Verdsettelse av skjelneevnen
«Fast føde er for modne mennesker, for dem som ved bruken har sine oppfatningsevner oppøvd til å skille mellom rett og galt.» — Heb. 5: 14, NW.
1, 2. Hvorfor gjorde Jesus aldri noen feil?
JESUS gjorde aldri noen feil. Da han ved en anledning i løpet av sin tjeneste på jorden ble utfordret av de religiøse lederne, sa han: «Hvem av eder kan overbevise meg om synd?» (Joh. 8: 46) Var det fordi han var fullkommen at han kunne si dette? Ikke bare av den grunn. Adam og Eva var også fullkomne, men likevel gjorde de en av de alvorligste feil som noensinne er blitt begått. De var ulydige mot Jehova Gud. Det var forskjellen! Adam og Eva unnlot å bruke sin skjelneevne.
2 Jesus var blitt undervist av Gud. I utallige årtusener hadde han vært ved Jehovas side og drukket dypt av visdommens kilde. Han hadde en omfattende kunnskap om hva som var Jehovas veier, og han forsto fullt ut de prinsippene han måtte la seg lede av for å gjøre det som var Guds vilje for ham. Jesus var dessuten alltid lydig og fulgte sin himmelske Fars fullkomne eksempel og stolte fullt og fast på Guds virksomme kraft eller ånd for å utføre et hvilket som helst oppdrag som ble ham betrodd. Jesus kunne derfor ikke bare forutse hva resultatet i hvert enkelt tilfelle ville bli av å følge en bestemt handlemåte, men han kunne også klart bedømme hvilken handlemåte han måtte følge for at den skulle føre til størst pris for hans Fars navn og til hans eget evige vel. Fordi han elsket sin Far over alt annet, nølte han aldri med å følge den rette handlemåte. Derfor var det alltid rett det han gjorde. — Joh. 8: 38; Heb. 10: 7.
3. Hva var det som fikk Eva til å følge en handlemåte som førte til at hun mistet livet, og hvordan bidro det at hun unnlot å bruke sin skjelneevne til dette?
3 Adam og Eva unnlot derimot å gjøre det som var rett, fordi de ikke hadde en slik kjærlighet til Gud. Eva var gjennom Adam, sitt hode, blitt riktig underrettet om hva som var Guds vilje, og hva resultatet ville bli om hun unnlot å handle i samsvar med den. For en tid bevarte hun sin ulastelighet og var da en fullkommen kvinne. Men så ble hun plutselig stilt overfor den mulighet å følge en annen handlemåte enn den som var blitt påbudt henne av Jehova. Nå hadde hun en anledning til å bevise sin kjærlighet til Gud, til å bruke sin skjelneevne og befeste sin kunnskap om hva som var rett og galt, og således skride framover mot fullstendighet med hensyn til ulastelighet og modenhet. Lysten til å oppnå fordeler for seg selv sløvet hennes skjelneevne. Hun vendte seg hverken til Adam eller til Jehova for å få veiledning, men fulgte i stedet eksemplet og rådet til en som ikke var blitt bemyndiget til å tjene som Guds kanal for meddelelse, og hun ble således bedratt. Med tanke på å oppnå fordeler som ikke tilkom henne, kastet hun vrak på troen på Guds ord. Det som var galt, ble rett for henne, og hun overtrådte Guds bud med overlegg. Ved å handle ulydig brøt hun sin ulastelighet, og hun var ikke lenger fullkommen. Hennes ulydighetshandling kostet henne livet.
4. Hvilken innstilling var det som fikk Adam til å slutte seg til Eva i hennes opprør?
4 Og hvordan var det med Adam? Adam var også fullt ut klar over hva som var Guds vilje for ham, men i motsetning til Eva ble han ikke bedratt med hensyn til hva som ville bli resultatet hvis han valgte å være ulydig. (1 Tim. 2: 14) Likevel var det slik med ham som det var med Eva, nemlig at lysten til å oppnå fordeler for seg selv fortrengte kjærligheten til Gud, og han sluttet seg til Eva ved at han med overlegg brøt Guds bud, og således støttet Eva som hadde satt opp sin egen norm for hva som var godt og ondt. Adams fullstendige ringeakt for det som ville være til behag for Jehova, og for de følger som den handlemåte han hadde valgt å følge, ville få med hensyn til Jehovas navn og pris, førte ham like ut i ulydighet og død uten noe håp om å bli gjenløst. De oppfatningsevner Gud hadde gitt ham, og som gjorde det mulig for ham å tale, skrive og tilbe Gud og søke hans nærvær og samtale med ham «da dagen var blitt kjølig», ja, disse skarpe oppfatningsevner kastet dette fullkomne mennesket vrak på for å tilfredsstille seg selv. For en motsetning dette var til den handlemåte som ble fulgt av Jesus, som var ydmyk og alltid søkte å gjøre Guds vilje! — Fil. 2: 5—8; Joh. 5: 30.
5. a) Hvordan kan vi unngå å gjøre den skjebnesvangre feil som våre første foreldre? b) Hvordan har denne feil kjennskap til Guds fullkomne norm, og hva er det første fått alvorlige følger for vår tids normer for godt og ondt, og hva er det derfor uforstandig å anta?
5 Ettersom vi er ufullkomne barn av Adam og Eva, kan vi ikke vente å ha den samme skjelneevne som Jesus hadde, og vi kan heller ikke unngå å gjøre feil i livet. (Rom. 3: 12) Men vi kan unngå å gjøre den samme skjebnesvangre feil som våre første foreldre. Skal vi kunne det, må vi utvikle og bruke vår skjelneevne. Når barn blir født, har de ingen kunnskap om hva som er rett og galt. Etter hvert som de vokser opp, blir deres evne til å skille mellom rett og galt i alminnelighet utviklet som følge av den undervisning deres foreldre gir dem, og på grunn av de erfaringer de gjør i de omgivelser de vokser opp i. Hadde Adam og Eva forblitt lydige, ville vi som deres barn ha fått en riktig undervisning fra Guds Ord, og vi ville ha blitt oppdratt i rettferdighetens ånd. Men ettersom våre første foreldre med overlegg kastet vrak på Guds norm og i stedet satte opp sin egen, som de ga videre til sine etterkommere, har vi arvet en tilbøyelighet til å være ulydige og handle galt. (Job 14: 4) Dessuten har de forskjellige trosoppfatninger og skikker opp gjennom århundrene utviklet seg helt forskjellig fra den ene ende av jorden til den andre. Hvor uforstandig og kortsynt er det ikke da å anta at ens egen norm er rett og pålitelig når en står overfor slike ulikheter, bare fordi en er blitt oppdratt i samsvar med den, og fordi den er den eneste som en noen gang har kjent til!
6. Hva er det som har gjort det mulig for oss å få skritt å ta når vi bruker våre oppfatningsevner?
6 Selv om vi er kjødelige etterkommere av Adam og Eva, kan vi være takknemlige for at Jehova Gud like fullt er menneskeslektens Skaper, om vi enn er ufullkomne skapninger og midlertidig er som fremmede for ham på grunn av vår arv fra Adam. Vi kan også være takknemlige for at Jehova som Skaperen ikke har glemt å vise oss kjærlighet, og at han ikke har overlatt oss til å følge en urett handlemåte uten å vise oss en utvei. Det ville ha vært umulig for oss å få nøyaktig kjennskap til Guds fullkomne norm hvis ikke Jehova selv tydelig hadde gjort oss kjent med den. Dette har han gjort i sin bok, Bibelen, som holder fram hans krav, ja, han sendte til og med sin egen fullkomne Sønn for at han skulle sette det rette eksempel for oss. (2 Tim. 3: 16, 17; Joh. 13: 15) Hvor viktig er det ikke da at vi streber etter å bli av samme sinn som Jesus Kristus, i stedet for hårdnakket å holde fast på en uriktig oppfatning som vi har fått i arv fra våre første foreldre, og som er blitt ytterligere fordervet av de normer som er satt opp og anerkjent av den nåværende onde tingenes ordning. Å følge Jesu eksempel er i virkeligheten en vei til visdom. Det er det første skritt til å unngå å gjøre den feil som ble begått av Adam og Eva. (2 Kor. 11: 3) Det er det første skritt å ta når vi bruker våre oppfatningsevner og legger skjelneevne for dagen, slik at vi kan se denne splittede gamle verdens forvirrede og fordervede moralnormer som det de er, og forvandle vårt sinn slik at det blir i samsvar med Guds fullkomne og fullstendige vilje. — Fil. 2: 5; Rom. 12: 2.
7. Hvilken belønning vil det føre til å tilegne seg skjelneevne, og hva er det et bevis på?
7 Et følsomt og lydig barn merker når faren eller moren ikke er fornøyd med det, og det vil bestrebe seg for å tilfredstille sine foreldre og gjøre det de forlanger. Skulle da vi i vårt forhold til vår himmelske Far legge for dagen mindre skjelneevne? Hvordan kan vi si at vi står i noe som helst forhold til ham hvis vi er ligegyldige overfor hans ledelse og til stadighet ringeakter de mange beviser for at han leder oss? Men det at vi innser at vi er som fremmede for Gud, og søker å bli forlikt med ham, er bare begynnelsen når vi skal bruke våre oppfatningsevner. Hvis vi vender oss bort fra de mange motstridende oppfatninger som gjør seg gjeldende i den nåværende tingenes ordning, og innvier oss til Jehova for å gjøre hans vilje, hvordan kan vi da være tilfreds med bare å kjenne til det mest elementære av Bibelens lære og av det Gud krever av oss som kristne? Det at vi går inn for å øke vår kunnskap om Gud, er ikke bare et bevis på vår kjærlighet til Jehova, men det er også et tegn på virkelig modenhet og på verdsettelse av den foranstaltning Gud har truffet for å undervise oss, slik at vi kan lære å skjelne nøyaktig mellom rett og galt. En som tilegner seg en slik skjelneevne, vil bli rikt belønnet. Det fører ikke bare til økt ansvar, men også til framskritt i den teokratiske opplæring, noe som vil føre til det evige livs belønning. Det framgår klart av følgende ord av Paulus at dette er viktige betingelser for å oppnå modenhet: «Men fast føde er for modne mennesker, for dem som ved bruken har sine oppfatningsevner oppøvd til å skille mellom rett og galt.» — Heb. 5: 14, NW.
8. Hvorfor trengte noen av de første jødiske kristne i særlig grad å få en slik formaning som Paulus kommer med i Hebreerne 5: 14, og hva ville de oppnå ved å ta til seg fast føde?
8 Det viste seg at de som tilhørte den første kristne menighet, og som var blitt opplært i henhold til jødenes religion, i særlig grad trengte å få en slik formaning. Paulus skrev disse ordene til dem fordi mange av de jødiske kristne på den tiden hadde gjort så små framskritt når det gjaldt forståelse, at han var klar over at de ikke ville kunne fatte de dypere ting som han anså for å være av så stor betydning for deres åndelige velferd og framgang. Ja, Peter sa følgende om Paulus’ skrifter: «Det er nok enkelte ting der som er vanskelige å forstå, og slikt pleier de ukyndige og ustøe å fordreie til sin egen undergang; men det gjør de jo med de andre skriftene også.» (2 Pet. 3: 16, UO) Hvis disse første kristne skulle forbli i sannheten, kunne de ikke fortsette å være «ukyndige og ustøe». De trengte fast føde, et solid grunnlag som de kunne bygge på, en sterk overbevisning når det gjaldt grunnsannhetene og det Jehova selv betrakter som godt og ondt. Det er på samme måte med oss. Vi må også til beskyttelse for oss selv gjøre framskritt i forståelsen av den kristne lære.
Våre oppfatningsevner kan oppøves
9. Hvordan viste Jesu disipler at de var ivrige etter å utvikle sine oppfatningsevner, og hvilken motsetning blir vist ved Jesu beskrivelse av andre som hørte hans lignelse om såmannen?
9 Apostlene og andre disipler som fulgte Jesus da han var på jorden, viste ved alle anledninger at de var ivrige etter å oppøve sine oppfatningsevner og bygge videre på det grunnlag av kunnskap som de allerede hadde dannet seg. Man har et eksempel på dette i Matteus’ beretning. Jesus hadde gått opp i en båt fordi det samlet seg så meget folk omkring ham på stranden, og han fortalte den store flokken av mennesker en lignelse om en såmann som sådde sæd som falt i forskjellig slags jord. Noe av det han sådde, ble det ikke noe av, og noe vokste opp til modenhet og bar rikelig frukt. Uten å forklare hva lignelsen betydde, sluttet han sin, beretning med å si: «Den som har ører, han høre!» Av alle dem som hørte hans ord, viste det seg at det bare var Jesu disipler som hadde slike oppøvde oppfatningsevner at de ønsket å «høre», for Matteus beretninger fortsetter med å si: «Og disiplene gikk til ham og sa: Hvorfor taler du til dem i lignelser? Han svarte og sa til dem: Fordi eder er det gitt å få vite himlenes rikes hemmeligheter; men dem er det ikke gitt. For den som har, ham skal gis, og han skal ha overflod; men den som ikke har, fra ham skal endog tas det han har. Derfor taler jeg til dem i lignelser, fordi de ser og dog ikke ser, og fordi de hører og dog ikke hører og ikke forstår. Og på dem oppfylles Esaias’ spådom, som sier: I skal høre og høre og ikke forstå, og se og se og ikke skjelne; for dette folks hjerte er sløvet, og med ørene hører de tungt, og sine øyne lukker de, for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene og forstå med hjertet og omvende seg, så jeg kunne få lege dem. Men salige er eders øyne fordi de ser, og eders ører fordi de hører. For sannelig sier jeg eder: Mange profeter og rettferdige har attrådd å se det I ser, og har ikke fått se det, og å høre det I hører, og har ikke fått høre det.» — Matt. 13: 9—17.
10. Hva viser Jesu samtale med sine disipler at noen av dem som hørte på ham, ikke brydde seg om, og hva var det Jesus påpekte som nødvendig hvis en skulle oppnå en rett oppfatningsevne?
10 Kanskje noen av dem som hørte denne lignelsen av Jesus, mente at de forsto dens betydning uten hans forklaring, men Jesu samtale med sine disipler viser at det at de ikke brydde seg om å trenge dypere inn i det han hadde fortalt dem, hadde langt alvorligere årsaker enn bare selvtilfredshet eller mangel på nysgjerrighet. De manglet i virkeligheten åndelig oppfatningsevne, og denne mangel som de fortsatte å la råde i sitt hjerte, holdt dem bort fra sannheten, slik at de ikke kunne fatte den fulle betydning av Jesu ord og derved bli gjort ansvarlige. Som de ekte barn av Adam og Eva de var, foretrakk de å følge sitt eget råd og det råd som deres selvbestaltede ledere hadde gitt dem, framfor å lytte med den største oppmerksomhet til denne bemyndigede kanal for meddelelse som Jehova hadde sørget for i deres midte. Jesu disipler var derimot klar over at etter at de hadde vendt sitt hjerte til Gud og hadde godtatt begynnelsesgrunnene i Guds hellige Ord, måtte de trenge fram mot modenhet. De henvendte seg derfor til Jesus for å få forklaringen på hans lignelse. Jesus ga dem følgende svar: «Så hør da I lignelsen om såmannen: Hver gang noen hører ordet om riket og ikke forstår det, kommer den onde og røver det som er sådd i hans hjerte; dette er den som ble sådd ved veien. . . . Men den som ble sådd i den gode jord, det er den som hører ordet og forstår det; han bærer frukt, og en gir hundre fold, en seksti fold, en tretti fold.» — Matt. 13: 18—23.
11. Hva er den viktigste forutsetning for at en skal oppnå skjelneevne, og hvorfor er det innlysende at vi må utvikle våre oppfatningsevner?
11 En slik åndelig oppfatningsevne trenger å bli oppøvd. De som er i besittelse av den, har studert. De har vært våkne for sine anledninger og brukt sine oppfatningsevner og oppøvd dem slik at de er blitt i stand til å skjelne mellom sannhet og løgn, mellom rett og galt. Den åndelige sæd som er blitt sådd i god jord, har trengt dypt ned i deres hjerte og slått rot. Vi kan ikke unnskylde oss med å si: «Det ligger ikke for meg å studere.» Jesu disipler var ikke lærde menn, men de brukte sine naturlige evner i full utstrekning og ble rikt belønnet for sine anstrengelser. (Matt. 11: 25) Ja, det er sant at studium av Bibelen krever at en bruker sine åndsevner, men skal en oppnå virkelig skjelneevne, er det mer viktig at en lar Guds ånd få virke på seg. (1 Kor. 2: 11—13) Å fatte betydningen av den undervisning som blir gitt, vil si at en forstår og godtar de prinsipper som blir framholdt, og så bruker denne kunnskapen til å treffe rette avgjørelser. Det blir en sak som har mer med god dømmekraft enn med intelligens å gjøre, og ettersom vår kristne tjeneste er avhengig av god dømmekraft, som igjen er avhengig av hvor utviklet våre oppfatningsevner er, er det innlysende at vi må oppøve disse evnene. Er det ikke lett å forstå at hvis vi ikke fatter betydningen av det vi hører og studerer fra Guds Ord, vil vi ikke ha noe grunnlag for å kunne skjelne mellom rett og galt, og at vi derfor utsetter oss for å bukke under for Satans angrep? En slik forsømmelighet bringer oss i en farlig stilling, for vår utilstrekkelig utviklede skjelneevne vil ikke kunne lede oss til å treffe rette avgjørelser, og vi vil kunne bli overvunnet. Hvis vi imidlertid føler oss motløse på grunn av vår utilstrekkelighet, må vi huske at Adam til tross for sine fullkomne åndsevner unnlot å legge god dømmekraft for dagen, mens vi til tross for vår ufullkommenhet i sinn og legeme kan legge for dagen den visdom som også var i Jesus Kristus, og få leve. — 1 Kor. 1: 26, 27.
12. Ut fra hvilket prinsipp, som kommer til uttrykk i Bibelen i Matteus 25: 21, kan vi trekke den slutning at tilsynelatende ubetydelige avgjørelser har innvirkning på de større avgjørelser vi treffer?
12 For å kunne trenge inn i de dypere ting i Guds Ord må vi også forstå og verdsette de små ting, som mange ganger blir sett på som ubetydelige. Hvis det ikke finnes et solid grunnlag som er bygd på nøyaktig kunnskap, vil bygningen bli usikker og ustø. Det er på samme måte med de større avgjørelser vi treffer. De støtter seg på mindre avgjørelser som vi har truffet, den ene etter den andre, og vår dømmekraft i slike ting er av avgjørende betydning for om vi kan brukes og gjøre framskritt i Jehovas tjeneste. — Matt. 25: 21.
13. Hvilken bibelsk advarsel viser oss hva vi videre må gjøre hvis vi skal kunne vokse i nøyaktig kunnskap?
13 Dette fører oss inn på noe annet som må gjøres hvis vi skal kunne vokse i nøyaktig kunnskap. Paulus skrev til korintierne: «Idet vi arbeidet sammen med ham, bønnfaller vi også dere om at dere ikke må ta imot Guds ufortjente godhet og overse hensikten med den.» (2 Kor. 6: 1, NW) Ettersom vi er blitt kalt ut av denne verdens mørke til det underfulle lys og har fått kunnskap om hans hensikter og er blitt ført tilbake til Guds gunst og ved Guds ufortjente godhet er blitt ført inn på rettferdighetens vei, advarer Paulus oss mot å betrakte dette på en selvtilfreds måte som en gunst som Gud har vist oss bare til frelse og beskyttelse for oss selv. Vi må handle i samsvar med det Gud påbyr oss, ved å gjøre hans vilje. Jakob sier at det er slik når han sier: «Men bli ordets gjørere, og ikke bare dets hørere, idet dere bedrar dere selv ved urett tenkning.» — Jak. 1: 22, NW.
Det er på tide at vi blir lærere
14. Hva sa Paulus til de jødiske kristne som viser hva Guds hensikt er med å gi oss undervisning?
14 Hvis vi overser hva som er Jehovas hensikt med å gi oss undervisning i sitt Ord, bedrar vi oss selv ved urett tenkning. Kan vi da si at vi bruker våre oppfatningsevner? Hvorfor skulle vi være så snare til å la oss føre på avveie nå når vår skjelneevne har ført oss inn på sannhetens vei? For å vise hvordan noen av de jødiske kristne ikke levde opp til sitt ansvar på sin tid, fant Paulus det nødvendig å skrive følgende til dem i sitt brev til hebreerne: «For enda dere i betraktning av tiden virkelig burde være lærere, trenger dere igjen til at noen lærer dere fra begynnelsen av de første prinsipper i Guds hellige uttalelser, og dere er blitt slike som trenger melk, ikke fast føde. For enhver som tar til seg melk, er ukjent med rettferdighetens ord, for han er et spebarn.» Så sier han at fast føde er for dem «som ved bruken har sine oppfatningsevner oppøvd». — Heb. 5: 12—14, NW.
15. Hvorfor var det viktig for disse jødiske kristne å tilegne seg og å bruke Paulus’ kraftige argumenter i sitt brev til hebreerne?
15 Paulus forsto at mange av disse første kristne var sene til å oppfatte det ansvar de hadde som lærere, og at de til stadighet lot seg nøye med bare å holde seg på begynnerstadiet i den kristne utvikling som slike som ble lært. Hans brev til hebreerne hadde til hensikt å forsyne troende jøder med et kraftig argument til støtte for at Jesus var den lovte Messias, og å gi dem veiledning som ville føre til deres egen frelse og til evig gagn for dem de forkynte for. Modne kristne jøder var derfor ivrige etter å befeste sin stilling ved å benytte seg av det middel Gud hadde tilveiebrakt, og de ville straks tilegne seg og gjøre bruk av disse overbevisende argumentene til forsvar for den sanne tro. Men hvordan kunne de som var sene til å lære, fatte den visdom som Paulus’ ord inneholdt? Hvordan kunne de i det hele tatt vite om det var slik som han sa, ettersom de ikke hadde brukt sine oppfatningsevner, som derfor ikke var blitt oppøvd til å skille mellom rett og galt? Kunne ikke også disse dypere ting være blant de ting de ville «fordreie til sin egen undergang»? Hvis de ikke hadde gjort tilstrekkelig framskritt i å tilegne seg disse sannhetene, hvordan kunne de da overhodet gjennomføre det som var hensikten med at de var blitt undervist, nemlig at de skulle undervise andre? «Begynnelsesgrunnene i læren om Kristus», som Paulus sa vi måtte tilegne oss først, er ikke så vanskelige å fatte, for de er «anger fra døde gjerninger, og tro på Gud, læren om dåp og håndspåleggelse, de dødes oppstandelse og evig dom». (Heb. 6: 1, 2, NW) Etter at man har lært disse «første grunner i Guds ord», må man tilegne seg evnen til å kunne forvisse seg om og bevise deres nøyaktighet. Det er bare et slikt grunnlag man kan bygge på hvis man skal utvikle en omfattende kristen modenhet.
16. Hvordan viste Jesus overfor sine disipler hva som er den viktigste grunnen for at vi bør sette pris på verdien av å ha skjelneevne?
16 Uansett hvor skarp vår medfødte skjelneevne kan være, trenger vi likevel å bli ledet av Gud for å oppnå resultater. Jesus viste dette overfor sine disipler, hvorav noen var erfarne fiskere. Han hadde undervist en stor flokk mennesker mens han oppholdt seg i den båten som tilhørte Simon Peter. «Da han holdt opp å tale, sa han til Simon: Legg ut på dypet, og kast eders garn ut til en drett! Og Simon svarte ham: Mester! vi har strevd hele natten og ikke fått noe; men på ditt ord vil jeg kaste ut garnene. Og de gjorde så, og fanget en stor mengde fisk; og deres garn revnet. Og de vinket til sine lagsbrødre i den andre båt, at de skulle komme og ta i med dem; og de kom, og de fylte begge båtene, så de holdt på å synke. Men da Simon Peter så det, falt han ned for Jesu knær og sa: Herre, gå fra meg! for jeg er en syndig mann. For redsel [forbauselse, NW] kom over ham . . . for den fiskedrett som de hadde fått. . . . Og Jesus sa til Simon: Frykt ikke! fra nå av skal du fange mennesker. Da rodde de båtene i land og forlot alt og fulgte ham.» (Luk. 5: 4—11) Kan vi nå med tanke på Jesu innbydelse vise ringeakt for denne viktige grunn til at vi bør sette pris på verdien av våre oppfatningsevner, og ved å se hen til Guds Ord oppøve disse evnene og gå framover mot modenhet?
17. Hva er derfor en av de viktigste betingelser for at vi skal kunne utføre vårt oppdrag som Ordets tjenere, og hvorfor er det så viktig?
17 Sanne kristne i vår tid må også være menneskefiskere. Forkynnergjerningen er klart og tydelig framstilt som en livsgjerning for alle som går på veien til livet. Den er en heltidsgjerning enten en kristen bruker hele dagen eller en del av den til å forkynne fra hus til hus, og den krever at en bruker alle sine krefter og evner hvis den skal gi gode resultater. Det å oppøve våre oppfatningsevner er også en heltidsgjerning og en av de viktigste betingelser for at vi skal kunne utføre vårt oppdrag som Ordets tjenere. Hvis vi er klar over at det er slik, vil vi bruke dem så flittig som om vårt liv avhang av dette, for det er nettopp det det gjør.