Er du kvalifisert til å få ansvar i menigheten?
HVORDAN ser du på det å ha ansvar? I verden er det mange som unngår å påta seg ansvar fordi det medfører arbeid og plikter. Andre trakter ærgjerrig etter større ansvar, fordi de håper at de derved kan oppnå en fremtredende stilling, spesielle privilegier og makt og myndighet over andre.
En slik innstilling hører ikke hjemme i den kristne menighet. (Matt. 20: 25—27; 1 Pet. 5: 2, 3) Det er virkelig behov for menn som er villige til å påta seg ansvar. De må imidlertid ha en helt annen innstilling til ansvar enn den mange mennesker i verden har. Det er nok så at de bør ’trakte etter’ ansvar, men motivet for det bør være et ønske om å tjene andre — først og fremst Gud og dernest sine medmennesker, særlig dem som tilhører menigheten. De søker med rette å bringe ære til Gud og arbeider for at hans navn, ikke deres eget, skal få en fremtredende plass og bli respektert. — 1 Tim. 3: 1, NW; Gal. 6: 10; Ordspr. 8: 13.
I de kristne menigheter i det første århundre ble menn utnevnt til å inneha ansvarsfulle stillinger enten som «eldste» (gresk: pre·sby’te·roi) eller som «menighetstjenere» (di·a’ko·noi). (Tit. 1: 5; Fil. 1: 1) De eldste skulle føre tilsyn med menigheten i åndelig henseende og tjene som hyrder for Guds hjord. (Ap. gj. 20: 28) Menighetstjenerne hjalp dem, idet de tok seg av ’nødvendig arbeid’ som ikke så direkte hadde med åndelig tilsyn å gjøre. — Ap. gj. 6: 1—6, NW.
Enten disse menn tjente som eldste eller som menighetstjenere, skulle de være som Guds Sønn, som fikk det største ansvar noe menneske noen gang har hatt, men som likevel ’ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene’. (Mark. 10: 45) De bør ha den samme innstilling som en mann som, når han møter en som forsøker å finne et eller annet sted, sier: ’La meg vise deg hvordan du kommer dit’, eller som en som, når han ser en annen bære en tung bør, sier: ’La meg hjelpe deg med din bør.’ Har du en slik innstilling eller ånd?
Nødvendige bibelske kvalifikasjoner
Det er imidlertid ikke nok bare å ha et ønske om å tjene. Guds Ord framholder også visse kvalifikasjoner som de som ønsker å tjene som eldste eller menighetstjenere, må ha. La oss se litt nærmere på disse kvalifikasjonene nå, og når vi gjør det, bør du spørre deg selv om du er kvalifisert til å få et slikt ansvar i menigheten. Betrakt også disse kvalifikasjonene i deres rette sammenheng — som krav som opprinnelig ble stilt til kristne i det første århundre. Da vil du unngå enhver tilbøyelighet til å betrakte dem ut fra verdslige normer, for eksempel de normer som gjør seg gjeldende i våre dagers forretningsverden.
Visse grunnleggende krav gjelder både for eldste og for menighetstjenere. Det kreves blant annet at en eldste eller en menighetstjener er:
Fri for anklage. Han bør være «uklanderlig», det vil si, han må ikke med rette kunne anklages for noen urett handlemåte. (1 Tim. 3: 2, 8, 10; Tit. 1: 6, 7, NW) Dette betyr naturligvis ikke at han skal være helt fullkommen. Hvis det gjorde det, kunne ingen som nedstammer fra synderen Adam, bli eldste eller menighetstjenere. (Jak. 3: 2; 1 Joh. 1: 8) Men det må ikke kunne rettes noen alvorlig anklage mot ham. Og hvis det kan være tale om noen anklage, må den være basert på Bibelens normer for hva som er rett, og hva som er galt, og ikke på verdslige normer, som ofte er urette. (1 Tim. 6: 14; Kol. 1: 22) Hvis noen en gang har begått en alvorlig urett handling, må han siden ha levd slik at han har fridd seg fra den vanære han da førte over seg selv, og skapt seg et godt navn. Da vil hans utnevnelse ikke bringe skam over menigheten i Guds eller verdens øyne.
Én kvinnes mann. Hvis han er gift, må han bare ha én levende hustru og ikke være polygam, slik mange ikke-kristne menn i det første århundre var. — 1 Tim. 3: 2, 12; Tit. 1: 6.
Ikke en drukkenbolt. Han må ikke være en som drikker for mye, slik at han mister kontrollen over sine tanker og følelser. Som det framgår av kravene til menighetstjenere, må han ikke være ’tilbøyelig til megen vin’ eller være kjent for å «drikke til overmål» (LB). — 1 Tim. 3: 3, 8; Tit. 1: 7, NW; 1 Pet. 4: 3.
Ikke pengekjær, ikke grisk etter uærlig vinning. Ettersom Bibelen setter griske eller havesyke mennesker i klasse med horkarler, avgudsdyrkere og drankere, er en som er materialistisk, absolutt ikke kvalifisert til å få ansvar i menigheten. (1 Kor. 5: 11; 1 Tim. 6: 9, 10; Heb. 13: 5) De som oppfyller kravene, avskyr enhver form for «uærlig vinning». (1 Tim. 3: 3, 8; Tit. 1: 7; 1 Pet. 5: 2, NW) Ordet «uærlig» sikter ikke bare til snyteri eller bedrag eller til de såkalte «smarte» metoder som er så typiske for denne fordervede verden. Grunnbetydningen av det greske ordet som er gjengitt med ordet «uærlig», er «skjendig», og det blir også oversatt med «skammelig» (NTM) og «ussel» (norsk oversettelse av 1930, LB, UO). Og selv om det greske ordet for «vinning» kan sikte til økonomisk eller materiell vinning eller fortjeneste som er oppnådd ved handel (Jak. 4: 13), er betydningen av det på ingen måte begrenset til dette. Det sikter til enhver fortjeneste, vinning eller fordel. (Jevnfør Filippenserne 1: 21; 3: 4—8.) Hvis noen derfor ville bruke en ansvarsfull stilling i Guds menighet til enten å oppnå økonomiske fordeler eller til å oppnå makt og prestisje eller bli mer betydningsfull enn andre, er det ’skammelig vinning’ han er ute etter. Han er ikke ærlig overfor hjordens himmelske Eier, som har satt ham til å tjene uselvisk og ydmykt. — Jevnfør 1 Peter 5: 2, 3; Apostlenes gjerninger 20: 33—35; Lukas 16: 14.
En som styrer sitt eget hus vel og har lydige barn. Hverken menighetstjenere eller eldste bør være halvvoksne gutter, men bør være menn som er gamle nok til å ha barn. Hvis vedkommende er gift, bør han være respektert som en god ektemann og far, som styrer sitt hus i samsvar med Bibelens prinsipper. (1 Tim. 3: 4, 5, 12; Tit. 1: 6) Betyr det nødvendigvis at det må lykkes for ham å få hvert eneste familiemedlem til å følge guddommelige prinsipper?
Han vil naturligvis arbeide med tanke på å nå dette mål, men til tross for hans bestrebelser er det ikke sikkert at det vil lykkes. Det kan være forhold som han ikke er herre over. Hans hustru er kanskje ikke en troende kristen; hun motarbeider eller forfølger ham kanskje til og med på grunn av hans tro. (Matt. 10: 36; Luk. 12: 52) Et av hans barn feiler kanskje og begår en umoralsk handling, eller et av dem viser seg kanskje å være uforbederlig, mens de andre barna er lydige og veloppdragne. Vi bør huske at noen av Guds sønner i himmelen var opprørske, og det var også hans to første jordiske barn. Likevel kunne deres handlinger ikke på noen måte tilskrives en feil eller forsømmelighet hos Gud.
Hvis et medlem av en kristen ektemanns eller fars husstand begår en overtredelse, må en derfor spørre: I hvilken utstrekning må familiefaren bære ansvaret for dette? Har han forsømt sine plikter? Hvis dette er tilfelle, har han ikke menighetens eller utenforståendes respekt. Hvis han på den annen side har gjort alt hva en med rimelighet kan vente, og han har oppnådd gode resultater med andre familiemedlemmer, vil ikke det at et enkelt familiemedlem unnlater å reagere positivt på hans gode veiledning, automatisk gjøre ham uskikket til å få ansvar i menigheten.
Ikke en nyomvendt. En mann må først «bli prøvd med hensyn til dugelighet»: han må vise at han er pålitelig og hengiven, før han kan bli en eldste eller en menighetstjener. (1 Tim. 3: 6, 10, NW) Dette tar tid. Og som det framgår av uttrykket «eldste», vil det ta lengre tid for en som skal utnevnes til eldste, enn for en som skal utnevnes til menighetstjener. Mennesker er imidlertid forskjellige, og det er også forskjell på hvor hurtig de gjør framskritt i åndelig henseende. Det er derfor ikke fastsatt noe bestemt tidsrom, men de som anbefaler at noen skal utnevnes til eldste og menighetstjenere, må utvise god dømmekraft og ikke være for snar til å skyve en ny fram, «for at han ikke skal bli oppblåst» i likhet med Djevelen. La ham først oppnå det samme ydmyke sinnelag som Kristus. — Fil. 2: 3—8.
Det er visse andre krav som spesielt blir stilt til menighetstjenere. Men det sier seg selv at en også må oppfylle disse kravene for å kunne være en eldste. Det kreves blant annet at en menighetstjener er:
Alvorlig. (NW) Andre oversettelser av 1 Timoteus 3: 8 bruker slike uttrykk som «verdige», «aktverdige mennesker», «respektable menn», «menn med høye prinsipper», som også er en god gjengivelse av det greske ordet apostelen brukte. Selv om det ikke er galt å være litt humoristisk av og til, bør ingen av disse menn til stadighet gå rundt og tulle og tøyse; de må heller ikke være tilbøyelige til å ta sitt ansvar lett.
Ikke tvetunget. De må med andre ord være ærlige og sanndrue, menn hvis ord en kan stole på, ikke hyklerske, sladderaktige eller underfundige. — 1 Tim. 3: 8.
En som har en ren samvittighet. Hans samvittighet overfor Gud må vitne om at han ikke praktiserer noe som er skammelig, urent eller besmittende, selv om disse ting ikke er offentlig kjent. (1 Tim. 3: 9; Rom 9: 1; 2 Kor. 1: 12; 4: 2; 7: 1) Hvis han ikke selv samvittighetsfullt holder fast ved og forsvarer rette prinsipper, er han absolutt ikke kvalifisert til å påta seg det ansvar å tjene Guds hjord. — Matt. 23: 3.
Foruten disse kravene, som er grunnleggende for både eldste og menighetstjenere, er det krav som spesielt gjelder de eldste. Disse kravene har å gjøre med de eldstes arbeid som hyrder og lærere, med deres evne til på en vennlig og hjelpsom, men samtidig fast og myndig måte, å lede og veilede Guds «får». En eldste må være:
Måteholden i sine vaner og vise selvkontroll. For å være kvalifisert til å være en eldste må en ha tilbørlig kontroll over sitt sinn og sin kropp, slik at en ikke går til tåpelige ytterligheter og heller ikke handler på en uberegnelig, ubalansert måte. En eldste må således være i stand til å handle nøkternt og veloverveid. — 1 Tim. 3: 2, NW; 2 Tim. 4: 5; Tit. 1: 8, NW.
Sunn i sinnet. En eldste må være fornuftig; det må være fornuft og plan i det han sier og gjør. Hans likevektige tenkemåte og innstilling er bygd på Guds Ords sunne lære. — 1 Tim. 3: 2, NW; Rom. 12: 3; jevnfør Markus 5: 15; Apostlenes gjerninger 26: 25; 2 Korintierne 5: 13, NW.
Ordentlig. Det greske ordet som er brukt her (1 Tim. 3: 2, NW), er det samme som det som er brukt i 1 Timoteus 2: 9, og som er oversatt med ’ordentlig’ (NW). En eldstes levemåte må således være preget av orden og gode manerer, ja, han må ha en ’høflig opptreden’ og ’ikke være ubehøvlet’, som andre gjengivelser av det greske uttrykket viser. (Jevnfør 1 Korintierne 14: 33, 40; her er det imidlertid benyttet andre greske ord.) Ingen bør naturligvis ignorere punktlighet i den grad at han ikke tar hensyn til andre eller viser alminnelig høflighet, men vi bør også huske på at en i den kristne menighet på apostlenes tid ikke la så stor vekt på nøyaktige tidspunkter som en gjør i den moderne forretningsverden. Det var sannsynligvis heller ikke så mange opptegnelser som skulle føres den gang. Bibelen sier ikke at en eldste må være ekspert i kontorarbeid eller regnskapsføring for å være en god hyrde for hjorden. En av menighetstjenerne kan kanskje ta seg av den slags arbeid. (Ap. gj. 6: 1—6) En eldste må framfor alt ikke være uskikkelig eller uregjerlig, og han må ikke være en som ringeakter apostolisk veiledning. — 1 Tess. 5: 14; 2 Tess. 3: 6—12; Tit. 1: 10, NW.
Gjestfri. Han bør ønske fremmede velkommen til de kristne møter og vise samme interesse for de ringe og ydmyke som for de velstående. Han bør også vise sine brødre gjestfrihet i den utstrekning de har behov for det og hans egne forhold tillater det. — Rom. 12: 13; 1 Tim. 3: 2; Tit. 1: 8; Jak. 2: 14—16.
Kvalifisert til å undervise. Han bør være en som «holder fast på det troverdige ord hva hans lærekunst angår, for at han kan være i stand til både å formane ved den lære som er sunn, og irettesette dem som sier imot». (Tit. 1: 9; 1 Tim. 3: 2, NW) Det som gjør ham kvalifisert, er ikke verdslig skolegang, en rask oppfattelsesevne eller gode talegaver. (Se 1 Korintierne 2: 1—5, 13; 2 Korintierne 10: 10; 11: 6.) Nei, det er det at han «holder fast på det troverdige ord» når han underviser. (Se 2 Korintierne 10: 1; 2 Timoteus 4: 2.) Han holder fast ved det som er riktig og sant, men han er også i stand til å beherske seg og «med mildhet veilede dem som ikke er velvillig stemt». (2 Tim. 2: 23—26, NW) Han finner det kanskje ikke lett å irettesette noen, men tilskyndt av kjærlighet vil han modig gjøre det når det virkelig er behov for det. (Ap. gj. 20: 19—21, 26, 27) Sett at han ikke er så flink til å holde offentlige foredrag. Det forhindrer ikke at han som en kjærlig hyrde kan hjelpe de enkelte «får» eller hele familier med «den sunne lære» ved å oppmuntre dem til å følge den kristne levemåte. (Tit. 2: 1—10; se også 1 Korintierne 13: 1, 2.) Ikke alle eldste har det samme mål av «visdoms tale» eller «kunnskaps tale», men denne forskjell er bare hva en kan vente, og betyr ikke nødvendigvis at noen av de eldste ikke oppfyller de bibelske krav. 1 Kor. 12: 4—11.
Ikke voldsom, men rimelig, ikke stridslysten. Han slår ikke andre, og han herser heller ikke med dem, skjeller dem ikke ut og kommer heller ikke med sårende bemerkninger. Han er «rimelig» eller som det greske ordet egentlig betyr, «ettergivende». Vines Expository Dictionary of New Testament Words sier om dette ordet: «. . . som ikke holder seg strengt til lovens bokstav; det uttrykker den hensynsfullhet som ser ’menneskelig og rimelig på en saks kjensgjerninger’.» (Jak. 3: 17; Heb. 5: 1, 2; jevnfør 1 Peter 2: 18.) Han er således ikke autoritær, og han er ikke tilbøyelig til å gjøre små ting til store stridsspørsmål. (Jevnfør 1 Korintierne 9: 12, 18—23.) Det finnes et beslektet gresk ord som betyr «vennlighet». (2 Kor. 10: 1, NW) Ettersom han ikke er «stridslysten», unngår han stridigheter, og han er ikke oppfarende eller «tilbøyelig til vrede». — 1 Tim. 3: 3; Tit. 1: 7, NW; 3: 2; Jak. 1: 19, 20.
Ikke egenrådig. Bokstavelig: ikke ’fornøyd med seg selv’ eller «selvtilfreds». Som det framgår av greske ordbøker, kreves det at han har et ydmykt syn på seg selv og sine evner, at han ikke vurderer sin egen dømmekraft så høyt at han føler seg overlegen i forhold til andre og handler som om han er det. Han må ikke være selvsikker eller så innbilsk at han tror at han kan klare alt selv, eller at han kan gjøre det bedre enn andre. En eldste er glad for å dele sitt ansvar med andre og samarbeider ydmykt med de andre medlemmer av eldsterådet; han forstår verdien av at mange rådslår. — Tit. 1: 7, NW; jevnfør 4 Mosebok 11: 27—29; Romerne 12: 3, 16.
En som elsker det gode; rettferdig. Å være «rettferdig» sikter til det å rette seg etter Guds lov, Guds normer for hva som er rett og rettferdig. Den som gjør det, vil være upartisk og ikke favorisere noen. (Luk. 1: 6; Joh. 7: 24; Jak. 2: 1, 4, 9) Godhet skiller seg ut fra rettferdighet ved at den strekker seg lenger enn til bare å gjøre det som rettferdigheten krever. (Matt. 20: 4, 13—15; Rom. 5: 7) En som elsker det gode, vil gjøre mer for andre enn bare det som kreves eller ventes av ham; han er meget hjelpsom, vennlig, varmhjertet og hensynsfull. Han ser og verdsetter også den godhet andre viser, og han roser dem for det. — Tit. 1: 8, NW; Luk. 6: 35; Ap. gj. 9: 36, 39; 1 Tim. 5: 10.
Lojal. Han bevarer en ubrytelig ulastelighet og hengivenhet overfor Guds lov og den kristne menighets interesser, uansett hvilke konsekvenser det måtte få. — Luk. 1: 74, 75, NW; Ap. gj. 4: 19, 20; 5: 29; 1 Tess. 2: 10, NW.
En mann som oppfyller disse kravene, vil virkelig «ha et godt vitnesbyrd av folk utenfor». Liksom i tilfellet med profeten Daniel, som var en pålitelig mann som motstanderne ikke kunne finne noen forsømmelighet eller urett hos, må utenforstående kunne si: ’Vi finner ikke noe å anklage ham for, med mindre vi kan finne det i hans gudsdyrkelse.’ — 1 Tim. 3: 7, NW; Dan. 6: 5, 6.
Det er naturlig at de som er kvalifisert til å få ansvar i menigheten, ikke oppfyller alle disse kravene i samme grad. Tenk på den forskjell det var på apostlene — for eksempel kontrasten mellom Tomas og Peter — og likevel tilhørte disse menn i sin tid det styrende råd. Men menn som får ansvar i menigheten, må oppfylle alle de krav som blir stilt, i rimelig grad og med rimelig gjennomførthet. Det at en mann en enkelt gang bedømmer noe feilaktig, betyr ikke at han ikke er «sunn i sinnet», og et enkelt vredesutbrudd betyr ikke nødvendigvis at han er «stridslysten».
I virkeligheten skulle det ikke være umulig for noen oppriktig, kristen mann å oppfylle disse kravene, for som en undersøkelse av Bibelen viser, er de fleste av disse kvalifikasjonene noe som ALLE kristne, både menn og kvinner, burde bestrebe seg på å oppnå. De menn som innehar ansvarsfulle stillinger i menigheten, bør således i virkeligheten representere det menigheten som et hele med rette burde være, ja, det hver enkelt sann kristen burde være. Hvor godt oppfyller du kravene?