Titus utfører en vanskelig oppgave

«JEG hilser Titus, min egen [ekte, EN] sønn i den tro vi har felles.» Disse ordene må ha varmet Titus om hjertet da han begynte å lese et brev han hadde fått av apostelen Paulus. Han var blitt igjen på Kreta for å tjene som reisende tilsynsmann og besøke de forskjellige menighetene. Titus hadde vist seg å være «ekte» og var dermed kvalifisert for det ansvar han var blitt betrodd. — Titus 1: 4.

Minst 12 år tidligere hadde Paulus tatt med seg Titus til Jerusalem. Denne «ekte», uomskårne, greske kristne mannen var helt sikkert til stede da apostlene og de eldste kom til den rette konklusjon i spørsmålet om omskjærelse. Etter at de hadde undersøkt saken nøye, besluttet de at det ikke var nødvendig for hedningekristne, slike som Titus, å omskjæres og holde alle budene i Moseloven. For en trosstyrkende opplevelse det må ha vært å være på dette historiske møtet! — Apostlenes gjerninger 15: 1—29; Galaterne 2: 1—3.

Likevel var det noen i menighetene på Kreta som fortsatte å ’holde seg til omskjærelsen’ (NW). De var ikke enige med det styrende råd i Jerusalem. Istedenfor å holde slike meninger for seg selv lærte disse, ’som ikke ville underordne seg’, at en måtte omskjæres for å bli frelst. Noe som var enda verre, var at disse som ’fór med tomt snakk’, holdt seg til «jødiske myter» og bud som ikke fantes i Moseloven. Disse som ’førte folk vill’, ødela troen til «hele familier». Menighetene på Kreta stod i fare for å bli delt. — Titus 1: 10, 11, 14.

En annen trusel var det beryktede, dårlige miljø som de kristne på Kreta hadde kommet fra. En kretisk profet innrømmet: «Kreterne har alltid vært løgnere, arge villdyr, grådige og late!» Som denne uttalelsen viste, var kreterne lik villdyr som skader og dreper; de fant glede i å ødelegge andres rykte ved å komme med løgnaktig sladder. Slike dårlige trekk hadde trengt inn i de kristne menighetene på Kreta. — Titus 1: 12; 3: 2.

Paulus forklarer tydelig i sitt brev hvordan en skulle ta seg av disse problemene. Titus skulle dekke to viktige behov: «Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du [1] skulle bringe orden i de ting som fremdeles var ugjort. [2] Du skal innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg.» — Titus 1: 5.

Bring orden i de ugjorte tingene

Dette var en vanskelig oppgave. Titus måtte stå overfor urostiftere og stille seg på sannhetens side ved å «holde seg til det troverdige ord». Noen ville se ned på ham og utfordre hans myndighet. Men Titus hadde teokratisk støtte. Han kunne vise til et utnevnelsesbrev, hvor det stod: «Dette skal du forkynne, og med myndighet skal du tilskynde og vise til rette. La ingen se ned på deg!» — Titus 1: 9; 2: 15.

Men hva skulle han gjøre hvis det var noen som ikke brydde seg om irettesettelsen og forsøkte å få andre i menigheten til å sympatisere med seg? Han skulle vise slike mennesker barmhjertighet og ’tale dem til rette en gang og to ganger’. Hvis det ikke hjalp, skulle han ’vise dem fra seg’. Det hadde han fått beskjed om. Det betyr at de skulle utstøtes. — Titus 3: 10, 11.

På grunn av en likeglad atmosfære var det noen av de kristne på Kreta som ikke tok den veiledning de fikk, særlig alvorlig. Titus skulle «refse dem strengt». Selv de eldre mennene trengte å bli minnet om at de skulle være «edruelige, opptre verdig og viselig». — Titus 1: 13; 2: 2.

Innsett tilsynsmenn

Menighetene på Kreta trengte godt tilsyn. Skulle Titus utvelge det mest innflytelsesrike medlem og utnevne ham som «prest» i menigheten? Nei, han fikk beskjed om å innsette «eldste i hver by». Det betyr at han skulle sørge for at det ble utnevnt et eldsteråd som skulle føre tilsyn med menighetens virksomhet. — Titus 1: 5.

Paulus nevner en rekke krav som disse utnevnte tilsynsmennene skulle oppfylle. De har stort sett med oppførsel å gjøre. Det måtte først og fremst «ikke være noe å utsette på» dem. Det var ikke påkrevd at disse mennene hadde en høy utdannelse, men de skulle kjenne Guds «ord» og holde seg til det når de underviste og ’gjendrev påstandene til dem som sa imot’. Disse kravene er like viktige når en skal utnevne tilsynsmenn i dag. Som Paulus for eksempel skrev: «En tilsynsmann . . . skal være . . . gudfryktig [lojal, NW].» Han viser at han har slik lojalitet, ved at han ’holder seg til det troverdige ord’, slik det blir forklart i de publikasjonene Jehovas kristne organisasjon i dag utgir. — Titus 1: 6—9.

Det var også andre viktige ting Titus trengte å «innprente». (Titus 3: 8) Vi kan dele dem inn i fire grupper — det som har med lyster, tale, gjerninger og holdning å gjøre.

Lyster

To ganger i sitt brev til Titus omtaler Paulus ’håpet om evig liv’. Vi kan trygt sette vår lit til dette håpet, for «Gud, han som ikke kan lyve» har lovt det. (Titus 1: 2; 3: 7) Det ville på den annen side være inkonsekvent og farlig å tillate «verdslige lyster» å fortrenge dette «salige håp», som innbefatter «åpenbarelsen av den store Guds og vår frelser Jesu Kristi herlighet». — Titus 2: 11—14, vers 13 fra EN.

Denne herlige åpenbarelse av Guds herlighet gjennom vår frelser, Jesus Kristus, er svært nær. I forbindelse med denne åpenbarelsen vil hele denne onde ordning og alle de som har satt det materielle og det sensuelle på førsteplassen i sitt liv, bli ødelagt. Hvor viktig er det derfor ikke at vi ’sier fra oss de verdslige lyster’, ja, rykker dem opp med roten fra vårt hjerte og ’lever i gudsfrykt i den verden som nå er’! — Titus 2: 11—14.

Vi må passe på hva vi sier

’Fare med tomt snakk’, «løgnere», ’si imot’, «snakke stygt om andre» og «tåpelige stridsspørsmål» — disse uttrykkene viser at tungen ble misbrukt på øya Kreta. Det var også nødvendig for Titus å advare de eldre kvinnene mot å «fare med sladder». Den samme veiledningen trengs i dag. — Titus 1: 10, 12; 2: 3, 9; 3: 2, 9.

Det var for eksempel en eldre søster i en menighet som var flink til å gå på feltet. Likevel hadde hun lett for å snakke stygt om sine voksne, innviede barn og sin vantro ektemann. Det ble nødvendig at en av de eldste holdt en tale til menigheten om dette, uten at hennes navn ble nevnt. Har vi i det hele tatt rett til å snakke nedsettende om noen? Paulus’ inspirerte brev til Titus svarer: «De må ikke snakke stygt om andre [noen, EN].» De kristne må isteden konsentrere seg om å føre en tale som er «sunn og uangripelig». — Titus 3: 2; 2: 8.

Gjerninger som behager Gud

«De sier om seg selv at de kjenner Gud, men med sine gjerninger fornekter de ham.» (Titus 1: 16) Denne beskrivelsen passet på urostifterne i menighetene på Kreta. Paulus understreker fire ganger at en isteden bør gjøre «gode gjerninger». (Titus 2: 7, 14; 3: 8, 14) Paulus var et eksempel når det gjaldt å gjøre den beste gjerning, og han snakket om «den forkynnelse som ble meg betrodd». (Titus 1: 3, EN) Jesus betrodde alle sine etterfølgere dette viktige arbeidet, så det burde stå høyt oppe på listen over de «gode gjerninger» vi regelmessig utfører. — Matteus 28: 19, 20.

Andre «gode gjerninger» skulle være fedrenes bestrebelser på å oppdra ’troende barn’. Hustruene skulle «være gode husmødre og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet». Selv om de som har verdslig arbeid, ikke er slaver, bør de likevel anvende prinsippet i Titus 2: 9, 10 ved at de respektfullt adlyder sine arbeidsgivere. De kristne må også «underordne seg under styremaktene og myndighetene . . . og være villige til å gjøre alt som er godt». — Titus 1: 6; 2: 5; 3: 1.

Fortsett å ha en rett holdning

De kristne på Kreta måtte fortsette å ha den rette holdning til verdslige syndere og ikke snakke nedsettende om dem, men «vise tålsomhet mot alle mennesker». Vi må gjøre det samme i dag, ellers vil vi ikke lykkes i å hjelpe dem til å ta imot budskapet om Riket. Og i likhet med oldtidens kretere trenger vi å passe på hvem vi omgås. Hvordan kan vi ellers adlyde befalingen om å «si fra oss ugudeligheten og de verdslige lyster og leve i . . . gudsfrykt i den verden som nå er»? — Titus 3: 2; 2: 12.

«For vi var selv engang uforstandige og ulydige, vi var kommet på avveier,» sa apostelen Paulus. Var Jehova nødt til å frelse oss fra denne syndige tilstand? Nei, det var «ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig» at han frelste oss. Ved at de kristne viser tro på Kristi utgytte blod, får de tilgivelse for de syndene de har begått, og får det vidunderlige håp om «det evige liv». Det er i høyeste grad ’ufortjent godhet’ (NW) og en mektig grunn til å unngå gale lyster og ønsker, til å føre en sunn tale, gjøre gode gjerninger og ha en barmhjertig holdning til vår neste. — Titus 3: 3—7.

Hvor takknemlig må ikke Titus ha vært for denne kjærlige hjelpen han fikk i forbindelse med sin vanskelige oppgave! Han leste uten tvil Paulus’ brev om og om igjen og siterte ofte fra det når han underviste og gav veiledning. Millioner av mennesker i dag gjør på lignende måte bruk av dette inspirerte brevet til stort gagn for seg selv og andre. Det har virkelig et godt og gagnlig innhold.