I hvilken utstrekning bør vi vise godhet?

GODHET er en egenskap vi setter pris på hos andre. Det er spesielt tilfelle når det blir vist godhet mot oss. Også når vi handler galt, håper vi at vi skal bli vist godhet.

Jehova Gud tillegger egenskapen godhet stor betydning. «Hans kjærlige godhet varer til ubestemt tid,» sier Bibelen gang på gang. (Sl. 136, NW) Guds Sønn, Jesus Kristus, kjente Gud bedre enn noen annen, og han oppfordret sine disipler til å etterligne Gud, som «er god mot de utakknemlige og onde». — Luk. 6: 35.

Det er derfor passende at et av de grunnleggende krav Gud stiller til dem som ønsker å oppnå hans gunst, er at de skal vise godhet. Han sier til den som hevder at han tjener ham: «Han har fortalt deg, o jordiske menneske, hva som er godt. Og hva annet krever Jehova av deg enn at du skal gjøre rett og elske godhet og vandre beskjedent med din Gud?» — Mika 6: 8, NW.

Når en har med mennesker å gjøre, kan det oppstå situasjoner da det kan være vanskelig å vise godhet. Dette er spesielt tilfelle når vi står overfor våre fiender. Men Jesus sa: «Elsk eders fiender, velsign dem som forbanner eder, gjør vel imot dem som hater eder, og be for dem som forfølger eder, for at I kan bli eders himmelske Faders barn.» — Matt. 5: 44, 45.

Å elske våre fiender og vise dem godhet er kanskje det aller vanskeligste av det som kreves av oss som kristne. Og vi må ikke bare føle det som en plikt, men det må komme fra hjertet. «Om da din fiende hungrer, så gi ham å ete,» og «når din fiende faller, må du ikke glede deg, og når han snubler, må ikke ditt hjerte fryde seg» — dette er noen av de prinsipper en kristen må følge på en helhjertet måte. — Rom. 12: 20; Ordspr. 24: 17.

Det betyr ikke at en kristen ikke kan irettesette en annen, at han ikke kan snakke med ham om en feil eller noe galt han har gjort. Han kan til og med ’tale ham strengt til rette’ for å overbevise ham om at han har handlet galt, og for å hjelpe ham til å unngå følgene av å fortsette å følge en gal handlemåte. — Tit. 1: 13.

Vi har Jesu Kristi eksempel. Han talte rett ut til sine fiender. Men han viste aldri mangel på godhet når han hadde med dem å gjøre, og han truet ikke med å straffe dem personlig på grunn av at de angrep ham. Han dømte ikke enkeltindivider og uttalte ikke selv noen dom over dem da han var på jorden. Han kunngjorde bare sin Fars dommer. — Joh. 5: 30.

Når han talte til sine bitreste fiender, de skriftlærde og fariseerne, avslørte han for eksempel hvordan de var, for Gud åpenbarte for ham hvilken hjertetilstand de hadde. Han advarte dem om Guds dom, som kommer til uttrykk i Bibelen. I stedet for å si: ’Jeg er Guds Sønn, og jeg skal sørge for at dere havner i Gehenna’ advarte han dem ved å stille dem et spørsmål: «Hvorledes kan I unnfly helvetes [Gehennas, NW] dom?» (Matt. 23: 33) De kunne bare gjøre det som enkeltindivider, ved å forlate den katastrofale kurs de hadde slått inn på.

Jødene og de romerske soldater viste Jesus den aller største mangel på godhet — han ble behandlet langt verre enn en slave — men ’han skjelte ikke igjen når han ble utskjelt, og truet ikke når han led’. (1 Pet. 2: 23; Matt. 27: 27—31) Disippelen Stefanus, den første kristne martyr, fulgte dette eksemplet, for da han ble steinet til døde av jødene, ba han: «Herre, tilregn dem ikke denne synd!» — Ap. gj. 7: 60.

De som hevder at de er kristne, bør sørge for at de ikke viser mindre godhet og gavmildhet enn mennesker som ikke hevder at de er tjenere for Gud. Det finnes mennesker i verden som handler i samsvar med den godhet som er en del av den menneskelige natur fordi menneskene er skapt av Gud. På grunn av menneskenes ufullkommenhet kommer imidlertid denne egenskapen ikke alltid så tydelig til uttrykk. De kristne må derfor gjøre seg virkelige anstrengelser, slik at de ikke kommer til kort med hensyn til å legge denne viktige egenskapen for dagen.

På apostlenes tid gjorde for eksempel innbyggerne på øya Malta mange som hevdet at de tjente Gud, til skamme. Disse menneskene på Malta, den fornemste mannen blant dem innbefattet, tok imot Paulus og de andre skibbrudne, i alt 276 personer, og viste dem «ikke liten menneskekjærlighet» eller godhet. De tok seg av disse skibbrudne i hele tre måneder. Og Lukas, som var én av dem, forteller at da de fikk tak i en annen båt, viste disse vennlige øyboerne ’dem også stor ære, og da de fór derfra, førte de om bord i skipet det de kunne ha bruk for’. — Ap. gj. 28: 1, 2, 10, 11; 27: 37.

Ved den godhet disse menneskene viste, fordømte de i virkeligheten innbyggerne i Israels byer, som hørte Guds Sønn og så hans mirakler, men likevel viste ham den største mangel på godhet.

I dag kan vi også se eksempler på og lese om mennesker som viser en usedvanlig godhet, i motsetning til enkelte som hevder at de tjener Gud. Gud legger uten tvil merke til mennesker som viser en slik godhet, hvis den virkelig kommer fra hjertet, og han vil helt sikkert gi disse menneskene anledning til å lære mer om ham og hans opphøyde egenskaper. Jehovas vitner vil vise godhet og med glede hjelpe alle slike mennesker hvis hjerte Gud åpner, slik at de får et ønske om å lære ham å kjenne.

Er det noen anledning da det ikke er passende å vise godhet? Vil det å unnlate å vise godhet noen gang føre til det som er godt? Nei. ’Men,’ spør kanskje noen, ’hvordan skal vi forholde oss når vi har å gjøre med mennesker som handler i strid med Guds rettferdige prinsipper, eller som tydelig legger en opprørsk ånd for dagen og ikke angrer? Bør vi være gode mot slike mennesker?’

De som begår en feil, vil bli hjulpet i langt høyere grad hvis de blir vist godhet, enn hvis de blir behandlet på en uvennlig måte, noe som i virkeligheten er en form for grusomhet. Hvorfor skulle noen av oss, som til alle tider ønsker å bli vist godhet, og som har behov for å bli vist godhet, dømme vår neste uverdig til å bli vist godhet og behandlet på en høflig måte? Han har store nok byrder på sine skuldrer uten at vi i tillegg til det skulle vise ham mangel på godhet.

Og selv om en person er opprørsk og har overtrådt Guds lov, er det ingen av oss som kan si at han aldri vil angre. Bare Gud kan avgjøre om han har begått en utilgivelig synd. (Matt. 12: 32) Overtrederes ønske om å angre vil dessuten bli enda mindre hvis de blir vist mangel på godhet. — Rom. 2: 4.

Da noen opprørske individer hadde skapt splittelse i en menighet, gikk ikke Paulus fram på en hard måte, men han skrev: «Jeg selv, Paulus, bønnfaller dere nå ved Kristi mildhet og godhet.» (2 Kor. 10: 1, NW) Det greske ordet som her er oversatt med «godhet», innebærer tanken om rettferdighet, måtehold, vennlighet og rimelighet. Denne egenskapen blir knyttet til mildhet. Det er behagelig å være sammen med en som vi vet vil behandle oss på en rettferdig og rimelig måte. Det er mye lettere å følge de råd han gir.

Alle som bestreber seg på å være trofaste vitner for Jehova, bør derfor etterligne Gud og framelske denne Guds ånds frukt, som bringer oss selv lykke og gjør det lettere for andre som ønsker å tjene Gud. — Gal. 5: 22.