Det at en kristen tar slike faktorer i betraktning, kan hjelpe ham til å handle på en måte som er i harmoni med hans tro, med hans sans for det som er sømmelig, og hans ønske om å vise tilbørlig respekt for den døde.

Hva sier Bibelen?

Kan Gud angre?

«GUD er ikke et menneske at han skulle lyve, ei heller et menneskes barn at han skulle angre; skulle han si noe og ikke gjøre det, skulle han tale og ikke sette det i verk?» — 4 Mos. 23: 19.

Disse ordene, som Bileam uttalte under inspirasjon, viser at Jehova Gud ikke angrer på den måten som vi mennesker gjør. Vi kan bedømme en situasjon feil eller på andre måter begå feil og derfor angre. Men den Høyeste begår aldri en feil. Bibelen sier: «Fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han.» (5 Mos. 32: 4) Jehovas hensikt blir følgelig ikke forandret.

Han angrer for eksempel ikke at han har gjort sin Sønn til yppersteprest etter Melkisedeks vis. Salmisten sier: «Herren har svoret, og han skal ikke angre det: Du er prest evinnelig etter Melkisedeks vis.» (Sl. 110: 4; Heb. 7: 21) Ettersom Sønnen alltid vil være trofast, vil Jehova Gud aldri ha grunn til å forandre holdning til ham. Hans hensikt i forbindelse med Sønnen er ikke noen feiltagelse.

Den Allmektige vil på lignende måte heller ikke angre at han utvalgte israelittene på grunn av den trofasthet deres fedre la for dagen. De viste seg riktignok gang på gang å være troløse, og i det første århundre forkastet flertallet av dem den lovte Messias. Det var imidlertid en levning som reagerte positivt. Den kjensgjerning at deres landsmenn viste seg å være fiender av det «gode budskap», fikk ikke Gud til å nære fordommer mot den troende levning. Det forandret heller ikke den kjensgjerning at deres forfedre hadde tjent Jehova trofast. Apostelen Paulus kunne derfor skrive: «Etter utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld; for sine nådegaver og sitt kall angrer Gud ikke på.» (Rom. 11: 28, 29) Ja, Gud elsket den trofaste jødiske levning til tross for at flertallet av jødene viste seg å være vantro.

Det kan imidlertid sies at Jehova Gud kan føle anger i en spesiell betydning av ordet. Ettersom Jehova Gud ikke gjør noen feil, kommer hans anger til uttrykk i en forandret holdning til menneskene. Hva er det så som er årsak til en slik forandret holdning fra hans side?

La oss som et eksempel ta situasjonen på Noahs tid. Jorden var den gangen fylt med vold. Bibelen sier: «Herren så at menneskets ondskap var så stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag. Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og han var full av sorg i sitt hjerte.» — 1 Mos. 6: 5, 6.

Vi bør ikke ut fra dette trekke den slutning at Gud følte at han hadde gjort en feil da han skapte mennesket. Det kan ikke være tilfelle, for han sa om alt det han hadde skapt, at det var «såre godt», og det må således ha holdt mål hva hans norm for fullkommenhet angår. (1 Mos. 1: 31) Men Jehova sørget over at menneskene