To forbilder på befrielse
«Han er et sonoffer for våre synder, dog ikke bare for våre, men også for hele verdens.» — 1 Joh. 2: 2, NW.
1. Hvilken holdning inntar Jehovas vitner til sine møter, og hvordan kommer dette til uttrykk?
JEHOVAS vitner nærer stor interesse for alle sine møter, men det er ett møte, et årlig møte, som skiller seg ut fra alle de øvrige. Det finnes ikke noe annet møte som dette, hverken hva programmet angår, eller når det gjelder formålet med det og den betydning det tillegges. De som tilhører den nye verdens samfunn, gjør seg derfor spesielle anstrengelser for å være til stede, men ikke nok med det, de inviterer også andre, som er nyinteresserte, på det hjerteligste og oppmuntrer dem til å komme.
2. a) Hvordan er Herrens aftensmåltid et møte som er noe for seg selv? b) Hvordan kan alle som var til stede ved dette møtet, få en bedre forståelse av det?
2 Det møte vi sikter til, er «Herrens aftensmåltid», som ofte blir kalt Minnehøytiden i overensstemmelse med Jesu befaling: «Gjør dette til minne om meg!» I år, i 1962, ble «Herrens aftensmåltid» holdt den 17. april etter klokken 18.00 normaltid. Ett av de forhold som gjør dette møtet til noe for seg selv, er at de som det i første rekke blir arrangert for, og som det særlig tales til ved denne anledning, er i mindretall. Ja, rapportene viser at det blir færre og færre av dem for hvert år, mens det samlede antall tilstedeværende stadig øker. Vi er også på det rene med at de sannheter som da blir holdt fram, og som vi nå skal repetere, hører med til de dype sannheter i Guds Ord, at de utgjør «fast føde» og ikke bare melk eller «begynnelsesgrunnene». I betraktning av dette, og fordi dette møte for manges vedkommende var det første av Jehovas vitners møter de var til stede ved, synes vi det er på sin plass å se på visse trekk ved Guds hensikt i forbindelse med befrielsen av menneskeheten, slik at ikke bare noen få, men alle som var til stede denne kvelden, kan få en bedre forståelse og en dypere verdsettelse av det som ble sagt og gjort. — 1 Kor. 11: 20, 24; Heb. 5: 12; 6: 1, NW.
3. I hvilken henseende har vi alle det samme behov, og hvordan er dette behov blitt tilfredsstilt?
3 Grunnlaget for det som foregår ved denne anledning, er Jesu død, og det kan derfor passe at vi innleder denne drøftelsen med hans død. Det er jo så at ’mennesket Jesus Kristus ga seg selv til en løsepenge for alle’ ved å ofre sitt fullkomne menneskeliv, og at han derved ble menneskenes gjenløser og befrier. Han er det «Guds Lam som tar bort verdens synd». Hva dette angår, befinner vi oss alle i egenskap av Adams barn på like linje, og vi har alle det samme behov. Dette bør vi aldri glemme, og vi bør alltid være dypt takknemlige overfor Jehova, Opphavet til denne storslagne ordning, og overfor hans elskede Sønn, som gjennomførte den så villig. — 1 Tim. 2: 5, 6; Joh. 1: 29, NW.
4. Kommer de gagnlige virkninger av gjenløsningsofferet alle til gode på samme måte, og har Jehova noen forpliktelse i denne henseende?
4 Men selv om vi alle omfattes av denne ene og samme gjenløsende handling, betyr ikke det at det er Guds hensikt at dette gjenløsningsofferet skal gagne alle på samme måte. Bibelen viser at menneskehetens befrielse fra synd og død generelt sett vil finne sted i Guds rike, i de lovte «nye himler og en ny jord», under ledelse av Kongen Kristus Jesus. Men Bibelen viser også at det behager Gud å la noen enkelte, en liten minoritet, få sin andel av dette offers gagnlige virkning på en måte og på et tidspunkt som tilkjennegir at det er noe spesielt med dem. Men la det straks være sagt at dette ikke skyldes noen slags fortjenstfullhet fra deres side, men er et uttrykk for Jehovas overveldende, ufortjente godhet. Hvis han foretrekker å ta seg av enkelte først og utfri dem på en spesiell måte, så er det hans ubetingede forrett å gjøre det. Som Paulus sier nettopp i denne forbindelse, så kan vi ikke ta «til gjenmæle mot Gud». — Åpb. 21: 1—4; Rom. 9: 20.
5. Hvilket skriftsted viser at det finnes et skille hva dette angår?
5 Apostelen Johannes viser klart at det finnes et slikt skille når han sier følgende om Jesus Kristus: «Han er et sonoffer for våre synder, dog ikke bare for våre, men også for hele verdens.» (1 Joh. 2: 2, NW) La oss som en hjelp til å få en bedre forståelse av dette gå bakover i tiden og ta for oss et drama som ble utspilt og nedtegnet i Bibelen for over 3400 år siden, da Jehova befridde sitt folk Israel av Faraos hånd.
Befrielsen fra Egypt
6, 7. Hvilke hovedbegivenheter fant sted i forbindelse med Israels utfrielse fra Egypt, hva førte de til, og hva var de et forbilde på?
6 Denne befrielsen var en veldig begivenhet i Guds folks historie i fortiden, utvilsomt den største i betydning og dramatisk kraft. Hvis vi går litt på avstand slik at vi kan få et fullstendig overblikk over det store bilde som blir framvist for oss i 2 Mosebok, kapitlene tre til 15, blir visse trekk særlig fremtredende, nemlig: Faraos hovmodige svar på det krav Jehova framsatte gjennom Moses om å «la mitt folk fare», etterfulgt av de ti plager som kulminerte i at alle Egypts førstefødte døde, og førte til at Israels barn ble drevet ut av landet dagen etter; dernest deres bevegelser under Jehovas ledelse som fikk de egyptiske styrker til å forfølge israelittene, som ved et mirakel ble ført gjennom Rødehavet «på det tørre» fordi «vannet skiltes at», og endelig det at «vannet vendte tilbake» under Moses’ utrakte hånd så hele Faraos hær omkom. «Det ble ikke en eneste tilbake av dem.» Dette var i sannhet en mektig befrielse, og den var et forbilde på den store befrielse Jehova vil iverksette for alle som har godtgjort at de er hans «får», når han ved Kristus Jesus slår ned hele Satans hær i Harmageddon og fullstendig tilintetgjør Satans tingenes ordning, hele verden av i dag, som Egypt var et lite forbilde på. Alle de overlevende vil deretter stemme i en storslagen sang til Jehovas pris, slik israelittene gjorde under ledelse av Moses da Mirjam om og om igjen sang omkvedet: «Lovsyng [Jehova], for han er høyt opphøyd; hest og mann styrtet han i havet.» — 2 Mos. 5: 1; 12: 29; 14: 1—4, 21, 28; 15: 1, 21.
7 La oss nå granske bildet litt nærmere og merke oss en innfelt detalj som utgjør et fullstendig bilde i seg selv, men som likevel inngår som en del av helheten. Dette bilde gjelder også en befrielse, men av et spesielt slag.
Befrielsen av Israels førstefødte
8. a) Hva skulle israelittene gjøre for å bli beskyttet mot den tiende plage? b) Hvordan og hvorfor skulle de minnes dette?
8 Etter at Moses hadde gitt Farao advarsel om den siste og forferdelige plage, nemlig at de førstefødte både av mennesker og dyr over hele Egypt skulle dø, ga Jehova straks Moses bestemte instrukser som hele israel skulle rette seg etter. Kort fortalt skulle hver husstand på den tiende dag i denne måned, som heretter skulle være den første måned i året for dem, ta et lam og «gjemme det til den fjortende dag i denne måned» da det skulle slaktes og dets blod skulle strykes på begge dørstolpene og på det øverste dørtre i alle husene. Samme natt skulle de «ete kjøttet . . . stekt ved ild og med usyret brød og bitre urter». De fikk beskjed om å spise det «med ombundne lender, med sko på føttene og med stav i hånd, og I skal ete det i hast; det er påske [forbigang, fotnote] for [Jehova]. . . . Og blodet på de hus som I er i, skal være til et tegn for eder; når jeg ser blodet, vil jeg gå eder forbi; og ikke skal noe slag ramme eder til ødeleggelse når jeg slår Egypts land». For ettertiden, på den samme dag hvert år, skulle israelittene gjenta denne tjenesten og la dagen være ’en minnedag, en høytid for [Jehova], slekt etter slekt’. Og de skulle si følgende til sine barn som spurte om betydningen av dette: «Det er påskeoffer for [Jehova], som gikk forbi Israels barns hus i Egypt da han slo egypterne og fridde våre hus.» — 2 Mos. 12: 1—14, 27.
9, 10. Hvordan stilte det seg med befrielsen av Israels førstefødte i forhold til befrielsen av hele folket?
9 På denne helt enestående måte ble således Israels førstefødte tilgodesett med en spesiell befrielse. Det var bare de som var i fare den natten. Deres liv var i fare, og det var ved hjelp av blodet fra «påskelammet» eller «påskeofferet» (NW) de ble forbigått og befridd fra en brå død. Legg merke til at denne spesielle befrielse av de førstefødte gikk forut for befrielsen av hele Israels folk ved overgangen over Rødehavet. — 2 Mos. 12: 21.
10 Hvordan hjelper så dette oss til å få en klarere forståelse av det Johannes skrev om i forbindelse med Jesu død, nemlig at «han er et sonoffer for våre synder, dog ikke bare for våre, men også for hele verdens»? — 1 Joh. 2: 2, NW.
Oppfyllelsen av bildet
11. Hvilket tema går igjen i brevet til hebreerne, og hvordan omtaler Paulus de førstefødte?
11 Vi er ikke overlatt til oss selv og vår egen fantasi og vår «egen tydning» når det gjelder å finne fram til den rette forståelse av disse ting. I sitt brev til hebreerne sier apostelen Paulus tydelig at alt som skjedde med israelittene under deres lovpakt, var «en skygge av de kommende goder» og skulle tjene som et «bilde». Dette er faktisk noe Paulus stadig argumenterer med i dette spesielle brevet. Han viser gang på gang at loven med dens forskrifter og offer var en skygge av eller et forbilde på langt herligere ting som skulle komme. I Hebreerne 1: 6 omtaler han Jesus som Guds «førstefødte», hvilket han er framfor noen, men senere nevner han en gruppe mennesker som står i et lignende forhold, og kaller dem «menigheten av de førstefødte, som er oppskrevet i himlene». — 2 Pet. 1: 20; Heb. 10: 1; 9: 9; 12: 23.
12. Hvem er de førstefødte som det siktes til i Hebreerne 12: 23?
12 Hvem er disse menneskene? De er sanne kristne som samlet utgjør «Guds hus, som er den levende Guds menighet». De har «fått del i et himmelsk kall» og har Kristus Jesus som «yppersteprest». Denne Guds trofaste Sønn er utnevnt til å være hode over det hus Gud har bygd, og, som Paulus sier til sine medkristne: «Hans hus er vi.» — 1 Tim. 3: 15; Heb. 3: 1—6.
13. Er kristenheten en trygg veileder med hensyn til medlemskap i den sanne menighet?
13 På bakgrunn av disse skriftsteder er det innlysende at det ikke bare er et spørsmål om å slutte seg til et eller annet av kristenhetens kirkesamfunn og bli inntegnet som medlem der. Ingen kan gjøre seg selv til et medlem av den sanne menighet eller bli kanonisert eller gjort til helgen av en jordisk religiøs organisasjon. Nei, det er «Gud, alles dommer», som har satt «lemmene, hvert især av dem, på legemet, således som han ville». Jesus sa selv at de som skulle få Riket og være med ham på hans himmelske trone, bare skulle utgjøre en ’liten hjord’, en liten minoritet, og dette er i seg selv nok til å utelukke de millioner som utgir seg for å være kristne bare på grunnlag av at de er medlemmer av et kirkesamfunn og går i kirke og blant annet tar regelmessig del i det som betraktes som Herrens nattverd, også ofte kalt messen eller den hellige kommunion. — Heb. 12: 23, NW; 1 Kor: 12: 18; Luk. 12: 32.
14. Hvem var Israels førstefødte et forbilde på, og hvor i Bibelen blir dette bekreftet?
14 Gjør Bibelen det berettiget å se det slik at den sanne menighet, «menigheten av de førstefødte», tilsvarer og er et motbilde til Israels førstefødte som ble befridd på en spesiell måte den natten i Egypt? Ja. Da Paulus skrev til «den Guds menighet som er i Korint, helligede i Kristus Jesus», formante han den til å rense ut noe som øvde en fordervende innflytelse, og han sa følgende idet han atter baserte sin framstilling på de ting loven hadde en skygge av: «La oss derfor holde høytid [de usyrede brøds høytid], ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød.» Og hvilket argument kommer han med for at sanne kristne skal holde de usyrede brøds høytid på denne billedlige måte ikke bare en enkelt dag, men alle årets dager? Legg merke til hans svar: «For vårt påskelam er jo slaktet: Kristus.» — 1 Kor. 1: 2; 5: 7, 8; 2 Mos. 13: 6.
15. Hvilken spesiell befrielse er blitt tilveiebrakt for den sanne menighet, både med hensyn til framtiden og med hensyn til vår tid?
15 Dette verdifulle offer, «Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam», har i sannhet ført til en spesiell befrielse for disse kristne førstefødte på to måter. Den har ikke bare sikret dem endelig «inngang i vår Herre og frelser Jesu Kristi evige rike», en «uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv, som er gjemt i himlene», som Peter uttrykker det, men den har også ført til en meget virkelig befrielse, riktignok ved tro, som de kan glede seg over allerede nå. Paulus uttrykte det på denne måten: «[Gud] fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike, i hvem vi har forløsningen, syndenes forlatelse.» De som tilhører denne gruppen, har særlig siden 1919 blitt utfridd fra det «mørke» og det «mulm» som Esaias forutsa, og selv om de fremdeles befinner seg i kjødet, har de fått nyte godt av de storslagne velsignelser som er knyttet til tjenesten for Riket, og av den opplysning som den samme profetien taler om. — 1 Pet. 1: 4, 19; 2 Pet. 1: 11; Kol. 1: 13, 14; Es. 60: 1—3.
16. a) Hvordan er den lille hjord knyttet til Jesus Abrahams ætt angår? b) Hvordan hjelper dette oss til å se den spesielle befrielsen i det rette forhold til det større bilde?
16 Bibelen viser således tydelig at det er en spesielt utvalgt menighet, en ’liten hjord’, som i første rekke får del i Kristi gjenløsningsoffers godgjørende virkning, forut for resten av menneskeheten. Som før nevnt er Jesus selv framfor noen annen Guds førstefødte Sønn, men det finnes andre som er nær knyttet til ham under hans førerskap, og som utgjør «menigheten av de førstefødte». Kristus Jesus selv er også den lovte Abrahams Ætt men ved Jehovas ufortjente godhet er likeledes disse førstefødte «Abrahams ætt» fordi de er blitt «døpt til Kristus» og ’hører Kristus til’. Ved denne ætt «skal alle jordens folk velsignes» i Guds rike etter at den store befrielse fra nåtidens Egypt har funnet sted i Harmageddon. I betraktning av dette kan vi forstå at det mindre bilde på en spesiell befrielse av den gruppen som utgjør de førstefødte, må finne sted først og gå forut for oppfyllelsen av det større bilde, som vil føre til at det blir sunget en triumfsang til Jehovas pris, «for han er høyt opphøyd». Grunnen til at han figurlig talt dro ned til Egypt i fortiden, var da også at han skulle «gjøre seg et navn». — Gal. 3: 16, 27, 29; 1 Mos. 22: 18; 2 Mos. 15: 21; 2 Sam. 7: 23.
17. Hvordan skal man forstå 1 Johannes 2: 2?
17 I betraktning av dette kan vi også forstå hvorfor Johannes i sitt brev til disse førstefødte skrev at Jesus først er et «sonoffer for våre synder, dog ikke bare for våre, men også for hele verdens». — 1 Joh. 2: 2, NW.