«Menneskene skal da være egenkjærlige»

«MEN dette skal du vite at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. For menneskene skal da være egenkjærlige.» Med disse ordene begynner den inspirerte apostelen Paulus sin profeti som tydeligvis får sin oppfyllelse nå i vår tid. — 2 Tim. 3: 1, 2.

«Men hvorfor er det så galt å være glad i seg selv?» vil kanskje noen spørre. «Er det ikke det Guds Ord sier vi skal være, når det befaler: ’Du skal elske din neste som deg selv’?» — 3 Mos. 19: 18.

Jo, det gjør det. Vi må ha kjærlighet til oss selv for å være lykkelige, og det er det Guds hensikt at vi skal være, for han er «den lykkelige Gud». Ifølge dette er «en hard behandling av kroppen» bare «et skinn av visdom» og «uten verdi når det gjelder å bekjempe kjødets tilfredsstillelse». — 1 Tim. 1: 11; Kol. 2: 23, NW.

Det må imidlertid være likevekt mellom en fornuftig og gagnlig kjærlighet til seg selv og kjærlighet til nesten. Da Paulus sa at «menneskene skal da være egenkjærlige», mente han tydeligvis at de kom til å elske seg selv i en slik grad at de forsømte å vise kjærlighet overfor andre. Han ga uttrykk for det ved å si at menneskene også skulle være «ukjærlige». — 2 Tim. 3: 3.

Menneskene har vært egenkjærlige helt fra Adams tid. Han var den første som overdrev sin kjærlighet til seg selv, for hvis han ikke hadde gjort det, ville han ikke ha vært ulydig mot Gud eller prøvd å legge skylden for sin synd på sin hustru ved å si: «Kvinnen som du ga meg til å være hos meg», — ikke ’min kjære hustru’ — «hun ga meg av treet, og jeg åt.» Eva hadde forresten ingen grunn til å klage. Når alt kom til alt, hadde hun også vist seg å være egenkjærlig. — 1 Mos. 3: 1—12.

Selv om egenkjærligheten har satt sitt preg på de fleste mennesker som har levd etter Adam, er den i dag mer utbredt enn noensinne. Derfor bør alle som elsker Gud og det som er rett, være på vakt mot de forskjellige former for egenkjærlighet. Mange av dem som tar ledelsen i politikk, handel og verdslig religion, røper hvor egenkjærlige de er ved sin begjærlighet etter makt, rikdom og berømmelse. Slike mennesker er egosentriske, for de selv, deres ego, er det sentrum som alle deres tanker, planer og handlinger dreier seg om. Slike mennesker er intrigante, dominerende, ufølsomme og ute av stand til å bøye seg for andres meninger. De benytter seg av sine venner, men når de ikke lenger har bruk for dem, vender de dem ryggen. På denne måten viser de hvor fullstendig ukjærlige de er.

Skuespillere og skuespillerinner ved teater og film, operaprimadonnaer og andre som har lignende yrker, røper ofte sin egenkjærlighet ved de egenmektige krav de stiller, og den betaling de forlanger for sitt arbeid. En viss ulykkelig «stjerne»s oppførsel var ganske typisk. Det ble sagt om henne at hun viste «en uforbederlig likegyldighet overfor andre», og at hun pleide å komme mellom én og 24 timer for sent til arbeidet. Hennes selviskhet kunne øke produksjonsomkostningene for en enkelt film med opptil en million dollar. Andre «stjerner» som fremdeles lever, har til og med overgått henne, og ved sin temperamentsfulle og tåpelige oppførsel gjør de sitt til å øke omkostningene for enkelte filmer med mange millioner dollar.

En særlig utbredt form for egenkjærlighet er narsissismen, det vil si kjærligheten til ens eget legeme. Den har fått navn etter Narkissos, «i den gresk-romerske mytologi en vakker ung mann som ble forelsket i sitt eget speilbilde, døde av ugjengjeldt kjærlighet og ble forvandlet til blomsten narsiss». (Webster) Sammen med andre usunne emner går denne formen for egenkjærlighet stadig igjen i moderne filmer. Vi får for eksempel se en skuespiller som kysser sitt eget speilbilde, en annen som stirrer betatt inn i et speil mens han synger sangen «Jeg tror på deg», og en skuespillerinne som beundrer seg selv i tre speil og synger «Jeg føler meg vakker». Det å være forfengelig på grunn av sin legemlige sjarme er et utslag av denne egenkjærligheten. Det var sannsynligvis fordi Absalom ble forelsket i seg selv på grunn av sin fysiske skjønnhet at hans hjerte ble forvendt, slik at han fikk i stand en sammensvergelse mot sin far, kong David, for å tilrane seg kongemakten i Israel. — 2 Sam. 14: 25; 15: 4.

En ung ektemann sa engang at han simpelthen ikke kunne føle noen kjærlighet til sin vakre og trofaste unge hustru, og at han følte seg som en hykler hver gang han prøvde å gi uttrykk for hengivenhet overfor henne. Han var øyensynlig så glad i seg selv at han ikke var i stand til å føle naturlig hengivenhet for andre, ikke engang for sin hustru, og det til tross for hennes gode egenskaper, hennes rettmessige behov og Guds bud om at mennene skal elske sine hustruer. — Ef. 5: 25.

Det er imidlertid ikke bare i slike utpregede tilfelle at egenkjærligheten gjør seg gjeldende. Alle må kjempe mot tilbøyeligheter i den retning. Egenkjærligheten kommer for dagen når en ektemann lukker øynene for enhver mulighet for å hjelpe til i huset, når en hustru stadig lar sin mann vente på seg, når en hengir seg til ren og skjær dovenskap, når en nekter å avfinne seg med ubehageligheter og fortredeligheter og er utålmodig når noe blir utsatt. Egenkjærligheten er utvilsomt hovedårsaken til både ekteskapelige uoverensstemmelser og oppløste ekteskap. En legger også egenkjærlighet for dagen når en er altfor opptatt av helsen, kostholdet og lignende ting.

Til og med ens tilbedelse av Gud kan bli berørt av egenkjærlighet. En innvigd kristen kan bli så opptatt med å oppfylle de krav og mål som stilles til enhver forkynner, at han glemmer sine forpliktelser til å hjelpe sin familie og de som er svake. Hvis en heltidsforkynner ikke er påpasselig, kan han bli selvopptatt og fordringsfull, men hans økte privilegier gir ham ingen grunn til å oppføre seg slik.

Det er verd å merke seg at da Jesus ble spurt: «Hvilket bud er det første av alle?» nøyde han seg ikke med å svare: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu og av all din makt.» Nei, han tilføyde at det var et annet bud som var like viktig: «Du skal elske din neste som deg selv.» Når vi adlyder disse to store bud, blir vi beskyttet mot det som skulle særmerke denne vanskelige tiden, nemlig egenkjærlighet. — Mark. 12: 28—31.