Den nye verdens lovmessige grunnvoller
«[Da Gud] enda sterkere ville vise . . . hvor uforanderlig hans råd er, trådte [han] til med en ed.» — Heb. 6: 17, NW.
1. Var det riktig av Paulus å skrive til sine egne landsmenn?
HVILKEN bydende grunn hadde Paulus, «hedningenes apostel», det vil si, de ikke-jødiske folkeslags apostel (Rom. 11: 13), til å stile et brev til den hebraiske kristne menighet i Palestina? Det er ikke slik å forstå at Paulus på noen måte gikk utenfor de tillatte grenser ved å skrive til sine egne landsmenn. Gang på gang ga han uttrykk for sin store kjærlighet og omsorg for dem, og han visste at det oppdrag Herren Jesus fortalte Ananias om, også gjaldt dem: «Han er meg et utvalgt redskap til å bære mitt navn fram både for hedninger og konger og for Israels barn.» (Ap. gj. 9: 15) Men Paulus var, for å sitere hans ord til galaterne, klar over at «det var meg betrodd å forkynne evangeliet for de uomskårne liksom Peter [på den annen side] for de omskårne.» (Gal. 2: 7) Paulus må derfor ha hatt en spesiell grunn til å skrive det meget interessante og lærerike brevet til hebreerne, som han riktignok selv sier er skrevet «i korthet» — Heb. 13: 22.
2. Hvilken spesiell grunn hadde Paulus for å skrive til hebreerne?
2 Vi tror at den bydende grunn som oppsto i Paulus’ tanker, har oppstått på nytt i vår tid. Misforstå ikke! Trekk ikke den slutning av den overskrift som er valgt for denne artikkelen, at dette kommer til å bli en juridisk drøftelse av visse abstrakte sannheter, som så bare skal studeres på en objektiv måte. Liksom Paulus framholder vi i stedet disse ting for våre lesere fordi «vi ønsker at hver og én av dere må vise den samme iherdighet for derved å ha håpets fulle forsikring inntil enden, forat dere ikke skal bli trege, men være etterlignere av dem som gjennom tro og tålmodighet arver løftene». — Heb. 6: 11, 12, NW.
3, 4. a) På grunnlag av hvilken utredning kommer apostelen med sin appell? b) På hvilken måte kan vi vente at dette vil være til hjelp for oss nå?
3 Til støtte for dette fortsetter apostelen deretter med en utredning som danner hovedgrunnlaget for vårt studium. Han minner oss om Guds løfte til Abraham, et løfte som ble avlagt under ed. Menneskene følger en lignende framgangsmåte når de vil stille en lovmessig garanti og derved gjøre ende på mulig dissens. Den eneste forskjellen består i at menneskene sverger «ved den større», mens Gud svor «ved seg selv, etter som han ingen større hadde å sverge ved». Slik ga Gud overveldende bevis for sin uttrykte hensikts uforanderlighet ved å føye sin ed til sitt løfte og derved gjøre sitt ord dobbelt pålitelig og sant. I hvilken hensikt? Forat vi «skulle ha en kraftig oppmuntring» (LB) og dermed være forsynt med en sterk motgift mot enhver tilbøyelighet til å bli trege. — Heb. 6: 13—18.
4 Vi tror da at vi i vårt studium av denne delen av Guds Ord finner godt stoff til virkelig, praktisk hjelp for våre mange tusen nyinteresserte lesere, og at det samtidig innbyr til gagnlig studium for alle Jehovas vitner og framfor alt virker som en oppmuntring for dem til å trenge på i Guds hellige tjeneste.
5. Hvilke tre spørsmål blir stilt i forbindelse med overskriften for denne artikkelen?
5 Etter som den lovmessige side ved saken spiller inn, ønsker vi å dra nytte av den metode som stadig blir brukt av sakførere når de gransker, la oss si, ordlyden i en lovbeslutning eller en forordning fra regjeringen. De søker først ut det bestemte avsnitt som har å gjøre med den saken de behandler, og fortsetter så med å undersøke den delen omhyggelig, setning for setning, ord for ord. Vi akter nå å benytte denne metoden og stille oss selv følgende tre spørsmål: 1) Hva er den nye verden? 2) Hva er dens grunnvoller? og 3) Hvordan blir grunnvollene lovmessige?
Den nye verden
6. Hva er den riktige definisjon av ordet kosmos, og hva forutsetter uttrykket «den nye verden»?
6 Det er fire forskjellige greske ord som er oversatt med «verden» i den alminnelige engelske King James-oversettelsen [tre i den norske], men det ordet vi er spesielt interessert i for øyeblikket, er det greske ordet kosmos som konsekvent blir oversatt med «verden» i New World-oversettelsen. Dette ordet innebærer tanken på et ordnet arrangement eller en tingenes ordning, og blir ikke i noe tilfelle brukt om den bokstavelige jord. Uttrykket «den nye verden» forutsetter helt logisk tilstedeværelsen av en gammel verden. Dessuten er det også underforstått at den nye verden trer i stedet for den forrige, som blir gammel og foreldes. Dette resonnement er sunt og har bibelsk støtte i Paulus’ drøftelse av den nye pakt. — Se Hebreerne 8: 13.
7. Hvordan og hvor viser Peter den bibelske bruk av ordet «verden»?
7 I 2 Peter, kapitel tre, viser apostelen meget tydelig at begrepet «verden» i bibelsk språkbruk består av symbolske himler og en symbolsk jord. Himlene symboliserer ordningens usynlige, herskende del, mens jorden symboliserer den synlige del, den som vi ser omkring oss. Apostelen taler om himler og en jord som fikk sin ende på vannflommens tid, enda hverken de bokstavelige himler eller den bokstavelige jord opphørte å eksistere da. Deretter sier han at «de himler som nå er, og jorden er ved det samme ord spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt». Peter kommer så med ytterligere detaljer med hensyn til hvorledes den nåværende verdensordning kommer til å gå fullstendig til grunne, og forteller til slutt om den nye verden. Han skriver: «Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2 Pet. 3: 7, 13) Dette harmonerer så godt med det løfte og den storslagne beskrivelse av nye himler og en ny jord som er gitt profetisk i Esaias’ profeti, og som det bygges videre på i begeistrede ordelag i Bibelens siste bok. (Es. 65: 17—25; Åpb. 21: 1—4) Men hva er denne nye verdens grunnvoller?
Den nye verdens grunnvoller
8. Hvordan blir den nye verden styrt, og hvordan er dette helt annerledes enn i den gamle verden og i strid med kristenhetens lære?
8 Den nye verden mangler ikke styre. Dette styre utøves ved hjelp av et rike. Ordet «rike», eller egentlig «kongerike», betyr en stat eller et område som har en konge til overhode. Den nye verden blir styrt av Kongen Kristus Jesus, som utøver sin makt gjennom et enkelt rike som omfatter både himmelen og jorden. Dette er helt motsatt av hvordan det forholder seg med den gamle verden. Den har riktignok bare én usynlig overherre, nemlig Satan Djevelen, «guden for denne tingenes ordning», men jorden, den synlige del av hans domene, har hatt mange konger og riker på en gang fram til denne dag. (2 Kor. 4: 4, NW) Dette er en av hovedårsakene til griskhet, sjalusi, mistenksomhet, konflikter og kriger. Stort sett hele kristenheten lærer at Guds rike til slutt vil bli til virkelighet ved en gradvis omvendelse av den nåværende verden og dens folk, en evolusjonsprosess for å si det slik, helt til den tid kommer da alle er rede til å anerkjenne Kristus som Konge. Dette er imidlertid helt ubibelsk, og blir dessuten mer og mer fjernt etter utviklingen av verdensforholdene å dømme. Vi skal her nevne et par viktige skriftsteder som kaster lys over dette spørsmålet.
9. Hvordan kaster Daniels profeti lys over dette, og hvordan blir det bekreftet av Jesus?
9 I sine nattlige syner så Daniel «en som lignet en menneskesønn», som fra den «gamle av dager [Jehova]» fikk «herredømme og ære og rike», og dette rike var et rike som aldri skulle forgå eller bli ødelagt. (Dan. 7: 13, 14) Angående den samme tiden og for å vise hva som skulle skje når Guds salvede Konge kom til makten, beretter den samme profetien: «Og i disse kongers dager vil himmelens Gud opprette et rike, som i all evighet ikke skal ødelegges, og dette rike skal ikke overlates til noe annet folk; det [Guds rike] skal knuse og gjøre ende på alle hine riker [denne verdens riker], men selv skal det [Guds rike] stå fast evindelig.» (Dan. 2: 44; se også Salme 2: 7—9.) At Jesus selv var klar over at det virkelig forholdt seg i overensstemmelse med ovenstående uttalelser, framgår av den bestemte uttalelse han kom med da Pilatus spurte ham ut om hans kongeverdighet. Jesus sa: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh. 18: 36) Og man kan avgjort ikke tolke dette dit hen at Kristi rike utelukkende skulle være et himmelsk rike, for Jesus lærte sine etterfølgere å be til Gud med disse ord: «Komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 10) Hvis du ønsker enda en bekreftelse av det samme profetiske mønster, som beretter om at makten kommer over på andre hender og hva det fører til, vil vi henvise deg til Åpenbaringen 11: 15—18.
10. a) Hvordan brukte Gud det kjødelige Israel? b) Hvilken profeti ble gitt i forbindelse med Israels styre, og hvem er Sions ’sikre grunnvoll’?
10 Ut fra de skriftstedene som allerede er nevnt, er vi helt berettiget til å si at den nye verdens grunnvoller tydeligvis er uatskillelig knyttet til Kristus Jesus i hans egenskap som den lovte «fredsfyrste», på hvis skulder den nye verdens herredømme hviler. (Es. 9: 6, 7) Men vi har et mer direkte ord enn dette. Fortidens Israel manglet ikke styre, og Gud brukte dette folket til å danne et profetisk mønster av bedre og større ting som skulle komme. Ja, dette er i virkeligheten grunnlaget for Paulus’ utredning i hans brev til hebreerne, der han omtaler Guds lov til Israel som «en skygge av de kommende goder». (Heb. 10: 1) Nå ble dette forbilledlige teokratis styre utøvd gjennom et rike som hadde sitt sentrum i hovedstaden Jerusalem. Dens regjerende del ble kalt Sion, og der befant tronen seg. Gud lot følgende profeti nedtegne om Sion: «Se, jeg legger i Sion som grunnvoll en sten, en prøvet sten, en kostelig hjørnesten som utgjør en sikker grunnvoll.» (Es. 28: 16, AS) Det lar seg ikke benekte at Jesus Kristus er grunnhjørnestenen. Apostelen Peter anvender denne profetien direkte på vår Herre, og knytter den sammen med en annen profeti med lignende ordlyd, som han siterer på følgende måte: «Nettopp den sten som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestenen.» — 1 Pet. 2: 6, 7, NW; Sl. 118: 22; se også Luk. 20: 17; Ap. gj. 4: 11.
11, 12. Hvilket spørsmål fører dette til, og hvilket spesielt uttrykk omfatter det?
11 Selv om det ut fra de skriftsteder som nettopp er nevnt, bare er en enkelt grunnvoll, her en strukturell grunnvoll, omtaler likevel andre skriftsteder strukturelle «grunnvoller» i flertall. Atter andre skriftsteder nevner «grunnvoll» i en annen forbindelse. Men før vi går nærmere inn på dette, ønsker vi å se på det neste spørsmålet om hvordan den nye verdens grunnvoller blir lovmessige, og vi vil da huske det vi alt har lagt vekt på, nemlig at den nye verden og dens grunnvoller ikke bare er en omforming av den gamle, men en flunkende ny tingenes ordning.
Grunnvollene blir lovmessige
12 Hva mener vi med lovmessige grunnvoller, og hva betyr en «lovmessig garanti» som det står om i Hebreerne 6: 16 (NW)? Som en hjelp vil vi her henlede din oppmerksomhet på visse ords grunnbetydning og opprinnelse.
13, 14. Hvordan skal man definere ordene: a) lovmessig, b) lov og c) regel?
13 Lovmessig er det som er i overensstemmelse med eller tillates av loven, altså lovlig. Lov betyr i første rekke en regel for handling eller en regel for oppførsel. Legg merke til at begge disse norske ordene, og også de tilsvarende ord på andre språk, er avledet av rotordet å legge. En lov er derfor noe som er fastlagt, bestemt eller fastsatt.
14 En regel betyr en rettesnor for oppførsel, en regulær skikk, en fast vane. Legg merke til hvordan alle disse tre uttrykkene gir tanken av noe som fortsetter uavbrutt.
15. På hvilken måte åpenbarer disse ordene den falne menneskehets fundamentale, behov?
15 Kan vi ikke i hvert av disse ordene øyne en likhet i tanke eller forestilling som trenger ned til dypet av den menneskelige naturs skrikende behov, og som strekker seg helt tilbake til begynnelsen av menneskenes historie? Helt siden menneskene vek av fra den trygge handlemåte som består i fullkommen og lojal lydighet overfor Skaperen, har de fått føle sitt fortvilte behov for de ting de kan ha absolutt tillit til, stabile og vedvarende ting, som det nå er slik sørgelig mangel på. Ja, de merket sitt behov for det som kunne gi trygghet eller sikkerhet i overensstemmelse med lov og med støtte av lov. Det oppsto med andre ord behov for en lovmessig garanti i menneskenes handlinger med hverandre.
16. Hva menes det med å sverge en ed, og hvorfor blir det gjort?
16 Dette behovet har aldri vært sterkere følt i menneskenes anliggender enn med hensyn til menneskenes ord. Et menneske kan ha gitt et løfte, men hvilken verdi hadde det hvis det ikke forelå noen sikkerhet for at det skulle bli oppfylt, og da særlig hvis det angikk viktige saker? Derfor oppsto fra de tidligste tider under det patriarkalske samfunn den skikken å sverge en ed når anledningen krevde det, i forbindelse med enhver viktig erklæring og alle viktige foretagender eller løfter. Dette ble gjort ved at man påkalte eller appellerte til et navn eller en gjenstand som alle parter anerkjente som en høyere myndighet enn bare menneskelig myndighet. Naturlig nok appellerte de til den høyest mulige myndighet, det vil si Gud selv, eller til hans Ord, Bibelen. Å sverge en ed betyr derfor å bekrefte eller avgi en høytidelig erklæring i forbindelse med en appell til Gud angående sannferdigheten i det som blir bekreftet. Og hvis en slik ed i det samfunn eller land hvor dette blir gjort, medfører en bindende juridisk forpliktelse og er forbundet med sanksjoner eller straff når det blir bevist at eden er blitt brutt, utgjør den så den sterkest mulige «lovmessige garanti». Dette betyr, såvidt det menneskelig sett er mulig, «ende på all motsigelse», som Paulus sier. — Heb. 6: 16.
17. Hva står først og fremst bak den nye verdens grunnvoller, og hvordan understreker Peter betydningen av Guds ord?
17 Med dette belysende eksempel fra menneskenes forhold i tankene er vi bedre rustet til å forstå hvordan den nye verdens grunnvoller blir lovmessige. Hvorfor blir Kristus Jesus den nye verdens Konge? Fordi det er gitt fullgodt bevis for at han er den forutsagte Ætt som ble omtalt i det grunnleggende løfte til Abraham, et løfte som blir delvis sitert av Paulus i Hebreerne 6: 14, og som slutter med ordene: «Og i din ætt skal alle jordens folk velsignes.» (1 Mos. 22: 18) Ja, fordi løftets ord fra Guds munn har en «lovmessig garanti» i Guds ed, er det dette ord som er den nye verdens viktigste og vesentligste lovmessige grunnvoll, og som gjør Kristus Jesus til dens rettmessige Konge. Som støtte for dette kan vi legge merke til hvor nøye Peter forbinder Guds ord med hver av de tre verdener som er omtalt i det avsnittet vi alt har nevnt. Ordningen med jorden i den første verden ble fastsatt «ved Guds ord». Dernest heter det at den nåværende onde verdens skjebne er bestemt «ved det samme ord». Endelig venter vi med lengsel etter den rettferdige nye verden «etter hans løfte». (2 Pet. 3: 5, 7, 13) Det går ikke an å overvurdere Guds uttalte ords betydning og ugjenkallelighet.
18. For hvis skyld og på hvilken måte har Gud bekreftet sitt løftes ord?
18 Hva Gud selv angår, og muligens også hva hans lojale og fullkomne skapninger i himmelen angår, er det ikke det minste behov for at Gud skulle bekrefte eller styrke sitt løftes ord. Men vi kan kanskje si det slik at Gud, da han ga Abraham dette løfte, uleiliget seg til å ’tre til med en ed’, slik det blir antydet av uttrykket: «Sannelig, jeg vil rikelig velsigne deg.» (Heb. 6: 14; se også 1 Mosebok 22: 16.) Denne svorne ed gjør løftet til en høytidelig erklæring med bindende makt, en lovmessig garanti som ikke kan brytes. Med eden i tillegg til løftet har vi dermed den overmåte sterke kombinasjon som utgjør de «to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunne lyve». — Heb. 6: 18.
19. a) Hvilken hensikt skal den nye verdens virke først og fremst tjene? b) Er det bibelsk å tale om den nye verdens «grunnvoller» i flertall?
19 Ja, Guds edbundne løfte utgjør den nye verdens lovmessige grunnvoll, for den nye verdens virke under ledelse av Kongen Kristus Jesus, den lovte Ætt, skal nettopp tjene den hensikt å oppfylle denne Abrahams-pakt fullt ut til velsignelse for alle jordens familier. (1 Mos. 17: 2) Dette ordet «pakt» har forresten en interessant betydning som er nær beslektet med de andre ordene vi allerede har drøftet, for det har grunnbetydningen en høytidelig og bindende overenskomst med lovmessig gyldighet mellom to parter. Det spørsmålet vi nå ønsker å undersøke, er imidlertid om det er på sin plass å bruke ordet «grunnvoller» i flertall i forbindelse med «lovmessig». Det foreligger minst fire eller fem sterke grunner til å gjøre det. La oss imidlertid straks merke oss at regjeringen i den nye verden har strukturelle grunnvoller. I det samme brevet til hebreerne forteller Paulus oss at Abraham selv «ventet på den stad som har de faste grunnvoller». (Heb. 11: 10) La oss nå ta for oss disse gode grunner i tur og orden.
20. Hvilke andre «stener» blir føyd til «grunnhjørnestenen»?
20 Den første grunnen ligger i at Guds ed til Abraham er en lovmessig grunnvoll for den nye verden. Og videre, selv om profetiene bare taler om én grunnhjørnesten strukturelt sett, så sies det direkte i oppfyllelsen av disse profetiene at andre stener blir tilføyd. Det blir godtgjort at disse andre stener oppfyller de samme krav som ble fastsatt for hovedhjørnestenen, og at de blir funnet verdig til å bli føyd sammen med den i den nærest mulige forbindelse, liksom stener som passer så godt sammen at det ikke er mulig å få trengt det minste knivblad imellom dem. I sitt brev til de kristne troende, som har det «levende håp» å få dele den uforgjengelige himmelske arv med Kristus, skriver Peter: «Kom til ham [Kristus], den levende sten, . . . og bli også oppbygget som levende stener til et åndelig hus, et hellig presteskap.» De grunnvollene som er forbundet med det, er apostoliske: «Og stadens mur hadde tolv grunnstener, og på dem navnene på Lammets tolv apostler.» (1 Pet. 2: 4, 5; Åpb. 21: 14, 19; se også Efeserne 2: 20—22.) Dette er en parallell til Paulus’ utredning i forbindelse med at det opprinnelige løfte til Abraham omhandlet bare én ætt, «Og din ætt, og dette er Kristus», mens likevel alle som er «døpt til Kristus» og er i forening med ham, virkelig er «Abrahams ætt, arvinger etter løfte». (Gal. 3: 16, 26—29) Disse strukturelle grunnvoller var ’lovmessig garantert’ ved Guds ed til bekreftelse av hans løfte til Abraham.
21. Hvilket annet edbundet løfte oppfyller Jesus ved siden av at han er Abrahams ætt?
21 Den annen grunn er at Kristus også oppfyller et annet edbundet løfte i tillegg til at han oppfyller det edbundne løfte som ble gitt til Abraham. Nå sikter vi til det yppersteprestelige embete. Legg merke til at dette kommer som høydepunktet i Paulus’ utlegning i den siste delen av Hebreerne, kapitel 6, som vi har behandlet. Der taler han til slutt om en «forløper» som alt har gått ’innenfor forhenget’, det vil si, til selve himmelen, for vår skyld, nemlig Jesus, som «ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis». (Heb. 6: 19, 20) I Hebreerne, kapitel 7, fortsetter så Paulus ganske inngående å vise hvor stor denne Melkisedek var. Han var til og med større enn Abraham, som ga ham tiende, og avgjort større enn Abrahams etterkommer Levi og det levittiske presteskap. Paulus forteller til slutt hemmeligheten ved at Jesus eier en enda større overlegenhet, for han sier at Jehova innsatte Jesus til yppersteprest ved «den svorne eds ord» som en oppfyllelse av Salme 110: 4, der det står: «[Jehova] har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evindelig etter Melkisedeks vis.» (Heb. 7: 20, 21, 28, NW) Denne «svorne ed» er også en av den nye verdens lovmessige grunnvoller, i tillegg til Guds ed til Abraham.
22. Hvorfor fikk Gud i stand en ny pakt, og hvordan er den en av den nye verdens lovmessige grunnvoller?
22 La du merke til at Paulus sa at i og med at Jesus ble en yppersteprest ved den svorne ed, så var han i virkeligheten «den som er gitt som pant [garanti, sikkerhet] på en bedre pakt»? (Heb. 7: 22, NW) Denne «bedre pakt» er den nye pakt, og dermed kommer vi til den tredje grunnen i rekken. Er den en av den nye verdens lovmessige grunnvoller? Ja, det er sikkert, og det beviser apostelen klart i Hebreerne, kapitlene 8 og 9. Han viser at den nye pakt strekker til der hvor den forrige, som ble opprettet med Israels kjødelige hus, slo feil. Paulus siterer fra Jeremias 31: 31—34, der den nye pakts vilkår blir framholdt, og forklarer at Gud fant mangler både ved den forrige pakten (Lovpakten) og ved folket under den, noe som framgår av at Gud sa følgende om dem: «De fortsatte ikke i min pakt, og derfor sluttet jeg å bry meg om dem.» (Heb. 8: 9, NW) Det viste seg at den forrige pakt ikke strakk til når det gjaldt å skaffe det virkelige botemiddel og tilveiebringe et folk for Jehovas navn. Som en motsetning er den nye pakt i alle måter overlegen, som Paulus går i detaljer med å vise i de to nevnte kapitlene (Hebreerne 8 og 9). Han peker på at Jesus er «mellommann for en tilsvarende bedre pakt, som er blitt lovmessig grunnfestet på bedre løfter». (Heb. 8: 6, NW) Den nye pakt frambringer virkelig et folk som oppriktig fryder seg over å gjøre Guds vilje fordi hans lov er skrevet ’i deres sinn og på deres hjerte’. Den frambringer et folk som har fått sin samvittighet renset ved Kristi utgytte blod, det tilstrekkelige botemiddel, slik at de er blitt i stand til å «yte den levende Gud hellig tjeneste» og til slutt vinne «den evige arv» og sammen med Kristus utgjøre sin del av den nye verdens regjering. — Heb. 9: 14, 15, NW.
23. Hvilket ytterligere edbundet løfte kommer for dagen når vi følger den lovte ætts historie?
23 Hvilken er den fjerde grunn? Da Gud ga sitt løfte til Abraham, sa han til å begynne med ingenting om en konge eller noe rike, men det gjorde han senere. (1 Mos. 12: 1—3; 17: 15, 16) Når vi så følger den lovte ætt hele veien fra fader Abraham, kommer vi til David, som ble gjort til konge over Israel, det forbilledlige teokrati, fordi Jehova selv utvalgte ham og utnevnte ham. Med David inngikk Gud en høytidelig pakt, og til den føyde han sitt edbundne løfte som han ga uttrykk for med disse ord: «Jeg har gjort en pakt med min utvalgte, jeg har svoret David, min tjener: Til evig tid vil jeg grunnfeste ditt avkom [din ætt, AS], og jeg vil bygge din trone fra slekt til slekt.» (Sl. 89: 4, 5) At Davids kongelige ætt er Kristus Jesus, blir bevist av Peter i hans inspirerte tale til Israels menn på pinsedagen etterat utgytelsen av den hellige ånd hadde funnet sted. Han sa da: «Da han [David] nå var en profet og visste at Gud med en ed hadde tilsvoret ham at av hans lends frukt ville han sette en på hans trone, så var det om Messias’ oppstandelse han fremsynt talte.» (Ap. gj. 2: 30, 31; se også Lukas 1: 32, 33.) Det er derfor sikkert og visst at vi her har for oss enda en av den nye verdens lovmessige grunnvoller, som er blitt lovmessig stadfestet ved Guds edbundne løfte.
24. a) Hvilken forbindelse er det mellom gjenløsningen og Guds løfte? b) Hvordan kan vi se at gjenløsningen er en av den nye verdens lovmessige grunnvoller?
24 Noen av våre lesere har kanskje ventet å se Kristi gjenløsningsoffer bli nevnt først, eller i det minste tidligere, i den rekke med grunner vi har oppgitt. Vi har imidlertid med vilje latt det være til slutt. Hvorfor? Jo, fordi Guds hensikt, med andre ord det han har besluttet og satt opp for seg selv som et mål som skal nåes, er mer betydningsfull enn det nødvendige middel som spiller inn. Vi undervurderer ikke betydningen av gjenløsningen som et uunnværlig middel og en nødvendig foranstaltning for å oppnå det fastsatte mål, og vi husker at Guds edbundne løfte ble gitt etterat Abraham ofret Isak som et bilde på at Jehova skulle ofre sin enbårne Sønn Jesus Kristus. (1 Mos. 22: 1—18; Joh. 3: 16) Dessuten skal det villig innrømmes at ingen av de ovennevnte sidene ved Guds hensikt, som er behandlet i og med de fire grunner vi nettopp har drøftet, kunne bli oppfylt på en vellykket måte før den inhabilitet hele den menneskelige familie er belemret med, blir fjernet. Med «inhabilitet» mener vi et menneskes uskikkethet eller udugelighet lovmessig sett når det gjelder dets stilling i Skaperens øyne, og som skyldes nedarvet synd og forkrøplende ufullkommenhet, som fører til graven. Men «akkurat som synden kom inn i verden gjennom ett menneske og døden gjennom synden, og [døden således spredte] seg til alle mennesker fordi de alle hadde syndet», så har også Gud nådig gjennom et menneske, «mennesket Kristus Jesus, som ga seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle», tilveiebrakt et «sonoffer for våre synder, dog ikke bare for våre, men også for hele verdens». Derfor anerkjenner vi med glede og takknemlighet denne vesentlige del av den nye verdens grunnvoller, som er tilveiebrakt på en lovmessig måte i nøyaktig overensstemmelse med Guds fundamentale lov om like for like. Vi takker Gud for «Lammet som ble slaktet fra verdens grunnleggelse av». — Rom. 5: 12; 1 Tim. 2: 5, 6; 1 Joh. 2: 2; Åpb. 13: 8, NW.
25. Hvilket spørsmål og hvilken konklusjon oppstår etter gjennomgåelsen av den nye verdens sterke grunnvoller?
25 I denne korte gjennomgåelsen har vi således i få ord oppnådd å bygge opp for vårt åndelige øye et omfattende overblikk over den nye verdens mektige, urokkelige og sikre grunnvoller. Når vi tenker på disse solide grunnvollene, føler vi trang til å spørre oss selv, idet vi anvender det uttrykket vi før har brukt: Hvorfor uleiliget Gud seg til å avgi det ene edbundne løfte etter det andre? Paulus mente tydeligvis at en riktig forståelse av disse lovmessige grunnvoller skulle virke som en spore for oss til å bevare vår iherdighet inntil enden og virkelig sette en stopper for all tilbøyelighet til treghet. Dette emne vil bli behandlet i neste artikkel, for den dag er nå kommet da vi trenger all den oppmuntring vi kan få, og da vi må gi akt på den guddommelige advarsel.