Kapittel 7
Hva en kan vente av dem som skal være dommere i 1000 år
1. Hva ble gitt til dem som satte seg på troner i Johannes’ syn?
I SIN profeti om den tusenårsperiode som snart skal bringe menneskene nesten utrolige velsignelser, skrev apostelen Johannes under inspirasjon: «Og jeg så troner, og de satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å holde dom.» — Åpenbaringen 20: 4.
2. Hvorfor kan tanken om «dom» kaste en skygge over det ellers så lyse bilde som blir tegnet av framtiden?
2 De som setter seg på «troner» får makt til å holde dom! Er dette lovende framtidsutsikter? Eller kaster det en skygge over det ellers så lyse bilde som blir tegnet av de kommende 1000 år? Hvordan så apostelen Johannes selv på disse framtidsutsiktene? Hvordan bør vi betrakte dem? Er vi ikke dypt skuffet over den måten lov og rett blir håndhevet på i vår tid, selv i kristenheten? I vår tid blir ordene i Salme 82: 5 oppfylt i større utstrekning enn noensinne. Det tales der om dommere som er som «guder», men som ikke har skjøttet sitt verv. Vi leser: «De skjønner intet, og de forstår intet, de vandrer i mørke; alle jordens grunnvoller vakler.» Eller som den romersk-katolske oversettelsen The Jerusalem Bible gjengir dette verset: «Uvitende og ufornuftige fortsetter de i blinde og underminerer selve grunnlaget for det menneskelige samfunn.»
3, 4. a) Hvilken følelse bør imidlertid synet av disse troner gi oss, i betraktning av det Johannes hadde fått se umiddelbart forut for dette? b) Hvorfor kan en med rette vente at de som sitter på disse tronene, vil befri menneskene for den urettferdighet som nå blir øvd mot dem?
3 Det menneskene ønsker i vår tid, er å bli befridd for slike ting! Og det apostelen Johannes så i tilknytning til disse dommertronene, er virkelig noe som kan gi oss en følelse av befrielse, ikke noe som vil gi grunn til bekymring og engstelse. La oss huske at Johannes i sitt profetiske syn hadde sett krigen mellom den himmelske kongers konge på den ene siden og «kongene på jorden» med deres «hærer» og det verdensomfattende, politiske system på den andre siden. Alle disse kongene og de som støttet dem på jorden, led nederlag og ble tilintetgjort. Derved kom disse politiske herskernes troner eller dommerseter til å stå tomme. Umiddelbart etter dette så apostelen Johannes Guds engel stige ned til jordens nærhet for så å binde Satan Djevelen og hans demoner og kaste dem i avgrunnen, som ble lukket med Guds segl for at de skulle være der i 1000 år. — Åpenbaringen 19: 11 til 20: 3.
4 En slik ødeleggelse av denne tingenes ordning, som er underlagt Djevelens kontroll, gjør det virkelig påkrevd at det blir innsatt nye dommere over menneskene — især i betraktning av at det himmelske herredømme over menneskeheten nå er blitt overgitt til den seierrike kongers konge, som «heter Trofast og Sanndru», og som «dømmer og strider med rettferdighet». (Åpenbaringen 19: 11—16) Det er naturlig at det på grunn av denne utvikling blir reist nye troner, nye dommerseter. Vi kan ikke vente annet enn at det vil være bedre dommere som setter seg på disse tronene, som er blitt reist med Guds myndighet i himmelen. Menneskene, som har lidt under et dårlig styre og et dårlig rettsvesen, vil fra da av kunne vente å bli dømt med rettferdighet.
5, 6. Hvem vil sitte som dommere på disse tronene, ifølge det Jesus sa til sine 11 trofaste apostler før han ble forrådt?
5 Hvem er disse nye dommerne som blir satt til å dømme menneskene? Jesu Kristi ord til en representativ gruppe som tilhørte disse framtidige dommerne, viser hvem som vil komme til å tilhøre denne gruppe himmelske dommere.
6 Den natten da Jesus ble forrådt og arrestert og urettferdig domfelt av Jerusalems høyesterett, sa han til sine trofaste apostler: «I er de som har holdt ut hos meg i mine prøvelser, og jeg tilsier eder riket, liksom min Fader har tilsagt meg det, så I skal ete og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner og dømme Israels tolv stammer.» (Lukas 22: 28—30) De trofaste apostlene var de fremste av de 144 000 som Jesus gjør en pakt med om det himmelske rike med dets troner eller dommerseter. (Matteus 19: 27, 28) Dommeren Jesus Kristus vil naturligvis føre forsetet blant disse 144 000 meddommerne.
7. Hvordan vil den bebodde jord bli dømt til Guds fastsatte tid, ifølge Paulus’ ord til Areopagos-dommerne i Athen?
7 En kan i denne forbindelse komme til å tenke på de ordene apostelen Paulus uttalte da han sto foran Areopagos-dommerne i Athen omkring år 51 e. Kr. Da Paulus forklarte seg for disse dommerne, som så ut til å være ’ivrige i sin gudsfrykt’, sa han til slutt: «Etter at Gud da har båret over med vankundighetens tider, byder han nå menneskene at de alle allesteds skal omvende seg, ettersom han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.» (Apostlenes gjerninger 17: 22—31) Menneskene vil således bli dømt «med rettferdighet», og den fremste dommer som Gud vil benytte, er hans oppreiste Sønn, Jesus Kristus.
8, 9. a) Hvordan vil denne utnevnte dommer kunne dømme menneskeheten på en måte som ingen jordisk dommer har kunnet dømme den på? b) Hvordan vil Jesus sørge for at alle blir dømt, ifølge det han selv sier i Johannes 5: 27—30?
8 Da apostelen Paulus skrev sitt siste brev til sin medarbeider Timoteus, nevnte han denne dommeren ved navn. Han sa: «Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans åpenbarelse og hans rike.» (2 Timoteus 4: 1) Denne dommeren, som Gud har utnevnt, vil dømme på en måte som ingen menneskelig dommer på jorden noen gang har dømt på eller har kunnet dømme på; han vil nemlig ikke bare dømme de levende. Han vil også dømme de døde. Ingen jordisk dommer som er blitt utnevnt av mennesker, ville kunne kalle de døde tilbake for å dømme dem. Men denne dommeren, som Gud har utnevnt, kan gjøre det. De døde vil bli dømt på denne tusenårige dommens dag. Det betyr at de må bli brakt tilbake til livet for å bli stilt til doms, noe både de og de «levende» er berettiget til på grunn av Kristi offerdød. Legg merke til hva Jesus sier:
9 «Liksom Faderen oppvekker de døde og gjør levende, således gjør også Sønnen levende hvem han vil. For Faderen dømmer heller ikke noen, men har gitt Sønnen hele dommen, for at alle skal ære Sønnen, liksom de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham. Undre eder ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene [minnegravstedene NW], skal høre hans røst, og de skal gå ut, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse. Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv som jeg hører [av Faderen], så dømmer jeg, og min dom er rettferdig; for jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» — Johannes 5: 21—23, 27—30.
10. a) Hva vil dommeren utfri de døde av, slik at han kan dømme dem? b) Ved hva slags handling blir de utfridd, og hvilket spørsmål oppstår derfor med hensyn til formålet med oppstandelsen?
10 Tenk på det — denne dommeren, som var kjent som Menneskesønnen da han var på jorden, vil herliggjøre sin tusenårige dommergjerning ved å utfri alle de døde av minnegravstedene! Denne tusenårige dommens dag vil bli oppstandelsens dag for alle dem som er i minnegravstedene, for alle dem som Menneskesønnen døde for idet han ofret sitt fullkomne menneskeliv. Det vil si alle gjenløste mennesker med unntagelse av de 144 000 meddommerne som får del i den «første oppstandelse», en himmelsk oppstandelse. (Åpenbaringen 20: 4—6) Kan vi så tro at hensikten med denne kjærlige handling, denne utfrielse av gravene, denne jordiske oppstandelse, er at den skal skade dem som blir oppreist? Blir en kjærlig handling gjort mot noen for å skade dem? Det vi tenker på, er at denne oppstandelse ikke bare vil omfatte dem som blir regnet for å være rettferdige, men også dem som sammenlignet med disse blir kalt «urettferdige». «En oppstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige.» (Apostlenes gjerninger 24: 15) Vi frykter ikke for hvordan det skal gå med de rettferdige, men hva med de urettferdige?
11. a) Hvilket spørsmål oppstår med hensyn til formålet med at de «urettferdige» blir oppreist? b) Hvordan forholder det seg i denne forbindelse med den døende ugjerningsmannen som viste medfølelse med Jesus?
11 Vil de «urettferdige» bli vist den ufortjente godhet å bli oppreist fra de døde bare for å bli stilt overfor en hard, streng dommer som vil regne opp alle de urettferdige handlinger de tidligere har gjort seg skyldige i, og vise dem hvorfor han med rette nå dømmer dem til fullstendig og evig tilintetgjørelse? Hvilken praktisk verdi ville oppstandelsen ha for disse «urettferdige» hvis det var hensikten i deres tilfelle? Skulle det også være hensikten med å oppreise den ugjerningsmannen som hang på en henrettelsespel ved siden av Jesus Kristus på Golgata, og som sa til ham: «Kom meg i hu når du kommer i ditt rike!»? Det at denne ugjerningsmannen uttalte disse ordene som vakte medfølelse, gjorde ham naturligvis ikke plutselig til en helgen. Jesu trøstende svar betydde ikke at ugjerningsmannen ble erklært rettferdig eller ble rettferdiggjort ved tro allerede 42 dager før den oppstandne Jesus fór opp til sin himmelske Far for å framstille verdien av sitt menneskelige offer, gjorde det vel? (Lukas 23: 39—43; se vers 43 i NW.) Denne mannen døde som en domfelt forbryter og må regnes med blant de «urettferdige» som vil få en oppstandelse.
DOMMERE I DEN FØR-KRISTNE TID
12. Hvorfor vil både de «rettferdige» og de «urettferdige» ha behov for mer enn å bli utfridd av minnegravstedene?
12 Hva vil oppstandelsen bety både for dem som blir kalt «urettferdige», og for dem som blir kalt «rettferdige»? De døde alle fordi de hadde arvet synden og syndens straff, døden, fra overtrederne Adam og Eva. De døde derfor alle uten å ha noen egen rettferdighet. (Romerne 5: 12; 3: 23) Når de kommer tilbake i oppstandelsen, med de samme egenskaper som de hadde tidligere, vil derfor selv ikke de som blir kalt «rettferdige», være fullkomne mennesker som er fri for ufullkommenhet og synd. Dette var også tilfelle med de menn og kvinner som profetene Elias og Elisa og Herren Jesus Kristus og hans apostler brakte tilbake til livet på jorden. (Hebreerne 11: 35) I betraktning av dette vil både de «rettferdige» og de «urettferdige» trenge noe mer enn bare å bli utfridd av minnegravstedene ved å bli oppreist fra de døde. Også de «rettferdige» vil trenge å bli befridd for synd og menneskelig ufullkommenhet. Den himmelske dommer Jesus Kristus kan derfor ikke straks erklære dem uskyldige, fullkomne og fri for syndens fordømmelse og allerede samme dag som de blir oppreist, dømme dem verdige til å få leve for evig på jorden.
13. a) Hvorfor har Gud gitt Jesus Kristus hele 1000 år til å dømme menneskeheten i? b) Hva viser Dommernes bok at vi kan vente av Guds dommere i de 1000 år?
13 Hvis dommerens plikter bare består i å treffe rettsavgjørelser på den dag da de oppstandne «rettferdige» og «urettferdige» trer fram for ham, hvorfor har han da fått 1000 år da han skal tjene som dommer til gagn for menneskene? Han må ha fått tildelt en slik lang periode for å utføre en gjerning, ikke bare for å treffe rettsavgjørelser og avsi dommer. De menn som Gud oppreiste som dommere for sitt utvalgte folk i den før-kristne tid, konsentrerte seg ikke bare om å bilegge stridigheter mellom enkeltpersoner eller avsi og fullbyrde dommer. Disse Guds dommere utfridde hans utvalgte folk. Det er en bok i Bibelen som heter «Dommernes bok». Det er en spennende bok. I den kan vi lese om de modige bedrifter som ble utført av de menn som Gud, han «som dømmer hele jorden», oppreiste for at de skulle utfri hans undertrykte folk. Den dag da Gud lot en dommer framstå for å gi de hjemsøkte deres rett, ble hilst med glede.
14. Fortell kort hva vi leser om Ehud og Barak.
14 Vi leser om Ehud, som begynte sin tjeneste som dommer ved selv å drepe den usedvanlig fete moabitterkongen Eglon i dennes egen rådslagningssal, og som deretter unnslapp, organiserte israelittene og hjalp dem til å vinne seier over de moabittiske undertrykkerne. Vi leser om Barak, som viste at han var blitt utnevnt til dommer for sitt folk, ved å slå kana’anitterkongen Jabins veldige hær, som omfattet 900 stridsvogner som var utstyrt med jernkniver.
15. Hva leser vi om Gideon og Jefta?
15 Så har vi Gideon, en beskjeden mann, som med bare 300 menn som trodde på Gud, seiret over midianittene og Østens barn, som hadde oversvømt Israels land som gresshopper. Da Gideon og hans 300 menn nesten hadde omringet den sovende fiendens leir, slo de samtidig i stykker krukkene sine ved å knuse dem i bakken, løftet faklene, blåste i basunene og ropte: «Sverd for [Jehova] og for Gideon!» Fiendene ble grepet av panikk, de flyktet og slo hverandre i hjel, og Gideon og hans 300 menn satte etter de overlevende. Mange år senere oppsto det igjen en kritisk situasjon i det lovte land, og Jehova oppreiste Jefta, en utstøtt mann, for at han skulle gå mot de overmodige ammonittene. Jeftas nidkjærhet for Guds sak var så stor at han på eget initiativ lovte Gud at hvis han vant seier, ville han ofre den første som kom ham i møte når han vendte hjem. Han vant seier, og den første som møtte ham da han vendte hjem, var hans eneste barn, hans datter. Men han viste sin hengivenhet for Gud ved å overgi henne til Jehovas tjeneste.
16, 17. a) Hvordan tjente Samson som dommer i Israel? b) Hva sier bibelskribenten under inspirasjon om dommerne i Hebreerne 11: 32—34?
16 Hvem har ikke hørt om Samson! Hans fødsel ble forutsagt av en engel, og han var den sterkeste mann som noen gang har levd på jorden. Helt alene utfridde han sitt folk Israel av de undertrykkende filistrenes hånd, men på sin dødsdag — han var da blind og fange hos filistrene — fikk han Dagon-templet i Gaza i Filistea hvor over 3000 festdeltagere var samlet, til å styrte sammen og drepte derved flere filistere enn han hadde gjort i hele sitt liv.
17 Den kristne bibelskribenten regner disse dommerne med blant de menn som vant seier ved sin tro på Gud, når han under inspirasjon sier i Hebreerne 11: 32—34: «Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden ville bli meg for kort om jeg skulle fortelle om Gideon og Barak og Samson og Jefta, om David og Samuel og profetene, som ved tro seiret over kongeriker, håndhevde rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, slokket ilds kraft, slapp fra sverds egg, fikk styrke igjen etter sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike.»
18, 19. a) Hvem var ansvarlig for at israelittene gang på gang ble hjemsøkt av fienden etter at de hadde bosatt seg i det lovte land? b) Hvorfor var det nødvendig at det ble oppreist en rekke dommere blant dem?
18 Israelittene i dommertiden hadde selv skylden for at de ble hjemsøkt av fienden, for de vendte seg gang på gang bort fra tilbedelsen av Jehova som den levende Gud. Men når de vendte om til ham og oppriktig angret og igjen tilba ham som Gud, viste han dem sin gunst. Som beretningen i Dommerne 2: 16—19 sier:
19 «Da oppreiste [Jehova] dommere, og de frelste dem av røvernes hånd. Men heller ikke mot sine dommere var de lydige; de holdt seg med andre guder og tilba dem; de vek snart av fra den vei deres fedre hadde vandret i lydighet mot [Jehovas] bud, og gjorde ikke som de. Og når [Jehova] oppreiste dem dommere, så var [Jehova] med dommeren og frelste dem av deres fienders hånd så lenge dommeren levde; for [Jehova] ynkedes over dem når de sukket for deres skyld som plaget og undertrykte dem. Men når så dommeren døde, falt de igjen tilbake og fór verre fram enn sine fedre: De fulgte andre guder og dyrket dem og tilba dem; de avsto ikke fra noen av sine gjerninger eller fra sin gjenstridige ferd.»
UDØDELIGE, HIMMELSKE DOMMERE
20. a) Hvorfor vil menneskeheten i de 1000 år ikke gang på gang bli overlatt til seg selv, slik som israelittene ble i dommertiden? b) Hvorfor vil selv den ’store skare’, som overlever trengselen, ha behov for en ytterligere utfrielse?
20 Jesus Kristus og hans 144 000 meddommere vil imidlertid ikke dø, og de vil ikke overlate jordens innbyggere til seg selv, til tross for at Satan Djevelen og hans demoner da vil være borte, ettersom de vil befinne seg i avgrunnen. Disse dommerne eier et «uforgjengelig livs kraft», og de vil derfor kunne fortsette å tjene som dommere i hele tusenårsperioden. De vil ikke bare sitte på troner og dømme, men de vil virke som befriere, i likhet med de trofaste dommere som hadde Jehovas godkjennelse i gammel tid. Selv de «levende», de som blir beskyttet av Gud og overlever den «store trengsel» og fremdeles er i live etter at Satan og hans demoner er blitt kastet i avgrunnen, vil ha behov for en ytterligere utfrielse. På grunn av sin rettferdige stilling innfor Gud blir de bevart i live og opplever den tusenårige dommens dag, men det er mer de må utfris av. Hva er det? Det er deres synd, ufullkommenhet og svakhet og deres døende tilstand, som de ikke ble befridd for da denne tingenes ordning ble ødelagt og Satan og hans demoner ble kastet i avgrunnen.
21, 22. a) Hvorfor vil de døde ha behov for en ytterligere utfrielse når de blir oppreist? b) Hvorfor vil noen, for eksempel Job og David, bli regnet for å være rettferdige når de blir oppreist?
21 Det samme gjelder de «døde», dem som blir oppreist fra minnegravstedene: Enten de blir regnet for å være «rettferdige» eller de blir regnet for å være «urettferdige» når de blir oppvekt fra dødens søvn, har de alle behov for å bli befridd for sin synd, sin ufullkommenhet, sine menneskelige skrøpeligheter og sin døende tilstand. Det at noen blir regnet for å være «rettferdige», betyr ikke at de menneskelig eller moralsk sett er fullkomne i kjødet. Det at de er rettferdige i Guds øyne, betyr at de er menn og kvinner som har bevart sin ulastelighet overfor Gud, i likhet med den tålmodige Job i landet Us. (Job 2: 3, 9; 27: 5; Jakob 5: 11; Esekiel 14: 14, 20) De kan også sammenlignes med kong David i Jerusalem, som ikke var redd for å bli dømt av sin Gud. I Salme 26: 1—3, 11 sa David:
22 «Hjelp meg til min rett [døm meg, NW] [Jehova]! for jeg har vandret i min uskyld, og på [Jehova] stoler jeg uten å vakle. Prøv meg, [Jehova], og gransk meg, ransak mine nyrer og mitt hjerte! For din miskunnhet er for mine øyne, og jeg vandrer i din trofasthet. Men jeg vandrer i min uskyld; forløs meg og vær meg nådig!»
23, 24. a) Hvorfor nektet fortidens trofaste å inngå kompromiss med de ugudelige? b) Hva sier Hebreerne 11: 35—40 om dem?
23 Andre i før-kristen tid som bevarte sin ulastelighet like til døden, idet de nektet å være illojale mot Jehova Gud ved på en eller annen måte å inngå kompromiss med de ugudelige, er de menn og kvinner som blir navngitt eller omtalt i det 11. kapittel i brevet til de kristne hebreere. De så fram til en oppstandelse til liv på jorden under bedre forhold, under en bedre regjering, da de kunne leve for evig i fullkommen fred og lykke og bevare sin ulastelighet overfor den levende Gud. Vi leser i Hebreerne 11: 35—40:
24 «Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse; andre ble utspent til pinsel og ville ikke ta imot utløsning, for at de kunne få del i en bedre oppstandelse; andre fikk lide spott og hudstrykning, ja bånd og fengsel; de ble steinet, gjennomsaget, fristet; de døde for sverd, de flakket omkring i fåreskinn, i geiteskinn, de led mangel, trengsel, hard medferd — verden var dem ikke verd — de vanket om i utørkener og fjell og huler og jordkløfter. Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt, fordi Gud forut hadde utsett noe bedre for oss så de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.»
25, 26. a) Hvorfor vil disse «rettferdige» ikke frykte dommens dag når de blir oppreist? b) Hvorfor vil de «urettferdige» som blir oppreist, være dårligere stilt enn de «rettferdige»?
25 Ettersom disse «rettferdige» bevarte sin ulastelighet overfor Gud like til døden, vil de fortsatt være ulastelige når de blir oppreist, selv om de ikke blir oppreist som fullkomne mennesker med en feilfri oppførsel. De vil ikke frykte den store, tusenårige dommens dag som de er blitt oppreist til. Den ulastelige tilstand som de oppnådde før sin død, og som de vil bli oppreist i, vil gi dem en fordel framfor de «urettferdige» når det gjelder å gå framover mot virkelig, menneskelig fullkommenhet og fullstendig syndfrihet. De vil ha et forsprang i forhold til de «urettferdige» hva dette angår.
26 Det står skrevet: «Bedre er en fattig som vandrer i ustraffelighet, enn en mann med falske lepper, som tillike er en dåre.» Og: «Den rettferdige vandrer i ustraffelighet; lykkelige er hans barn etter ham.» (Ordspråkene 19: 1; 20: 7) Det vil på den annen side være mye vanskeligere for de «urettferdige», som helt til sin død ga etter for syndige tilbøyeligheter, tilla seg dårlige vaner og framelsket urette ønsker. Det vil være et handikap, en hemsko eller en hindring for dem på den vei som fører til evig liv i menneskelig fullkommenhet på en paradisisk jord. Mange av disse «urettferdige» unnlot også i sitt tidligere liv å benytte seg av de muligheter de hadde åndelig sett. De ringeaktet og forkastet de foranstaltninger som ble truffet for dem. De har således en utakknemlig og gjenstridig innstilling som de må overvinne. Det vil derfor ikke bli lett for dem. Jesus Kristus nevnte noen eksempler på dette da han sa til byene Korasin, Betsaida og Kapernaum, som ikke angret og omvendte seg:
27. Hvordan belyste Jesus dette i forbindelse med byene Korasin, Betsaida og Kapernaum?
27 «Ve deg, Korasin! ve deg, Betsaida! Dersom de kraftige gjerninger som er gjort i eder, var gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt seg i sekk og aske. Dog, jeg sier eder: Det skal gå Tyrus og Sidon tåleligere på dommens dag enn eder. Og du, Kapernaum, som er blitt opphøyd like til himmelen! like til dødsriket skal du bli nedstøtt; for dersom de kraftige gjerninger som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da var det blitt stående til denne dag. Dog, jeg sier eder: Det skal gå Sodomas land tåleligere på dommens dag enn eder.» — Matteus 11: 20—24.
28, 29. a) Hvorfor vil fortidens ninivitter og dronningen fra Syden fordømme den generasjon av jøder som levde på Jesu tid? b) Hvordan vil det bli et rollebytte på dommens dag?
28 Til den generasjon av jøder som ødela sitt forhold til Gud ved å følge en verdslig handlemåte og bygge sin tro på synlige tegn, sa Jesus: «Ninives menn skal stå opp på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den; for de omvendte seg ved Jonas’ forkynnelse, og se, her er mer enn Jonas. Dronningen fra Syden skal stå opp på dommens dag sammen med denne slekt og fordømme den; for hun kom fra jordens ytterste ende for å høre Salomos visdom, og se, her er mer enn Salomo.» — Matteus 12: 38—42.
29 Mange selvrettferdige og selvtilfredse religionsutøvere som var så sikre på at de var mye rettferdigere enn dem som de kalte hedninger, vil uten tvil bli overrasket! Det vil gå opp for dem at de var religiøse hyklere, mens hedningene, som de så ned på, var mer oppriktige, mer lærvillige, mer takknemlige og mindre ansvarlige på grunn av sin uvitenhet. Ved sin oppriktighet og sin rette innstilling vil de som var mindre begunstiget religiøst sett, da fordømme de religiøst priviligerte, som på grunn av likegyldighet eller med vilje unnlot å benytte de muligheter de hadde. Det vil på den måten bli et rettferdig rollebytte, akkurat som tilfellet er mellom dem som i vår tid har vært gunstig stilt, og dem som har vært uheldig stilt.
FORDELENE VED DOMMENS DAG
30, 31. a) Behøver menneskene på dommens dag å bli gjort oppmerksom på alt det de har gjort i sitt tidligere liv, for at det skal kunne fastslås om de er skyldige eller ikke skyldige? b) Hva viser eksemplet med jødene under loven angående hele menneskeheten?
30 Sannheten i uttalelsen i Romerne 3: 22, 23 kan ikke benektes. Det står der: «Det er ingen forskjell; alle har syndet og fattes Guds ære.» På dommens dag vil derfor alle — både «levende og døde» — ha stort behov for at de himmelske dommere som Jehova Gud oppreiser, befrir dem for ethvert spor av synd og moralsk svakhet og legemlig ufullkommenhet som de da fortsatt er beheftet med. Alle beviser og vitnesbyrd taler imot menneskene, slik det tydelig blir vist i Romerne 3: 23 og i andre skriftsteder, og det vil ikke være nødvendig å trekke fram alt dette for dem som står til doms, for å avgjøre hvorvidt de er skyldige eller ikke skyldige. I og med at de kjødelige jøder ikke klarte å holde den lov Gud ga dem gjennom Moses, ble det vist at ikke noen del av menneskeheten, ikke engang de begunstigede jødene, kunne holde Guds lov på en fullkommen måte. Dette utgjorde en praktisk demonstrasjon som bringer enhver som forsøker å forsvare seg, til taushet, og det ble vist at hele menneskeverdenen er skyldig overfor Gud. Det er som apostelen Paulus skrev for lenge siden:
31 «Men vi vet at alt det som loven sier, det taler den til dem som har loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud.» — Romerne 3: 19.
32. a) Hva må vi si med hensyn til om menneskene vil få en «ny sjanse» på dommens dag? b) Hva vil således være bestemmende for om de kommer til å få leve på den paradisiske jord?
32 Ettersom menneskene er født syndige og underlagt dødens fordømmelse, har de aldri hatt en «sjanse». De har aldri kunnet rettferdiggjøre seg overfor fullkommenhetens Gud ved å gjøre fullt ut rettferdige gjerninger og befri seg selv for synden. Dommens dag gir derfor ikke menneskene det en kunne kalle «en ny sjanse». Den gir dem i stedet den første virkelige mulighet til å oppnå evig liv som fullkomne, fullstendig syndfrie mennesker i et jordisk paradis. På grunn av Kristi fullkomne, menneskelige offer vil menneskene på dommens dag få anledning til å bli renset for synd og bli løftet opp til «Guds ære», som de nå fattes. Hvorvidt de «levende» og de «døde» vil få leve på en paradisisk jord i all evighet, avhenger derfor av hva de gjør på dommens dag. De kan ikke forandre på det de tidligere har gjort, enten det har hatt en god eller en dårlig innvirkning på dem. På dommens dag vil de kunne vise at de av hjertet ønsker å være ferdige med synden. De himmelske dommere vil ha som oppgave å hjelpe dem ved å gi dem undervisning og veiledning.
33. Hvordan beskriver Åpenbaringen 20: 11—15 i symbolske vendinger den mulighet som åpner seg på dommens dag?
33 Denne mulighet som åpner seg på dommens dag, blir omtalt i et symbolsk språk i Åpenbaringen 20: 11—15, hvor det står: «Og jeg så en stor hvit trone, og ham som satt på den; og for hans åsyn vek jorden og himmelen bort, og det ble ikke funnet sted for dem. Og jeg så de døde, små og store, stå for Gud, og bøker ble åpnet; og en annen bok ble åpnet, som er livsens bok; og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger. Og havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket ga tilbake de døde som var i dem; og de ble dømt, enhver etter sine gjerninger. Og døden og dødsriket ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen. Og hvis noen ikke fantes oppskrevet i livsens bok, da ble han kastet i ildsjøen.»
34. a) Omfatter dette symbolske bilde også dem som har fått del i den «første oppstandelse»? b) Hva står ikke i de «bøker» som blir åpnet, og hvorfor ikke?
34 Dette symbolske bilde omfatter ikke dem som får del i den «første oppstandelse», og som allerede er blitt omtalt, i Åpenbaringen 20: 4—6, som noen som ikke kan rammes av den «annen død». Bildet gjelder dem som får del i en oppstandelse til liv på jorden, og som først vil bli kjent verdige til evig liv når de 1000 år er omme, da de vil kunne vise at de fullt ut har oppnådd rettferdighet og menneskelig fullkommenhet. De «bøker» som blir åpnet, og hvis innhold de blir dømt etter når de får enten en gunstig eller en ugunstig dom, er ikke bøker som inneholder en beretning om deres tidligere ufullkomne, syndige gjerninger i den nåværende tingenes ordning. De himmelske dommere trenger ikke 1000 år til å gå igjennom en beretning om menneskenes tidligere gjerninger for å kunne avgjøre om hver enkelt av dem som er blitt oppreist, er skyldig eller uskyldig. De er ikke så uvitende om menneskehetens fortid. Det dommerne ser på, er ikke menneskenes fortid men deres framtid. Menneskeheten trenger veiledning med tanke på framtiden!
35, 36. a) Hva er så disse «bøker» et bilde på, og hvem vil få kjennskap til deres innhold? b) Hvorfor vil ingen på jorden ha noen unnskyldning for ikke å vite hva som står i dem?
35 De «bøker» som blir åpnet, er de nye instrukser, påbud og befalinger som disse dommere som handler på Guds vegne, vil gi menneskene. Alle mennesker vil få kjennskap til innholdet av disse åpnede «bøker», slik at de kan vite hvilke normer de vil bli dømt etter, hvilket arbeid de skal utføre, og hvilken oppførsel det ventes at de skal ha. Menneskene vil ikke bli latt i uvitenhet, og alle vil være forpliktet til å kjenne de lovene disse bøkene inneholder. Satan Djevelen og hans demoner vil ikke befinne seg i jordens nærhet og forblinde og villede menneskene og fordreie den lov og de instrukser de har fått. Nei, for denne gamle «himmel» vil ha veket bort for Guds åsyn, for ham som fastsatte tiden for denne dommens dag. Det vil følgelig ikke finnes noen heksedoktorer, spiritistiske medier eller clairvoyante personer, ingen astrologer med horoskop og ingen ouija-bord og andre ting som har tilknytning til demonisme. Bare de nye «himler» vil være til, og fra dem vil rettferdighet strømme ned. Vi leser:
36 «Drypp, I himler, fra oven, og fra skyene strømme rettferdighet ned! Jorden skal åpne seg og bære frelse som frukt, og rettferdighet skal den tillike la spire fram. Jeg, [Jehova], skaper det.» — Esaias 45: 8.
JORDISKE «FYRSTER»
37. a) Hvordan vil de himmelske dommere formidle ’bøkenes’ innhold til menneskene? b) Hvordan kan menneskene forstå at det er Guds lover som blir håndhevet?
37 Bibelen forteller ikke nøyaktig hvordan de usynlige, himmelske dommere vil formidle de åpnede ’bøkenes’ innhold til jordens innbyggere. Men det vil være synlige representanter for det himmelske Guds rike på jorden. Deres nærvær blant menneskene vil være et offisielt vitnesbyrd om at en «ny jord», et nytt menneskelig samfunn, er blitt til. Den gamle ’jord’, som ble styrt usynlig av Satan Djevelen, har veket bort for Guds åsyn, og det er ikke blitt funnet sted for den; den er derfor blitt tilintetgjort. Domstoler og advokater, ja, hele rettsvesenet, hører fortiden til. Det en person nå må være godt inne i og kunne dømme i samsvar med og anvende, er Guds lov. Og når Rikets jordiske representanter handler, vil folket vite og tydelig forstå at det er Guds lov som blir fulgt og håndhevet.
38. Vil den himmelske Konge, Jesus Kristus, bli berømt på grunn av sine jordiske forfedre? Forklar.
38 De profetiske skrifter viser at det vil være en slik ordning på den tusenårige dommens dag. Ett eksempel på det er Salme 45, som er et lyrisk dikt om Guds salvede Konge, Jesus, Messias eller Kristus. Etter at salmen profetisk har talt om Jesu Kristi og hans bruds, menighetens, himmelske bryllup og om dem som ledsager brudeklassen, sier den: «De går inn i kongens slott. I dine fedres sted skal dine sønner trede; du skal sette dem til fyrster på den hele jord.» (Salme 45: 16, 17) Den himmelske Konges, Jesu Kristi, forfedre, som den bibelske beretning regner opp, var naturligvis berømt, enten de satt på kong Davids jordiske trone i Jerusalem eller ikke. Men den himmelske Konge vil ikke være avhengig av dem for å bli berømt. Jesus Kristus vil selv skape seg et ry, selv om han nektet å sette seg på en bokstavelig trone i Jerusalem eller noe annet sted da han var på jorden som et fullkomment menneske.
39. Hvordan vil kongen Jesus Kristus overgå selv kong David?
39 Den himmelske kongen Jesus Kristus vil til og med bli mer berømt, æret og navnkundig enn David. Han vil utvide sitt rike langt ut over grensene for det område kong David i sin tid erobret i samsvar med Guds løfte til Abraham. (1 Mosebok 15: 17—21) Ja, det vil nå helt dit hvor øst møter vest, og hvor nord møter sør — rundt hele kloden rundt «den hele jord». Som det står skrevet «om Salomo» (Salme 72: 1, NW), som er et profetisk forbilde på kongen Jesus Kristus: «Gud, gi kongen dine dommer og kongesønnen din rettferdighet! Han skal dømme ditt folk med rettferdighet og dine elendige med rett. Og han skal herske fra hav til hav og fra elven inntil jordens ender.» — Salme 72: 1, 2, 8.
40. Hvilket spørsmål oppstår her ettersom Jesus ikke satte barn til verden da han var på jorden, og ettersom han er kong Davids evige arving?
40 Men ser det ut til at det oppstår et problem her? Denne kongen, som er større og visere enn Salomo, kong Davids sønn, giftet seg ikke da han var her på jorden som en fullkommen mann med evnen til å frambringe en fullkommen menneskelig familie. Hvordan kan så profetien om at «i dine fedres sted skal» — legg merke til uttrykket — «dine sønner trede; du skal sette dem til fyrster på den hele jord» gå i oppfyllelse? Den himmelske konge, Jesus Kristus, er dessuten kong Davids evige arving, og ettersom han har «et uforgjengelig livs kraft», vil han regjere uten etterfølgere, uten å ha behov for en sønn som kan etterfølge ham. Som engelen Gabriel sa til Maria om hennes Sønn, Jesus, som hun skulle få: «Herren skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs hus evinnelig, og det skal ikke være ende på hans kongedømme.» — Lukas 1: 32, 33.
41, 42. a) Hvorfor er Jesu 144 000 medarvinger ikke de «sønner» som skal utnevnes på jorden? b) Hvordan vil den himmelske Jesus Kristus få jordiske «sønner», og hvilken profetisk tittel vil det være i samsvar med?
41 Vi vet at Jesu Kristi 144 000 medarvinger ikke er hans åndelige sønner, men at de er Guds sønner, hans barn, «Guds arvinger og Kristi medarvinger». (Romerne 8: 17) Hvem er så disse som blir omtalt som «dine sønner»? Og hvordan kan det sies at Kristus skal «sette dem til fyrster på den hele jord»? Det er tydelig at de ikke er himmelske sønner av kongen Jesus Kristus. De må være jordiske sønner, ettersom de kan bli utnevnt til fyrster «på den hele jord». Disse vil bli hans sønner ved oppstandelsen fra de døde, ved oppstandelsen av de «rettferdige». Den tittel han ifølge profetien i Esaias 9: 6, 7 skulle få, nemlig «evig fader», vil ikke bare være en tom ærestittel. Han vil virkelig være far til den oppreiste, menneskelige familie. Han er «den siste Adam», som ble «en levendegjørende ånd». (1 Korintierne 15: 45, 47) Det første menneske, Adam, solgte alle sine etterkommere til slaveri under synd og død, men det «annet menneske», som er «av himmelen», ofret sitt fullkomne, menneskelige liv for å kunne kjøpe dem fri for denne arv, som de hadde fått fra Adam. Vi leser:
42 «For det er én Gud og én mellommann imellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, han som ga seg selv til en løsepenge for alle.» (1 Timoteus 2: 5, 6) «Ham [Jesus] ser vi, fordi han led døden, kronet med herlighet og ære, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle.» — Hebreerne 2: 9.
43. a) Hvordan vil kongen bli far til den ’store skare’, som overlever trengselen og ikke behøver noen oppstandelse? b) Hvordan vil han bli «evig fader» for menneskeheten?
43 Ved at Jesus Kristus ofret seg selv i samsvar med Guds vilje, fikk han rett til å gi den døende menneskeslekt liv og på den måten bli menneskenes far. Han vil gi liv til de «døde», både de «rettferdige» og de «urettferdige», ved å kalle dem fram fra minnegravstedene eller fra deres våte grav og så løfte alle som er villige til det, opp til menneskelig fullkommenhet. De «levende», de «rettferdige» som overlever den «store trengsel» og får nyte godt av hans tusenårige styre, vil han også løfte opp til en herlig, fullkommen tilstand og gi dem liv i «overflod» som menneskelige skapninger. (Johannes 10: 10; 2 Timoteus 4: 1; Apostlenes gjerninger 24: 15) Alt dette vil han ha fullført ved slutten av de 1000 år. Men hans jordiske barn kan fortsette å leve for evig, og de som bevarer sin ulastelighet som fullkomne skapninger, vil vise seg verdige til å få evig liv. De vil for alltid være hans barn, og han vil bokstavelig talt være deres ’evige fader’.
44, 45. a) Hvordan vil kongen ha tilstrekkelig med fyrster på jorden når han begynner å herske, og hvorfor vil alle som blir utnevnt, være «fyrster»? b) Må en som blir satt over andre, være av kongelig avstamning for å kunne kalles fyrste (sar)?
44 Ved begynnelsen av sitt tusenårige styre vil den herlige Konge, Jesus Kristus, begynne å ta ut dem av hans jordiske barn som er skikket til å være «fyrster på den hele jord». Noen av de «levende», som har overlevd den «store trengsel» og fortsatt er i live når Satan og hans demoner er blitt kastet i avgrunnen, vil være slike «fyrster». Noen av de «rettferdige» blant de «døde» som blir oppreist fra dødens søvn, vil også bli tatt ut til å være slike «fyrster», slik at det blir tilstrekkelig mange til at det kan bli utnevnt «fyrster på den hele jord». Av Salme 45: 17 ser det ut til at disse ’fyrstene’ vil innbefatte de «rettferdige» menn blant hans oppstandne ’fedre’. Disse var en gang hans forfedre, men nå blir de hans «sønner» ved oppstandelsen. Ettersom de er den himmelske Konges sønner, vil de være «fyrster».
45 Det er imidlertid verdt å merke seg at det hebraiske ordet for «fyrster» i Salme 45: 17 er sarím. Ikke enhver i det gamle Israel som ble kalt «sar», var av kongelig avstamning. En høvding over 1000, en høvding over 100, en høvding over 50 og selv en høvding over ti menn ble kalt «sar». Selv den øverste munnskjenk eller den øverste baker hos kongen kunne bli kalt «sar». — 2 Mosebok 18: 21, 25; 5 Mosebok 1: 15; 20: 9; 1 Samuel 8: 12; 1 Mosebok 40: 2. Jevnfør 1 Mosebok 23: 5, 6.
46, 47. a) Vil alle som blir utnevnt, måtte være kongelige eller patriarkalske forfedre til Jesus Kristus? Hvilke krav må de oppfylle? b) Hvis interesser må ligge dem på hjerte, slik det blir beskrevet i Esaias 32: 1, 2?
46 Ikke alle som blir utnevnt til å være «fyrster på den hele jord», trenger å være kongelige eller patriarkalske forfedre til mennesket Jesus Kristus. Det som kreves, er i første rekke at de er ulastelige menn, «dugelige menn», «vise og prøvde menn», slike som profeten Moses utnevnte til å være dommere, og som vi leser følgende om: «[Moses] valgte ut dugelige menn av hele Israel og satte dem til høvdinger over folket, til domsmenn [sarím], noen over tusen, noen over hundre, noen over femti og noen over ti. Og de skiftet rett mellom folket til enhver tid; enhver vanskelig sak kom de til Moses med, men i enhver liten sak dømte de selv.» (2 Mosebok 18: 25, 26; 5 Mosebok 1: 15) De jordiske fyrster som vil bli utnevnt av kongen Jesus Kristus, vil virkelig være interessert i folkets velferd og i å løse problemer og bilegge uoverensstemmelser på en fredelig måte. De vil være modige og verne om det som er rett, i likhet med de fyrstene som blir beskrevet i Esaias 32: 1, 2, hvor det står:
47 «Se, med rettferdighet skal kongen regjere, og fyrstene [sarím] skal styre etter rett, og enhver av dem skal være som et skjul for været og et ly mot regnskyll, som bekker i ørkenen, som skyggen av et veldig fjell i et tørstende land.»
48, 49. a) Hvilken oppfatning har mange lovovertredere i vår tid fått på grunn av at det tar så lang tid før lovovertredere blir stilt for retten, og hva har dette ført til? b) Hvem vil det gå godt ifølge Predikeren 8: 11—13?
48 Når den himmelske fredsfyrste (sar) hersker, vil ikke utmålingen av rettferdighet og domfellingen av overtredere være en langsom prosess fordi det ikke finnes tilstrekkelig mange dommere og lovens håndhevere som straks kan ta seg av overtrederne. Fordi det nå tar så lang tid — i mange tilfelle flere år — før lovovertredere blir stilt for retten og dømt og rettferdighet håndhevet, har mange forbrytere fått den oppfatning at de kan slippe ustraffet fra sine kriminelle handlinger. Lovløsheten har tiltatt voldsomt nå i den siste halvdel av det 20. århundre, men allerede i det 11. århundre før vår tidsregning skrev en vis mann under inspirasjon om sine iakttagelser:
49 «Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barn, så de drister seg til å gjøre det som ondt er, fordi synderen hundre ganger gjør det som ondt er, og allikevel lever lenge; dog vet jeg jo at det skal gå gudfryktige vel, fordi de frykter Gud, men at det ikke skal gå den ugudelige vel, og at han lik skyggen ikke skal leve lenge, fordi han ikke frykter Gud.» — Predikeren 8: 11—13.
50. a) Hva er grunnen til at det tar så lang tid før rettferdigheten blir håndhevet i dag? b) Hvordan vil den ’nye jord’ reagere når de «nye himler» lar rettferdighet strømme ned?
50 Grunnen til at det går så lang tid før lovovertredere blir stilt for retten, eller til at de aldri blir krevd til regnskap, er at vi lever på den ’gamle jord’ under de ’gamle himler’, og at det er Satan Djevelen og hans «ondskapens ånde-hær i himmelrommet» som behersker det menneskelige samfunn. Det at dette gamle, fordervede menneskelige samfunn blir tilintetgjort og Satan og hans demoner blir kastet i avgrunnen, betyr at alt som står i veien for at det skal kunne bli utøvd rettferdighet når fredsfyrsten (sar) dømmer i 1000 år sammen med sine 144 000 meddommere, blir fjernet. Når rettferdighet strømmer ned som regn fra de «nye himler», vil den ’nye jord’, det menneskelige samfunn, blomstre og bære frukt. Jehova har forutsagt dette på denne måten: «Jorden skal åpne seg og bære frelse som frukt, og rettferdighet skal den tillike la spire fram. Jeg [Jehova], skaper det.» — Esaias 45: 8.
51. Hvilken periode ser vi derfor i likhet med Esaias fram til?
51 Lengter vi ikke etter en tid med en slik rettferdighet? Når den tiden kommer, vil den rettferdiges sti ikke være så ujevn og vanskelig som den er nå, men den vil være jevnet. Profeten Esaias, som så fram til den lykkelige tiden da den jordiske oppstandelse skulle finne sted, skrev under inspirasjon: «Den rettferdiges sti er jevn; du jevner den rettferdiges vei. På dine dommers vei, [Jehova], ventet vi deg også; til ditt navn og ditt minne sto vår sjels attrå. Med min sjel lengtes jeg etter deg om natten, og med min ånd søkte jeg deg. For så snart dine dommer rammer jorden, lærer jordboerne rettferdighet. Dersom den ugudelige får nåde, så lærer han ikke rettferdighet; i rettvishets land gjør han urett, og han ser ikke [Jehovas] høyhet.» — Esaias 26: 7—10.
52, 53. a) Hvem vil ha vanskelig for å lære rettferdighet selv når de befinner seg i «rettvishets land» og er gjenstand for Guds gunst? b) Hvilket prinsipp som apostelen Peter framholdt, ser ut til å passe på dem?
52 Under det tusenårige styre, i «rettvishets land», hvor menneskene vil bli behandlet med rettferdighet, og hvor de vil måtte behandle hverandre rettferdig, vil alle mennesker, som er beheftet med nedarvet ufullkommenhet, bli vist stor gunst. Noen mennesker har imidlertid sunket dypere i syndens forderv enn andre, og fordi de ikke er blitt krevd til regnskap for sine handlinger, har de forherdet seg og fått en urettferdig personlighet. De har en sterk tilbøyelighet til å gjøre det som er urett. Det er lett å forstå hvorfor slike onde mennesker vil ha vanskelig for å lære rettferdighet selv når det bare blir øvd rettferdighet på jorden, og når de blir gjenstand for Guds gunst gjennom kongen Jesus Kristus. Til tross for all den hjelp som blir gitt dem, vil de være tilbøyelige til å følge en urettferdig handlemåte. De vil ikke anerkjenne Jehovas høyhet som den rettmessige Lovgiver, og de vil ikke innse at hans normer for livsførsel er rettferdige. Det prinsipp apostelen Peter framholdt, kan med rette anvendes på dem:
53 «For det er nå tiden da dommen skal begynne med Guds hus; men begynner det med oss, hva blir da enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium [dem som ikke er lydige mot Guds gode budskap, NW]? Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?» — 1 Peter 4: 17, 18.
54. Vil de som forgjeves tar imot Guds gunst og derved overser hensikten med den, nødvendigvis få leve helt til slutten av dommens dag? Begrunn svaret.
54 Når noen i «rettvishets land» forgjeves nyter godt av Guds gunst og derved overser den kjærlige hensikt med den og viser seg å være uforbederlige, vil de ikke nødvendigvis få leve til de 1000 år har utløpt, før dommen blir fullbyrdet over dem. Slike mennesker er ikke verdige til å få leve for evig i det gjenopprettede paradis på jorden. Den som Gud har utnevnt til å dømme den bebodde jord med rettferdighet, kan fullbyrde dommen over dem uten at det blir begått noen urettferdighet mot dem. De får ikke sitt navn oppskrevet «i livsens bok», og de er derfor ikke verdige til noe annet enn den «annen død», symbolsk framstilt ved «ildsjøen», som betegner fullstendig tilintetgjørelse. (Åpenbaringen 20: 14, 15) Det vil derfor være vist og forstandig at vi nå med tanke på den kommende dommens dag er «lydige mot Guds gode budskap» og framelsker kjærlighet til det som er rettferdig.