’Velg dyktige menn som frykter Gud’
«Velg deg ut [du må lete etter The New English Bible] dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, er pålitelige og hater urett vinning! Sett dem til førere for folket.» — 2. MOSEBOK 18: 21.
1. Hvorfor er Jehovas vitner spesielt interessert i uttrykkene «tilsynsmann» og «eldste»?
«FRA Homers tid [omkring det niende århundre før Kristus] til vår tid har mange ord utdødd; mange andre er blitt dannet. Ordene episkopos [tilsynsmann] og presbyteros [eldste] har fortsatt å leve.» Denne uttalelsen av en moderne språkforsker viser hvor levedyktige de greske ordene for «tilsynsmann» og «eldste» er. I tusener av år har disse ordene vært uløselig knyttet til den organisasjonsmessige ordning Jehova har truffet for sitt folk. Hvis du er et av Jehovas vitner, vil den etterfølgende drøftelsen av hvordan disse uttrykkene fant veien til den kristne menighet, være av spesiell interesse for deg.
2, 3. Hvem måtte Moses overbevise for å kunne tjene som Guds utnevnte leder for israelittene?
2 Bibelens historiske beretninger fører oss naturligvis mye lenger tilbake i tiden enn til den greske dikteren Homers tid. I det 16. århundre før Kristus gav Jehova Moses i oppdrag å dra tilbake til Egypt og føre israelittene ut av trelldommen. Hvem skulle han henvende seg til, ettersom han hadde vært borte fra sitt folk i omkring 40 år? Gud sa: «Gå nå og kall sammen de eldste [gresk: gerousia, «eldsteråd», se den greske oversettelsen Septuaginta] i Israel . . . De kommer til å høre på det du sier. Og så skal dere, du og de eldste i Israel, gå fram for kongen i Egypt.» — 2. Mosebok 3: 16, 18.
3 Helt fra patriarkenes tid var de eldste tydeligvis høyt aktet på grunn av sin erfaring, kunnskap, visdom og gode dømmekraft. Det var disse Moses måtte overbevise, slik at de ville godta ham som den leder Gud hadde utnevnt til å utfri dem.
De eldstes kvalifikasjoner i Israel
4. Hvilket forslag kom Jetro med overfor Moses, og hva resulterte det i?
4 Da israelittene var blitt utfridd av Egypt og hadde kommet ut i ørkenen, ble det ansvar Moses hadde som folkets dommer, for overveldende. Hans svigerfar, Jetro, som var på besøk, ble klar over dette og kom med et praktisk forslag, som tydeligvis hadde Jehovas godkjennelse. Han sa: «Det er uklokt, det du gjør. Du tretter ut både deg selv og folket som er med deg. Dette er for stridt for deg; du kan ikke gjøre det alene. Hør nå på meg! Jeg vil gi deg et råd, og Gud skal være med deg. Du skal tre fram for Gud på vegne av folket . . . Velg deg ut dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, er pålitelige og hater urett vinning! . . . og la dem bære [byrden] sammen med deg.» (2. Mosebok 18: 17—23) Denne nye rettsordningen i Israel fordelte byrden på flere dyktige menn. Israels menighet hadde nå en organisert gruppe av eldste som var kvalifisert til å ta seg av forskjellige saker og skifte rett mellom folk.
5. Skulle Moses bare velge hvem som helst av de eldre mennene?
5 Hvilken kontrast utgjorde ikke dette til den nåværende verdensordning, hvor bare få mennesker virkelig verdsetter høye prinsipper — hvor bestikkelser og korrupsjon undergraver herskerne og dem de hersker over! I det gamle Israel måtte de menn som skulle tjene sammen med Moses og skifte rett blant folket, omhyggelig utvelges. Som Jetro sa: «Velg deg ut [du må lete etter, The New English Bible] dyktige menn av hele folket, menn som frykter Gud, er pålitelige og hater urett vinning! Sett dem til førere for folket.» (2. Mosebok 18: 21) Det var ikke bare et spørsmål om å velge menn som var eldre av år. Moses skulle «lete etter» dyktige, kvalifiserte, ubestikkelige menn. Hvilken enestående norm er ikke dette for dem som må ta seg av Jehovas folks interesser i dag!
Eldste som er bemyndiget av Jehova
6, 7. Hva gjorde Jehova da det skulle velges eldste i Israel?
6 En tid senere klaget israelittene over forholdene i ørkenen. Moses, som følte at den oppgaven å lede folket nå var for stor for ham, la problemet fram for Jehova Gud. Hva var hans løsning? Vi leser: «Da sa [Jehova] til Moses: La sytti av Israels eldste [gresk: presbytéron, Septuaginta] komme sammen, de som du vet er folkets eldste [presbýteroi] og tilsynsmenn. . . . Jeg vil ta av den ånd som er over deg, og gi til dem. De skal hjelpe deg å bære den byrde.» — 4. Mosebok 11: 16, 17.
7 Moses gjorde som han fikk befaling om, og vi leser videre: «Da steg [Jehova] ned i en sky og talte til ham. Han tok av den ånd som var over Moses, og gav til de sytti eldste [presbytérous]. Da ånden var kommet over dem, talte de profetiske ord.» (4. Mosebok 11: 24, 25) Dette var et tydelig bevis for at disse «eldste» var teokratisk utnevnt. Jehova hadde organisert sitt folk med tanke på å utfri dem av trelldommen, og nå brukte han ’dyktige, pålitelige menn som fryktet Gud’ til å lede folket og dele ansvaret for det med Moses.
8. Hvilken rolle spilte de eldste da israelittene bosatte seg i det lovte land?
8 Med tiden erobret israelittene det lovte land og begynte igjen å bo i byer og landsbyer, slik de hadde gjort i Egypt. Dette betydde at de eldste nå ble ansvarlige for folket i lokalsamfunnet. De handlet som en gruppe tilsynsmenn og dommere i sine respektive lokalsamfunn og håndhevet loven. De sørget for at det hersket ro og orden, og at den åndelige sunnhet ble opprettholdt. — 5. Mosebok 16: 18—20; 25: 7—9; Rut 4: 1—12.
Er grå hår tilstrekkelig?
9, 10. Hva kreves av en eldste foruten fysisk modenhet? Nevn skriftsteder som støtter dette.
9 Betyr det som er nevnt ovenfor, at alle eldre menn i Israel ble en «eldste» som fikk en juridisk eller administrativ oppgave? Ville en israelitt automatisk bli en «eldste» i den betydning når han nådde en bestemt alder? Nei, det er ikke rimelig å trekke en slik slutning. Elihu gav tydelig uttrykk for dette da han sa: «Det er ikke alderen som gir visdom, de gamle vet ikke alltid hva som er rett.» Og den vise forkynneren skrev: «Grå hår er en fager krone når de finnes på rettferdighetens vei.» (Job 32: 6, 9; Ordspråkene 16: 31, NW; Forkynneren 12: 9, 10) De hebraiske skrifter viser tydelig at når det gjaldt en «eldste», måtte alder og erfaring være forbundet med visdom og en rettferdig handlemåte.
10 Alder og erfaring er imidlertid av stor verdi. For å være kvalifisert til å få tjenesteprivilegier må en godta Guds ånds veiledning og tilegne seg forståelse av hans Ord. Det er ikke nok å kunne sitere skriftsteder. Det som er viktig for en «eldste», er å vite hvordan skriftstedene skal anvendes på en forstandig måte. — Ordspråkene 4: 7—9; Titus 1: 9.
Eldste i den kristne menighet
11, 12. a) Var det fortsatt eldste i de jødiske lokalsamfunn da Jesus Kristus var på jorden? b) Under hva slags ordning ble de eldste utnevnt i den kristne menighet?
11 På bakgrunn av det vi hittil har drøftet, er det tydelig at kvalifiserte «eldste» helt fra gammel tid av er blitt brukt til å ta ledelsen blant Jehovas folk. Men på den tid Jesus Kristus var på jorden, hadde jødene opprettet et sentralt råd av prester og eldste i Jerusalem som ble kalt Sanhedrinet eller Rådet. Det tjente som en jødisk høyesterett. (Matteus 26: 57—68) Men det er tydelig at det i tillegg til dette rådet av eldste som virket på det nasjonale plan, fantes eldsteråd som tok seg av samfunnsanliggender i byene. — Lukas 7: 3—5.
12 Med denne historiske bakgrunn i tankene er det lett å forstå at den første kristne menighet ville fortsette å gjøre bruk av den samme teokratiske ordning som Jehova hadde godkjent på Moses, tid. Under ledelse av Guds hellige ånd ville de som ble utnevnt til «eldste» i den kristne menighet, være ’dyktige, pålitelige og gudfryktige menn som hatet urett vinning’.
13. Hvorfor var det behov for aktive, dyktige menn i den kristne menighet?
13 Fra pinsedagen i år 33 e. Kr. vokste menigheten av de troende raskt. (Apostlenes gjerninger 2: 41; 4: 4) Menigheten var ikke inndelt i private, isolerte bibelstudiegrupper i likhet med den jødiske sekten esseerne. Kristendommen var ikke et privatanliggende. Den skulle gjøres offentlig kjent; den skulle forkynnes for nasjonene. (Matteus 5: 14—16; 28: 19, 20) Det var derfor behov for aktive, dyktige menn som kunne ta ledelsen i den kristne menighet. Det er logisk at dette måtte være de «eldste».
De eldstes kvalifikasjoner
14. Hvilke krav viste Peter at de eldste måtte oppfylle?
14 I det sjuende tiåret av vår tidsregning var det blitt fastsatt hvilke kvalifikasjoner de eldste som skulle ta ledelsen i den kristne menighet, måtte ha. Vi finner således en utførlig omtale av disse kvalifikasjonene i de brevene apostelen Peter og apostelen Paulus skrev. Peter skrev for eksempel:
«Og nå ber jeg de eldste blant dere, . . . Vær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil. Gjør det ikke for vinnings skyld, men med et villig sinn. Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være et eksempel for hjorden.» (1. Peter 5: 1—3)
Da Peter understreket at de eldste ikke skulle tjene «for vinnings skyld, men med et villig sinn», gjentok han den veiledning Moses hadde fått. Han skulle velge ’dyktige, gudfryktige og pålitelige menn som hatet urett vinning’. — 2. Mosebok 18: 21.
15. Hvilke krav stilte Paulus til en eldste?
15 I sitt brev til sin betrodde medarbeider Titus, som tjente på Middelhavsøya Kreta, gav Paulus ham påbud om å «bringe orden i de ting som fremdeles var ugjort» i menighetene, og å «innsette eldste [presbytérous] i hver by». Det er interessant å merke seg at det greske ordet som er gjengitt med «eldste», betyr en «moden mann som ved sin erfaring og klokskap er skikket til å lede sin familie eller sitt folk». (Episcopos y Presbyteros av professor Manuel Guerra y Gomez) Denne forståelsen ble også fremhevet i de krav som Paulus skrev om til Titus når det gjaldt de kristne som ville være kvalifisert til å tjene som tilsynsmenn. Han skrev:
«Hvor det er en mann som er fri for anklage, en hustrus mann, som har troende barn som ikke blir beskyldt for utsvevelser eller er uregjerlige. For en tilsynsmann [gresk: episkopon] må være fri for anklage som en Guds forvalter, ikke egenrådig, ikke tilbøyelig til vrede, ikke en drukkenbolt, ikke voldsom, ikke grisk etter uærlig vinning, men gjestfri, en som elsker det gode, som er sunn i sinnet, rettferdig, lojal, viser selvkontroll, holder fast på det troverdige ord hva hans undervisning angår, for at han kan være i stand til både å formane ved den lære som er sunn, og irettesette dem som sier imot.» (Titus 1: 5—9, NW)
En omhyggelig undersøkelse av disse kravene hjelper oss til å forstå at en eldste i den kristne menighet måtte nå opp til en høy norm for oppførsel og åndelighet.
16. Hvordan vet vi at de eldste også tjente som tilsynsmenn i det første århundre?
16 Det er også interessant å legge merke til hvordan Paulus bruker de greske uttrykkene presbyteros og episkopos, «eldste» og «tilsynsmann». Av dette kan vi trekke den slutning at kvalifiserte eldste utførte en tilsynsmanns plikter i menighetene. Andre skriftsteder viser at det kunne være en rekke slike eldste og tilsynsmenn i den samme menighet. — Apostlenes gjerninger 14: 23; 20: 28; Filipperne 1: 1.
17. a) Hvilke krav til en tilsynsmann gjorde Paulus rede for i et brev til Timoteus? b) Hvorfor må en eldste også være aktiv i forkynnervirksomheten?
17 Da Paulus skrev til Timoteus, kom han også inn på kravene til en tilsynsmann, men brukte litt andre uttrykk, kanskje fordi han tok andre omstendigheter i betraktning. (1. Timoteus 3: 1—7, NW) Ettersom den første kristne menighet i seg selv var en organisasjon som utførte et evangeliseringsarbeid, ble det tatt for gitt at disse eldste også nidkjært tok del i forkynnelsen av det gode budskap. Dovenskap ble ikke tolerert. — Lukas 24: 46—48; 1. Korinter 9: 16; jevnfør Matteus 25: 24—27.
Frafallet gjør seg gjeldende
18. Hvilken innvirkning hadde frafallet på tilsynsmennenes stilling?
18 Da menigheten nådde fram til det annet og det tredje århundre begynte tingene å forandre seg. Det frafallet som var forutsagt, grep om seg. (Apostlenes gjerninger 20: 29, 30; 2. Peter 2: 1) Blant de eldste i menighetene framstod det ærgjerrige menn. De begynte med urette å betrakte sin stilling som tilsynsmenn som en posisjon som kunne gi dem makt og prestisje. Noen tilsynsmenn i menighetene ble til og med «biskoper», som hersket over et bispedømme eller en gruppe kirker. I tidens løp ble disse biskopene valgt til sin stilling av lekfolk, og noen av disse var innflytelsesrike herskere. Som en katolsk historiker skrev: «Dette medførte en meget stor fare, særlig fra det øyeblikk biskopenes prestisje økte og disse stillingene ble ledsaget av betydelige inntekter og materielle fordeler . . . og derved fikk politiske menn de mest innflytelsesrike bispedømmer.»
19. Hva resulterte frafallet til slutt i?
19 Ja, den enkelte biskop ble opphøyet til en mektig monark. Dette bidrog til å skape splittelse og ufred i kristenheten, som for lenge siden hadde sluttet å utøve den sanne kristendom. Den teokratiske ordning med dyktige, ærlige og åndeligsinnete eldste og tilsynsmenn utartet til et hierarki av prester. Den frivillige tjenesten i menigheten ble forvandlet til et lønnet arbeid som krevde mange års studium av teologi, filosofi og kirkelov.
20. Hvilke spørsmål krever nå et svar?
20 Betydde dette at den sanne kristendom med den opprinnelige teokratiske ordning i hver menighet aldri ville bli gjenopprettet? Betydde det at den sunne, enkle tjeneste som de eldste eller tilsynsmennene utførte, var gått tapt for alltid? Og hva med Jesajas profeti som viste at den teokratiske organisasjon skulle ha fremgang? Den sier: «Jeg bringer deg gull istedenfor kobber og sølv istedenfor jern; jeg gir deg kobber istedenfor tre og jern istedenfor stein. Jeg lar freden rå over deg og rettferdigheten styre hos deg.» (Jesaja 60: 17) Den neste artikkelen vil besvare disse viktige spørsmålene.
Kan du besvare disse spørsmålene?
◻ Hva slags menn ble valgt til å dele det rettslige ansvar med Moses i det gamle Israel?
◻ Hva slags tjeneste utførte de «eldste» da israelittene hadde bosatt seg i det lovte land?
◻ Hvilke fremtredende egenskaper forventes det at de kristne eldste eller tilsynsmenn har?
◻ Hvilken innvirkning hadde det forutsagte frafall på eldsteordningen?
[Bilde på side 19]
De eldste i Israel tjente som dommere i byportene