Spørsmål fra leserne

● Er balsameringen av Jakob å betrakte som en presedens som kristne bør følge, eller hvorfor ble Jakob balsamert?

Det er ikke noe som tyder på at balsameringen av Jakob skulle utgjøre et mønster til etterfølgelse for sanne tilbedere. Den var snarere et uttrykk for tillit til Guds løfte om å gi Abrahams ætt et land.

Da Jakob døde i Egypt, sørget hans sønn Josef for at hans legeme ble balsamert av egyptiske leger. (1 Mos. 50: 2, 3) Det var vanlig med balsamering blant de gamle egyptere. De mente det var nødvendig å bevare legemet for at den dødes sjel, skulle kunne bli gjenforent med det. Selvfølgelig trodde hverken Jakob eller Josef på den hedenske læren om sjelens udødelighet. De var begge klar over at de som omfattes av Guds gjenløsningsforanstaltning, går til sheol, menneskehetens felles grav, når de dør, og at Gud vil oppreise dem derfra når hans tid er inne til det. (1 Mos. 37: 35; 42: 38; Heb. 11: 21, 39, 40) Hvorfor lot da Josef Jakob bli balsamert?

Jehova Gud hadde inngått en pakt med Abraham om å gi hans ætt eller etterkommere Kana’an, løftets land. (1 Mos. 15: 16—21) Til og med før denne ætt arvet landet, ble Abraham og Isak begravd der i et familiegravsted. Da Jakob nærmet seg slutten på sitt liv, bodde han og hans familie i Egypt. Hadde han mistet troen på Guds løfte? Trodde han at hebreerne ville bli boende i Egypt for all framtid? På ingen måte. Han fikk Josef til å love ham at han skulle begrave ham hos hans fedre i Kana’an. Jakob viste derved at han trodde at Gud ville gi Abrahams etterkommere dette landet. — 1 Mos. 49: 29—33.

For å oppfylle Jakobs ønske måtte Josef føre Jakobs legeme til Kana’ans land. Hvis det ikke ble gjort noe for å hindre forråtnelse, ville imidlertid legemet gå i oppløsning før den lange reisen i dette varme strøket var over. Ved å benytte seg av egypternes balsameringskunst kunne imidlertid Josef bevare legemet inntil hans far var blitt begravd i det land Jakobs etterkommere skulle arve. — 1 Mos. 50: 2, 3, 7—14.

Omkring 55 år senere ba Josef selv om at hans bein måtte bli tatt med når Gud til slutt førte israelittene ut av Egypt. Josef viste således at også han var overbevist om at Gud ville oppfylle sitt løfte om å gi Abrahams ætt et land. Josef ble derfor også balsamert i Egypt, og hans levninger ble tatt med da israelittene dro ut av landet. — 1 Mos. 50: 25, 26; Jos. 24: 32; Heb. 11: 22.

Selv om begravelser ble betraktet som viktige begivenheter blant senere generasjoner av hebreere, finnes det ikke noe bevis for at de balsamerte sine døde. (1 Kong. 2: 33; 2 Kong. 13: 21; Sl. 79: 1—3; Jer. 16: 4) I stedet for å benytte seg av egyptisk balsameringskunst, som blant annet besto i å behandle legemet i ukevis,a begravde hebreerne sine døde like etter dødsfallet, ofte til og med samme dag. — 5 Mos. 21: 23; 1 Mos. 50: 2, 3.

Det skjedde med Jesus. Han ble begravd samme dagen han døde. Hva ble gjort med hans legeme før begravelsen? Vi leser: «De tok da Jesu legeme og svøpte det i linklær med de velluktende urter, således som det er skikk hos jødene ved jordeferd.» (Joh. 19: 40) Selv om noen disipler kom til hans grav etter sabbaten med velluktende urter for å salve hans legeme ytterligere, er det tydelig at det ikke var noe forsøk på å balsamere hans legeme ved å benytte seg av en tidkrevende behandling med forråtnelseshindrende midler, slik det ble gjort i Egypt. At ’det som var skikk hos jødene ved jordeferd’, og som ble gjort i forbindelse med Jesus, ikke var balsamering med tanke på å hindre forråtnelse, framgår av tilfellet med Lasarus. Trass i at hans legeme etter all sannsynlighet ble behandlet i samsvar med vanlig skikk, gikk hans familie ut fra at det på den fjerde dagen etter hans død allerede hadde begynt å gå i forråtnelse og luktet. — Joh. 11: 39.

Det ser ut til at de første kristne vanligvis fulgte de jødiske begravelsesskikker — det vil si hurtig begravelse uten å ty til en omfattende balsameringsprosess. (Ap. gj. 5: 5—10; 9: 37) Det er således ikke noe som tyder på at Jakobs etterkommere eller de første kristne betraktet balsameringen av Jakob eller Josef som en presedens.

På de fleste steder på jorden i dag utgjør ikke balsamering en del av den behandling som vanligvis blir gitt de døde. Det kan imidlertid hende at det er påbudt ved lov i spesielle tilfelle, som for eksempel hvis legemet først skal begraves flere dager senere eller transporteres en lengre strekning. I De forente stater er det vanlig at begravelsesbyråene balsamerer et legeme selv om det skal begraves eller kremeres snarest. Den avdødes familie kan imidlertid — med mindre loven påbyr balsamering — sløyfe denne prosessen for å unngå unødige utgifter eller av andre personlige grunner.

En behøver derfor ikke å se på balsameringen av Jakob og Josef som et mønster som kristne må følge. Det er imidlertid verdt å merke seg at Gud i sitt Ord ikke ga uttrykk for noen misbilligelse fordi de ble balsamert. Kristne behøver derfor ikke å føle at de gjør noe ubibelsk hvis omstendighetene synes å kreve balsamering.

● Fikk Paulus’ ord om de «siste dager» i 2 Timoteus 3: 1—7 sin første oppfyllelse på den jødiske tingenes ordning i det første århundre?

De «siste dager» som Paulus taler om i 2 Timoteus 3: 1—7, sikter til tiden etter frafallet under «syndens menneske», som er omtalt i 2 Tessalonikerne 2: 3—12. Alle de ting som er nevnt i 2 Timoteus 3: 1—7, er «frukter» av det frafall som har gjort seg sterkt gjeldende i vår tid. Dette sikter ikke til det første århundre, for «syndens menneske» hadde ikke trådt fram da. De «siste dager» som Paulus nevner her, er derfor en annen tidsperiode enn den «siste time» som er omtalt i 1 Johannes 2: 18, og som sikter til den siste tiden da apostlene holdt ’synden’ igjen. ’Den som holdt igjen’ ble tatt bort i og med at Johannes, den siste av apostlene, døde. — 2 Tess. 2: 7.

● Hvor mye tilsvarte enkens ’skjerv’?

Jesus Kristus så en gang en fattig enke legge to «skjerver» i tempelkisten. (Mark. 12: 42) Ifølge den opprinnelige greske tekst var hver av disse «skjerver» en lepton, den minste kobbermynt jødene hadde på den tiden. To lepta tilsvarte bare en sekstifiredel av en dagslønn. For denne lille summen kunne en kjøpe en halv spurv. Det var ikke engang nok til et måltid. (Matt. 10: 29; den myntenhet som er omtalt her i den greske tekst, er en assarion, som tilsvarer åtte lepta.) Enken ga dette bidraget som et uttrykk for sin kjærlighet til den sanne Gud, som ble tilbedt i templet. I forhold til inntekten var hennes lille gave av langt større verdi enn de gaver som andre ga av sin overflod. — Mark. 12: 43, 44.

[Fotnote]