«Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig»
Bibelens tredje bok — 3 Mosebok
Denne artikkelen er et ledd i en artikkelserie hvor Bibelens 66 bøker blir behandlet.
Skribent: Moses
Sted skrevet: Ørkenen
Fullført: 1512 f. Kr.
Omspenner: Én måned (1512 f. Kr.)
1.a) Hvorfor er navnet «Leviticus» passende? b) Hvilke andre navn har boken fått?
BIBELENS tredje bok, 3 Mosebok, kalles ofte Leviticus. Dette navnet, som er hentet fra den latinske oversettelsen Vulgata, kommer fra Le·vi·ti·konʹ i den greske oversettelsen Septuaginta. Navnet er passende, selv om levittene bare blir ganske flyktig nevnt (i 25: 32, 33), for boken befatter seg hovedsakelig med forskrifter for det levittiske presteskap, som ble valgt ut av Levi stamme, og de lovene som prestene underviste folket i: «For en prests lepper skal holde fast ved kunnskap, og lov skal hentes fra hans munn.» (Mal. 2: 7) I den hebraiske tekst har boken fått navn etter det innledende ord Way·yi·qraʼ, som betyr: «Og han kalte.» Blant jøder ble boken senere også kalt «Loven om prestene» og «Loven om ofringene». — 3 Mos. 1: 1, fotnote i NW, 1953-utgaven.
2. Hvilke beviser har vi for at Moses har skrevet 3 Mosebok?
2 Det er ikke tvil om at Moses har skrevet 3 Mosebok. Dens avslutning eller dens kolofon lyder: «Dette er de bud som [Jehova] ga Moses.» (27: 34) En lignende uttalelse finnes i 3 Mosebok 26: 46. De beviser som tidligere er blitt anført for at Moses har skrevet 1 og 2 Mosebok, viser også at det er han som har skrevet 3 Mosebok, ettersom Pentatevken opprinnelig var én bokrull. Tredje Mosebok blir dessuten knyttet til de foregående bøker ved bindeordet «og». Det kraftigste av alle beviser er at både Jesus Kristus og andre inspirerte tjenere for Jehova ofte siterer eller henviser til lover og prinsipper i 3 Mosebok og viser at de var blitt gitt ved Moses. — 3 Mos. 23: 34, 40—43 — Neh. 8: 14, 15; 3 Mos. 14: 1—32 — Matt. 8: 2—4; 3 Mos. 12: 2 — Luk. 2: 22; 3 Mos. 12: 3 — Joh. 7: 22; 3 Mos. 18: 5 — Rom. 10: 5.
3. Hvilken tidsperiode omspenner 3 Mosebok?
3 Hvilken tidsperiode omspenner 3 Mosebok? Annen Mosebok avsluttes med beretningen om oppførelsen av tabernaklet «i den første måned i det annet år, på den første dag i måneden». Fjerde Mosebok åpner med at Jehova taler til Moses «på den første dag i den annen måned i det annet år etter at de var gått ut av Egypts land». De få begivenheter som det berettes om i 3 Mosebok, må derfor ha funnet sted innenfor en lunarmåned. Det meste av boken består nemlig av lover og forskrifter. — 2 Mos. 40: 17; 4 Mos. 1: 1; 3 Mos. 8: 1—10: 7; 24: 10—23.
4. Når ble boken skrevet?
4 Når skrev Moses 3 Mosebok? Det er fornuftig å trekke den slutning at han skrev om begivenhetene etter hvert som de fant sted, og skrev ned Guds instrukser etter hvert som han mottok dem. Dette framgår av Guds befaling til Moses om å skrive ned dommen over amalekittene like etter at Israel hadde seiret over dem i kampen. At det ble skrevet om de forskjellige begivenheter på et tidlig tidspunkt, framgår også av andre ting i boken. Israelittene fikk for eksempel befaling om å føre dyr som de ønsket å benytte som mat, fram til inngangen til sammenkomstens telt for å slakte dem der. Denne befaling må ha blitt gitt og nedskrevet like etter innsettelsen av prestene. Det blir gitt mange instrukser til rettledning for israelittene under deres ørkenvandring. Alt dette peker hen på Moses som den som har skrevet 3 Mosebok, og på at nedskrivningen fant sted i løpet av året 1521 f. Kr. — 2 Mos. 17: 14; 3 Mos. 17: 3, 4; 26: 46.
5. Hvilken hensikt tjente lovene om offer og seremoniell urenhet?
5 Hvorfor ble 3 Mosebok skrevet? Jehova hadde til hensikt å ha en hel nasjon, et helliget folk, som skulle være satt til side for å utføre en tjeneste for ham. Helt fra Abels tid hadde trofaste Guds menn frambåret offer for Jehova, men det er i forbindelse med Israels folk at Jehova nå for første gang gir detaljerte instrukser angående syndoffer og andre offer. Disse instrukser, som det blir utførlig redegjort for i 3 Mosebok, gjorde israelittene klar over syndens store syndighet og innprentet i deres sinn hvor sterkt den mishaget Jehova. De offer som loven foreskrev, tjente derfor som en tuktemester som skulle lede jødene til Kristus, idet de viste dem at de hadde behov for en frelser, og samtidig tjente de til å bevare dem som et folk som var atskilt fra resten av verden. Guds lover angående seremoniell renhet tjente i særlig grad den sistnevnte hensikt. — 3 Mos. 11: 44; Gal. 3: 19—25.
6. Hvorfor var det nå særdeles viktig med en detaljert veiledning fra Jehova?
6 Som en ny nasjon som var underveis til et nytt land, trengte Israel å få den rette veiledning. Det hadde ennå ikke gått et år siden utgangen hadde funnet sted, og de hadde fremdeles i frisk erindring de normer og religiøse skikker som ble fulgt i Egypt. I Egypt var det vanlig at bror og søster giftet seg med hverandre. Det ble utøvd falsk tilbedelse til ære for mange guder, hvorav noen var dyreguder. Nå var denne store menighet underveis til Kana’an, hvor menneskene førte et liv og fulgte religiøse skikker som var like nedverdigende. Men la oss tenke på hvordan forholdene var i Israels leir. En stor del av menigheten var mennesker av ren eller delvis egyptisk avstamning, en stor hop av alle slags folk som levde midt iblant israelittene, og som var blitt født av egyptiske foreldre og oppdratt og opplært i samsvar med egypternes levemåte, religion og patriotiske innstilling. Mange av disse hadde bare for kort tid siden uten tvil tatt del i de avskyelige handlinger som ble praktisert i deres hjemland. Hvor nødvendig var det derfor ikke at de nå fikk en detaljert veiledning fra Jehova!
7. På hvilken måte vitner forskriftene i 3 Mosebok om at de er av guddommelig opprinnelse?
7 Hele 3 Mosebok bærer preg av å være inspirert av Gud. Mennesker kunne ikke ha uttenkt de vise og rettferdige lover og forskrifter som den inneholder. Dens forskrifter vedrørende mat, sykdommer og behandling av lik ble skrevet flere tusen år før leger oppdaget at det var en sammenheng mellom mikroorganismer og sykdommer. De jødiske prester var tydeligvis de første som satte syke mennesker i karantene. Guds lov som forbød israelittene å spise urene dyr, ville være til beskyttelse for dem på deres vandring. Den ville beskytte dem mot å få trikinose fra svin, tularemi fra harer, psittacosis fra papegøyer, bendelorm fra fisk, bakterieinfeksjoner eller parasitter fra dyr som ble funnet døde, og infeksjon og parasitter fra blod. Guds lover angående døde dyr ville beskytte dem mot å få byllepest, flekktyfus eller flekkfeber, tyfoidfeber og kolera og mot forurenset vann. Disse praktiske lovene skulle lede deres liv og deres religionsutøvelse, slik at de kunne bli bevart som en hellig nasjon og nå fram til og bosette seg i det lovte land, som fløt med melk og honning. Historien viser at Jehovas forskrifter ga jødene en avgjort fordel framfor andre folk i sunnhetsmessig henseende.
8. Hvordan viser også bokens profetiske innhold at den er inspirert?
8 Oppfyllelsen av profetiene og forbildene i 3 Mosebok viser også at boken er inspirert. Både den bibelske og den verdslige historie beretter om at det gikk slik som det i 3 Mosebok ble advart om at det ville gå dersom folket var ulydig. Det ble blant annet forutsagt at mødre ville komme til å spise sine egne barn på grunn av hungersnød. Jeremias viser at dette ble oppfylt ved Jerusalems ødeleggelse i 607 f. Kr., og Josephus beretter om at det samme skjedde ved den senere ødeleggelse, i 70 e. Kr. Profetien om at Jehova ville huske dem hvis de angret, ble oppfylt da de vendte tilbake fra Babylon i 537 f. Kr. (3 Mos. 26: 29, 41—45; Klag. 2: 20; 4: 10; Esras 1: 1—6) Noe som ytterligere bekrefter at 3 Mosebok er inspirert, er at andre bibelskribenter henviser til den som en del av de inspirerte skrifter. Foruten de skriftsteder som tidligere er blitt nevnt for å vise at Moses er den som har skrevet boken, kan en også merke seg Matteus 5: 38, 43; 12: 4; 2 Korintierne 6: 16 og 1 Peter 1: 16.
9. Hvordan lovpriser boken Jehovas navn og hellighet?
9 Tredje Mosebok lovpriser til stadighet Jehovas navn og overherredømme. Ikke mindre enn 36 ganger blir dens lover tilskrevet Jehova. Navnet «Jehova» forekommer gjennomsnittlig ti ganger i hvert kapittel, og gang på gang blir lydighet overfor Guds lover innprentet ved det gjentatte uttrykket «Jeg er [Jehova]». Hellighet er det tema som går gjennom hele 3 Mosebok, som nevner kravet om å være hellig oftere enn noen annen av Bibelens bøker. Israelittene skulle være hellige fordi Jehova er hellig. Det var også slik at personer, steder og tider ble helliget eller satt til side for Jehova i større eller mindre utstrekning. Noen dager og år var for eksempel helligere enn andre dager og år, og soningsdagen og jubelåret var de helligste.
10. Hva blir understreket i forbindelse med offerne, og hvilke former for straff blir nevnt?
10 I samsvar med det at det blir lagt så stor vekt på det å være hellig, understreker 3 Mosebok den rolle utgytelse av blod, det vil si ofringen av et liv, spiller i forbindelse med tilgivelse av synder. De dyr som skulle ofres, måtte utelukkende være husdyr som var rene. I forbindelse med noen synder ble det krevd at overtrederen foruten å frambære et offer skulle bekjenne det han hadde gjort, gi vederlag eller betale en bot. For andre synder var det dødsstraff.
INNHOLDET AV 3 MOSEBOK
11. Hvordan kan boken inndeles?
11 Tredje Mosebok består hovedsakelig av nedskrevne lover, hvorav mange også er profetiske. Stoffet i boken er stort sett ordnet etter emner, og boken kan inndeles i åtte deler, som følger ganske logisk etter hverandre.
12. Hva slags blodige offer blir benyttet, og hvordan må de frambæres?
12 Lover om offer (1: 1—7: 38). De forskjellige offer faller i to hovedkategorier, nemlig blodige offer, i form av storfe, får, geiter og fugler, og ublodige offer, som består av korn. De blodige offer skal frambæres enten som 1) brennoffer, 2) fellesskapsoffer, 3) syndoffer eller 4) skyldoffer. Følgende tre ting er felles for alle fire slags offer: Den som frambærer offeret, må selv føre det fram til inngangen til sammenkomstens telt og legge sine hender på det. Deretter skal dyret slaktes. Hva som skal gjøres med kjøttet etter at blodet er blitt frambåret, avhenger av hva slags offer det er. La oss nå i tur og orden ta for oss de blodige offerne.
13—16. a) Forklar hva som kan brukes som 1) et brennoffer, 2) et fellesskapsoffer, 3) et syndoffer og 4) et skyldoffer. b) Hvilket forbud blir i denne delen gjentatte ganger understreket?
13 1) Brennofferet kan bestå av en ung okse, en vær, en geitebukk, en hannturteldue eller en vanlig hanndue, avhengig av det den som frambærer offeret, har råd til. Dyret skal deles opp i flere stykker, og så skal alt sammen unntatt skinnet brennes på alteret. Hvis offeret er en turteldue eller en vanlig due, skal hodet knipes av, men det skal ikke skilles fra kroppen. Kroen og fjærene må fjernes. — 1: 1—17; 6: 1—6; 5: 8, NW.
14 2) Fellesskapsofferet eller takkofferet kan enten være et hanndyr eller et hunndyr av storfeet eller småfeet. Det er bare dets fete deler som skal brennes på alteret. En viss del får presten, og resten blir spist av den som ofrer. Benevnelsen «fellesskapsoffer», som benyttes i New World Translation, er mer betegnende enn «takkoffer», som benyttes i den vanlige norske oversettelsen, for den som bærer fram et slikt offer, inntar et måltid sammen med Jehova og med hans prest og har således fellesskap med dem. — 3: 1—17; 7: 11—36.
15 3) Et syndoffer blir krevd for uforsettlige synder, det vil si synder som blir begått av vanvare. Hva slags dyr som skal ofres; avhenger av hvis synd det er det skal sones for — om det er en synd som er blitt begått av presten, folket som et hele, en høvding eller et alminnelig menneske. I motsetning til de frivillige brennoffer og fellesskapsoffer som blir frambåret for enkeltpersoner, er syndofferne og skyldofferne påbudt i loven. — 4: 1—35; 6: 17—23.
16 4) Skyldoffer skal frambæres til soning for skyld som en person har pådratt seg på grunn av at han har vært troløs, løyet eller ranet. I noen tilfelle kreves det av den som har ført skyld over seg, at han skal bekjenne sin synd og frambære et offer i samsvar med det han har råd til. I andre tilfelle kreves det at synderen skal godtgjøre det som har gått tapt, og legge til 20 prosent og dessuten ofre en vær. I denne delen av 3 Mosebok som befatter seg med de forskjellige slags offer, blir det gjentatte ganger kraftig understreket at det er forbudt å spise blod. — 5: 1—26, NW; 7: 1—7, 26, 27; 3: 17.
17. Hvordan skal de ublodige offerne bli frambåret?
17 De ublodige offerne skal bestå av korn, og de må enten bli frambåret som ristede aks, knust korn eller som fint mel, tilberedt på forskjellige måter, for eksempel bakt i en ovn eller stekt på en helle eller stekt i olje, og det skal ofres med salt og olje og til sine tider med virak, men de må ikke lages til med surdeig eller honning. Av noen offer får presten en del. — 2: 1—16.
18. Hvilken trosstyrkende begivenhet utgjør innsettelsens høydepunkt?
18 Innsettelsen av prestene (8: 1—10: 20). Den tiden har nå kommet da det skal finne sted en stor begivenhet i Israel. Prestene skal innsettes i sine embeter. Moses går i alle enkeltheter fram slik som Jehova har befalt. «Og Aron og hans sønner gjorde alt det som [Jehova] hadde befalt ved Moses.» (8: 36) Etter innsettelsen, som har vart i sju dager, finner det sted en mirakuløs og trosstyrkende begivenhet. Hele menigheten er til stede. Prestene har nettopp frambåret sine offer. Aron og Moses har velsignet folket. «Da åpenbarte [Jehovas] herlighet seg for hele folket, og det gikk ild ut fra [Jehovas] åsyn og fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret; og hele folket så det, og de ropte høyt av glede og falt ned på sitt ansikt.» (9: 23, 24) Ja, Jehova er i sannhet verdig til å bli adlydt og tilbedt!
19. Hvilken overtredelse blir begått, og hva skjer etterpå?
19 Det er imidlertid noen som bryter loven. Arons sønner Nadab og Abihu bærer for eksempel fremmed ild inn for Jehovas åsyn. «Da gikk det ild ut fra [Jehovas] åsyn og fortærte dem, og de døde for [Jehovas] åsyn.» (10: 2) For å kunne frambære antagelige offer og oppnå Jehovas godkjennelse må både folket og prestene rette seg etter Jehovas instrukser. Deretter gir Gud befaling om at prestene ikke må nyte alkoholholdige drikker når de tjener ved tabernaklet, noe som antyder at Arons to sønner syndet fordi de var påvirket av alkohol.
20, 21. Hvilke lover blir gitt om renhet og hygiene?
20 Lover angående renhet (11: 1—15: 33). Denne delen befatter seg med seremoniell og helsemessig renhet. Noen dyr, både blant husdyrene og de ville, er urene. Alle døde kropper er urene og gjør at de som rører ved dem, blir urene. Når en kvinne føder et barn, noe som medfører blodtap, blir hun uren, og hun må for en tid holde seg atskilt fra andre og frambære spesielle offer.
21 Visse hudsykdommer, for eksempel spedalskhet, fører også til seremoniell urenhet, og det forlanges at både pasienten selv og hans klær og hus skal renses. Pasienten skal være i karantene. Menstruasjon og sæduttømning medfører også urenhet, og det samme gjør åpne sår, for eksempel sår som skyldes kjønnssykdommer, og personer som har slike ting, skal holde seg atskilt fra andre, og når de er blitt rene, skal de vaske sitt legeme eller frambære offer eller gjøre begge deler.
22. a) Hvorfor er kapittel 16 et spesielt kapittel? b) Hva finner sted på soningsdagen?
22 Soningsdagen (16: 1—34). Dette er et spesielt kapittel, for det inneholder instrukser for Israels viktigste dag, soningsdagen, som faller på den tiende dag i den sjuende måned. Det er en dag da en skal plage sin sjel (NW), sannsynligvis ved å faste, og det er ikke tillatt å utføre noe verdslig arbeid den dagen. Den begynner med ofringen av en ung okse til soning for de synder som er blitt begått av Aron og hans hus, Levi stamme, etterfulgt av ofringen av en bukk for resten av folket. Etter at det er blitt brent røkelse, skal noe av blodet etter hver ofring bæres inn i det Allerhelligste i tabernaklet for å bli sprengt foran nådestolen. Senere skal dyreskrottene føres utenfor leiren og brennes. På denne dagen skal også en levende bukk føres fram for Jehova, og alle folkets synder skal bekjennes over den, hvoretter den skal føres ut i ørkenen. Deretter skal to værer ofres som brennoffer, den ene for Aron og hans hus og den andre for resten av folket.
23. a) Hvor i Bibelen finnes den mest ettertrykkelige av alle uttalelser angående blod? b) Hvilke andre forskrifter følger deretter?
23 Loven angående blod og andre lover (17: 1—20: 27). Denne delen inneholder mange lover for folket. Igjen blir forbudet mot å spise blod understreket i en uttalelse som er den mest ettertrykkelige av alle uttalelser angående blod i Bibelen. (17: 10—14) Blodet kan med rette brukes på alteret, men ikke som føde. Slike avskyelige handlinger som blodskam, sodomi og bestialitet er forbudt. Det gis forskrifter til beskyttelse for de fattige, de ringe og de fremmede, og følgende bud blir gitt: «Du skal elske din neste som deg selv; jeg er [Jehova].» (19: 18) Folkets sosiale og økonomiske interesser beskyttes. Det å befatte seg med slike urene ting som tilbedelse av Molok og spiritisme er forbudt og skal straffes med døden. Igjen understreker Gud at hans folk skal holde seg atskilt fra de andre folkene: «I skal være hellige for meg; for jeg, [Jehova], er hellig, og jeg har skilt eder ut fra folkene, for at I skal høre meg til.» — 20: 26.
24. Hva blir sagt i 3 Mosebok angående prestenes kvalifikasjoner og de årlige høytider?
24 Prestene og høytidene (21: 1—25: 55). De neste tre kapitlene befatter seg hovedsakelig med lover som har å gjøre med Israels tilbedelse, det vil si med lover som gjelder prestene, deres fysiske kvalifikasjoner, hvem de kan gifte seg med, hvem som kan ete av de hellige ting, og hvilke krav som stilles til de dyr som skal brukes som offer. Folket får befaling om å holde tre nasjonale høytider, noe som vil gi dem anledning til å ’være glade for Jehovas, sin Guds, åsyn’. (23: 40). Hele folket vil da kunne vende sin oppmerksomhet mot Jehova og prise og tilbe ham og derved styrke sitt forhold til ham. Disse festene er høytider for Jehova, årlige, hellige sammenkomster. Påsken og de usyrede brøds høytid skal holdes tidlig om våren, pinsefesten eller ukenes høytid skal holdes sent på våren, og soningsdagen og den åtte dager lange løvsalenes fest eller innsamlingens høytid skal holdes om høsten.
25. a) Hvordan blir det vist at navnet Jehova må bli æret? b) Hvilke forskrifter har med tallet «sju» å gjøre?
25 I kapittel 24 blir det gitt instrukser angående det brød og den olje som skal brukes i tabernakeltjenesten. I dette kapitlet berettes det også om en hendelse som fører til at Jehova treffer den avgjørelse at enhver som misbruker hans navn, det største av alle navn, navnet Jehova, skal steines i hjel. Han kunngjør så den lov som sier at en overtreder skal straffes i samsvar med prinsippet like for like eller «øye for øye, tann for tann». I kapittel 25 finnes det lover om at hvert sjuende år skal være et sabbatsår eller hvileår, og at hvert 50. år skal være et jubelår. I dette året skal det utropes frihet i hele landet, og nedarvede eiendommer som er blitt solgt eller overlatt til andre i de foregående 49 år, må da gis tilbake til den opprinnelige eier. Det blir gitt lover som verner om de fattiges og trellenes rettigheter. I denne delen av boken forekommer tallet «sju» svært ofte — den sjuende dag, det sjuende år, sju dager lange høytider, en periode på sju uker og jubelåret som skulle komme etter sju ganger sju år.
26. Hva er bokens høydepunkt?
26 Følgene av lydighet og ulydighet (26: 1—46). Dette kapitlet er høydepunktet i 3 Mosebok. Jehova omtaler her de belønninger som lydighet fører til, og de straffer som ulydighet fører til. Samtidig holder han fram hvilket håp israelittene kan ha hvis de ydmyker seg: «Jeg vil til beste for dem komme i hu pakten med fedrene, som jeg førte ut av Egypts land midt for hedningenes øyne for å være deres Gud; jeg er [Jehova].» — 26: 45.
27. Hva avsluttes boken med?
27 Forskjellige andre lover (27: 1—34). Tredje Mosebok avsluttes med instruksene om hvordan en skal innfri løfter om å gi gaver av alt førstefødt som hører Jehova til, og om den tiendedel som er helliget Jehova. Så kommer det korte kolofonet: «Dette er de bud som [Jehova] ga Moses på Sinai berg og bød ham kunngjøre for Israels barn.»
HVORFOR DEN ER NYTTIG
28. Til hvilken nytte er boken for de kristne i dag?
28 Som en del av de inspirerte skrifter er 3 Mosebok til stor nytte for de kristne i dag. Den hjelper oss til å få den rette verdsettelse av Jehova, hans egenskaper og hans måte å handle med sine skapninger på, noe han så tydelig viste i forbindelse med Israel under lovpakten. I 3 Mosebok blir det gitt uttrykk for mange grunnprinsipper som alltid vil ha sin gyldighet, og den inneholder mange forbilder og profetier som det er styrkende for troen å undersøke. Mange av dens prinsipper blir gjentatt i de kristne greske skrifter, og noen av dem blir direkte sitert. Sju spesielle ting blir nevnt nedenfor.
29—31. Hvordan legger 3 Mosebok vekt på det å vise respekt for Jehovas a) overhøyhet, b) navn og c) hellighet?
29 1) Jehovas overhøyhet. Han er Lovgiveren, og som hans skapninger er vi ansvarlige overfor ham. Han krever med rette at vi skal frykte ham. Som universets Overherre tåler han ingen rivaler og er derfor imot avgudsdyrkelse, spiritisme og andre former for demonisme. — 3 Mos. 18: 4; 25: 17; 26: 1; Matt. 10: 28.
30 2) Jehovas navn. Hans navn skal holdes hellig, og vi må ikke våge å føre vanære over det ved våre ord eller gjerninger. — 3 Mos. 22: 32; 24: 10—16; Matt. 6: 9.
31 3) Jehovas hellighet. Jehova er hellig, og hans folk må derfor også være hellig, det vil si helliget eller satt til side for å tjene ham. Dette innbefatter at vi må holde oss atskilt fra den ugudelige verden som omgir oss. — 3 Mos. 11: 44; 20: 26; Jak. 1: 27; 1 Pet. 1: 15, 16.
32—34. Hvilke prinsipper er knyttet til a) synd, b) blod og c) forholdet mellom skyld og straff?
32 4) Syndens store syndighet. Det er Gud som avgjør hva som er synd, og vi må kjempe mot synden. Synd krever alltid et sonoffer. Når vi synder, må vi bekjenne vår synd, angre og opprette den skade vi har gjort. For noen synder er det ingen tilgivelse. — 3 Mos. 4: 2; 5: 5; 20: 2, 10; 1 Joh. 1: 9; Heb. 10: 26—29.
33 5) Blodets hellighet. Blodet er hellig, og det må derfor ikke fortæres i noen som helst form. Det er bare til soning for synder det er tillatt å bruke blod. — 3 Mos. 17: 10—14; Ap. gj. 15: 29; Heb. 9: 22.
34 6) Forholdet mellom skyld og straff. Ikke alle synder og syndere ble betraktet på samme måte. Jo høyere stilling en person hadde, desto større ansvar hadde han, og desto større var straffen for den synd han begikk. Overlagt synd ble straffet hardere enn uforsettlig synd. Straffen ble ofte utmålt i forhold til hvor god råd en person hadde. Dette prinsipp gjaldt også andre ting enn synd og straff, for eksempel i forbindelse med seremoniell urenhet. — 3 Mos. 4: 3, 22—28; 5: 7—11, 21—26; 12: 8; 21: 1—15; Luk. 12: 47, 48; Jak. 3: 1.
35. Hvordan sammenfatter 3 Mosebok hva vi plikter å gjøre overfor våre medmennesker?
35 7) Rettferdighet og kjærlighet. Tredje Mosebok 19: 18 sammenfatter hva vi plikter å gjøre overfor våre medmennesker, ved å si: «Du skal elske din neste som deg selv.» Dette innbefatter alt. Det hindrer en i å handle partisk, stjele, lyve og baktale, og det krever at en viser omsorg for de vanføre, de fattige, de blinde og de døve. — 3 Mos. 19: 9—18; Rom. 13: 8—13.
36. Hva viser at boken er nyttig for den kristne menighet?
36 Noe som også viser at 3 Mosebok er særdeles «nyttig til opplæring, til refselse, til å bringe orden i tingene, til opptuktelse i rettferdighet» i den kristne menighet, er at Jesus og hans apostler, særlig Paulus og Peter, gjentatte ganger henviser til den. De gjorde oppmerksom på de mange profetiske forbilder og skygger av ting som skulle komme. Som Paulus sa: «Loven . . . har en skygge av de kommende goder.» Den gir «et avbilde og en skygge av det himmelske». — Heb. 10: 1; 8: 5.
37. Hvilke motbilder til de forskjellige forbilder blir omtalt i Hebreerbrevet?
37 Tabernaklet, presteskapet og offerne hadde alt sammen sin forbilledlige betydning, særlig i forbindelse med den årlige soningsdagen. I sitt brev til hebreerne hjelper Paulus oss til å se de åndelige motbilder til disse ting i tilknytning til det «sanne tabernakel» for tilbedelsen av Jehova. (Heb. 8: 2) Ypperstepresten Aron er et forbilde på Kristus Jesus, han som i egenskap av yppersteprest gikk «gjennom det større og fullkomnere telt». (Heb. 9: 11; 3 Mos. 21: 10) Blodet av dyreofferne er et bilde på Jesu blod, som gir oss «en evig forløsning». (Heb. 9: 12) Tabernaklets innerste rom, det Allerhelligste, som ypperstepresten én gang i året, på soningsdagen, gikk inn i med offerblodet, er «et bilde av den sanne» helligdom, «selve himmelen», som Jesus fór opp til for «å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld». — Heb. 9: 24; 3 Mos. 16: 14, 15.
38. Hva utgjør motbildet til de forbilledlige offer?
38 Ofringen av de friske, lytefrie dyrene som ble frambåret som brennoffer og syndoffer, er et bilde på ofringen av Jesu Kristi fullkomne, lytefrie menneskelegeme. (Heb. 9: 13, 14; 10: 1—10; 3 Mos. 1: 3) Paulus gjør også på en interessant måte rede for de forskjellige trekk i forbindelse med soningsdagen da skrotten til syndofferet ble ført utenfor leiren og brent der. (3 Mos. 16: 27) «Derfor led også Jesus utenfor porten,» skriver Paulus. «La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!» (Heb. 13: 12, 13) På grunn av denne inspirerte fortolkning får de seremonielle handlinger som det blir berettet om i 3 Mosebok, enda større betydning, og vi kan virkelig begynne å forstå at Jehova i denne boken på en vidunderlig måte gjør oss kjent med skygger som pekte fram til virkelige ting som en bare kunne bli klar over ved den hellige ånds hjelp. (Heb. 9: 8) En slik rett forståelse er viktig å ha for dem som vil dra nytte av den foranstaltning for liv som Jehova har truffet ved Kristus Jesus, han som er «en stor prest over Guds hus». — Heb. 10: 19—25.
39. Hva bidrar 3 Mosebok til?
39 I likhet med Arons prestelige «hus» har også ypperstepresten Jesus Kristus underprester knyttet til seg. Disse blir omtalt som «et kongelig presteskap». (1 Pet. 2: 9) Tredje Mosebok viser klart og tydelig hen til det forsoningsverk som skulle bli utført av Jehovas store yppersteprest og konge, og redegjør for de krav som måtte bli oppfylt av medlemmene av hans «hus», som blir omtalt som ’salige og hellige’ og som ’Guds og Kristi prester som skal regjere med ham i tusen år’. For noen velsignelser denne prestegjerning vil føre til for de lydige mennesker etter hvert som de blir løftet opp til fullkommenhet, og for en lykke dette himmelske rike vil bringe ved å skape fred og rettferdige forhold på jorden! Ja, vi må i sannhet takke den hellige Gud, Jehova, for hans ordning med en yppersteprest og konge og et kongelig presteskap som forkynner hans dyder til helligelse av hans navn! Tredje Mosebok bidrar som en del av «hele Skriften» på en enestående måte til å gjøre kjent Jehovas hensikter i forbindelse med Riket. — Åpb. 20: 6.