En Gud som viser kjærlig godhet
«Pris [Jehova], for han er god, hans miskunnhet [kjærlige godhet, NW] varer evinnelig.» — Sl. 107: 1.
1, 2. Hvordan betrakter noen Gud, men hva skrev David om ham?
HVILKEN oppfatning har du av Gud? Betrakter du ham som en Gud som er vennlig og god, men som ikke bryr seg om menneskenes anliggender og problemer? Eller betrakter du ham som en stridsmann når det gjelder verdens anliggender, en stridsmann som velsigner nasjonenes blodsutgytelse og kriger såfremt det er en «rettferdig» grunn til å føre krig, eller betrakter du ham som en Gud som i en eller annen uforklarlig hensikt tar livet til en av dine kjære?
2 Dette ligner ikke den Gud som salmisten David sa følgende om: «[Jehova] er god og rettvis; derfor lærer han syndere veien. Han leder de saktmodige i det som rett er, og lærer de saktmodige sin vei. Alle [Jehovas] stier er miskunnhet [kjærlig godhet, NW] og trofasthet imot dem som holder hans pakt og hans vitnesbyrd.» — Sl. 25: 8—10.
3, 4. Hvilken innstilling bør vi ha til Skaperen, og hvorfor?
3 David hadde måttet flykte for livet for å unnslippe sine egne landsmenn, men han ga ikke Gud skylden for sine vanskeligheter. Han ba til Gud og sa: «[Jehova], la meg kjenne dine veier, lær meg dine stier! Led meg fram i din trofasthet og lær meg! for du er min frelses Gud, på deg bier jeg hele dagen. [Jehova], kom din barmhjertighet i hu og din miskunnhets [kjærlige godhets, NW] gjerninger! for de er fra evighet.» — Sl. 25: 4—6.
4 Mange mennesker, som ikke har hatt det så vanskelig som David, har gitt Skaperen skylden for sine vanskeligheter. De kan ikke forstå hvorfor han ikke personlig griper inn i deres tilfelle, og de har lett for å gi Gud skylden for alle sine vanskeligheter, uansett hva grunnen til dem kan være. Vi gjør imidlertid vel i å tenke over hva Jehovas Ord har å si angående dette. Er Jehova en Gud som viser godhet og kjærlighet, slik David sa, eller er han en ukjærlig og blodtørstig Gud, slik noen av kristenhetens prester har hevdet?
5. Hvilken veiledning fra Jehovas Ord fulgte David?
5 David ble falskelig anklaget og forfulgt av kong Saul, som Jehova hadde utnevnt til leder for sitt folk. David ble ikke bitter på grunn av Sauls handlemåte, og han ordnet ikke selv opp i saken ved å legge hånd på «[Jehovas] salvede». Han husket følgende, som sto skrevet i den lov Jehova hadde gitt israelittene: «Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte, men du skal irettesette din neste, for at du ikke skal få synd på deg for hans skyld. Du skal ikke hevne deg og ikke gjemme på vrede mot ditt folks barn, men du skal elske din neste som deg selv; jeg er [Jehova].» — 3 Mos. 19: 17, 18.
6. a) Hva var de kriger israelittene førte, et forbilde på, men hvilken slutning bør vi ikke av den grunn trekke? b) Hvordan gjorde Jehova vel imot David?
6 Senere tok David ledelsen i den kamp israelittene førte mot kana’anittene for å drive dem ut av det land som var blitt lovt israelittenes forfader Abraham. Denne kampen var et profetisk forbilde som skulle vise hvordan Jehova i vår tid vil kjempe for å rense jorden for dem som gjør opprør mot hans overherredømme, og gi den til dem som elsker og tjener ham, «dem som holder hans pakt og hans vitnesbyrd». Det finnes ikke noe i Bibelen som støtter den tanke at Jehova i vår tid kjemper for noen av denne verdens nasjoner. Esaias forutsa at Guds folk skulle smi sine sverd om til hakker og ikke mer lære å føre krig. David fikk ikke den ære å bygge et tempel for tilbedelsen av Jehova, for han hadde vært en stridsmann. Han hadde imidlertid handlet i samsvar med det som var Jehovas vilje på hans tid, og derfor lovte Jehova ham at han skulle grunnfeste kongedømmet i hans ætt. (Ap. gj. 13: 36) Angående dette sa Esaias profetisk: «Bøy deres øre og kom til meg. Hør, og deres sjel skal fortsette å leve, og jeg vil beredvillig slutte en pakt av ubegrenset varighet med dere angående den kjærlige godhet som ble vist David, og som er trofast.» Det er ikke så underlig at David sa: «Jeg setter min lit til din miskunnhet [kjærlige godhet, NW]; mitt hjerte skal fryde seg i din frelse; jeg vil lovsynge [Jehova], for han har gjort vel imot meg.» — Es. 55: 3, NW; Sl. 13: 6.
7. Hvordan knyttet Paulus Guds kjærlige godhet overfor David sammen med begivenheter som fant sted på Jesu tid?
7 Apostelen Paulus knyttet pakten med David sammen med de begivenheter som fant sted på Jesu tid, og sa: «Og vi forkynner eder evangeliet om det løfte som ble gitt til fedrene, at dette har Gud oppfylt for oss, deres barn, idet han oppreiste Jesus, således som det også er skrevet i den annen salme: Du er min Sønn; jeg har født deg i dag. Og det at han oppreiste ham fra de døde, bestemt til ikke mer å vende tilbake til forgjengeligheten, det har han sagt således: ’Jeg vil gi dere den kjærlige godhet som ble vist David, og som er trofast.’» Løftet til David ble således oppfylt, og Jesus ble som Davids arving og Jehovas enbårne Sønn oppreist fra de døde for til fastsatt tid å bli Konge i Jehovas nye tingenes ordning. — Ap. gj. 13: 32—34, vers 34 fra NW.
8. Nevn noen av de ting som viser at Jehova er en Gud som legger kjærlig godhet for dagen.
8 Helt fra begynnelsen av har Jehova lagt godhet og kjærlighet for dagen overfor menneskene. Det var Jehovas hensikt at rettferdige mennesker skulle få leve på en paradisisk jord, og denne hensikt kunne ikke slå feil. Da Jehova skapte et vakkert hjem for menneskene på jorden, tilveiebrakte han ikke bare de aller nødvendigste ting, men han sørget for at det var fullt opp av frukttrær, blomster og busker, som de kunne glede seg over. Midt i hagen plantet han livets tre, og han så fram til den tid da det første menneskepar ville ha bevist sin trofasthet og utvidet paradisets grenser til jordens ender. Til og med etter at den første mann og kvinne hadde gjort opprør og dommen var blitt avsagt over dem, viste Jehova sin kjærlige godhet da han i en profeti forutsa at de som satte sin lit til ham, skulle bli gjenløst en gang i framtiden.
9. Hva var David klar over at det var behov for, og hvordan ble dette tilveiebrakt?
9 Hvordan skulle så de paradisiske forhold bli gjenopprettet? Jehova hadde lovt Abraham: «I din ætt skal alle jordens folk velsignes.» Denne Abrahams ætt skulle vise seg å bli en velsignelse ved å tilveiebringe gjenløsningen. David ga uttrykk for at det var behov for en slik gjenløsning, da han sa: «Kom ikke min ungdoms synder og mine misgjerninger i hu! Kom meg i hu etter din miskunnhet for din godhets skyld, [Jehova]! For ditt navns skyld, [Jehova], forlat meg min misgjerning! for den er stor.» (1 Mos. 22: 18; Sl. 25: 7, 11) David forsto at noe mer enn dyreoffer måtte til for at det kunne bli gjort soning, og han stolte på at Jehova i sin kjærlige godhet ville tilveiebringe det som var nødvendig. Jehovas pakt med David var et annet ledd i gjennomføringen av Jehovas hensikt. (2 Sam. 7: 16) Hvordan det? Jo, Paulus sa angående Jesus: «Fra alt det som I ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror.» Hvilke utsikter har ikke alle jordens folk til å bli velsignet, takket være Jehovas ufortjente godhet! De kunne til og med få tilgivelse for slike synder og misgjerninger som David nevnte! — Ap. gj. 13: 38, 39.
10. Hvordan har menneskene i sin alminnelighet reagert på Jehovas godhet, og hva viser dette?
10 Helt fram til vår tid har det store flertall av menneskene likevel ikke tatt imot den godhet som Jehova og hans Sønn har vist, og de har ikke etterlignet dem hva det å vise godhet angår. Overalt i verden blir det lagt for dagen hat som skyldes nasjonalisme, fordommer som skyldes religiøse motsetninger, og fiendskap som skyldes rasehat. I Guds øyne vandrer de som følger en slik handlemåte, i mørket, og mørket har blindet deres øyne. (1 Joh. 2: 9—11) Når en legger godhet for dagen, vandrer en med Jehova, en vandrer i lyset. Dette lyset fra Guds Ord åpenbarer dessuten den store forskjell det er mellom Guds barn og dem som følger Satans handlemåte og legger for dagen fiendskap og hat og forårsaker splittelse. «På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes; hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror. For dette er det budskap som I hørte fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre, ikke som Kain, som var av den onde og slo sin bror i hjel.» — 1 Joh. 3: 10—12.
11. a) Hvilken lignelse fortalte Jesus for å vise hva det vil si å vise godhet? b) Hvordan la han samme upartiskhet for dagen som sin Far?
11 Det å legge en slik kjærlighet for dagen overfor sin bror betyr ikke bare å legge kjærlighet for dagen overfor sin egen familie eller overfor mennesker som tilhører samme rase som en selv. Jesus sa: «Min mor og mine brødre er disse som hører Guds ord og gjør etter det.» (Luk. 8: 21) Han satte ikke opp noe skille på grunnlag av blodets bånd og menneskerasene. Han visste at hans Far hadde lagt ufortjent godhet for dagen overfor alle slags mennesker, og at han er upartisk overfor alle. Han dannet alle mennesker av ett blod, og han har gitt alle det samme håp om å oppnå evig liv gjennom hans Sønn og under hans rikes styre. En lovkyndig som kjente Jehovas påbud om at en skal elske sin neste som seg selv, spurte Jesus: «Hvem er da min neste?» Jesus svarte på dette spørsmålet ved å fortelle om en mann som gikk ned fra Jerusalem til Jeriko, og som på veien falt blant røvere som slo ham og lot ham bli liggende halvdød. En prest og en levitt kom forbi og så ham, men lot ham bli liggende. Til slutt kom det forbi en samaritan som tok seg av ham. Jesus spurte: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som den manns neste som var falt iblant røverne?» Det var naturligvis den mann som handlet barmhjertig. Jesus roste denne handlemåten og sa til den lovkyndige: «Gå du bort og gjør likeså!» — Luk. 10: 29—37.
12. a) Hva har Gud ikke skylden for? b) Hvordan viser Bibelen dette?
12 Til tross for at mange mennesker ikke bare går forbi sin neste og unnlater å hjelpe ham når det er behov for det, men til og med handler opprørsk overfor sin Skaper, har Jehova fortsatt å legge tålmodighet og godhet for dagen overfor menneskene. (Sl. 107: 11—13) Det er ikke Gud som har skylden for at tusenvis av både unge og gamle mennesker plutselig dør på grunn av ulykker, kriger eller sykdommer. Han er tvert imot den som har åpnet veien til evig liv for dem som ønsker det. Både han og hans Sønn legger for dagen ufortjent godhet. — Pred. 9: 11; Heb. 2: 14.
13. a) Hvilken tilstand hadde Israel kommet i ifølge Hoseas? b) Hva slags Gud skulle Jehova vise seg som hvis folket omvendte seg?
13 Det at Jehova i århundrer har lagt godhet for dagen overfor menneskene, betyr imidlertid ikke at han overser eller vil tilgi alle slags ugjerninger. Han ga israelittene følgende beskrivelse av seg selv: «[Jehova, Jehova] er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunnhet [kjærlig godhet, NW] og sannhet; han bevarer miskunnhet [kjærlig godhet, NW] imot tusen ledd, han forlater misgjerning og overtredelse og synd; men han lar ikke den skyldige ustraffet, han hjemsøker fedres misgjerning på barn og på barnebarn, på dem i tredje og på dem i fjerde ledd.» (2 Mos. 34: 6, 7) Israelittene gjorde seg i tidens løp fortjent til å bli straffet. Hoseas sier om dette folket at deres kjærlige godhet var «som en morgensky, lik duggen som tidlig går bort». De hadde brutt den pakt de hadde inngått med Jehova. De la ikke kjærlig godhet for dagen slik Gud gjorde, og Gilead ble «en by med ugjerningsmenn, full av blodspor. Og lik en røverskare som lurer på folk, er hele presteflokken; de myrder på veien til Sikem; ja, skammelige ting har de gjort». Israel var blitt urent. Når det var slike forhold i landet, kunne en med rette si at den kjærlige godhet som hadde vært der, hadde forsvunnet som duggen tidlig på morgenen. Det var med god grunn Hoseas sa: «Kom, la oss vende om til [Jehova]! For det er han som har sønderrevet, men han vil også lege oss; han slo, men han vil også forbinde oss.» Jehova ønsket kjærlighet i stedet for slaktoffer, og han la større vekt på betydningen av gudskunnskap enn på brennoffer. (Hos. 6: 1—10) Hvis folket ville angre og omvende seg, da skulle Jehova vise seg som en Gud som var ’langmodig og rik på kjærlig godhet, men som ikke lar den skyldige ustraffet’.
14. Hvilken tilstand var Israel i på apostlenes tid, og hvilken mulighet åpnet Jehova nå for hedningene?
14 Apostelen Paulus omtalte flere hundre år senere Jehova som en Gud som la godhet for dagen, men som også kunne være streng når det var nødvendig. Han siterte Jehovas ord til Esaias: «Hele dagen rakte jeg mine hender ut til et ulydig og gjenstridig folk.» Elias hadde til og med trådt fram for Gud mot Israel og sagt: «Herre! dine profeter drepte de, dine alter rev de ned, og jeg ble alene tilbake, og de står meg etter livet.» Men Jehova forkastet ikke sitt folk. Han visste at det foruten Elias var 7000 trofaste menn i Israel. Selv om folket ofte snublet, mistet de ikke fullstendig Jehovas gunst, og i likhet med de 7000 trofaste menn som nektet å bøye kne for Ba’al på Elias’ tid, var det også en levning av Israel som var trofast på Jesu tid. Paulus skrev: «Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake etter nådens utvelgelse [ifølge en utvelgelse som skyldes ufortjent godhet, NW].» De fleste israelitter sov imidlertid åndelig talt, de lukket sine øyne og vendte det døve øre til Jehovas ord og ville ikke benytte seg av den enestående anledning Jehova i sin ufortjente godhet ga dem. Deres urette handlemåte gjorde det mulig for hedningene, mennesker fra folkeslagene, å komme inn i den nye pakt, som Jesus hadde innstiftet. Jødene var nå ikke lenger et utvalgt folk framfor alle andre folk, men gjerdets skillevegg var blitt revet ned, og det var nå blitt mulig for andre å få del i Jehovas gunst som hans paktsfolk. — Rom. 10: 21—11: 11; 1 Pet. 2: 10.
15. Hvordan beskriver Paulus Jehovas handlemåte, og hvilken advarsel ble det gitt?
15 Paulus beskriver dette ved å sammenligne Jehovas paktsfolk med greinene på et oljetre. Ettersom israelittene som folk betraktet ikke bar frukt, ble de i åndelig forstand døde greiner brutt av, og nye greiner fra et vilt oljetre, det vil si troende mennesker fra folkeslagene, ble innpodet, slik at de kunne få del i Jehovas rikdom og velsignelse. Paulus gjør oppmerksom på at de som ble innpodet, ikke ble det på grunn av at de hadde gjort spesielle gjerninger, men at det var på grunn av den vantro som var blitt lagt for dagen av dem som muligheten først var blitt åpnet for. Han sier til dem: «For sparte Gud ikke de naturlige greiner, da vil han heller ikke spare deg. Så se da Guds godhet og strenghet: Strenghet er over dem som er falt, men over deg er Guds godhet, såfremt du holder deg til hans godhet, ellers skal også du bli avhogd.» (Rom. 11: 21, 22) Det krever både tro og lydighet å holde seg til Jehovas godhet. Det er ikke spørsmål om hvilken nasjonalitet eller rase en tilhører. Paulus sa det slik: «Det er jo ingen forskjell på jøde og greker; de har alle den samme Herre, som er rik nok for alle som påkaller ham; for hver den som påkaller Herrens [Jehovas, NW] navn, skal bli frelst.» — Rom. 10: 12, 13; 2: 7—11.
16. Hvordan ble det mulig for menneskene å oppnå evig liv?
16 Jehova har i sin ufortjente godhet åpnet veien til evig liv for oss, idet han oppfylte rettferdighetens krav ved gjennom sin Sønn å tilveiebringe en løsepenge, slik at vi kan bli befridd fra den fordømmelse og død som vi har arvet fra Adam. Paulus påpekte dette i Titus 3: 4—7: «Da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke for rettferdige gjerningers skyld som vi hadde gjort, men etter sin miskunn, ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved den Hellige Ånd, som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde [ufortjente godhet, NW], etter håpet skulle bli arvinger til det evige liv.» Jehova er i sannhet en Gud som viser kjærlig godhet. Det er ikke for våre rettferdige gjerningers skyld at vi får evig liv, men det er fordi Jehova har vist oss ufortjent godhet ved å sørge for en løsepenge, en løsepenge som Jesus tilveiebrakte ved å ofre sitt liv som menneske. «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet — en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far — full av nåde [ufortjent godhet, NW] og sannhet. For av hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde [ufortjent godhet på ufortjent godhet, NW].» Ved dette gjenspeilte Jesus sin Fars gode egenskaper. — Joh. 1: 14, 16.
17. Hvordan kom den ufortjente godhet til å herske som konge?
17 Det er således tydelig at det ikke skyldes menneskenes gjerninger at de har håp om å oppnå evig liv, for alle har syndet. Likevel har Gud gitt løfte om en rettferdiggjørelse ved troen på Kristi Jesu gjenløsningsoffer, som ble tilveiebrakt ved Guds ufortjente godhet. (Rom. 3: 23, 24) Like til Kristi tid minnet Guds lov israelittene om deres ufullkommenhet og synd, men Jesu gjenløsning gjorde det mulig for dem å høste gagn av Guds ufortjente godhet. Helt inntil da hadde synden hersket som konge sammen med døden, men nå gjorde Jehova det mulig for ’den ufortjente godhet å herske som konge ved rettferdigheten med det evige liv for øye’. (Rom. 5: 21, NW) Jesus hadde, som en oppfyllelse av Guds pakt «angående den kjærlige godhet som ble vist David», kommet som leder og anfører for folkeslagene. — Es. 55: 3, 4, NW.
18. Hvordan har noen aktet Guds ufortjente godhet for intet?
18 I vår tid er de kristne ikke underlagt den mosaiske lovpakten, men ettersom de er tatt inn i den nye pakt, blir de ledet av Guds ånd. (Rom. 6: 14) Likevel kan en ikke i Guds øyne bli rettferdiggjort gjennom gjerninger. Apostelen Paulus understreket dette sterkt og viste at en ikke ved egne anstrengelser kan oppnå liv: «Jeg akter ikke Guds nåde [ufortjente godhet, NW] for intet; for er rettferdighet å få ved loven, da er altså Kristus død forgjeves.» (Gal. 2: 21) Paulus sa videre: «I er skilt fra Kristus, I som vil rettferdiggjøres ved loven; I er falt ut av nåden [har falt bort fra hans ufortjente godhet, NW].» — Gal. 5: 4; Rom. 11: 5, 6.
19. Hvilket privilegium har Jehova gitt de kristne i vår tid?
19 Selv om det ikke er på grunnlag av våre gjerninger, men på grunnlag av Kristi offer at vi har fått håpet om å oppnå evig liv, enten i himmelen eller på jorden, betyr ikke det at Jehova ikke har gitt oss en tjeneste å utføre. Paulus minnet galaterne om dette da han sa: «Han som . . . kalte meg ved sin nåde [ufortjente godhet, NW], [og] etter sin vilje åpenbarte sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne evangeliet om ham blant hedningene.» (Gal. 1: 15, 16) I vår tid kan de kristne ta del i tjenesten og vise at de verdsetter Jehovas ufortjente godhet, ved å ta imot dette kallet og forkynne det gode budskap. Som Guds barn bør vi overfor andre mennesker gjenspeile Guds godhet, og hvilken bedre måte kan vi gjøre det på enn ved å forkynne for menneskene den sannhet som fører til evig liv? Det var dette Jesus gjorde, for i og med at han utførte sin tjeneste, viste han ufortjent godhet og delte sannheten med andre. — Joh. 1: 17, 18.
20. Hvem er godhetens kilde, og hvilken oppfordring har han kommet med?
20 Jehova er godhetens kilde. Den gamle apostelen Johannes skrev: «Hvem skulle ikke frykte, Herre [Jehova, NW], og ære ditt navn? Du alene er hellig [en som viser kjærlig godhet, NW, 1950-utgaven].» (Åpb. 15: 4) Det er fortsatt mulig for dem som har motsatt seg Guds veiledning, å bli forlikt med Gud og få det evige livs gave hvis de forandrer sin handlemåte, akkurat som det var mulig for de egensindige israelittene, som profeten Joel kom med følgende oppfordring til: «Vend om til [Jehova] eders Gud! For han er nådig og barmhjertig, langmodig og rik på miskunnhet [kjærlig godhet, NW].» — Joel 2: 13.
21. Hva forsøker Satan, men hva er det som kan føre til frelse?
21 På den annen side gjør Satan alt han kan for å motvirke Jehovas godhet, for han vet at han bare har en liten tid igjen til å forblinde folks sinn, slik at de ikke tar imot det gode budskap. (2 Kor. 4: 4) Han gjør alle mulige forsøk på å vanære Skaperen og framstille ham som en Gud som ikke er interessert i menneskenes problemer og vanskeligheter, som en Gud som tar parti i menneskenes kriger og derfor er skyld i folks lidelse og sorg. (Joh. 8: 44) Jesus visste imidlertid at før Jehova gjorde ende på Satan og hans bedrag, ville det bli gitt en advarsel, og det ville tydelig bli vist at Jehova er en Gud som viser kjærlig godhet, en Gud som vil velsigne sitt folk gjennom sitt rike under Kristus Jesus. I denne hensikt har han samlet sammen trofaste mennesker som utgjør en verdensomfattende organisasjon av vitner for ham, og som forkynner ’det gode budskap om riket’. Det å ta del i dette gudgitte arbeid nå fører til frelse. — Rom. 10: 9—11.
22. Hvordan vil det gå med dem som faller i Satans snare?
22 I løpet av den tiden som går forut for den siste del av den store trengsel, da Satans organisasjon skal bli fullstendig knust, er det mange som har anledning til å høre budskapet om Riket, og de sier i likhet med David: «[Jehova], la meg kjenne dine veier, lær meg dine stier!» (Sl. 25: 4) De lærer å kjenne Jehova som en Gud som viser ufortjent godhet overfor dem «som holder hans pakt og hans vitnesbyrd». De faller ikke lenger i den snare å vise mangel på tro, en snare Satan legger for menneskene, og de gir ikke lenger Gud skylden for alle de grusomme krigshandlinger som har funnet sted i var tid. (Jak. 4: 1, 2) Menneskene i kristenheten i sin alminnelighet legger imidlertid i likhet med fortidens Israel for dagen en slik kjærlig godhet som i vanskelige tider forsvinner som duggen tidlig på morgenen, fordi de ikke virkelig tror på Jehova, hans Ord og hans rike. Hvis ikke slike mennesker vender om til Jehova Gud og tar til seg kunnskap om ham, vil de bli tilintetgjort når Jehova renser jorden for all ondskap i Harmageddon-slaget. Som Esaias profeterte, skal de som har vært trofaste, da «gå ut og se på de døde kropper av de menn som er falt fra meg». — Es. 66: 24.
23. a) Hvordan viser Bibelen at Jehova er rettferdig? b) Hvordan er til og med Jehovas strenghet et uttrykk for godhet?
23 I sine rettferdige dommer legger Jehova således både godhet og strenghet for dagen. Han viser strenghet overfor dem som motstår hans Rikes ambassadører og deres budskap, og som ignorerer hans rettferdige hensikt, og viser godhet overfor dem som tror, og gir dem derved mulighet for å oppnå evig liv. (Luk. 20: 9—18) Jehova legger fortsatt tålmodighet for dagen, også nå i denne «endens tid», for han ønsker ikke at noen skal fortapes. (2 Pet. 3: 9) Ved sin handlemåte vil hver enkelt selv avgjøre om han skal få nyte godt av Guds godhet eller bli utsatt for hans strenghet. Jehova vil legge godhet for dagen overfor alle dem som viser tro på ham, når han fullstendig renser jorden for all ondskap. (Heb. 10: 26—29) Da skal ’ufortjent godhet herske som konge ved rettferdigheten med det evige liv for øye ved Jesus Kristus, vår Herre’. — Rom. 5: 21, NW; Sl. 107: 15.
[Bilde på side 322]
Den barmhjertige samaritan