Spørsmål fra leserne

● I Hebreerne 9: 14 sies det at Kristus «ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer». Hva er den ’evige ånd’? — R. W., USA.

Hvis vi ser på det som sies tidligere i denne redegjørelsen, vil det hjelpe oss til å forstå den sammenheng dette uttrykket forekommer i. Vi leser: «For så sant blodet av bukker og okser og asken av en kvige, når den sprenges på de urene, helliger til kjødets renhet, hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!» — Heb. 9: 13, 14.

Dette sies i en redegjørelse som stiller de ordninger som Gud hadde behag i under den gamle lovpakten eller Moseloven, opp som en motsetning til de ordninger som har tilknytning til den nye pakt. I begynnelsen av kapitlet snakker apostelen Paulus om tabernaklet og de dyreoffer som ble frambåret der. Disse ting var «kjødelige forskrifter», og de var pålagt en bestemt tid. (Heb. 9: 10) Paulus påpekte også at «den Hellige Ånd» ga til kjenne at så lenge tabernaklet sto og Gud godtok de offer som ble frambåret der, var veien til helligdommen, selve himmelen, ennå ikke åpnet. — Heb. 9: 8, 12.

Veien til himmelen gikk således gjennom Jesu offer og blod, ikke gjennom dyreoffer som var pålagt ifølge «kjødelige forskrifter». Men hvordan gikk det til at Jesus frambar seg selv som et offer? Som allerede nevnt skjedde det ved den hellige ånds medvirken.

Tidligere i dette brevet hadde Paulus forklart at Jesus ikke ble prest «ifølge et kjødelig buds lov», slik tilfelle ville ha vært hvis han hadde vært av Arons familie, av Levi stamme. Jesus var av Juda stamme, som ikke hadde noe med frambringelsen av prester å gjøre. Det var følgelig fordi Gud direkte utnevnte ham, at han ble «prest til evig tid etter Melkisedeks vis». (Heb. 7: 16, 17) I stedet for å bli salvet med olje, slik Aron ble, ble Jesus salvet med hellig ånd. — 2 Mos. 29: 7; Luk. 3: 21, 22.

Under hele sin tjeneste viste Jesus både i ord og gjerning at han hadde Guds hellige ånd, og at den ga ham kraft og ledet ham. (Matt. 12: 18, 28; Luk. 4: 14, 18) Da tiden var inne, frambar Jesus sitt liv som et offer, nøyaktig slik det ved hjelp av ånden var blitt profetert og skrevet ned i skriftene, for eksempel at han skulle dø på en torturpel, at han skulle være blant syndere, og at ikke et eneste av hans bein skulle bli sønderbrutt. (5 Mos. 21: 22, 23; Gal. 3: 13; Es. 53: 12; Sl. 34: 21) Han frambar således ikke sitt offer i samsvar med kjødelige forskrifter, men ved den hellige ånds virksomhet og i samsvar med den. Og Bibelen sier at Kristi legeme ble ofret «én gang for alle». — Heb. 10: 10, 12.

Alle de kjødelige forskrifter som loven inneholdt, var en del av en midlertidig ordning som en gang skulle opphøre — lovens herredømme var midlertidig. Det middel som Jesus ble salvet med, ledet av og ofret ved hjelp av, var derimot noe evigvarende — Guds evige ånd. Den vil for bestandig bli brukt til å lede dem som den nye pakt er inngått med. Og det offer som ble frambåret, skulle ikke bare være av midlertidig verdi — det skulle ikke bare gjelde en begrenset tid. Det var et evig offer. Paulus kunne derfor med god grunn stille de kjødelige forskrifter i forbindelse med loven, dens tabernakel, dens offer og dens presteskap, opp som en motsetning til den evige ånd som Jesus frambar seg selv ved.

● Vi har mottatt en lang rekke spørsmål fra gifte mennesker vedrørende seksuelle forhold som følge av at forskjellige synspunkter har fått stor publisitet i verdslige opplysningskilder. Spørsmålene gjelder selve kjønnsakten, fødselskontroll, sterilisering og abort. Vi skal her kommentere disse spørsmålene i den utstrekning vi mener å ha bemyndigelse til å gjøre det.

Ekteskapet er innstiftet av Jehova Gud. Det var menneskets Skaper som skaffet Adam en hustru som utgjorde et motstykke til ham. Var hensikten at forholdet mellom mannen og hans hustru skulle være platonisk, at de ikke skulle ha kjønnslig omgang? Nei, Bibelen sier at Gud ga det første menneskepar denne befaling: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden!» — 1 Mos. 1: 28.

Dette hjelper oss til å forstå hvordan Jehova ser på ekteskapet. Det viktigste formålet med ekteskapet er at det skal settes barn til verden. (1 Mos. 1: 28; 2: 18) Formeringen skulle ikke finne sted ved hjelp av partenogenese, det vil si utvikling av en eggcelle uten forutgående befruktning. Nei, Guds påbud gjorde det nødvendig at mannen og hans hustru hadde kjønnslig omgang. Dette intime samliv bør derfor ikke betraktes som noe urent og usømmelig, men tvert imot som noe rent, ærbart og hellig, som en kilde til glede og et middel til å gi liv videre. Bibelen viser imidlertid tydelig at blant de kristne må kjønnslig omgang bare forekomme mellom en mann og hans hustru. Skaperen fordømmer seksuelle forhold utenfor denne rammen: «Utuktige mennesker og ekteskapsbrytere skal Gud dømme.» — Heb. 13: 4, LB.

Men ettersom det ekteskapelige samliv også tjener til å tilfredsstille ektefellenes lidenskapelige lyster, er det noen som har stilt spørsmål angående visse framgangsmåter i forbindelse med kjønnsakten. Vi har måttet svare at det ikke tilkommer utenforstående å fortelle gifte mennesker hva de skal gjøre i slike spørsmål.

Gud utstyrte mannen og kvinnen med kjønnsorganer for at de skulle bruke dem når de oppfylte det ærefulle oppdraget: «Vær fruktbare og bli mange!» Vi behøver ikke å beskrive hvordan disse organene samarbeider for å tjene dette formål. Hensikten med dem er tydelig nok. Det er innlysende for gifte mennesker at det mannlige lem er tilpasset kvinnens fødselsveier for at det skal tjene forplantningens edle formål.

Noen hevder at absolutt alt er tillatt mellom en mann og hans hustru. Denne oppfatning har imidlertid ikke støtte i Bibelen. I Romerne 1: 24—32, hvor Bibelen taler om menn og kvinner som gjør seg skyldig i umoralske seksuelle handlinger, blant annet homoseksuelle handlinger, tales det også om «den naturlige bruk av kvinnen». Det framgår av dette at Gud ikke godkjenner en pervers bruk av forplantningsorganene i den hensikt å tilfredsstille et sterkt begjær etter seksuelle opplevelser. Dette gjelder også gifte mennesker. De må ikke forlate den «naturlige bruk av kvinnen». I mange land forbyr til og med loven visse handlinger mellom mann og hustru. I bladet Time for 8. august 1969 kunne en for eksempel lese om forholdene i De forente stater: «Sodomi er ulovlig i omtrent alle stater, også mellom ektefolk.» (De som ikke vet hvordan slike perverse handlinger blir praktisert, bør være takknemlige for det, for Jehova Gud oppfordrer de kristne til å være «barn i ondskap». — 1 Kor. 14: 20.)

Ved å ha kjønnslig omgang kan ektefeller gi uttrykk for sin kjærlighet, ømhet og hengivenhet overfor hverandre og derved dekke et gjensidig behov. Kunne en si at dette var tilfelle hvis en i selviskhet ba sin ektefelle om å bruke kjønnsorganene på en nedverdigende måte, en måte som denne kanskje syntes var frastøtende, bare for å tilfredsstille sine egne lyster? Vil det være et uttrykk for kjærlighet og ømhet? Ikke noe normalt menneske vil misbruke sin egen kropp eller påtvinge den en handling som virker motbydelig. Bibelen sier at mannen og hustruen er ett kjød. (Ef. 5: 28—31) Skulle da en kjærlig og normal mann eller hustru kreve handlinger under kjønnsakten som den annen part med rette ville betrakte som unaturlige og avskyelige? Retten til å råde over ektefellens legeme er ikke ubegrenset. Bibelens prinsipper setter klare grenser for den. — 1 Kor. 7: 1—5; Ordspr. 5: 15—19.

Enkelte mener at det er nødvendig at ugifte viser selvkontroll i seksuelle spørsmål, men at det ikke er nødvendig for gifte. Et slikt syn er ikke riktig. Selvkontroll er en av åndens frukter og bør legges for dagen i alle våre handlinger. (Gal. 5: 22, 23, NW) Ettersom mannen som oftest har et større seksuelt behov enn kvinnen, kan dette kreve at han i større grad viser selvkontroll, selv om hans hustru i sin kjærlighet ønsker å tilfredsstille ham. Han bør ’vise henne ære’ som «det svakere kar». (1 Pet. 3: 7) Han kan blant annet gjøre det ved å innse at hun i seksuell henseende er annerledes enn han. Ettersom han bør leve sammen med henne «med forstand», bør han ikke bare tenke på å tilfredsstille seg selv når som helst og på en hvilken som helst måte han ønsker det, men også ta hensyn til hennes følelser og hennes fysiske tilstand.

Noe mer enn dette kan vi ikke si om selve kjønnsakten. Ektefellene må selv på en kjærlig, respektfull og uselvisk måte avgjøre hva de skal gjøre. De kan tenke på betydningen av å vise selvkontroll og huske at «det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot». — Ap. gj. 20: 35, NW.

Nær beslektet med dette er spørsmålet om fødselskontroll. Som vi nevnte i begynnelsen, viser Bibelen at ekteskapet i første rekke skal tjene forplantningens formål. Vi tror fullt og fast at barn er en velsignelse. Som det heter i Salme 127: 3: «Livsfrukt er en lønn.» Betyr dette at alle kristne er forpliktet til å gifte seg og sette barn til verden? Er Guds tjenere i dag forpliktet til å anvende på seg selv det påbud Gud ga Noah og hans sønner: «Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden!»? — 1 Mos. 9: 1.

Nei, Bibelen sier ikke at dette er en plikt som er pålagt dem som lever nå. Jesus viste til og med at enkelte disipler ville la være å gifte seg «for himlenes rikes skyld». (Matt. 19: 10—12) Og under inspirasjon framholdt apostelen Paulus spesielt at den ugifte stand gir større frihet til å tjene Herren. (1 Kor. 7: 32—34, 38) For å få større frihet til å tjene Gud eller av helsemessige eller økonomiske grunner har også enkelte gifte kristne bestemt seg for å begrense sin families størrelse ved hjelp av fødselskontroll. Bibelen sier ikke noe direkte om fødselskontroll, og hvert enkelt ektepar kan derfor vurdere de ovennevnte punktene og treffe sin egen avgjørelse. De som prøver å unngå å få barn nå, bryter ikke noen av Guds befalinger til de kristne, og de som setter barn til verden nå, gjør heller ikke noe galt. — Gal. 6: 5.

Det finnes mange metoder for fødselskontroll. Det er ikke vår oppgave som et bibelselskap å anbefale eller godkjenne noen bestemt metode. Hvis et ektepar ønsker å praktisere fødselskontroll — og vi vil understreke at dette helt og holdent er noe de selv må avgjøre — må de selv bestemme hvordan de vil gjøre det. Det kan være fysiske bivirkninger forbundet med bruken av visse befruktningshindrende midler. Det bør en derfor ta i betraktning. En må også tenke over om bruken av en spesiell metode på en eller annen måte kan medføre at en bryter kristne prinsipper.

Vitenskapsmennene er for eksempel ikke helt sikre på hvordan de intrauterine midler virker. Disse midlene, som anbringes i livmoren, kalles vanligvis «spiralen» eller «løkken». I en rapport fra Verdens helseorganisasjon i 1968 het det: «Det er ikke blitt fastslått med sikkerhet hvorvidt det at et intrauterint middel er anbrakt, innvirker på befruktningen hos en kvinne. . . . Forsøk synes å tyde på at de intrauterine midlers befruktningshindrende virkning hos pattedyr ikke skyldes at eggcellens og sædcellens forening [unnfangelse] i egglederen forhindres.» (Technical Report Series nr. 397, side 11) HVIS disse midlene tillater unnfangelse, men avbryter utviklingen av det befruktede egget på et senere stadium, vil det fra et bibelsk synspunkt nærmest måtte sidestilles med framkalt abort. (Vi skal senere behandle spørsmålet om abort.) Vårt selskap har ikke utført eksperimenter med intrauterine midler og kan følgelig ikke si hvordan det forholder seg. Hvert enkelt ektepar må selv vurdere kjensgjerningene og overfor Gud være villig til å bære ansvaret for den avgjørelse de treffer.

En prevensjonsmetode som har mange tilhengere i verden, er frivillig sterilisering. Ved et kirurgisk inngrep kan en mann eller kvinne gjøres steril i den hensikt å forebygge svangerskap. Et slikt inngrep blir undertiden betegnet som «midlertidig», idet det hevdes at steriliteten senere kan oppheves ved et nytt inngrep. Det er imidlertid en kjensgjerning at av de fire prosent som underkaster seg en slik operasjon, er det mindre enn halvparten som får steriliteten opphevet, og for kvinner kan det da også være stor risiko forbundet med et etterfølgende svangerskap. Det er derfor med god grunn blitt sagt at «sterilisering må betraktes som et permanent inngrep, som ikke kan gjøres om». (Vi taler her naturligvis om en operasjon hvis formål er sterilisering, og ikke om en operasjon hvor sykt vev, for eksempel en kreftsvulst i livmoren, blir fjernet. I sistnevnte tilfelle er tapet av forplantningsevnen kanskje det sørgelige, men uunngåelige resultat av operasjonen, men ikke det tilsiktede.)

Hva er så Bibelens syn på sterilisering, enten det nå er av «midlertidig» art eller ikke? Gud tillot ikke sterilisering blant israelittene. Han forbød tvert imot at noen blant hans folk ble gjort til evnukker. Han sa: «Ingen som er gildet, enten ved knusning eller ved å skjæres, skal være med i [Jehovas] menighet.» (5 Mos. 23: 1) Jehova ga dessuten lover som beskyttet forplantningsevnen. Hvis en gift kvinne satte en manns forplantningsevne i fare mens han var i slagsmål, skulle hun straffes strengt. — 5 Mos. 25: 11, 12.

Det er sant at de kristne ikke er underlagt Moselovens krav. (Rom. 6: 14) Men ønsker en virkelig å vite hva Gud mener om sterilisering? De ovennevnte opplysningene er de eneste indikasjoner Bibelen har om dette. De som er åndelig modne, verdsetter i høy grad denne innsikt i Guds syn på spørsmålet, slik at de kan handle i samsvar med det. Noen vil kanskje mene at de ikke må legge så stor selvkontroll for dagen etter at sterilisering er foretatt, eller at det er en enkel måte for en kvinne med svak helse å unngå svangerskap på. Men legg merke til den innstilling som kommer til uttrykk i Salme 143: 10: «Lær meg å gjøre din vilje, for du er min Gud! Din gode Ånd lede meg på jevnt land!» Modne kristne lar den samme innstilling komme til uttrykk når de treffer sine avgjørelser.

Til slutt vil det være på sin plass at vi tar opp spørsmålet om abort. Fra verdslig hold blir det stadig reist større krav om en reform i abortlovgivningen. Det framholdes ofte at abort bør være tillatt når en autorisert lege «mener at det er stor risiko for at en fortsettelse av svangerskapet vil være en alvorlig belastning for morens fysiske eller mentale helse, eller at barnet vil bli født med alvorlige fysiske eller mentale defekter», eller lignende. Vi tar ikke stilling til den juridiske siden av dette spørsmålet, men vi kan uttale oss om hva Bibelen sier i forbindelse med spørsmålet om hvorvidt det er riktig av en kristen å framkalle abort.

Et grunnprinsipp i dette spørsmålet er den bibelske oppfatning at livet er en gave fra Gud, og at det er hellig. Både overfor Noah, som ble menneskeslektens stamfar etter vannflommen, og overfor Israels folk forbød Jehova mord eller det å ta et annet menneskes liv. (1 Mos. 9: 5, 6; 2 Mos. 20: 13) Men når begynner et menneskes liv? Teologer og vitenskapsmenn har argumentert fram og tilbake om dette spørsmålet. Det som har betydning for de kristne, er imidlertid hvordan Jehova ser på det.

Ifølge den lov Gud ga gjennom Moses, ble et menneskefoster betraktet som et liv eller en sjel. Gud sa: «Når menn kommer i slagsmål med hverandre og støter til en fruktsommelig kvinne, så hun føder i utide, men ellers ingen ulykke skjer, så skal den som gjorde det, gi . . bot . . . Men dersom det skjer en ulykke, da skal du gi liv for liv.» (2 Mos. 21: 22, 23) Legg merke til at Gud ikke sa at denne regelen først skulle gjelde etter et visst antall uker av svangerskapet. Hvis kvinnen hadde unnfanget og var gravid, ville en handling som førte til døden for det barn hun gikk med — et barn som under normale omstendigheter i sin tid ville ha kommet til å leve som en selvstendig sjel — bli betraktet som mord.

Det å foreta en abort utelukkende for å bli kvitt et uønsket barn er følgelig det samme som å ta et menneskeliv med fullt overlegg. (1 Joh. 3: 15) Det samme er tilfelle med en abort som blir foretatt bare fordi en lege mener at det kan være farlig for morens helse eller liv at hun gjennomfører svangerskapet.a En gjør vel i å huske at legers oppfatninger, uansett hvor oppriktige legene er, bare er oppfatninger. En rapport fra United Press International fortalte om en kvinne i Hull i England som led av en så alvorlig hjertesykdom at hun var avhengig av et elektrisk apparat som skulle stimulere hennes hjerte. Da hun ble gravid, sa legene at «fødselen ville være for mye for henne». De rådet henne til å gå med på abort. Hun ville imidlertid ikke gå med på det. Hun søkte legehjelp for å holde seg i live. Hun fødte en frisk og velskapt pike, og da hun holdt det nyfødte barnet i armene, sa hun: «Hun er verd risikoen.»

På grunn av menneskenes ufullkommenhet er det fare forbundet med ethvert svangerskap. Hvor takknemlige kan vi ikke være for at Gud har lovt å forandre på dette i framtiden og gi menneskene fullkommenhet og god helse og til og med oppreise dem som har vært trofaste mot ham! Det mest forstandige en kan gjøre i vår tid, vil derfor være å gjøre sitt ytterste for å bevare den livskraft og helse en har, og unngå alt som kan føre til at en mister håpet om evig liv under fullkomne forhold. — Matt. 16: 25—27; Åpb. 21: 8.

Til slutt vil vi nevne at vi er klar over at det finnes mange personlige oppfatninger når det gjelder slike ting som fødselskontroll og det ekteskapelige samliv. Vi har ikke gjort noe forsøk på å behandle alle sammen, og vi kommer heller ikke til å gjøre det. Vi har ønsket å framholde de opplysninger vi kan finne i Bibelen. Noen skulle kanskje ønske at vi ville gi mer detaljerte råd eller treffe avgjørelser for dem. Det kan vi ikke gjøre. Vi håper imidlertid at det som her har vært framholdt, vil være til hjelp.

[Fotnote]