Velsignet gjennom den ’ene mellommann mellom Gud og mennesker’

1. a) Hvorfor er vår tids jøder ikke interessert i en ny pakt? b) Hvem alene kunne ta initiativet til å opprette en ny pakt og utnevne en mellommann for den?

INGEN av de 152 medlemslandene i De forente nasjoner er interessert i å inngå en pakt med Jehova, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Ikke engang de 15 millioner jøder som er spredt rundt om på jorden, er interessert i det. Trass i det som sies i profetien i Jeremia 31: 31—34, foretrekker de å tro at de fremdeles er underlagt den gamle lovpakten med Moses som mellommann. «De kjenner ikke Guds rettferdighet, men vil bygge opp sin egen rettferdighet [ved å prøve å holde lovpakten], og derfor har de ikke bøyd seg under rettferdigheten fra Gud», som er tilgjengelig for dem gjennom den nye pakt. (Rom. 10: 1—3) Jehova, den sanne rettferdighets Gud, tok initiativet til å opprette den nye pakt. Han alene kunne opprette den og utvelge en passende mellommann for den.

2. Hvem sa Jehova at han skulle opprette en ny pakt med og hva ville han på grunnlag av den gjøre med hensyn til deres feil og synder og deres kunnskap om ham?

² «Se dager skal komme, sier [Jehova], da jeg slutter en ny pakt med Israels ætt og Judas ætt, . . . slik er den pakten jeg vil slutte med Israels folk i dager som kommer, lyder ordet fra [Jehova]: Jeg vil legge min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Da skal ingen lenger lære sin neste og sin bror og si: ’Kjenn [Jehova]!’ For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier [Jehova]. For jeg vil tilgi deres misgjerning og ikke komme i hu deres synd.» — Jer. 31: 31—34.

3. Hvem var tidspunktet for opprettelsen av den nye pakt avhengig av og hadde dette noe med Moses å gjøre?

³ Når sluttet Jehova den nye pakt «med Israels ætt og Judas ætt»? Tidspunktet avhang av den mellommann som Jehova utvalgte. Moses skulle ikke bli oppreist fra de døde for å være mellommann for den nye pakt. Han var ikke lenger til noen hjelp for Israel og kunne heller ikke være det for dem som ble tatt med i den nye pakt.

4. Hvem er Guds mellommann for den nye pakt ifølge en som studerte hos den fariseiske lovlæreren Gamaliel?

⁴ Det hersker ingen tvil med hensyn til hvem mellommannen er. La oss nå vende oss til det brev som en hebreer skrev til hebreere under inspirasjon. Det er den skribenten som pleide å sitte ved føttene til den kjente fariseiske lovlæreren Gamaliel i det første århundre av vår tidsregning. Han peker på forskjellen mellom Moses og den nye mellommann og sier: «Det ser vi av det ordet Moses fikk fra Gud da han skulle bygge møteteltet: ’Se til at du gjør alt etter det forbildet som ble vist deg på fjellet [Sinai].’ Men nå har Kristus fått en langt høyere prestetjeneste; for han er mellommann for en pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter.» (Hebr. 8: 5, 6) «Jesus, mellommannen for en ny pakt, og . . . det rensende blod som taler sterkere enn Abels blod.» — Hebr. 12: 24.

5. Hvordan viste Jesus før sin død at han var klar over at tiden var inne til at den gamle lovpakten skulle erstattes av den nye pakt?

⁵ Jesus erkjente at den tid hadde kommet da Jehova ville erstatte den gamle, mosaiske lovpakten med den nye pakt. Kvelden før sin død, fredag 14. nisan i år 33 (påskeaften), innstiftet han derfor en høytid til minne om sin offerdød. Da han tok vinbegeret, sa han til sine 11 trofaste apostler: «Drikk alle av den! For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse.» (Matt. 26: 27, 28) Eller som apostelen Paulus gjengir Jesu ord: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg!» (1. Kor. 11: 25) I deler av tre dager var han død og lå i en minnegrav og kunne følgelig ikke begynne å handle som mellommann for den nye pakt.

6. Hva måtte til for at Guds ord i den nye pakt om å tilgi misgjerning og ikke komme i hu synd, skulle bli oppfylt?

⁶ Selv om Jeremia 31: 31—34 ikke sier noe om det, var det nødvendig med et offer for at den nye pakt kunne tre i kraft. Det var nødvendig fordi Gud hadde sagt følgende da han talte om den nye pakt: «Jeg vil tilgi deres misgjerning og ikke komme i hu deres synd.» (Jer. 31: 34) Blodet av dyreoffer ble brukt i forbindelse med innstiftelsen av den gamle, mosaiske lovpakt, og det skulle ha en rensende virkning. I overensstemmelse med dette leser vi at mellommannen Moses «stenket . . . blod på teltet og på alle de kar som ble brukt under gudstjenesten. Etter loven blir jo nesten alle ting renset med blod, og synd blir ikke tilgitt uten at blod blir utøst». (Hebr. 9: 21, 22) Jesus var fremdeles i besittelse av verdien av sitt livsblod da han ble oppreist fra de døde, søndag 16. nisan i år 33. Hebreerne 13: 20 viser dette: «Fredens Gud . . . førte den store hyrde for hjorden, vår Herre Jesus Kristus, opp fra de døde i kraft av [med, LB] en evig pakts blod.» — Joh. 10: 11.

7. Hvilken betydning har Kristi blod for samvittigheten og hvordan er hans utgytte blod til gagn for dem som Gud har kalt?

⁷ Fordi den nye pakt trådte i kraft på grunnlag av et bedre offer, ble det sagt til de kristne hebreere: «Hvor mye mer skal da ikke Kristi blod rense vår samvittighet fra døde gjerninger, så vi kan tjene den levende Gud. Kristus har jo i kraft av en evig Ånd båret seg selv fram som et lyteløst offer for Gud.» Fordi Kristi blod har en slik makt til å rense oss fra den synd som fordømmer oss, leser vi videre: «Så er da Kristus mellommann for en ny pakt. Han døde, og det ble til forløsning fra overtredelsene under den første pakt, for at de som er kalt [av Gud], skal få den evige arv som var lovt.» (Hebr. 9: 14, 15) Når begynte Kristi blod å rense samvittigheten til de kristne hebreere, som hadde vært underlagt «den første pakt», lovpakten, som var blitt inngått ved Sinai berg med Moses som mellommann?

8. Når begynte Kristi blod å rense samvittigheten til de kristne hebreere, som før hadde vært underlagt lovpakten?

⁸ Det skjedde ikke da Kristus ble oppreist fra de døde, men på den 50. dag etter det. Det skjedde nærmere bestemt på pinsedagen, etter at han hadde fart opp til himmelen og trådt fram for Guds nærvær «i selve himmelen; nå skulle han for vår skyld tre fram for Guds ansikt». — Hebr. 9: 21.

9. Hva beviste Peters ord til de angrende jøder på pinsedagen med hensyn til paktene?

⁹ Denne dagen holdt apostelen Peter en tale til jøder og omskårne jødiske proselytter, en tale som gav dem et stikk i samvittigheten. «Hva skal vi gjøre?» spurte de. Peter svarte: «Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere får tilgivelse for syndene, og dere skal få Den Hellige Ånds gave.» (Apg. 2: 37, 38) Dette løftet om at de skulle få tilgivelse for de synder de hadde angret og vendt om fra, beviste noe. Hva da? Jo, at Guds nye pakt med dens foranstaltning for tilgivelse for synder hadde trådt i kraft den samme dagen, ettersom den gamle, mosaiske lovpakt var blitt naglet til Jesu Kristi torturpel! — Ef. 2: 15, 16; Kol. 2: 14, NW; Hebr. 8: 8—13; Jer. 31: 34.

10. Hvordan understreket Peter dette da han talte til noen jøder i templet i Jerusalem noen dager senere?

¹⁰ Den samme kjensgjerning ble understreket noen dager senere. Peter sa da til en gruppe jøder, som hadde pådratt seg blodskyld: «Gjør derfor bot og vend om, så skal deres synder bli strøket ut. Da skal Herren gi tider med lindring, og han skal sende den Messias som er bestemt for dere, Jesus. Han skal være i himmelen inntil den tid kommer da alt det gjenopprettes som Gud har talt om fra eldgamle dager gjennom sine hellige profeter.» Peter avsluttet sin tale med ordene: «Gud sendte sin tjener først til dere, for å velsigne dere når hver og en vender om fra sine onde gjerninger.» — Apg. 3: 19—21, 26.

«MELLOMMANN» FOR HVOR MANGE?

11. Hva viser kjensgjerningene med hensyn til hvorvidt det var med den kjødelige Israels ætt og Judas ætt Gud inngikk den nye pakt?

¹¹ Men var det med den kjødelige «Israels ætt» og den kjødelige «Judas ætt» Gud inngikk den nye pakt? Hvordan kunne han gjøre det, når de kjødelige jøder av både Israels og Judas ætt hadde forkastet mellommannen for den nye pakt og som nasjon betraktet feiret pinse på den fastsatte dag i templet i Jerusalem? Gud kunne ikke gjøre det. Han hadde til hensikt å slutte den nye pakt med det nyfødte, kristne Israel, det åndelige Israel, som var blitt født nettopp på denne pinsedagen, da ’den hellige ånd kom over’ omkring 120 av Jesu Kristi døpte disipler. (Apg. 11: 15) De hadde ventet, ikke i templet, men i en sal i Jerusalem. Der ble disse disiplene, som allerede var døpt i vann, avlet av Guds ånd til å bli Guds åndelige barn, «Guds Israel». Som «Guds Israel» ble de tatt med i den nye pakt gjennom den himmelske mellommann, Jesus Kristus, den profet som var større enn Moses. — Apg. 2: 1—36; Joel 3: 1, 2; Joh. 3: 3, 5; Gal. 6: 16.

12. Hvordan ble Jesu Kristi tjeneste som mellommann utvidet til å omfatte flere etter pinsedagen?

¹² Jesus Kristus i himmelen er følgelig mellommannen mellom Gud og de åndelige israelitter mens disse fremdeles befinner seg i kjødet som menn og kvinner. Selv blant dette lille ’hellige folk’ er Jesu Kristi tjeneste som mellommann blitt utvidet, for Gud har latt klasser av mennesker komme inn i den nye pakt i en bestemt orden. I om lag et år fra og med pinsedagen i år 33 var Jesus således mellommann bare for åndelige israelitter som hadde vært kjødelige jøder eller omskårne jødiske proselytter. Cirka 3000 av dem ble lagt til det åndelige Israel på pinsedagen i år 33. (Apg. 2: 10, 11, 37—41) Som følge av at Saulus fra Tarsus forfulgte de kristne, ble det gode budskap om Kristus forkynt i Samaria, sannsynligvis året etter (år 34), og den hellige ånd ’kom over’ døpte troende der. (Apg. 8: 15—17) Fra da av ble Jesu tjeneste som mellommann utvidet til å omfatte åndelige israelitter som hadde vært samaritanske menn og kvinner, samaritaner.

13. Hvordan ble Jesus mellommann for en tredje klasse av åndelige israelitter to år etter at budskapet var blitt forkynt for samaritanene, og hvordan erkjente de kristne jøder i Jerusalem dette?

¹³ Nå går det to år. Om høsten i år 36, tre og et halvt år etter Jesu død og oppstandelse, begynner Jesus så å tjene som mellommann for en tredje klasse av åndelige israelitter, nemlig mennesker blant de uomskårne hedningene. Den første er den italiske offiseren Kornelius. Etter at apostelen Peter hadde fortalt de kristne jøder i Jerusalem om den overraskende vending begivenhetene hadde tatt, sa de: «Så har da Gud også latt [de uomskårne] hedningene få vende om og vinne livet!» — Apg. 8: 1 til 11: 18.

14. Hva sa Paulus til de eldste i Efesos om sin forkynnelse og hvilken pakt var han nå en tjener for?

¹⁴ Over 20 år etter dette tjente Paulus fremdeles som apostel for hedningene og var i ferd med å fullføre sin tredje misjonsreise. På veien tilbake til Jerusalem stanset han i Milet og snakket med de eldste fra menigheten i Efesos i Lilleasia. Han fortalte dem hvordan han hadde arbeidet, og sa: «Jeg har vitnet både for jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus. Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden.» (Apg. 20: 21, 22) Han var ikke lenger en fariseer som tjente den gamle, mosaiske lovpaktens interesser. Nei, i 2. Korinter 3: 5, 6 skriver han: «Det er Gud som har satt oss i stand til det, han som gjorde oss til tjenere for en ny pakt, som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.»

15. Hvem var ’tjener for en ny pakt’ sammen med Paulus? Var disse to mellommenn mellom Gud og mennesker?

¹⁵ Hvem siktet apostelen her til med ordet «oss»? Han viser det i innledningen til brevet, hvor han sier: «Paulus, som etter Guds vilje er Jesu Kristi apostel, og vår bror Timoteus hilser Guds menighet i Korint.» (2. Kor. 1: 1) Både Paulus og Timoteus var således «tjenere for en ny pakt», som bygget «på Ånd». Paulus mente ikke med dette at han og Timoteus var mellommenn sammen med Jesus. Nei, de var selv bare åndelige israelitter, som Jesus tjente som Guds mellommann til gagn for. Det er bare Jesus som er «mellommannen for en ny pakt». — Hebr. 12: 24.

16, 17. Hvordan leder Paulus i 1. Timoteus 1: 20 til 2: 7 sin argumentasjon inn på Kristus Jesus som mellommann?

¹⁶ Da Paulus skrev direkte til Timoteus, ledet han sin argumentasjon inn på Jesu tjeneste som mellommann: «Til dem hører Hymeneus og Aleksander, som jeg har overgitt til Satan så de skal tuktes til å holde opp med å spotte. Og nå formaner jeg dere framfor alt å bære fram bønner og påkallelse, forbønner og takk for alle [alle slags, NW] mennesker [men ikke for spotterne Hymeneus og Aleksander]. Be for konger og alle som har en høy stilling, så vi kan føre et stille og fredelig liv, som er preget av guds- frykt og vinner respekt.

¹⁷ Dette er rett og godt for Gud, vår frelser, han som vil at alle [alle slags, NW] mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. For det er en Gud og en mellommann mellom Gud og mennesker: mennesket Kristus Jesus, som gav seg selv som løsepenge for alle [eller: for alle slags mennesker, fotnote i NW, 1971-utgaven]. Slik var hans vitnesbyrd da tiden var inne, og for det er jeg satt til herold og apostel. Dette er sant, jeg lyver ikke. Jeg er en lærer for [de uomskårne] folkeslagene i tro og sannhet.» — 1. Tim. 1: 20 til 2: 7.

18. a) Oppfordret Paulus dermed Timoteus til å tjene som mellommann mellom Gud og disse myndighetspersonene? b) Hvem ville ha gagn av at det ble bedt bønner til Gud for slike myndighetspersoner?

¹⁸ Paulus sa således at det skulle bæres fram ’bønner, påkallelse og forbønner’ for «konger og alle som har en høy stilling». Men han oppfordret ikke Timoteus til å handle som mellommann mellom Gud og disse myndighetspersonene. Motivet for å bære fram ’bønner, påkallelse og forbønner’ for disse menneskene var ikke å omvende dem til kristendommen. Hvem skulle slike bønner til Gud være til gagn for? Hva var formålet med dem? «Så vi [de kristne, deriblant Paulus og Timoteus] kan føre et stille og fredelig liv, som er preget av gudsfrykt og vinner respekt.» — 1. Tim. 2: 2.

19. Hva ville det føre til at de kristne levde et gudfryktig liv, og for hvem var dette «rett og godt»?

¹⁹ Det at de kristne, som bad slike bønner for de politiske herskere, levde et stille, fredelig og gudfryktig liv, førte til frelse for dem. Dette var «rett og godt for Gud, vår frelser». Hvorfor det? Fordi det er Guds vilje at «alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne». I overensstemmelse med dette er det ikke Jesus Kristus, men «Gud» som her blir omtalt som «vår frelser».

20. Hvilken rolle spiller Kristus Jesus ifølge 1. Timoteus 2: 5, 6 i Guds frelsesprogram?

²⁰ Hvilken rolle spiller så Kristus i dette frelsesprogram? Paulus sier videre: «For det er en Gud og en mellommann mellom Gud og mennesker [ikke alle mennesker]: mennesket Kristus Jesus, som gav seg selv som løsepenge for alle.» — 1. Tim. 2: 5, 6.

21. a) I egenskap av hva slags tjener skrev Paulus til Timoteus, og hva slags tjener var Timoteus? b) Hvor lenge står denne pakten ved makt, og hvilken rolle spiller Jesu gjenløsningsoffer i denne forbindelse?

²¹ Paulus skrev i samsvar med de faktiske forhold i kristendommens første århundre, da den nye pakt hadde trådt i kraft. Mennesker av alle nasjonaliteter, jøder, samaritaner og uomskårne hedninger, var allerede blitt tatt med i denne pakten etter at de var blitt en del av det åndelige Israel. Kristus Jesus var mellommannen for denne nye pakt. Når Paulus skrev til Timoteus om dette, var det således én ’tjener for den nye pakt’ som skrev til en annen ’tjener for den nye pakt’. Denne nye pakt mellom «Gud, vår frelser» og det åndelige Israel fortsetter å stå ved makt så lenge det finnes åndelige israelitter i kjødet som mennesker her på jorden. Denne pakten står derfor ved makt i dag. Jesu «løsepenge for alle» danner grunnlaget for at alle slags menn og kvinner kan bli åndelige israelitter og bli tatt med i den nye pakt, som Kristus Jesus er den ’ene mellommann’ for.

22. a) Hva er det som viser at den nye pakt snart vil ha tjent sin hensikt, og når vil Kristi tjeneste som mellommann opphøre? b) Hvorfor kommer de herliggjorte åndelige israelitter ikke til å trenge noen mellommann, og i hvilke stillinger vil de da tjene?

²² Det er fremdeles over 9000 som bekjenner at de er åndelige israelitter som er med i den nye pakt. I likhet med Paulus og Timoteus er de «tjenere for en ny pakt». (2. Kor. 3: 6; 1: 1) Den nye pakt har tydeligvis snart tjent sin hensikt, nemlig å frembringe 144 000 åndelige israelitter som oppnår Guds godkjennelse og sammen med Jesus Kristus utgjør det himmelske rike, den ideelle regjering for menneskeheten. Når de siste av disse godkjente, åndelige israelitter slutter å være mennesker fordi de dør her på jorden, og blir oppreist for å få del i det himmelske rike, vil også Jesu Kristi tjeneste som mellommann opphøre. Deres nedarvede, syndige tilstand i kjødet, en tilstand som gjorde det nødvendig å ha en mellommann mellom dem og den hellige Gud, vil høre fortiden til. Disse herliggjorte åndelige israelitter vil ikke trenge noen mellommann mellom seg og Jehova Gud, like lite som de hellige engler i himmelen trenger det. (Åp. 22: 3, 4) Under Jesus Kristus vil de tjene som konger, prester og meddommere for hele menneskeverdenen. — Åp. 7: 4—8; 14: 1—3; 20: 4, 6; Luk. 22: 28—30, NW.

EN ’STOR SKARE’ SOM VIL OPPNÅ JORDISKE VELSIGNELSER

23, 24. a) Hvem samarbeider nå aktivt med levningen av åndelige israelitter, og hvilken innbydelse har de fått hva Herrens aftensmåltid angår? b) Hvilken gruppe erkjenner de at de ikke tilhører, men hvordan oppnår de visse goder gjennom den nye pakt?

²³ Ifølge autentiske opptegnelser finnes det i dag en ’stor skare’ av innviede, døpte kristne som samarbeider aktivt med den lille levningen av åndelige israelitter. Helt siden våren 1938 er de som tilhører denne skaren, blitt innbudt til å overvære den årlige feiringen av høytiden til minne om Kristi død, ikke for å forsyne seg av emblemene, det usyrede brødet og rødvinen, men som respektfulle iakttagere.a De anerkjenner Jesus Kristus som sin Konge, som har hersket i himmelen siden hedningenes tid utløp i 1914. De slutter seg nidkjært til levningen av de åndelige israelitter i forkynnelsen av «dette gode budskap om riket» på hele den bebodde jord til et «vitnesbyrd for alle folkeslag» før enden for denne tingenes ordning kommer i ’den store trengsel’. (Matt. 24: 14, 21, NW) De er klar over at de ikke er åndelige israelitter, og at de ikke er tatt med i den nye pakt, som Jesus Kristus er mellommann for, og at de heller ikke tilhører «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk». — 1. Pet. 2: 9.

²⁴ De høster ikke desto mindre gagn av den nye pakt. De oppnår visse goder på grunn av den, akkurat som «innflytterne» i det gamle Israel oppnådde visse goder ved at de bodde blant israelittene, som var underlagt lovpakten. — 2. Mos. 20: 10; 3. Mos. 19: 10, 33, 34; Åp. 7: 9—15.

25. Hvem må den ’store skare’ være forent med for å bevare et godt forhold til Jehova Gud, og hvorfor?

²⁵ For å bevare et godt forhold til «Gud, vår frelser» må den ’store skare’ fortsette å være forent med levningen av åndelige israelitter. Hvorfor det? Fordi disse åndelige israelitter er det ’hellige folk’ som vi leser om i Jeremia 31: 35, 36, like etter at Gud har lovt å opprette en ny pakt: «Så sier [Jehova], han som satte solen til å lyse om dagen og ordnet det så at månen og stjernene lyser om natten, han som rører opp havet så bølgene bruser [mot egypterne da de forfulgte israelittene], — [Jehova], Allhærs Gud, er hans navn: Lar jeg disse ordninger vike, lyder ordet fra [Jehova], skal også Israels ætt for alltid opphøre å være mitt folk.»

26. Hva er det som viser at det åndelige Israel har en varig plass i Guds universelle organisasjon, og hvor skal Jesus Kristus herske over dem som befinner seg på den paradisiske jord?

²⁶ Jehova kan ikke la det åndelige Israel forsvinne fra hans universelle organisasjon, like lite som han kan la de lysende himmellegemene som skaffer oss lys på jorden, forsvinne. I himmelen kommer det åndelige Israel til å utgjøre det nye Jerusalem, hvor Jesus Kristus skal herske som Konge over den overlevende ’store skare’ og alle de mennesker som blir oppreist fra gravene til liv på en paradisisk jord. — Åp. 21: 2—24.

[Fotnote]

[Bilder på side 24]

Lovpakten ble naglet til torturpelen

Den nye pakt trådte i kraft på pinsedagen