Utnevnte eldste som skal vokte Guds hjord
1. a) Hva slags menn er tilsynsmenn i Jehovas vitners menigheter? b) Hva er en tilsynsmanns grunnleggende oppgave?
JEHOVAS vitners teokratiske organisasjon har ikke lønnede prester i sine menigheter. Modne menn i menigheten som har de nødvendige åndelige kvalifikasjoner, blir utnevnt til eldste og tilsynsmenn. (Tit. 1: 5, 7) Disse mennene er interessert i hele den hjord som de har omsorg for, og dens ve og vel. Ordet «tilsynsmann» er oversatt fra det hebraiske ordet pa·qidh’ og det greske ordet e·pi’sko·pos. Det hebraiske ordet er avledet av et uttrykk som betyr «å besøke, vise oppmerksomhet, inspisere», og også «å utnevne eller bemyndige». Det greske ordet er beslektet med ordet e·pi·sko·pe’o (føre tilsyn) og betyr å «holde øye med eller våke over». En tilsynsmann i en kristen menighet er følgelig en som er utnevnt til å våke over menigheten og besøke og bygge opp dem som er tilsluttet den. De kristne «tilsynsmenn» er de samme som de «eldste» i menighetene. Alle de utnevnte eldste har en tilsynsmanns forpliktelser overfor Guds hjord.
2. Hvilken oppmuntrende veiledning ga Paulus de eldste i menigheten i Efesos, og hva var grunnen til at han gjorde det?
2 Da apostelen Paulus kom til Milet på tilbakeveien fra en av sine misjonsreiser, sendte han bud til Efesos og «kalte menighetens eldste til seg». (Ap. gj. 20: 17) Da disse eldste kom til Paulus, minnet han dem om de anstrengelser han hadde gjort seg til gagn for dem, og oppfordret dem til å gjøre seg lignende anstrengelser til gagn for hele den hjord som var dem betrodd. Han sa: «Jeg [holdt ikke] tilbake noe av det som kunne være eder til gagn, men forkynte eder det og lærte eder det offentlig og i husene . . . Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av den Herre Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium. Og nå, se, jeg vet at I aldri mer skal se mitt åsyn, alle I som jeg gikk omkring iblant og forkynte riket. . . . jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte eder hele Guds råd. Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod [med blodet til sin egen Sønn, NW]!» (Ap. gj. 20: 16—28) Paulus tok sitt arbeid svært alvorlig, og han ønsket å innprente i de andre eldste hvor stort ansvar de hadde overfor Gud som tilsynsmenn for hjorden.
3. a) Var det noen enkelt av de eldste fra Efesos som ble betraktet som den viktigste? b) Hvilke interessante spørsmål oppstår nå?
3 Vi bør merke oss at ingen av de eldste ble betraktet som den viktigste, som menighetens hode. Gud har gitt den stillingen til sin egen Sønn, Jesus Kristus. (Ef. 1: 22, 23; Kol. 1: 18) De eldste tjente under Kristus som en gruppe. De utgjorde en gruppe av jevnbyrdige hva plikter angikk. Paulus talte til dem som en ’gruppe av eldste’. (1 Tim. 4: 14, fotnoten i NW, 1971-utgaven) Alle måtte sette det samme gode eksempel for menigheten. Hvordan hadde disse mennene kvalifisert seg for oppgaven som eldste i menigheten i Efesos? Guds hjord må naturligvis ha en eller annen form for organisasjon og orden, slik at den kan få veiledning. Men hvorfor var akkurat disse mennene blitt utnevnt til hyrder?
Nødvendige kvalifikasjoner
4. Hvor i Bibelen finner vi nærmere detaljer om de kvalifikasjoner tilsynsmenn eller eldste må ha, og hvorfor er det viktig at disse kravene ikke blir tatt lett?
4 For å få nærmere detaljer om de kvalifikasjoner en tilsynsmann må ha, kan vi vende oss til det første av de brev Paulus skrev til Timoteus. I det tredje kapittel finner vi en beskrivelse av hvordan en tilsynsmann eller eldste må være. Disse kravene er ikke noe som kan tas lett. Det er bare når Guds Ord blir fulgt nøye, at en kan vente å oppnå Guds velsignelse. — 1 Joh. 3: 22.
5. a) Hva slags moral må en som blir utnevnt til eldste ha? b) Hva ligger i uttalelsen «Derfor skal en tilsynsmann være ulastelig»?
5 Det var helt på sin plass at en hvilken som helst mann i Guds kristne menighet ’attrådde et tilsyns-embete’, det vil si, at han bestrebet seg på å oppfylle kravene. Det viste at han hadde lyst til en god gjerning. Men før en kristen mann kunne anbefales til en slik stilling, måtte han «vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms sakmodighet», slik Jakob påpekte. (Jak. 3: 13) En tilsynsmann må hate det som er ondt. Hvis han ikke gjør det, kan han ikke sies å «frykte [Jehova] », som er «begynnelsen til visdom». (Ordspr. 9: 10; 8: 13) For at en mann skal være kvalifisert til å bli utnevnt til eldste, må han hele tiden holde fast ved de høyeste moralnormer. Som vi allerede har vært inne på, er den visdom som er ovenfra, «først og fremst ren». En eldste må derfor ha en god moral og leve helt og fullt i samsvar med Guds Ord. Paulus skrev til den unge Timoteus, slik vi finner det i kapittel 3, fra og med vers 2: «Derfor skal en tilsynsmann være ulastelig.» Å være ulastelig vil si å være uangripelig og uklanderlig. En som er det, har en livsførsel og en opptreden overfor andre som det ikke er noe å utsette på. Hans oppførsel i menigheten, på hans verdslige arbeidsplass og overalt ellers må være uklanderlig. Han må være en mann som følger de høyeste moralnormer. — 2 Kor. 6: 3, 4.
6. Hvilken innvirkning har lokale skikker på kravet om at en tilsynsmann må være «én kvinnes mann»?
6 Hvis en tilsynsmann er gift, må han være «én kvinnes mann». Dette kravet blir ikke forandret på grunn av lokale skikker. En tilsynsmann kan ikke leve i polygami og ha to eller flere hustruer. — Matt. 19: 3—9.
7—9. Hva innebærer kravet om at en tilsynsmann må være a) «måteholden i sine vaner»? b) «sunn i sinnet»? c) «ordentlig»?
7 En tilsynsmann må også være «måteholden i sine vaner» (NW) og ikke være en som går til ytterligheter. Han bør ha et likevektig syn på sine plikter som en kristen og ta hånd om dem på en måte som avtvinger andre kristne respekt.
8 Det neste kravet som blir nevnt, er at en tilsynsmann må være «sunn i sinnet» (NW). Hans syn må alltid være ledet av Guds Ord. Det vil gjøre ham i stand til å tenke på en likevektig måte. Han må vite hva som er passende, og hva som er upassende, hva som er sant, og hva som er falskt, slik det framgår av Bibelen. Han må derfor være godt kjent i Guds Ord. — Rom. 12: 2; Sl. 19: 8.
9 Han må likeledes være «ordentlig» (NW). Det innebærer at han må være punktlig. De møtene han leder, bør være gjennomtenkt, og han bør holde god orden og bare la én tale om gangen når menighetens medlemmer skal komme med kommentarer. (1 Kor. 14: 26—33) De nødvendige opptegnelser må være pene og ordnet på en slik måte at en lett kan finne fram i dem. Det at han må være ordentlig, innbefatter også noe annet. Det krever at han anerkjenner teokratisk orden, og at han forstår nødvendigheten av å underordne seg under Kristus, menighetens hode, og at han forstår sin egen stilling i forhold til hjorden, sin stilling som en hyrde som er helt og fullt ansvarlig overfor Gud. — 1 Kor. 11: 3; Jer. 23: 1—4.
10. Hvordan kan en som «attrår et tilsyns-embete», vise at han er «gjestfri»?
10 En tilsynsmann må også være «gjestfri». Han må ønske fremmede velkommen og få dem til å være glad for at de har kommet. Han bør vise at han også synes det er hyggelig å se dem som han har kjent i lengre tid. Med dette i tankene vil han legge rettferdighets frukt for dagen og være fredelig overfor alle i menigheten, både unge og gamle. — Heb. 13: 1, 2.
«Kvalifisert til å undervise»
11, 12. a) Forklar hva det å være «kvalifisert til å undervise» innbefatter b) Hvorfor er det viktig at de eldste virkelig er kvalifisert til å undervise andre ut fra Guds Ord?
11 Et særlig viktig krav til de eldste er at de må være «kvalifisert til å undervise». (1 Tim. 3: 2, NW) En mann må være åndeligsinnet for å kunne undervise på rette måte blant kristne. År og erfaring i sannheten vil hjelpe ham hva dette angår. Han må kjenne bredden og dybden av de forskjellige ting i Bibelen, og det er noe han lærer ved å være regelmessig til stede på menighetens møter og iherdig studere privat i en rekke år. En eldste er nødt til å kunne lese, for han må kunne henvise til Guds Ord og si: «Det står skrevet.» Han må dessuten kunne anvende det han leser, og raskt og tydelig overbringe de rette tanker til andre. Det er en kunst å undervise.
12 Det vil være andre i menigheten foruten de utnevnte eldste som er modne kristne, som er nidkjære i tjenesten, og som har en eksemplarisk oppførsel. Men de eldste må være kvalifisert til å undervise. Dette betyr ikke at de bare har en andel i å undervise nyinteresserte ut fra Bibelen. Det omfatter mer enn det. De eldste er de som andre kristne ser hen til for å få undervisning ut fra Guds Ord. De bør kunne stå fram foran menigheten og gi oppbyggende veiledning ut fra Bibelen til dem som allerede er troende. De må ha nøyaktig kunnskap om sannheten, slik at de, når de leder møter i menigheten, vil kunne vite om de kommentarene de andre kommer med, er riktige, og derved hjelpe menigheten til å få en rett forståelse av tingene. De som oppfyller kravene til de eldste, har en klar forståelse av sannheten, slik at de ikke bare kan fortelle andre hva som er rett, men også resonnere med dem og hjelpe dem til å forstå det. — Ef. 4: 11, 12.
13. Hva må en som er kvalifisert for oppgaven som eldste, basere sin undervisning på, og hva må han ikke gjøre?
13 Da Paulus skrev til Titus om det å innsette eldste, nevnte han spesielt at en som var kvalifisert for oppgaven, måtte ’holde fast ved det troverdige ord etter læren’. (Tit. 1: 5, 9) Han måtte ikke være en som stolte på sine egne meninger. Som Paulus sa til Timoteus, måtte han holde seg til Guds Ord når han talte til menigheten. Han måtte ’forkynne ordet’. — 2 Tim. 4: 2.
14. Hvordan bør en se på det å være en lærer i menigheten?
14 Det er et stort privilegium å være en lærer i Guds menighet, men det er også et stort ansvar. (Jak. 3: 1) De som «attrår et tilsyns-embete», bør arbeide hardt for å kvalifisere seg hva dette angår. Og de som kvalifiserer seg, bør med glede bruke denne «gave» til å bygge opp menigheten. De bør ikke være fryktsomme og holde noe tilbake, men stole på at Jehova vil veilede og velsigne dem. (Rom. 12: 6—8) Når de ydmykt fortsetter å se hen til Jehova for å få veiledning, vil de bli hjulpet til å utføre arbeidet på en måte som er til ære for ham og til velsignelse for dem som elsker ham.
15. a) Hvorfor er en som er henfallen til alkohol, ikke kvalifisert til å være en eldste? b) Hvorfor er en som er stridslysten eller egenrådig, ikke kvalifisert?
15 For at en mann skal kunne være en dyktig lærer, må han oppføre seg på en slik måte at han ikke støter dem som han prøver å hjelpe, fra seg. Det er derfor forståelig at det kreves av en som blir utnevnt til eldste, at han ikke skal være «drikkfeldig, ikke voldsom, men saktmodig [rimelig, NW], ikke stridslysten». (1 Tim. 3: 3) Han må ikke være henfallen til alkohol. Han må alltid ha full kontroll over sine sanser og sin tenkeevne og aldri bli beruset. Han må ikke være en som prøver å avgjøre tingene ved hjelp av makt. Han bør heller ikke være en som stadig skriker til folk eller gjengjelder mangel på vennlighet med krasse bemerkninger. Han må ikke nekte å tale med en bror som kanskje har fornærmet ham. (Rom. 12: 17, 18) Av og til kan det kanskje skje noe som irriterer ham, men i likhet med alle andre kristne må han ha selvkontroll, som er en frukt av Guds ånd. Han må være tilnærmelig, ikke egenrådig, og villig til å høre på andre og ikke bli fornærmet når noen kommer med forslag til forbedringer. På grunn av sin erfaring og ut fra det han har lest i Bibelen, vet han at enkelte forslag ikke er gode, men det gir ham ikke noen grunn til å være utålmodig overfor en bror som prøver å være hjelpsom. Husk at disippelen Jakob sa at «den visdom som er ovenfra, er . . . rimelig». En som ikke er stridslysten, men rimelig, gjør sitt til å skape en fredelig atmosfære. Og som Jakob påpekte: «Rettferdighets frukt sås i fred for dem som holder fred.» — Jak. 3: 18.
16. Hvordan viser en moden kristen at han ikke er «pengekjær»?
16 En moden kristen er kjent med hva Bibelen sier om materielle tings relative verdi, og vil derfor ikke være «pengekjær». Han vil aldri befatte seg med uærlige forretningsmetoder for å skaffe seg penger. Han vil heller ikke la hederlig verdslig arbeid skyve tjenesten på annenplass. Tilsynsmennene blant Jehovas vitner venter ikke å få utbetalt noen lønn for den tjeneste de yter til gagn for fårene i menigheten. Apostelen Paulus, som selv var en eldste, ventet ikke at menighetene skulle betale ham for det han gjorde. Han tjente til det daglige brød som teltmaker. På den måten var han aldri en byrde for menighetene. Han fant glede i å gi til gagn for dem. (Ap. gj. 20: 33, 34) Han tjente dem villig og sto derved ikke i gjeld til noen. I Hebreerne 13: 5 skrev Paulus: «Eders ferd være uten pengekjærhet, så I nøyes med det I har.»
Tilsynsmennene er «eldste»
17. Hvorfor må en ta en manns familieliv i betraktning når en skal avgjøre hvorvidt han er kvalifisert til å være en eldste?
17 Hvis en eldste har barn, må han være «en som styrer sitt eget hus vel og har lydige barn med all sømmelighet». Dette viser at han er en som har orden, og som blir vist respekt av alle barna i hjemmet. De hører på ham og adlyder ham. En mann som tar hånd om sine plikter i hjemmet på en god måte, er i den stilling at han kan hjelpe andre med å lære hva Bibelen sier om slike ting. Han kan tale fritt og vil ikke være tilbøyelig til å utvanne Bibelens veiledning fordi han har dårlig samvittighet. (1 Tim. 3: 12, 13) Paulus tilføyer: «Men hvis noen ikke vet å styre sitt eget hus, hvorledes kan han da ha omsorg for Guds menighet?» (1 Tim. 3: 4, 5) Det er et stort ansvar å ha omsorg for en menighet av Guds folk, som kan bestå av mellom 25 og 200 personer. Bibelen viser at en manns familieliv må tas i betraktning når en skal avgjøre hvorvidt han er kvalifisert til å være en eldste.
18. a) Framholder Bibelen noe bestemt krav med hensyn til alder for en som skal være en eldste? b) Hvilke faktorer framholder den hva dette angår?
18 En mann som har lydige barn, er ikke selv en tenåring. Bibelen nevner ikke noe krav med hensyn til alder, men i betraktning av at det er et krav at en eldstes barn skal være lydige med all sømmelighet (de må være gamle nok til å legge en slik sømmelighet for dagen), kan en trekke den slutning at de eldste blant de kristne i det første århundre ikke var 18- eller 19-åringer. De hadde en viss erfaring og hadde vist at de var ’vise og forstandige’ menn. De blir omtalt som eldste. Timoteus, som Paulus skrev til, kan ha vært i begynnelsen av 20-årene da det ble fortalt at «han hadde godt lov av brødrene i Lystra og Ikonium». (Ap. gj. 16: 2) Men han kan ha vært i 30-årene da det ble sagt til ham: «Vær ikke snar til å legge hendene på noen; gjør deg ikke delaktig i fremmede synder; hold deg selv ren!» (1 Tim. 5: 22) Timoteus var på dette tidspunkt fullt ut i stand til å ivareta dette store ansvaret, og han la visdom for dagen ved at han overga det han hadde lært, til andre trofaste menn, slik at de også kunne bli kvalifisert til å undervise andre. De unge mener ofte at de kjenner svarene på alle spørsmål, men det å oppnå visdom er noe som krever tid, erfaring og omgang med andre.
19, 20. a) Hvorfor bør ikke en nyomvendt bli anbefalt som eldste? b) Hvilken bakgrunn bør en slik mann ha før han kan bli en eldste?
19 I likhet med dem som er unge i fysisk forstand, trenger en som nylig er blitt en innvigd og døpt kristen, å få mer erfaring. Det tar tid å skaffe seg så stor kunnskap og erfaring når det gjelder å anvende bibelske prinsipper, at en er «kvalifisert til å undervise» andre kristne i disse tingene. En tilsynsmann kan derfor ikke være en «nyomvendt». Paulus nevner en meget god grunn til at en «nyomvendt» ikke er kvalifisert til å være en eldste. Han sier: «For at han ikke skal bli oppblåst og falle i djevelens dom.» — 1 Tim. 3: 6.
20 Hvis en nydøpt kristen fikk en ansvarsfull stilling i menigheten, kunne det gå ham til hodet, som en sier. Det er mye bedre å la en mann få vokse jevnt og sikkert til modenhet. Han må være moden i kunnskap og forståelse av Guds Ord. Han må være vis og forstandig og «vise ved god ferd sine gjerninger i visdoms saktmodighet». Etter en tid er han kanskje kvalifisert til å være en assisterende tjener, og deretter kan han arbeide mot det mål å bli en eldste i menigheten.
21. Hvilken betydning har ens omdømme utenfor menigheten for hvorvidt en er kvalifisert til å være en eldste, og hvorfor?
21 Det er også et annet spørsmål som krever oppmerksomhet, slik Paulus viste i sitt brev til Timoteus. En venter at en kristen skal være vennlig mot andre kristne og vise dem kjærlighet. Men en som skal være en tilsynsmann i en av Guds folks menigheter, «skal og ha godt vitnesbyrd av dem som er utenfor, for at han ikke skal bli hånt og falle i djevelens snare». De kristne er nødt til å ha en viss forbindelse med ikke-kristne. Det er en nødvendig del av deres liv, for de må forkynne det gode budskap om Riket overalt, for alle slags mennesker. Utenforstående mennesker gjør seg opp en mening om Jehovas vitner, og de snakker om dem etter at de har besøkt dem i deres hjem og prøvd å hjelpe dem. Interesserte mennesker blir også innbudt til Jehovas vitners Rikets saler, og der kommer de i forbindelse med tilsynsmennene og andre medlemmer av menigheten. Hvilken oppfatning danner de seg av en som er en tilsynsmann blant Jehovas vitner? Det han lærer andre å gjøre, bør han selv praktisere i det daglige liv. Hans arbeidsgiver og hans arbeidskamerater bør se at han er ærlig, punktlig og villig til å yte en full dags arbeid. Han må ikke være en som prøver å sluntre unna. Han må være vennlig overfor sine naboer, og det må ikke være noe å utsette på hans moral. Alt dette har en innvirkning på hvorvidt han er kvalifisert til å være en tilsynsmann i Guds menighet. — 1 Pet. 2: 12; Dan. 6: 5, 6.
22. Hvilken holdning bør en som påtar seg en stilling som tilsynsmann, ha til ansvar?
22 Den norm som de som blir utnevnt til eldste, må nå opp til, er høy, men ikke uoppnåelig. For å nå opp til den er det nødvendig å ha sann kjærlighet til Jehova og å være villig til å bli brukt av ham. Da apostelen Peter skrev til de eldste i menigheten i det første århundre, sa han: «De eldste blant eder formaner jeg som medeldste og vitne om Kristi lidelser, som den som og har del i den herlighet som skal åpenbares: Vokt den Guds hjord som er hos eder, og ha tilsyn med den, ikke av tvang, men frivillig, ikke for ussel vinnings skyld, men av villig hjerte, heller ikke som de som vil herske over sine menigheter, men således at I blir mønster for hjorden.» (1 Pet. 5: 1—3) En av de ting Peter understreker, er at en ikke må påta seg dette ansvaret fordi en føler seg tvunget til det. En må gjøre det frivillig. Det er ikke noen spesiell ære forbundet med stillingen som hyrde. Den krever mye tid og mye arbeid. Ta ikke imot en slik stilling for å oppnå personlig vinning, men gjør det, som Bibelen uttrykker det, «av villig hjerte».
I stand til å formane og å tale til rette
23. Hva må tilsynsmennene basere sine formaninger og sine refselser på, og hvorfor må de være kvalifisert til å ta seg av vanskeligheter?
23 I brevet til Titus blir et annet viktig krav til tilsynsmenn nevnt. Det har å gjøre med et spesielt trekk ved undervisningen. Det står der: «En tilsynsmann skal være . . . en som holder fast ved det troverdige ord etter læren, for at han kan være i stand til både å formane ved den sunne lære og å tale til rette dem som sier imot.» (Tit. 1: 7—9) Som oftest er det ikke vanskelig for en som har god kjennskap til sannheten, å bruke Bibelen når han skal formane sine brødre og oppmuntre dem til fortsatt trofast tjeneste. Men tilsynsmennenes ansvar stanser ikke med det. De må også ta seg av de vanskeligheter som oppstår. De må ved hjelp av Bibelen «tale til rette dem som sier imot» sannheten. Ville du være villig til å påta deg et slikt ansvar hvis du ble utnevnt til eldste?
24. Hvilke spørsmål med hensyn til det å refse må en som har som mål å bli en kvalifisert eldste, tenke over?
24 Da Paulus skrev sitt annet brev til Timoteus, understreket han hvilket stort ansvar Timoteus i egenskap av tilsynsmann hadde med hensyn til dette. Han sa: «Jeg påbyr deg høytidelig framfor Gud og Kristus Jesus, som skal dømme de levende og de døde, og ved hans tilkjennegivelse og hans rike: Forkynn ordet, hold iherdig på med det i gunstige tider og i vanskelige tider, refs, gi reprimander, forman, med all langmodighet og lærekunst.» (2 Tim. 4: 1, 2, NW) Ville du nekte eller vike tilbake fra å komme med en refselse eller en reprimande når det var nødvendig, eller ville du vende deg til Guds Ord og bruke det til å hjelpe din bror til å forandre sin tenkemåte og bringe sin oppførsel i harmoni med det som står der? En eldste må være villig til å komme med en refselse når det er nødvendig. Det er ikke sikkert at de som har gjort noe galt, alltid vil sette pris på det du gjør, men noen vil være takknemlige for det. «For budet er en lykte og læren et lys, og tilrettevisninger til tukt er en vei til livet.» (Ordspr. 6: 23) Ville du, selv om det noen ganger kan være vanskelig, ta initiativet til å gi «tilrettevisninger til tukt» for å hjelpe noen til å holde seg på ’veien til livet’? Det er i sannhet en velsignelse for menigheten at det finnes menn som er villige til å påta seg et slikt ansvar. — 2 Tim. 2: 24—26.
25. Hvor langt kan det noen ganger være nødvendig å gå når det gjelder å refse dem som praktiserer synd?
25 Tilsynsmenn må også ha mot og styrke til å gjøre noe offentlig når det er nødvendig. Paulus formante Timoteus: «Dem som synder [praktiserer synd, NW], skal du refse så alle hører på det, for at også de andre må ha frykt.» (1 Tim. 5: 20) Av og til er det noen i en menighet som ikke vil ta imot refselse. Ville du da være redd for at følgende kunne skje: «En mann som er ofte straffet og allikevel gjør sin nakke stiv, vil i et øyeblikk bli sønderbrutt, og der er ingen legedom»? (Ordspr. 29: 1) Kunne du gå så langt av hensyn til hele menighetens åndelige tilstand, eller ville du ignorere vedkommendes stivnakkethet og allerede fra begynnelsen av lukke øynene for at han har slått inn på en gal vei? En tilsynsmann må «være i stand til både å formane ved den sunne lære og å tale til rette dem som sier imot». — Tit. 1: 9.
26. Hva slags mennesker har ingenting å gjøre i den kristne menighet, og hva må de eldste derfor kunne gjøre?
26 Paulus ble drevet av Guds ånd til å skrive at det skulle komme mennesker som hevdet at de var kristne, men som ville tjene Gud på sin egen måte og ikke i samsvar med Bibelen. Han sa: «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr.» (2 Tim. 4: 3, 4) En tilsynsmann kan ikke inngå kompromiss. Hvis han virkelig elsker menigheten og er fast besluttet på å hjelpe den, må han modig tale sannhetens og rettferdighetens sak. Menigheten trenger «den sunne lære». Ville du som en eldste sammen med andre eldste i menigheten være aktpågivende nok til å følge det råd Paulus ga da han skrev: «Et menneske som gir seg av med vranglære, skal du vise fra deg, etter at du har formant ham en gang og en gang til, for du vet at han er forvendt og synder, dømt av seg selv»? Paulus har mer å si hva dette angår: «Det jeg skrev til eder, var at I ikke skulle ha omgang med noen som kalles en bror og er en horkarl eller havesyk eller avgudsdyrker eller baktaler eller dranker eller røver, så I ikke engang eter sammen med ham. . . . Støt da den onde ut fra eder!» — Tit. 3: 10, 11; 1 Kor. 5: 11, 13.
27. a) Hva sa Paulus ville komme til å skje fordi alle slags mennesker ville komme i kontakt med den kristne menighet? b) Skjer slike ting i vår tid? c) Hva er det derfor nødvendig at de eldste gjør?
27 Det vil ganske sikkert oppstå problemer i en menighet. Alle slags mennesker kommer sammen med menigheten og blir kristne. Men det er ikke alle som fortsetter å være kristne. Noen vil til og med undergrave troen hos andre og forlede dem til å gjøre gale ting. Som Paulus sa: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden; ja, blant eder selv skal det framstå menn som fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg.» Det var ikke noe hyggelig å tenke på dette, men Paulus regnet med at det ville oppstå vanskeligheter i Guds menighet på den tiden. Det gjorde det også. Hvorfor skulle vi tro at det vil være annerledes i vår tid, da det er så mye uro i verden og mennesker av alle nasjonaliteter og språkgrupper, mennesker med alle slags livssyn, flykter ut fra «Babylon, den store», den falske religions verdensrike, og søker tilflukt i Jehovas teokratiske organisasjon? Det er på grunn av dette at det er så viktig å utnevne eldste i menigheten for at de skal vokte den Guds hjord som er dem betrodd, og holde menigheten ren. En sann hyrde vil beskytte hjorden mot ulvlignende elementer. — Ap. gj. 20: 29, 30.
28. Hvordan bør en som er innvigd til Gud, reagere på tukt, og hvorfor?
28 En som er innvigd til Jehova Gud, er klar over at han er født i synd. Alle gjør feil av og til. Når en tilsynsmann i menigheten prøver å hjelpe en av oss med å rette på noe galt vi gjør, bør vi derfor forstå hvorfor han gjør det. Jehova ønsker ikke at noen av hans får skal fare vill. Det er derfor vi får denne formaningen: «Min sønn! akt ikke Herrens tukt ringe, og bli ikke motløs når du refses av ham; for den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av.» (Heb. 12: 5, 6) Enhver som holder ut når han blir tuktet gjennom Jehovas organisasjon, vil ha bevis for at Gud handler med ham. «For hvem er den sønn som hans far ikke tukter?» (Heb. 12: 7) Gud bruker de eldste blant sitt folk til å gi tukt, akkurat som han gjorde i gammel tid da han handlet med den jødiske nasjon. (5 Mos. 22: 18) Verdsetter du den tukt som kommer fra dem som i egenskap av eldste vokter Guds hjord? — Ordspr. 8: 33; 12: 1—3; Heb. 12: 11.
Kjærlig omsorg for hjorden
29. Hva slags kjærlighet bør vi alle sammen legge for dagen, og hvem må være et mønster hva dette angår?
29 Kjærligheten til ens kristne brødre må ha en fremtredende plass i ens liv hvis en ønsker å være en sann kristen. Dette er ikke bare et spørsmål om å være hyggelig når en hilser på andre. Kjærlighet er uselvisk omtanke som får en til å sette andres ve og vel foran ens egne interesser og gjøre noe aktivt til gagn for dem. Herren Jesus sa til sine sanne etterfølgere: «Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» Og han sa videre: «Dette er mitt bud at I skal elske hverandre, liksom jeg har elsket eder.» (Joh. 13: 35; 15: 12) Er denne egenskapen framherskende blant medlemmene av den menigheten du kommer sammen med for å tilbe Gud? Er den framherskende i ditt liv? De eldste må være et mønster når det gjelder å vise andre i menigheten en slik kjærlighet.
30. Til hvem stilte Paulus det brev han skrev til menigheten i Filippi, og hvilken virkning sa han at denne kjærlighet skulle ha blant dem?
30 Da Paulus skrev til menigheten i Filippi, stilte han brevet til «alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi, tillikemed tilsynsmenn og menighetstjenere [assisterende tjenere, NW]». Han sa til dem: «Og dette ber jeg om at eders kjærlighet ennå må bli alt rikere og rikere på kunnskap og all skjønnsomhet, for at I må kunne dømme om de forskjellige ting, så I kan være rene og uten anstøt til Kristi dag, fylt med rettferdighets frukt, som virkes ved Jesus Kristus, Gud til ære og lov.» Lenger ute i det samme brevet sa han: «Gjør min glede fullkommen, så I har det samme sinn, idet I har den samme kjærlighet og med én sjel har det ene sinn, ikke gjør noe av trettesyke eller lyst til tom ære.» (Fil. 1: 1, 9—11; 2: 2—4) Kjærligheten er det viktigste, for Gud er kjærlighet, og vi må huske at vi er skapt i hans bilde.
31. Hvordan har Jehova gitt uttrykk for sin kjærlighet til menneskeheten, og hva viser dette at de som har de nødvendige kvalifikasjoner, må kunne gjøre når det oppstår problemer?
31 Jehova hadde omsorg for den syndige menneskehet fordi han elsker sitt skaperverk. «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet. Ved dette er Guds kjærlighet åpenbart iblant oss at Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden, for at vi skal leve ved ham. I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder. I elskede! har Gud elsket oss så, da er og vi skyldige å elske hverandre.» (1 Joh. 4: 8—11) Gud sluttet ikke å elske menneskene da synden kom inn i verden. Og de eldste må ikke slutte å elske hjorden når det oppstår problemer. I Galaterne 6: 1, 2 blir det gitt følgende råd: «Brødre! om også et menneske blir overlistet av noen synd, da hjelp ham til rette, I åndelige, med saktmodighets ånd; men se til deg selv at ikke du og blir fristet! Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måte Kristi lov!»
32. Hvordan kan en tilsynsmann legge kjærlighet for dagen når en som har syndet, kommer til ham og ber om hjelp?
32 Noen ganger er det den som har handlet galt, som selv tar initiativet og ber om å få hjelp. Han henvender seg kanskje til en tilsynsmann for å bekjenne det gale han har gjort. Det er rosverdig at han ønsker å forandre sin handlemåte. «Den som skjuler sine misgjerninger, har ingen lykke, men den som bekjenner dem og vender seg fra dem, finner miskunnhet.» (Ordspr. 28: 13) En tilsynsmann som har kjærlighet til hjorden, vil ta seg tid til å høre om misgjerningene, og han vil bruke Bibelen for å hjelpe vedkommende til å forandre sin tenkemåte og sin oppførsel. Når en person bekjenner det gale han har gjort, og slutter med det, er dette noe en eldste gleder seg over. Vedkommende blir med andre ord omvendt. Han vender om fra sin urette ferd og begynner å gå på den rette vei. I samsvar med det som står i Ordspråkene 28: 13, vil da den eldste være i den stilling at han kan vise miskunnhet eller barmhjertighet. Det kan imidlertid være at den eldste vil treffe vedkommende hver måned for å forvisse seg om at han gjør rette stier for sine føtter. En kjærlig tilsynsmann vil vise hjordens medlemmer slik ekstra oppmerksomhet.
33. Hva må en eldste alltid bruke som sin rettesnor og hvordan bør han betrakte de får som er ham betrodd?
33 En eldste må tro på Guds Ord — på alt det som står der! Han må bruke det som sin rettesnor, og han må elske brødrene, de får som er ham betrodd, og huske at de er Guds får. Selv når de eldste formaner, oppmuntrer, refser og tukter, viser de kjærlighet, for de prøver å hjelpe sine brødre til å følge en rett handlemåte. Er det slike eldste i din menighet som har omsorg for deg?
34. Hvordan viste Paulus at han hadde omtanke for sine brødre?
34 Paulus visste hva det ville si å være en tilsynsmann, en eldste. Han hadde inderlig kjærlighet til menighetene. «Foruten alt annet har jeg ennå det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene,» skrev han. (2 Kor. 11: 28) Med kjærlig omtanke formante Paulus de eldste fra Efesos: «Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod [med blodet til sin egen Sønn]!» — Ap. gj. 20: 28.
35. Hva vil kristne tilsynsmenn få erfare, slik det framgår av Apostlenes gjerninger 20: 35?
35 Det er absolutt nødvendig at alle tilsynsmennene holder seg våkne og arbeider hardt til gagn for alle i menigheten. De gjør virkelig dette, og de gjør det med glede. De opplever ved egen erfaring det som sies i Apostlenes gjerninger 20: 35 (NW): «Ved å streve slik må [dere] hjelpe dem som er svake, og huske Herren Jesu ord, som han selv har sagt: ’Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.’»
Utnevnelse av eldste
36. a) Hvordan ble utnevnelsene av eldste foretatt i den kristne menighet i det første århundre? b) Hvordan blir slike utnevnelser foretatt i vår tid, og hvilken norm blir fulgt?
36 Hvem er det som utnevner eldste? Apostlenes gjerninger, kapittel 14, vers 23, forteller følgende i forbindelse med en misjonsreise som Paulus og Barnabas foretok: «Etter at de hadde valgt eldste for dem i hver menighet, overga de dem med bønn og faste til den Herre som de hadde satt sin tro til.» Det ble ikke holdt valg i menigheten. Utnevnelsene ble foretatt av Paulus og Barnabas, som var medlemmer av det styrende organ og handlet som dets representanter. Timoteus og Titus foretok tydeligvis også slike utnevnelser i samsvar med instrukser som de hadde fått fra Paulus. (1 Tim. 5: 22; Tit. 1: 5) I dag, da det finnes menigheter spredt rundt omkring på jorden, er framgangsmåten denne: Etter at de eldste i disse menighetene har tenkt over saken under bønn, kommer de med anbefalinger til det styrende organ ved hovedkontoret med hensyn til hvem som oppfyller de bibelske krav. De sender slike anbefalinger til Selskapet Vakttårnets avdelingskontor. Det styrende organ foretar så utnevnelsene. Men dette blir ikke gjort i samsvar med en eller annen norm som det styrende organ har satt opp. Det blir gjort i samsvar med det som står i Guds inspirerte Ord, og det kan derfor med rette sies til disse eldste eller tilsynsmenn: «Den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn.» — Ap. gj. 20: 28.
37. a) Hvor mange eldste kan det være i en menighet? b) Forklar hvordan og når det vil bli anbefalt at det blir utnevnt flere eldste i en menighet. c) Hvor lenge kan en bror fortsette å tjene som en eldste i en menighet? Hvordan stiller det seg hvis han flytter til en annen menighet, og hvorfor?
37 Noen menigheter har flere eldste enn andre menigheter. Bibelen fastsetter ikke noe bestemt antall. (Fil. 1: 1) Men den er temmelig detaljert når det gjelder kravene til dem som blir utnevnt til eldste, og det er viktig at denne gudgitte norm blir fulgt. Omkring 1. september hvert år vil det være passende at de eldste i menighetene tenker over om det er noen andre i menigheten som nå oppfyller Bibelens krav til de eldste. Hvis det er noen som gjør det, kan det bli anbefalt for det styrende organ at de blir utnevnt. Når de er blitt utnevnt, kan de sammen med alle de andre eldste ta hånd om pliktene i forbindelse med å vokte hjorden i den menigheten. Så lenge de oppfyller Bibelens krav, vil de fortsette å være eldste i denne menigheten. Men hvis de flytter til en annen menighet, vil de være nye i det området og ukjente i menigheten, og de vil ikke bli betraktet som eldste eller tilsynsmenn der. De vil måtte bevise at de har de nødvendige åndelige kvalifikasjoner, ved sin kristne virksomhet der. Med tiden vil så de eldste i den nye menigheten uten tvil anbefale at de blir utnevnt til eldste der. Hvis en eldste noen gang har en ukristen oppførsel av en slik art at han blir utstøtt eller pålagt restriksjoner, vil det styrende organ naturligvis bli gjort kjent med det, og vedkommende vil bli fratatt stillingen som eldste, ettersom han tydeligvis ikke er noe godt eksempel for hjorden. Men hvis han på grunn av sykdom eller høy alder er ute av stand til å utføre alt det arbeid som påhviler en tilsynsmann, betyr ikke det at hans utnevnelse som eldste ikke lenger står ved makt.
38. a) Hvilke stillinger bør de eldste inneha i menigheten så sant det overhodet er mulig, og hvorfor? b) Hvilket arbeid kan andre bli bedt om å hjelpe til med for at en eldste skal kunne konsentrere seg om undervisningen til gagn for menigheten?
38 De eldste har visse offisielle oppgaver i menigheten å ta hånd om. Hvis det er mange nok eldste, bør de bli utnevnt til menighetstjener, visemenighetstjener, bibelstudietjener, Vakttårn-studietjener og skoletjener. Der hvor det er mulig, bør bokstudiestyrerne og de offentlige foredragsholderne også være eldste, ettersom de er lærere. Hvis det bare er to eller tre eldste i menigheten, bør de alltid bli utnevnt til de tre første av de ovennevnte stillinger. En av dem vil kanskje ha to stillinger hvis det bare finnes to eldste. Som oftest er det slik at de tre forskjellige eldste som fyller disse stillingene, utgjør et dømmende utvalg i menigheten. (1 Kor. 5: 12, 13; 6: 1—4) Det vil også være en fordel at de som er eldste, leder alle menighetens møter når det er mulig. Selv om det bare er én eldste i menigheten, vil det være en fordel at han leder Vakttårn-studiet, tjenestemøtet og den teokratiske tjenesteskolen, og også et menighetsbokstudium, så sant han er villig til og i stand til å gjøre det. Andre kan bli bedt om å hjelpe til med organisasjonsmessige detaljer, føre fortegnelser og ta hånd om felttjenestearrangementer, men det er den eldste som er «kvalifisert til å undervise», så når en eldste i menigheten er regelmessig til stede på et møte, vil det være til størst gagn for menigheten at han blir utnevnt til å lede det. Det er naturligvis forståelig at dette i enkelte tilfelle ikke lar seg gjennomføre på grunn av sykdom eller høy alder.
39. Forklar hvordan oppgavene blant de eldste går på omgang. Hva må de eldste derfor huske når de anbefaler en annen som eldste?
39 Vervet som ordstyrer for gruppen av eldste går på omgang. Den 1. oktober hvert år vil derfor en ny menighetstjener eller ordstyrer for gruppen av eldste begynne sitt arbeid, så sant det er mer enn én eldste i menigheten. Vanligvis vil den nye menighetstjeneren være han som var visemenighetstjener i det foregående år. Det vil også være nye som overtar de andre viktigste stillingene som de eldste innehar. Når de eldste i en menighet anbefaler en annen som eldste, bør de i betraktning av dette tenke på at han med tiden vil bli bedt om å ta hånd om disse forskjellige oppgavene. Er han i stand til å gjøre det? Er han villig til å gjøre det?
40. Hvem bør bli gjort kjent med at noen blir utnevnt til eldste i en menighet, og hvilke oppgaver har de eldste i menigheten?
40 Når det styrende organ utnevner noen til eldste, bør hele menigheten bli gjort kjent med det. Alle som er tilknyttet menigheten, bør vite hvem de eldste er, slik at de kan ha fullt utbytte av den tjeneste de yter. De eldste er ikke sjefer. De er ikke blitt utnevnt til å herske over noen. De skal være kjærlige hyrder, et mønster for hjorden og villige tjenere for sine kristne brødre. (Matt. 20: 25—28; 1 Pet. 5: 1—3) De må stille seg til disposisjon for dem som trenger hjelp. De må være tilnærmelige og villige til å lytte når det oppstår problemer, og gi kjærlig oppmuntring til alle.
Hjelp fra de assisterende tjenere
41. Hvilken foranstaltning er ifølge Bibelen blitt truffet for at de eldste skal få hjelp?
41 Men sett at en menighet ikke har et tilstrekkelig antall brødre som oppfyller kravene til de eldste, og som kan fylle alle de viktigste tjenerstillingene i menigheten. Og selv om de eldste er i stand til å påta seg mer enn én stilling hver, trenger de kanskje likevel hjelp med enkelte detaljer. Hva så? Her kommer de assisterende tjenere, di·a’ko·noi, som Bibelen taler om, inn i bildet.
42. Hvordan er de bibelske krav til de assisterende tjenere en beskyttelse for menigheten?
42 De kvalifikasjoner som slike assisterende tjenere må ha, gjør at ingen med rette kan komme med beskyldninger overfor menigheten når det gjelder dem som den betror ansvar. Disse kvalifikasjonene, som er nevnt i 1 Timoteus 3: 8—10, 12, 13, er følgende: «Likeså skal menighets-tjenerne [assisterende tjenere, NW] være verdige, ikke tvetungete, ikke tilbøyelige til megen vin, ikke lystne etter ussel vinning, sådanne som har troens hemmelighet i en ren samvittighet. Også disse skal først prøves; deretter skal de tjene i menigheten, om de er ulastelige. Menighets-tjenerne [assisterende tjenere, NW] skal være hver én kvinnes mann og styre vel sine barn og sine egne hus. For de som har vært gode menighets-tjenere [som utfører sin tjeneste på en god måte, NW], vinner seg et godt stade og megen frimodighet i troen på Kristus Jesus.»
43. a) Hva viser Bibelen med hensyn til de assisterende tjeneres alder og erfaring? b) Skal de assisterende tjenere være hyrder og lærere i menigheten? Begrunn svaret. c) I hvilken utstrekning må en oppfylle de bibelske krav før det blir anbefalt overfor det styrende organ at en blir utnevnt til å være assisterende tjener?
43 Selv om det ikke stilles noe bestemt krav med hensyn til alder, er det tydelig at disse assisterende tjenere skulle være voksne menn, gamle nok til å være gift og ha barn. De skulle ikke være nybegynnere i menigheten, men menn som var blitt ’prøvd’. Før de blir utnevnt til assisterende tjenere, vil det være bra om de har vært innvigd og døpt i det minste en tid, slik at de kan bli prøvd. Det kreves ikke at de skal være «kvalifisert til å undervise» i menigheten. De bibelske kravene som stilles til dem, viser at det ikke var meningen at de skulle tildeles oppgaver som hyrder og lærere for hjorden. De må naturligvis være nidkjære i tjenesten og ta aktivt del i det arbeid Jesus ga sine disipler i oppdrag å utføre, nemlig å forkynne Rikets budskap og gjøre disipler. Men Bibelen viser at de som er assisterende tjenere, foruten dette må ha et eksemplarisk privatliv og et eksemplarisk forhold til andre. Før det blir anbefalt overfor det styrende organ at noen skal utnevnes til assisterende tjener, må en derfor granske hvert enkelt av disse bibelske kravene nøye. Ingen av dem må ignoreres eller betraktes som ubetydelige.
44. a) Hvor mange assisterende tjenere kan en menighet ha? b) Hvordan blir de utnevnt, og hvor lenge fortsetter de å tjene som assisterende tjenere?
44 Det er de som allerede er eldste, som kommer med anbefalinger overfor det styrende organ når det er noen som er kvalifisert til å bli assisterende tjenere, akkurat som når noen blir en eldste i menigheten. Utnevnelsen blir så foretatt av det styrende organ. (Ap. gj. 6: 3—6) Det er ikke noe bestemt antall assisterende tjenere i en menighet. (Fil. 1: 1, NW) Omkring 1. september hvert år vil det være passende at de eldste tenker over om det er noen flere i menigheten som bør anbefales til å få et slikt tjenesteoppdrag, og anbefalingen kan så sendes til Jehovas vitners styrende organ. De som blir utnevnt, vil fortsette å tjene så lenge de oppfyller de bibelske krav, akkurat som tilfellet er med de eldste. Det vil imidlertid være bra om disse assisterende tjenere gjør det som blir foreslått i 1 Timoteus 3: 1, nemlig «attrår et tilsynsembete». Og når en person blir utnevnt til eldste, til tilsynsmann, er han naturligvis ikke lenger en assisterende tjener, selv om han kanskje fortsetter å gjøre noe av det samme arbeidet som han gjorde før.
De assisterende tjeneres plikter
45, 46. a) Nevn noen av de oppgaver en assisterende tjener kan ta hånd om i en menighet. b) Hvem tildeler de assisterende tjenere det spesielle arbeid de skal utføre til gagn for menigheten? c) Kan assisterende tjenere få nye oppgaver hvert år?
45 Det er mye arbeid assisterende tjenere kan utføre i en menighet. I menigheten i Jerusalem i det første århundre har vi et eksempel på hva slags arbeid assisterende tjenere kan utføre. Utdelingen av mat til trengende enker i menigheten var ikke like viktig som «ordets tjeneste», men det var likevel et nødvendig verv. Det var tydeligvis mye som måtte gjøres, for det var ikke bare én, men ’sju menn som hadde godt vitnesbyrd’, som ble utnevnt. — Ap. gj. 6: 1—6.
46 I Jehovas vitners menigheter i vår tid er det likeledes mye nødvendig arbeid som ikke har direkte med «ordets tjeneste» å gjøre. Dette innbefatter å sørge for at menigheten har litteratur, å tildele distrikt og å ta hånd om menighetens regnskap. Det er mye nødvendig arbeid i forbindelse med Rikets sal. Den må holdes ved like, den må gjøres ren hver uke, stolene må settes på plass, det må sørges for ventilasjon, og for større salers vedkommende er det høyttaleranlegg som må tas vare på. Det må dessuten føres fortegnelse over hvor mange som er til stede, og de nye må ønskes velkommen og presenteres for menighetens eldste. I noen menigheter er det kanskje så mange assisterende tjenere at hver enkelt av disse oppgavene kan tildeles forskjellige. Andre steder kan det være noen som må ta hånd om flere av disse oppgavene. I noen tilfelle kan det være en fordel å gi flere i oppdrag å ta hånd om et spesielt arbeid. Noen av de eldste har kanskje fortegnelser som de skal føre tilsyn med, men hvis det finnes mange nok assisterende tjenere, kan noen kanskje få i oppdrag å hjelpe til med disse fortegnelsene, slik at de eldste får mer tid til hyrdegjerningen, som er av større betydning. De assisterende tjenere kan også hjelpe til med å tildele distrikt når mindre grupper av menighetens medlemmer kommer sammen for å delta i forkynnelsen. De assisterende tjenere blir riktignok offisielt utnevnt av det styrende organ, men «gruppen av eldste» i den lokale menighet kan tildele dem det spesielle arbeid de skal utføre til gagn for menigheten. Og akkurat som de eldstes oppgaver går på omgang hvert år, kan de eldste ordne det slik at de assisterende tjenere får forskjellige arbeidsoppgaver hvert år, i den utstrekning dette viser seg å være praktisk. For et fint privilegium det er å kunne tjene sine brødre slik disse assisterende tjenere gjør!
47. a) Hva kan bli gjort når det ikke er mange nok eldste i menigheten til å ta hånd om alle menighetsbokstudiene og de andre oppgavene som normalt tilfaller de eldste? b) Hvis en assisterende tjener midlertidig blir utnevnt til visemenighetstjener, vil han da bli betraktet som et medlem av menighetens dømmende utvalg?
47 På steder hvor menighetene vokser svært raskt, kan den situasjon oppstå at det simpelthen ikke er mange nok eldste til å ta hånd om alt det nødvendige undervisnings- og hyrdearbeid. Enkelte steder hvor alle er ganske nye i tjenesten for Gud, finnes det kanskje ikke en eneste eldste. Men de kan naturligvis likevel ha regelmessige studiemøter og ta del i forkynnelsen, og med tiden vil uten tvil noen blant dem oppfylle de krav som stilles til de eldste. I en menighet hvor det finnes noen eldste, er det kanskje ikke mange nok til at de kan ta hånd om alle menighetsbokstudiene. I noen tilfelle kan det være en fordel å ha større grupper. Andre steder kan kanskje en eldste lede mer enn ett slikt studium ved at studiene blir holdt til forskjellige tider i løpet av uken. Men når det er nødvendig, kan assisterende tjenere hjelpe til med å ta hånd om noen av disse studiegruppene til det er mange nok eldste i menigheten. På grunn av de lokale forhold kan det likeledes hende at en assisterende tjener blir bedt om midlertidig å ta hånd om en av de fem viktigste stillingene som en eldste innehar. Det at han får et slikt oppdrag av de eldste i menigheten, gjør ham imidlertid ikke til en eldste. Og hvis han rent midlertidig skulle være visemenighetstjener eller bibelstudietjener, ville han ikke bli betraktet som et medlem av menighetens dømmende utvalg. Hvis spørsmål som krever behandling av et slikt utvalg, skulle oppstå, vil en eldste fra en menighet i nærheten bli bedt om å hjelpe til. Men hvis den som hjelper til med å ta hånd om et arbeid som normalt skulle utføres av en eldste, gjør seg iherdige anstrengelser, vil han kanskje selv med tiden bli kvalifisert til å være en av de eldste, som fører tilsyn med hjorden.
48. Hva kan vi alle gjøre for å vise at vi som Guds tjenere har et progressivt syn på tingene?
48 Alle kristne bør ha et progressivt syn på tingene. Det er ingen som ønsker å fortsette å være et spebarn, hverken i fysisk eller i åndelig forstand. De jødiske kristne fikk denne formaningen: «La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus og skride fram mot det fullkomne.» (Heb. 6: 1) Til Timoteus ble det sagt: «Tenk på dette, lev i dette, for at din framgang kan bli åpenbar for alle!» (1 Tim. 4: 15) Gjør du slike framskritt som en kristen? Blir din hengivenhet overfor Jehova stadig sterkere? Gjør du framskritt når det gjelder det å framelske åndens frukt? Blir din kjærlighet til dine kristne brødre stadig større? Bestreber du deg på å innrette ditt liv mer og mer i samsvar med Guds Ord? Fordi Jehovas kristne vitners organisasjon har bestrebet seg på å holde seg nøye til Guds Ord og foreta de nødvendige forandringer for å være mer i harmoni med det, har Guds ånd vært med den. I dag forkynner Jehovas vitner over hele verden budskapet om Guds rike som menneskenes eneste håp i en utstrekning som aldri før. De hjelper oppriktige mennesker med å sette seg inn i hva Bibelen lærer, og handle i samsvar med det, slik at de kan bli ’vise og forstandige’. Hvis du vil ha hjelp til å bli kjent med de gode ting som Guds Ord inneholder, og få fullt utbytte av dem, vil de med glede hjelpe deg også.
Jehovas vitner forkynner og underviser
49—51. I hvilken utstrekning har Jehovas vitner vært aktive det siste året i forkynnelsen av det gode budskap om Riket?
49 Jehovas vitner hjelper alle slags mennesker verden over. De virker i 207 land. I løpet av det siste året var det hver måned 1 510 245 kristne menn og kvinner som gikk fra hus til hus eller på annen måte forkynte det gode budskap om Guds rike, under ledelse av Selskapet Vakttårnets 93 avdelingskontorer. Dette betyr at det var 125 000 flere vitner som forkynte og underviste ut fra Guds Ord dette året, enn i tjenesteåret 1970. Før året var omme, hadde tallet steget til 1 590 793.
50 Fordi Jehovas vitner er interessert i å hjelpe andre til å få bedre forståelse av Bibelen og dens betydning i vår tid, brukte de det siste året 291 952 375 timer til å snakke om Guds Ord. Er ikke dette et godt bevis for at de virkelig prøver å hjelpe og oppmuntre mennesker av alle folkeslag? Vil ikke et grundig studium av Guds Ord hjelpe folk til å bli ’vise og forstandige’? Hver uke i løpet av året ledet Jehovas vitner 1 257 904 gratis hjemmebibelstudier i interesserte menneskers hjem. Prøver medlemmene av det religionssamfunn du er tilsluttet, å hjelpe folk på denne måten? Det er ikke bare slik at Jehovas vitner forkynner fra hus til hus og underviser i hjemmene, men de leverer også hjelpemidler til studium av Bibelen overalt hvor det er mulig. Selv om den de snakker med, ikke har tid til å studere når et av Jehovas vitner kommer på besøk, kan vedkommende på den måten lese om det «gode budskap» når det passer ham best. I løpet av året leverte Jehovas vitner 18 168 032 innbundne bøker og bibler, 10 590 176 brosjyrer og 218 898 563 eksemplarer av Vakttårnet og Våkn opp!, foruten at de tegnet 2 702 972 nye abonnementer på disse bladene.
51 For at du skal få et bedre innblikk i hva Jehovas vitner har utrettet i sin tjeneste, og hvor de har utført den, gjengir vi her en oversikt over Jehovas vitners verdensrapport for tjenesteåret 1971. Se sidene 138—141.
52. Hva er det som tilskynder Jehovas vitner til å forkynne, og hvilke velsignelser har de derfor oppnådd?
52 Jehovas vitner er ikke mange i antall sammenlignet med verdens befolkning, men de elsker Jehova Gud og hans Ord, Bibelen. De vet at det forholder seg slik som Jakob skrev i kapittel 4, vers 4: «Vet I ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den altså som vil være verdens venn, han blir Guds fiende.» Tenk på det! Er det ikke slik at alle verdens nasjoner er i vanskeligheter? Kan du ikke se at nesten hvert eneste menneskes hånd er løftet mot hans neste, til og med innen kristenheten? Det er tydelig at de ikke legger Guds ånd for dagen. Er du annerledes enn dem? Elsker du virkelig Gud, og ’elsker du din neste som deg selv’? Hvis det er det du ønsker å gjøre, må du som Bibelen sier, ’være Gud undergitt, men stå djevelen imot, og han skal fly fra deg. Hold deg nær til Gud, og han skal holde seg nær til deg’. (Jak. 4: 7, 8) Hvis du gjør det, vil du nyte godt av det kjærlige tilsyn Jehova sørger for at hele «Guds hjord» får.
[Oversikt på sidene 138 til 141]
JEHOVAS VITNERS VERDENSRAPPORT FOR TJENESTEÅRET 1971
(Se årgangen)