Den vakre rammen omkring podiet på Yankee stadion ble kopiert om og om igjen i mindre målestokk, men likevel fargerikt og pent. Også innfødte i Afrika arbeidet flere dager i forveien med å bygge kjempemessige, godt planlagte lokaler eller rydde forsamlingssteder i friluft, og med å bygge store sovesaler. De framstilte selv det de trengte av elektrisk strøm ute i skogene forat de frivillige arbeiderne skulle kunne holde på også når solen var nede, slik at byggearbeidet kunne bli fullført etter planen. Det ble også sørget for rørledninger til vanntilførselen til feltkjøkkenene, slik at de på vanlig teokratisk måte kunne ha kafeteriabespisning.

Enten Jehovas vitner befinner seg i Australia, Afrika, Asia, Europa eller Amerika, venner de seg til nye metoder for fellesbespisning, til en særegen form for fellesskap og til å overvinne byggeproblemer og andre vanskeligheter. Den enhet de har funnet, og deres syn og forståelse angående den nye verden under Kristus Jesus, Jehovas Konge, gjør dem i sannhet til et nytt folk. Ikke noe fjell av motstand kan gjøre dem motløse eller legge en demper på deres nidkjærhet for deres levende Gud. Barna kommer sammen med sine foreldre til disse veldige teokratiske festene og lærer meget raskt den nye verdens veier. Disse sammenkomstene i 1953 og Selskapets øvrige organisasjonsmessige virksomhet framgår av dokumentarfilmen «Den nye verdens samfunn i virksomhet».

Det å samle Jehovas folk til store stevner inngår som et ledd i den praktiske omforming av deres tenkemåte og handlemåte. Alle får oppleve de samme slags konventer, alle får den samme åndelige opplysning, og de blir alle fylt av den samme takknemlighet til Jehova. I kjærlig enhet samles alle i bønn og lovprisning til Jehova. Deres forente hjertetilstand kommer også til uttrykk ved at de i fellesskap synger Rikets sanger. Ved disse minneverdige anledninger står Jehovas engler aktpågivent på vakt og gir dem usynlig beskyttelse slik Han har lovt. (Heb. 1: 14) Jehovas rette tid er nå inne til at hans folk skal samles på denne synlige måten, og han gir sine engler befaling om å beskytte dem. Akkurat som Jehovas virksomme kraft svevet over de vannene som dekket jorden på skapelsens tid, så fortsetter Jehovas hellige ånd stadig å bevege seg over de forsamlede folkeskarer for å sørge for at virkemåten blir riktig og at det åndelige opplæringsprogram blir vellykket. (1 Mos. 1: 2) Akkurat som på Moses’ tid er derfor også disse stevnene i vår tid ’hellige sammenkomster’. Når man kommer sammen med Jehovas vitner, føler man bokstavelig at man befinner seg i en trygg, fredelig, gledelig og lykkelig atmosfære, som kan tilskrives de tjenester Jehovas engler og hans ånd yter.

(Avsluttes i neste nummer)

«En tjener er ikke større enn sin herre»

En leser av det amerikanske bladet Our Sunday Visitor, som går for å være det mest utbredte katolske ukeblad i verden, skrev til redaksjonen angående bladets nedsettende omtale av Jehovas vitner. En av bladets redaktører, presten R. Ginder, svarte ham på denne måten: «Men hvis De har hatt noe særlig å gjøre med vitnene, må De vel nå ha kommet til klarhet i at det ikke er noen religion — det er en sinnssykdom. Jeg mener dette. Det er en galskap som later til å sjalte ut visse deler av deres forstand. Den gjør dem umedgjørlige, uimottagelige for fornuft og i høyeste grad uskikket til å forvalte sannheten.» Slik var det også da Jesus var på jorden. Da hans motstandere ble ham svar skyldige, sa de: «Han er besatt og gal.» Paulus var ute for noe lignende, akkurat som Jesus forutsa at hans etterfølgere skulle komme til å bli. Da Paulus forsvarte seg for landshøvdingen Festus i kong Agrippas nærvær, avbrøt Festus ham med disse ord: «Du er vanvittig, Paulus! din megen lærdom driver deg til vanvidd.» Det er derfor ingen overraskelse at Jehovas kristne vitner i vår tid blir utsatt for lignende spott. — Joh. 10: 20; Ap. gj. 26: 24.