måten. Han burde ha vært en trofast og lovlydig tjener i Guds ordning, og burde lojalt har gjort sitt for å holde den første, rettferdige verden på rett kjøl ved å vie Jehova all tilbedelse og lydighet, men han slo i stedet inn på den motsatte og lovstridige løpebane. I forbindelse med denne sin hovmodige, opprørske og oppsetsige handlemåte prøvde han å få menneskene til å rette sin tilbedelse og tjeneste mot ham, og han ble opphavsmann til alt som er lovløst. Han ble fullstendig upålitelig og fullstendig troløs overfor den hellige oppgave som var ham betrodd.

 9. Hvordan førte Satan Eva og hennes mann i den samme fristelse, og hva førte det til?

⁹ La oss nå se hvordan Satan førte det første fullkomne menneskepar i den samme fristelse, og legge merke til både sakens fakta og dens lovmessige side. Beretningen i 1 Mosebok, kapitel 3, viser hvordan først Eva og deretter Adam brukte sin fullkomne valgfrihet og med overlegg ga næring til tanken om å bli uavhengige og ikke lenger underlagt Jehova og hans lover, som om dette skulle være en liflig tanke. De ønsket å ha rett til å leve livet på sin egen måte og være sine egne lovgivere. Gud fastsatte ett enkelt bud som skulle prøve menneskenes lydighet. De skulle ikke ete av frukten på et bestemt tre. De hadde variasjon i overflod rundt omkring seg, og det var ikke det minste påkrevet å gå bort til dette treet. De fikk også klar beskjed om straffen for ulydighet, nemlig døden, en fullstendig avskjærelse fra livet (ikke oppholdelse av livet i evig pine, legg merke til det). Legg merke til at det første Satan gjorde da han gjennom slangen henvendte seg til Eva, var å dra Guds talte ords sannferdighet i tvil. I hovedsaken sa Satan følgende til Eva: ’Har Gud sagt at dere visselig skal dø hvis dere er ulydige? Gud har ikke fortalt dere sannheten. Dere skal visselig ikke dø, for selv om Gud ikke har fortalt det til dere, så vet han at på den dag dere eter av den forbudne frukt, skal deres øyne bli åpnet, og dere skal selv bli som Gud, og dere skal kjenne godt og ondt, det vil si, selv være i stand til å avgjøre hva som er rett og hva som er galt. (1 Mos. 3: 1—5) Ble så deres øyne åpnet? Ja, men ikke for det de ventet seg. Deres øyne ble åpnet for en forferdelig erkjennelse — deres skyldfølelse. De var øyeblikkelig klar over at de ikke våget å tre fram for sin Skaper i sin falne og nakne tilstand. Av sin egen frie vilje tok de sjansen på å slå inn på den samme lovstridige vei med ulydighet og hovmodig uavhengighet som Satan tidligere hadde gjort, og det fikk de samme følger som i hans tilfelle — de ble funnet skyldige i lovløshet og dømt til å dø.

10. Hvordan kaster dette tilbakeblikk lys over den nåværende verdenssituasjon og over tidsånden?

¹⁰ Kaster ikke dette tilbakeblikk på roten til vanskelighetene en flom av lys over den nåværende verdenssituasjon og over tidsånden? Finner vi ikke at nasjonene i alle deler av verden mer enn noensinne pukker på sin rett til uavhengighet og selvstendighet? Og er det ikke sant, og blir det ikke ofte bemerket, at det blant menneskene i sin alminnelighet er mer rendyrket egoisme enn bare for en generasjon siden? Og er det ikke så at den mest velbrukte unnskyldning for å unndra seg fra å ofre Bibelens budskap oppmerksomhet, i dag ofte blir uttrykt i følgende vendinger: ’Jeg trenger ikke noe av den bibelske litteraturen der. Jeg er bra nok. Jeg går ikke så ofte i kirken, men jeg tror på å føre et anstendig liv, og gjør aldri andre noe ondt. Det er min religion, og jeg kan ikke innse at det kan kreves noe mer av meg? Ja, en merker den samme uavhengighetens ånd som hos menneskeslektens første foreldre — kravet om retten til å leve sitt eget liv på sin egen måte uten innblanding fra noen. Det skal være visst at det er nok av beviser for at hvert ledd i den «nåværende onde tingenes ordning» til tross for sine påstander er i strid med Gud, og at dens grunnvoller er lovstridige og fullstendig ute av lage og derfor går sin ødeleggelse i møte. Denne verden kan, akkurat som Jesus sa, sammenlignes med «en uforstandig mann, som bygget sitt hus på sand; og skyllregnet falt, og flommen kom, og vindene blåste og slo imot dette hus, og det falt, og dets fall var stort!» Hele saken blir meget tydelig framlagt for oss i sammentrengt form i følgende profeti: «Og jorden er vanhelliget under dem som bor på den; for de har krenket lovene, overtrådt budet, brutt den evige pakt. Derfor fortærer forbannelse jorden, og de som bor på den, må bøte [er funnet skyldige, AS]; derfor brenner jordboerne, og det blir bare få mennesker igjen.» — Gal. 1: 4, NW; Matt. 7: 26, 27; Es. 24: 5, 6.

Forstandige Rikets bygningsmenn

11. Hvorfor er denne vanskelige tiden en rik og lykkelig tid for Guds hengivne folk?

¹¹ Når vi vender oss vekk fra dette dystre bilde, hvor sterkt virker ikke da vår Guds ufortjente godhet på oss, som han gavmildt viser oss. De selvsamme tegn som gjør at menneskene «faller i avmakt av redsel» når de ser profetier som dem vi nettopp har nevnt, nærme seg sin oppfyllelse, får oss til å være glade, for Jesus sa: «Men når dette begynner å skje, da rett eder opp og løft eders hoder! for eders forløsning stunder til. . . . Således skal også I, når I ser dette skje, vite at Guds rike er nær.» (Luk. 21: 26—31) Dette er virkelig en rik og lykkelig tid for dem som har fått sine øyne åpnet for sannheten og som forstår at de har det privilegium å gå til de skritt som setter dem i stand til å ha del med Guds hengivne folk i den hellige Rikets tjeneste under ledelse av hans organisasjon Sion. De har ikke bare fått den glede å tro og forstå Guds talte og skrevne Ord, men som Jehovas vitner er de også bemyndiget til å fortelle og kunngjøre hans ord, slik det så vakkert kommer til uttrykk i følgende forsikring: «Og jeg har lagt mine ord i din munn, og har dekket deg i skyggen av min hånd, forat jeg kan plante himlene og legge grunnvollene til jorden og si til Sion: Du er mitt folk.» (Es. 51: 16, AS) Dette løfte blir vår lovmessige arv.

12. Hvilket tema følger Paulus gjennom hele sitt brev til hebreerne, og hvilket høydepunkt kommer han fram til?

¹² Når Paulus kommer til høydepunktet i sitt lange brev til hebreerne, behandler han også temaet: Det opprettede rike. «Dere er kommet til et Sions berg og en by som tilhører den levende Gud, det himmelske Jerusalem,» skriver han. Deretter kommer han igjen med en advarsel, og legger vekt på Guds uvurderlige talte ord: «Se til at dere ikke bønnfaller ham om ikke å tale.» Ja, Guds talte ord er i virkeligheten det tema apostelen stadig kommer tilbake til gjennom hele sitt brev, fra åpningsordene og utover. Til slutt kommer vi til hans mest oppmuntrende ord, som dog ikke mangler en advarende tone. Han skriver: «Når vi ser at vi skal få et rike som ikke kan rystes, så la oss fortsette i ufortjent godhet, forat vi derved på en antagelig måte kan yte Gud hellig tjeneste med gudsfrykt og hellig redsel.» Og dette er ikke til oppmuntring bare for dem som har det himmelske håp, for alle de får som Kongen Kristus Jesus nå stiller «ved sin høyre side», blir innbudt til å arve «det rike som er beredt eder fra verdens grunnvoll ble lagt». — Heb. 12: 22, 25, 28, NW; Matt. 25: 34.

13. Hva må vi omhyggelig unngå når vi bygger på den bestemte grunnvoll?

¹³ Vi bør nå alle påse at vi iherdig og forstandig bygger på Rikets «grunnhjørnesten». (1 Kor. 3: 11—13) På den ene side må du ikke prøve å løpe foran Jehova og hans organisasjon og selv avgjøre hvordan du skal yte antagelig, hellig tjeneste, for det vil da være fare for at du kan handle ultra vires, som jurister sier, det vil si, overskride grensene for dine lovmessige rettigheter. På den annen side må du ikke bli treg og uregelmessig i din tjeneste for Riket. Du vil aldri kunne bygge opp noe verdifullt på den måten, for «når latheten råder, synker bjelkene sammen, og lar en hendene henge, så drypper det inn i huset». Nei, ’vær ikke trege i deres gjøremål, men vær glødende av ånden.’ — Pred. 10: 18; Rom. 12: 11, NW.

14. Hva er det viktigste løfte vi kan gi Jehova?

¹⁴ Til slutt ber vi deg tenke over dette synspunkt: Jehova har avlagt sitt løfte av altoverskyggende betydning. Etter hvert som du fortsetter å lære mer om sannheten gjennom studiet av hans Ord, blir du da ikke grepet av en dypere verdsettelse av hvor overveldende vidtrekkende hans foranstaltninger for oss er? Har ikke dette drevet deg til å ta imot hans innbydelse: «Min sønn! Gi meg ditt hjerte»? (Ordspr. 23: 26) Du har det privilegium å ta den imot ved å avlegge ditt løfte, et innvielsesløfte. Hva deg personlig angår, så er dette det viktigste løfte du kan gi. Hold det! Vis det ære! Lev i samsvar med det!

15. Hva kreves av oss hvis vi skal få Guds velsignelse?

¹⁵ Unnskyld deg ikke med at du ikke har noe håp om å bli en del av Abrahams ætt med utsikt til å få regjere med Kristus på den himmelske trone. Ønsker du ikke inderlig å få nyte Guds velsignelse? Nå vel, uten at du legger for dagen samme slags tro og villige lydighet som Abraham, og gjør det i en sann hengivenhets og tilbedelses ånd liksom ham, vil du ikke få noen velsignelse i det hele tatt, hverken som en del av Abrahams ætt eller som en del av «alle jordens slekter». La deg ikke villede eller skremme vekk av Djevelen, som «går omkring som en brølende løve og søker hvem han kan oppsluke; stå ham imot, faste i troen». — 1 Mos. 12: 3; 1 Pet. 5: 8, 9.

16, 17. Hvilken sterk henstilling kommer vi med til slutt, og hvilken storartet oppmuntring får vi til å følge den?

¹⁶ Vi retter derfor den sterkest mulige henstilling til deg om å være lik fader Abraham og legge for dagen den rette slags iherdighet helt inntil enden, alt mens du har den fulle håpets forsikring om at du skal få arve de velsignelser som flyter ut fra den stad som har virkelige, faste, lovmessige grunnvoller. Disse velsignelser kaller på deg nå. Hør etter!

¹⁷ «Og jeg så en ny himmel og en ny jord; for den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer. Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Og jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort. Og han som satt på tronen, sa: Se, jeg gjør alle ting nye. Og han sier til meg: Skriv! for disse ord er troverdige og sanne.» — Åpb. 21: 1—5.