Den som forlater tilfluktsbyen, mister livet
1. Hvordan kan det sies at kristenheten befinner seg i samme stilling som jødene på Jesu tid?
DET hviler i vår tid stor blodskyld over kristenheten og over resten av verden. Mange oppriktige mennesker er ikke klar over at de selv har en andel i denne blodskyld, for de har aldri personlig drept noen eller vært direkte innblandet i krig. De må ikke desto mindre dele dette ansvaret med dem som ifølge profetien har utøst uskyldig blod. Kristenheten i vår tid befinner seg i samme stilling som jødene på Jesu tid. Jesus sa til dem: «Derfor, se, jeg sender til eder profeter og vismenn og skriftlærde; noen av dem skal I slå i hjel og korsfeste, og noen av dem skal I hudstryke i eders synagoger og forfølge fra by til by, for at det skal komme over eder alt det rettferdige blod som er utøst på jorden, fra den rettferdige Abels blod inntil Sakarias’, Barakias’ sønns blod, han som I slo i hjel mellom templet og alteret; sannelig sier jeg eder: Alt dette skal komme over denne slekt. Jerusalem! Jerusalem! du som slår i hjel profetene, og steiner dem som er sendt til deg!» — Matt. 23: 34—37.
2. Hva var årsaken til at Jerusalem hadde fått et så blodbestenkt rulleblad, og hvordan ble byen straffet?
2 Det at Jerusalem hadde fått et slikt blodbestenkt rulleblad, skyldtes ikke at byen hadde deltatt i teokratisk krigføring under Jehova Guds ledelse, men at den hadde utøst uskyldig blod og med fullt overlegg drept mange av Guds profeter og til og med dømt Jesus, Guds Sønn, til døden. Cirka 700 år tidligere, på Jeremias’ tid, avslørte Jehova Jerusalems blodskyld da han sa gjennom sin profet: «Det finnes endog blod av uskyldige fattigfolk på dine kjortelfliker; du grep dem ikke i innbrudd, men på grunn av alt dette var det. Og allikevel sier du: Jeg er uskyldig, hans vrede har visselig vendt seg fra meg. Se, jeg vil gå i rette med deg fordi du sier: Jeg har ikke syndet.» (Jer. 2: 34, 35) Nøyaktig i samsvar med disse ordene ga Jehova i 607 f. Kr. uttrykk for sin vrede mot Jerusalem på grunn av byens blodsutgytelser, og hans babyloniske domsfullbyrdere utgjøt dens blod på jorden i en forferdelig ødeleggelse. Som en oppfyllelse av Jesu ord ble Jerusalem utsatt for enda et blodbad, og før det var omme sommeren i år 70 e. Kr., hadde 1 100 000 mistet livet i den beleirede byen.
Blodskyld på grunn av felles ansvar
3. Hvorfor var det mange som ikke direkte hadde tatt liv, som omkom?
3 De som tilhører kristenheten, bør særlig ta lærdom av dette advarende eksempel. Ikke alle de jøder som ble drept av babylonierne eller av romerne, var direkte skyldige i å ha drept Guds profeter eller på andre måter å ha tatt menneskers liv, men de omkom ikke desto mindre sammen med dem som med fullt overlegg hadde utgytt uskyldig blod. Hvorfor? Fordi de opprettholdt jødedommens levesett og tradisjoner og således hadde samfunnsansvarlighet hva byens blodskyld angikk.
4. Hvorfor kan ikke Jehova overse kristenhetens rulleblad?
4 Kristenheten er virkelig et moderne motstykke til Jerusalem og Juda. Kristenhetens rulleblad innfor Gud er tildekket av blod som den med urette har utgytt helt fra den fikk sin start på Konstantins tid, i det fjerde århundre. Det at den har et slikt rulleblad, kan ikke gå upåaktet hen, for Jehova, som ikke forandrer seg, sa til Noah: «Men for eders eget blod vil jeg kreve hevn; av hvert dyr vil jeg kreve hevn for det, og av mennesket, av enhvers bror, vil jeg kreve hevn for menneskets liv. Den som utøser menneskets blod, ved mennesket skal hans blod utøses; for i Guds bilde skapte han mennesket.» — 1 Mos 9: 5, 6.
5. a) Hvilke gjerninger fra kristenhetens side har gitt den dens rulleblad, og hvorfor kan disse gjerninger ikke retfferdiggjøres? b) Hvem er medansvarlig i kristenhetens blodskyld?
5 Ved sine hundrevis av kriger foruten religiøse inkvisisjoner og korstog forut for 1914 har kristenheten tatt livet av utallige hundretusener av godtroende mennesker. Kristenheten må dessuten påta seg hovedansvaret for at det siden 1914 er blitt utkjempet to verdenskriger, hvor millioner av liv gikk tapt, og som følge av dette har den pådratt seg en fryktelig blodskyld, som den ifølge Guds bud om blodet må betale. Disse krigene kan ikke sies å ha vært teokratiske kriger, kriger som er blitt utkjempet i Guds navn, selv om prestene på begge sider har velsignet deltagerne. En slik velsignelse har ikke gitt noen myndighet til å drepe sine medmennesker og likevel være uten blodskyld i Jehova Guds øyne. Det å komme inn under slike presters velsignelse er ikke det samme som å komme inn i «tilfluktsbyen» til Jehovas Yppersteprest, Jesus Kristus. Selv om mange oppriktige mennesker har tatt del i disse krigene med religiøs eller patriotisk nidkjærhet, er ikke deltagerne blitt fritatt for blodskyld fordi Guds navn er blitt påkalt i forbindelse med slike konflikter. De som godkjenner, hjelper eller støtter dem som direkte utgyter blod, eller som deltar i propaganda eller bevegelser som fører til at uskyldig blod blir utgytt, kommer likeledes inn under prinsippet om samfunnsansvarlighet og må stå fram foran rettferdighetens Gud, som hverken kan eller vil se gjennom fingrene med den slags blodskyld.
6. Hvilke ytterligere handlinger er kristenheten skyldig i, og vil den unngå å bli straffet for det?
6 Noe som imidlertid er langt mer alvorlig, er den blodskyld kristenheten har pådratt seg fordi den har drept mange av Guds sanne tjenere. I Åpenbaringen sies det at Babylon den store, den falske religions verdensomspennende rike, som kristenheten er den mest fremtredende del av, er «drukken av de helliges blod og av Jesu vitners blod». (Åpb. 17: 6) Kristenheten har ikke gitt akt på Jehovas advarsel, og Jehovas dom vil derfor snart bli fullbyrdet over den, akkurat som den ble fullbyrdet over dens forbilde, Jerusalem og Juda, i 607 f. Kr. og i 70 e. Kr. Alle som på det tidspunkt viser seg å være tilsluttet kristenheten, vil dele dens skyld og må bli ødelagt sammen med den. — Åpb. 18: 4.
Hvordan en kan flykte til vår tids tilfluktsby
7. Når kommer Jehovas Blodhevner til å slå til, og hvor er det eneste sted en kan finne tilflukt?
7 Jehova har i sin barmhjertighet holdt tilbake sin Blodhevner, Herren Jesus Kristus, slik at han ikke har dratt ut med sine englehærer mot kristenheten og alle dem som har del i dens blodskyld, men tidsfristen har snart utløpt. (Åpb. 7: 1—3) Hevneren av menneskers blod vil slå til i den kommende ’store trengsel’. «For se, [Jehova] går ut fra sitt sted for å hjemsøke jordboerne for deres misgjerning, og jorden skal la det blod som er utøst på den, komme for dagen og ikke mer dekke sine drepte.» (Es. 26: 21; Matt. 24: 21, 22) Når den avgjørende tiden kommer, vil hele menneskeheten bli stilt ansikt til ansikt med det kollektive ansvar den har, og dette vil skje i større målestokk enn det som var tilfelle med Jerusalem og jødedommen. Alle som ikke har funnet det sted hvor det er sikkerhet, vil måtte bøte. Jorden må for alltid renses for de uskyldige dreptes blod. Det må gjøres soning for det, slik at det bud om blodets hellighet som ble gitt Noah, kan bli oppfylt. Det eneste en kan gjøre for å flykte til sikkerhet, er å finne den vei som fører til Jehovas motbilledlige «tilfluktsby», og bli der til Jehovas vredes dag er over, og fortsette å bo der og nyte godt av de velsignelser Jehovas store Yppersteprest, Jesus Kristus, utøser. Hva er så den motbilledlige tilfluktsby?
8. Hva er den motbilledlige tilfluktsby, og hvordan kommer en inn i den?
8 I det gamle Israel måtte manndraperen flykte til en av de seks byene som var blitt spesielt utpekt, og når det var blitt bevist at det var av vanvare han hadde slått noen i hjel, måtte han bli i tilfluktsbyen helt til den ypperstepresten som da tjente, var død. (4 Mos. 35: 9—34) Den motbilledlige tilfluktsby må følgelig være den foranstaltning Jehova har truffet for å beskytte mennesker mot å bli henrettet for å ha overtrådt Guds bud om blodets hellighet. Vi kommer inn i den byen ved at vi begynner og fortsetter å nyte godt av Jehovas Yppersteprests, Jesu Kristi, aktive tjeneste. Jesu fullkomne menneskeliv, som han ofret på jorden, tilsvarte det liv det første menneske, Adam, hadde i Edens paradis. Jesus ga avkall på dette syndfrie liv i døden, og etter at han var blitt oppreist og hadde fart opp til himmelen og satt seg ved Guds høyre hånd, kunne han framstille verdien av gjenløsningsofferet til gagn for Adams døende etterkommere. Jesus ble således menneskehetens Gjenløser, vår nærmeste slektning. Det at godene av dette gjenløsningsofferet blir anvendt, renser oss derfor fra skyld og gjør det mulig for menneskeheten å bli forlikt med Gud. — Heb. 2: 14; 10: 12; Rom. 5: 11; se også Apostlenes gjerninger 2: 37—40.
9. a) Hva må enhver som har brutt Guds bud vedrørende blodets hellighet gjøre for å få Guds tilgivelse? b) På hvilken måte er Paulus et eksempel?
9 Enhver som bryter Guds bud om blodets hellighet, enten det skjer med fullt overlegg eller av vanvare, må søke Guds tilgivelse og be om å få sin synd utslettet ved troen på Guds Yppersteprests, Jesu, blod. Han må vise oppriktig anger over at han har brutt budet, ved lydig å forbli under Guds foranstaltning ved Kristus og stole på Yppersteprestens rettferdighet og på hans gagnlige tjeneste. Apostelen Paulus, som i egenskap av Saulus fra Tarsus forfulgte den kristne menighet og til og med godkjente mord på kristne, står som et eksempel på dem som brøt budet vedrørende blod. «Men jeg fikk miskunn,» sier han, «fordi jeg gjorde det uvitende i vantro.» (1 Tim. 1: 13) Fordi Jehova gjennom Kristus så at Saulus hadde en angrende holdning, noe som senere ble bevist ved mange trofaste gjerninger, ble ikke Saulus henrettet på «hevnens dag fra vår Gud» av Blodhevneren, den oppstandne Jesus Kristus. (Es. 61: 2) Da Jesus åpenbarte seg for Saulus og gjorde ham oppmerksom på at det at han forfulgte den sanne menighet, var det samme som at han forfulgte ham, angret Saulus og forandret handlemåte. Fra da av dro han nytte av gjenløsningsofferets goder, som om han befant seg i en tilfluktsby. — Ap. gj. 9: 1—19.
Bønnen til Gud om en ren samvittighet
10. Hvordan kan en i vår tid søke å få en ren samvittighet overfor Gud?
10 For å bli beskyttet var det ikke nok for den uforsettlige manndraper å komme inn i tilfluktsbyen. Før han kunne få bli i byen og nyte godt av de goder den hadde å tilby, måtte han bevise at han hadde en ren samvittighet overfor Gud med hensyn til det blod som var blitt utgytt. I vår tid kan en bare få en slik ren samvittighet overfor Gud ved å komme med en ærlig, oppriktig bønn til Gud og innvie seg til ham gjennom Kristus og deretter la seg døpe. Det betyr at en som kommer til Gud, må erkjenne de synder han har begått som et brudd på Guds lov, og forandre sin handlemåte og begynne å gjøre Guds vilje. Han må således fullstendig og uforbeholdent innvie sitt liv til Jehova og deretter framstille seg for å bli dukket fullstendig under i vann som et symbol på sin innvielse. Dette er særlig viktig nå, når verdens ende nærmer seg.
11. Hva er den rene samvittighet som vi ber om, og hvordan kan vi bevare den?
11 Apostelen Peter talte om den frelsende kraft dåpen har, og dens forhold til den kristne samvittighet da han skrev i 1 Peter 3: 20, 21 (NW): «Det som svarer til dette [det vil si, at Noah og hans familie ble bevart i live i arken gjennom vannflommen, da den daværende verden endte], frelser også nå dere, nemlig dåpen (ikke avleggelsen av kjødets urenhet, men bønnen til Gud om en god samvittighet), ved Jesu Kristi oppstandelse.» Den samvittighet vi ber Gud om ved å handle i samsvar med hans ordning i forbindelse med dåpen, er en samvittighet som er fri for enhver skyldfølelse overfor Gud. Den er et uttrykk for at vi forstår at det er foranstaltningen i forbindelse med Jesu sonoffer som renser oss for all synd, et offer som ikke er lik de dyreoffer som måtte frambæres på nytt hvert år. Denne gode samvittighet, som Gud gir oss, lar oss komme i et rent forhold til Jehova og bevare dette forholdet ved å benytte oss av hans store Yppersteprests tjenester. De som kommer i en slik stilling, må bevare denne gode samvittighet ved å fortsette å utføre det arbeid de er blitt pålagt i denne motbilledlige tilfluktsby. Samvittigheten spiller derfor en viktig rolle for at vi skal kunne fortsette å være i tilfluktsbyen.
12. Hvordan kan vi komme i den farlige stilling at vi forlater vår tids tilfluktsby?
12 Når vi har kommet inn i den motbilledlige tilfluktsbyen ved innvielse og dåp under den foranstaltning som er blitt truffet i forbindelse med Kristi Jesu sonoffer, legger vi all skyldfølelse bak oss, og den samme frihet bør vi fortsette å ha i byen. Hvis vi imidlertid skulle begynne å forherde vår samvittighet mot Gud og til og med rettferdiggjøre oss selv når vi begår mindre brudd på den lov Jehova har fastsatt for flyktningene i byen, ville vi komme i en farlig stilling og kanskje til slutt forlate byen. Guds lov blir tydelig forklart for oss i hans Ord og gjennom de bibelske publikasjoner som han har tilveiebrakt for at vi skal kunne forstå hans vilje og hensikt med menneskeheten i endens tid. Å ignorere Guds ånds tydelige veiledning vil være det samme som å ignorere den veiledning vår kristne samvittighet gir oss. Hvis vi ignorerer samvittigheten, vil vi med tiden ikke føle noen smerte eller bli foruroliget når vi i virkeligheten burde ha samvittighetsnag. Til slutt kan samvittigheten, som Paulus sa, bli brennemerket. En slik samvittighet føler ikke noen smerte eller noen skyld. Med tiden vil vi bli tilfreds med å gjøre det som er galt, og når vi så blir gjort oppmerksom på det gale vi har gjort, vil vi bare trekke på skuldrene, som om vi ville si: «Og hva så? Spiller det noen rolle?» En slik likegyldig holdning kan bare føre til at vi viser fullstendig ringeakt for den foranstaltning som vi har fått komme inn i byen under, og hvis vi blir «innhentet» i denne sinnstilstand, vil vi ikke ha noen beskyttelse mot Blodhevneren, for vi vil ikke lenger være i denne byen og nyte godt av Yppersteprestens beskyttelse på den kommende «hevnens dag».
La oss stå fast like til enden
13. Hvordan kan en forlate den motbilledlige tilfluktsby, hvordan kan en unngå å gjøre det, og hvilken fare står de som forlater den, overfor?
13 Ettersom det å begynne å stole på seg selv og miste troen på Yppersteprestens offer og ikke lenger stole på at det dekker over synder, er ensbetydende med å forlate tilfluktsbyen og derved komme i fare for å bli ødelagt i Harmageddon, gjør vi vel i å gi akt på den advarsel apostelen Paulus kom med: «Det er derfor det er nødvendig at vi viser de ting vi har hørt, mer enn vanlig oppmerksomhet, for at vi aldri skal drive bort.» (Heb. 2: 1, NW) Den tid da Jehovas Hevner vil gå til handling, kommer stadig nærmere. Dette er ikke en tid da en kan tillate seg å bli overrumplet, å bli truffet utenfor tilfluktsbyen eller i en farlig stilling ved utkanten av beitemarkene, som markerte grensene til dette fristedet, som Jehova hadde tilveiebrakt. Vi må aldri falle i den snare å tro at vi kan vike aldri så lite av fra Jehovas rettferdige krav. Hvem av oss kan si på hvilket punkt en med fullt forsett begynner å ignorere Jehovas foranstaltning og slutter å være en som ’bare har dårlig dømmekraft’? Husk hva Paulus sa i 1 Korintierne 4: 4: «Vel vet jeg intet med meg selv, men dermed er jeg ikke rettferdiggjort; men den som dømmer meg, er Herren.» Kan vi si at vi stoler på Jehova, hvis vi med overlegg ignorerer eller bryter hans bud til oss? Å tenke på å forlate den motbilledlige tilfluktsby, selv om det bare er midlertidig, er det samme som å friste Gud for å se om han vil frelse oss fra Blodhevneren. Og hvis en person i en slik stilling skulle dø av naturlige årsaker nå, før den ’store trengsel’, ville han da få noen oppstandelse? Vi må aldri forsømme å legge et så solid grunnlag i tro og å stole så helt og fullt på den store Yppersteprests tjeneste at Blodhevneren vil huske oss med velvilje når tiden for oppstandelsen kommer. (Matt. 24: 21, 22) Hvis en unnlater å gjøre dette nå i «endens tid», kan det bety at en blir tilintetgjort for alltid. En vil ikke få det privilegium å overleve den kommende ’store trengsel’. En blir henrettet.
Når en kan forlate tilfluktsbyen
14. Hvor lenge må de som har et himmelsk håp, men som nå er her på jorden. være i den motbilledlige byen, og hvorfor akkurat så lenge?
14 Hvor lenge må de som tidligere hadde blodskyld, oppholde seg i tilfluktsbyen? Helt til de ikke lenger trenger Yppersteprestens tjeneste. Paulus skrev til hebreerne: «Derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem. For en sådan yppersteprest måtte vi og ha, hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyd over himlene.» (Heb. 7: 25, 26) Denne tjeneste er således til gagn for dem som overlever den ’store trengsel’, og som fortsatt er ufullkomne mennesker. Så lenge noen fortsatt har blodskyld, er Yppersteprestens tjeneste nødvendig for at de skal kunne bevare et rett forhold til Gud. De som er blitt salvet med Guds hellige ånd til å være Guds åndelige sønner og Kristi medarvinger, må holde seg innenfor den motbilledlige tilfluktsby helt til de i trofasthet fullfører sitt jordiske løp i døden og derved ofrer sin menneskelige natur for bestandig. Ettersom Kristi offer bare gjelder dem som har menneskelig natur, «dør» Ypperstepresten for dem som tilhører den «lille hjord» av «Kristi medarvinger», i den forstand at han ikke lenger trenger å handle til gagn for dem med verdien av sitt menneskelige offer, for i oppstandelsen blir de forvandlet fra mennesker til ånder og bor deretter i himmelen og har del i «guddommelig natur». — Luk. 12: 32; Rom. 8: 17; 2 Pet. 1: 4.
15. Når kan de som har et jordisk håp, forlate den motbilledlige tilfluktsby, og hva er det som gjør dette mulig?
15 De som overlever den ’store trengsel’ og har håp om å oppnå liv på jorden, kan imidlertid ikke forlate tilfluktsbyen når Guds fiender er blitt ødelagt i Harmageddon og blodet til alle de uskyldige som er blitt drept i generasjonenes løp, er blitt hevnet. De som tilhører denne ’store skare’, må riktignok ha vasket sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod før Blodhevneren går til handling som Jehovas domsfullbyrder. Men den ’store trengsel’ fjerner ikke deres blodskyld og tar ikke øyeblikkelig bort den synd de har arvet fra Adam. Selv om de har en ren samvittighet overfor Gud, må de fortsette å bevare denne rene samvittighet ved å holde seg innenfor den motbilledlige tilfluktsbys grenser helt til de har oppnådd menneskelig fullkommenhet og derved ikke lenger har behov for Yppersteprestens tjeneste. Når vil dette skje? Det vil først skje etter Kristi tusenårige styre, når de har oppnådd menneskelig fullkommenhet og Kristus overgir dem i deres fullkomne tilstand til Jehova for at deres ulastelighet skal bli stilt på en endelig prøve. Når de da ikke lenger er under den store Yppersteprests, Jesu Kristi, beskyttelse, «dør» han i virkeligheten for dem, for han vil ikke lenger trenge å handle til gagn for dem med sitt offers rensende blod.
16. I hvilket forhold står de som kommer fram i oppstandelsen til liv på jorden, til den motbilledlige tilfluktsby?
16 Hva så med dem som vil komme fram i oppstandelsen under Jesu tusenårige styre? Må de også komme inn i tilfluktsbyen og bli der til ’ypperstepresten er død’? Nei. Disse har betalt straffen for sin synd ved selv å dø. (Rom. 6: 7) De er blitt utfridd av synden ved at de har gått ned i menneskehetens felles grav. Når de kommer tilbake fra døden, står de ikke på en vei som fører inn i den motbilledlige tilfluktsby, men på en vei som fører til evig liv. Når de fortsetter å gå på denne livets vei, vil de også bli hjulpet av Ypperstepresten til å oppnå menneskelig fullkommenhet. Når de består den endelige prøve etter Kristi tusenårige styre, vil også de bli erklært rettferdige av Jehova og få leve evig på jorden. Hvis de imidlertid ikke oppfyller de krav som Gud stiller til menneskene på den tiden, vil de bringe over seg selv en endelig, fordømmende dom, og de vil bli tilintetgjort for bestandig, i likhet med dem som ble henrettet 1000 år tidligere, i den ’store trengsel’.
17. Hvilke spørsmål oppstår med hensyn til Yppersteprestens «død»?
17 Men noen vil kanskje spørre: Hva med Paulus’ ord til hebreerne: «Det [håp] vi har som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, hvor Jesus gikk inn som forløper for oss, idet han ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis»? (Heb. 6: 19, 20) Hvorfor sies det at Jesus skal være Yppersteprest til evig tid, hvis hans tjeneste som Yppersteprest for menneskeverdenen skal opphøre etter de 1000 år? På hvilken måte fortsetter han å tjene som Yppersteprest til evig tid?
18. Hvilken tjeneste vil komme til å opphøre, men hvorfor vil ikke dette markere slutten på den store Yppersteprests forhold til menneskene?
18 I det jødiske forbildet døde ypperstepresten bokstavelig talt, og både hans tjeneste som yppersteprest og hans liv opphørte derved. Slik er det ikke med den større Yppersteprest, Jesus Kristus. Det er sant at hans tjeneste som Yppersteprest opphører når menneskeheten er blitt brakt tilbake til en rettferdig stilling innfor Jehova, men Jesus fortsetter å være ved Jehovas høyre hånd for bestandig. Det at hans tjeneste som Mellommann og Yppersteprest for menneskene opphører, betyr ikke at hans liv opphører. Menneskene vil i all evighet få nyte godt av virkningene av hans tjeneste som Konge og Yppersteprest, og de vil i all evighet stå i gjeld til ham fordi han har tjent som Konge og Yppersteprest til gagn for dem. I all evighet vil de bøye kne i Jesu navn og bekjenne at han er Herre, til Gud Faders ære. (Fil. 2: 5—11) Det vil ikke lenger være nødvendig at han tjener menneskene ved å anvende sitt sonoffer til gagn for dem. Men som Jehovas store Administrator og Talerør kommer han uten tvil til i all evighet å være den fremste til å opphøye Jehova og ta ledelsen i den tilbedelse som vil forene hele universet, til pris og ære for Jehova.
19. Hva kan nå holde oss oppe, og hva bør vi oppriktig bestrebe oss på?
19 For et velsignelsesrikt privilegium det vil bli å være blant de lykkelige skapninger som da lever! Hvor takknemlige kan vi ikke være for Jehovas barmhjertighet, som har gjort denne enestående foranstaltning mulig! Det er dette framtidshåpet som nå holder oss oppe. Måtte vi verne om det på samme måte som vi verner om selve livet, for det betyr virkelig liv for oss at vi holder oss i Jehovas tilfluktsby nå i «endens tid» for denne verden, som har så stor blodskyld.