«Endens tid» for verden
«Si oss, når skal disse ting skje? og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på verdens ende?» — Matt. 24: 3, Am. stand. overs., fotnote.
1. Hvilket nødvendig organ skaffet Gud den nye verden? Når?
JEHOVA avmerket for mange hundre år siden 1914 e. Kr. som det bestemte året da han skulle la sitt rike bli født. Han har til hensikt å fri jorden for en råtten, tyrannisk gammel verden og innføre en rettferdig ny verden, der lydige mennesker skal få høve til å leve for evig. Det første som må til for å innføre en ny verden, er å opprette en ny og rettferdig regjering for den. Den forandring som denne regjeringen betyr for velvillige mennesker, blir vakkert uttrykt i ordspråket: «Når de rettferdige kommer til makten, gleder folket seg; men når en ugudelig mann hersker, sukker folket.» (Ordsp. 29: 2) Hvis Jehova Gud hadde overlatt til menneskene å organisere og opprette den regjering som garanterer den etterlengtede nye verden, da hadde årstallet 1914 aldri avmerket fødselen av denne rettferdige regjering.
2. Hvilket forbund kom etter den første verdenskrig? Hvordan ble det anbefalt?
2 Se tilbake til 1914. Tenk på hva som hendte blant menneskene da. En verdenskrig om verdensherredømmet, og menneskeheten har aldri kommet seg etter dens onde virkninger! Ved slutten av denne krigen ble forslaget om Folkeforbundet framsatt, og i januar 1919 utsendte Kirkenes Fellesråd i Amerika en proklamasjon som begynte slik: «Tiden er kommet da verden skal organiseres for sannhet, rett, rettferdighet og menneskelighet. Med dette for øye vil vi som kristne tilskynde til at et forbund av frie nasjoner blir opprettet på den kommende fredskonferansen. Et slikt forbund er ikke bare et middel til å få fred, det er snarere det politiske uttrykk for Guds rike på jorden. Folkeforbundet er rotfestet i evangeliet. I likhet med evangeliet er dets formål ’fred på jorden, god vilje blant menneskene’. I likhet med evangeliet henvender det seg til alle. De døde helter vil ha dødd forgjeves om det ikke ut av seieren kommer en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor. — 2 Peter 3: 13.»
3. Hva ble resultatet av forbundet, og hva viste det?
3 Skapingen av nye himler og en ny jord som apostelen Peter forutsa, betyr skapingen av en ny rettferdighetens verden. Men Folkeforbundet, som begynte å eksistere den 10. januar 1920, greidde ikke å skape fred på jorden og forståelse og godvilje menneskene imellom. Det greidde ikke å skape en rettferdig verden med nye himler og en ny jord. Alt snakk fra de senere amerikanske presidenter og andre politikere om å få en bedre og sunnere verden, skapt av menneskehender, har vist seg å være bespottelig skryt og svikefull propaganda. Når det gjaldt å virkeliggjøre en slik menneskelagd ny verden, så døde de forgjeves, deres millioner av døde helter som falt i den første verdenskrigen! I stedet for å dø for en ny, døde de for en gammel verden, og denne verdens ende er nå sikker og nær. Selve det faktum at de deltok i en verdenskrig fra 1914 av og utetter, var et tydelig tegn og ubestridelig bevis på dette. Derfor avmerket ikke året 1914 opprettelsen av en rettferdig regjering ved mennesker. Folkene i alle nasjoner fortsetter å sukke og stønne, og det beviser at den samme gamle, ugudelige klikken har makten og hersker over menneskene.
4. Hva betyr det at kongedømmet over verden tilfaller Gud?
4 Mennesker med god vilje behøver likevel ikke bli fortvilet over menneskenes mislykte forsøk. Ved det tidspunkt Jehova på forhånd hadde bestemt, oppfylte Han sitt løfte og opprettet den regjering som må være i den nye verden som skal skapes ved Gud den allmektiges hender. Profetien forutsa at når denne herlige begivenheten fant sted, skulle det høres en mektig kunngjøring i himlene, og den skulle også oppfattes her på jorden. Angående denne kunngjøringen leser vi: «Og den syvende engel blåste, og høye røster lot seg høre i himmelen, som sa: Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet.» (Åpb. 11: 15) Når det blir proklamert at dette rike til Herren Jehova Gud skal være «kongedømmet over verden», og når han skal regjere i all evighet, så betyr opprettelsen av hans rike i Kristi hender at den lovte nye verden er nær og skal vare i all tid. Det betyr også at den fullstendige ende på denne gamle verden er nær. Ja, og dens ende blir til stor velsignelse for alle mennesker med en god vilje. Drøftelsen av denne verdens ende fyller oss derfor ikke med noen redsel. Oppfinnelsen av atombomben får oss ikke til å frykte for at jordkloden skal ødelegges.
5. Hvilken bok forteller om enden? Hvordan vet vi at den er så nær?
5 Bibelen er den eneste bok på jorden som forteller oss at enden på denne onde tingenes ordning skal komme ved en bestemt tid. Den er derfor den eneste bok som kan by oss et storslagent håpets budskap om en varig frigjøring fra ondskap, undertrykkelse, død og Djevelens organisasjon. Og tenk på at vi lever i den vidunderlige tiden for denne forandringen! Vi vet dette med sikkerhet, for Jesus Kristus, den største av Jehovas profeter, forutsa vår tid. Han beskrev den. Han gjorde det som svar på et spørsmål som fire av hans apostler stilte ham i enrom. Det som fikk dem til å stille spørsmålet, var følgende: Ved templet i Jerusalem hadde han nettopp fortalt jødene at deres hus skulle lates dem øde. Da han gikk ut av templet, nyttet disiplene høvet til å vise ham de praktfulle bygningene som var blitt reist på templets områder. Jesus ga dem et rent sjokk da han sa: «Ser dere ikke alt dette? sannelig sier jeg dere: Det skal ikke levnes sten på sten som ikke skal brytes ned.» Senere, da han satt alene på Oljeberget, som ga oversikt over Jerusalem og templet der, kom Peter, Andreas, Jakob og Johannes og spurte: «Si oss, når skal disse ting skje? og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på verdens ende?» — Matt. 23: 37 til 24: 3, Am. stand. overs., fotnote.
6. Spurte apostlene om jordklodens ende? Hvorfor ikke?
6 Apostlene knyttet templets ødeleggelse (som også betydde Jerusalems ødeleggelse) til Jesu annet nærvær og verdens ende. På grunnlag av alt han hadde lært dem og også på grunnlag av det han sa i dette særlige svaret, forsto de naturligvis at han ved sitt annet nærvær skulle være nærværende i sitt rike, der han skulle sitte på tronen og svinge maktens septer. (Matt. 16: 27, 28; 25: 31) De ba ham derfor faktisk om å fortelle hva tegnet skulle være på hans rikes opprettelse, som betydde denne verdens ende. De hadde ikke i tankene, og spurte heller ikke om, noen ende på den jordkloden vi lever på. De var blitt lært, og hadde vett nok til å skjønne, at opprettelsen av Guds rike ved hans Messias, Jesus, ikke betydde jordens ødeleggelse, men tvert om innebar at den skulle forvandles til et paradis, der lydige mennesker skulle ha sitt hjem til evig tid. Når de ba den bønnen Jesus hadde lært dem, sa de ikke: ’Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; la jorden bli ødelagt sammen med solen, månen og alle himmelens stjerner.’ Nei, de ba i stedet om at Guds rike ved Kristus skulle innføre fullkommen rettferdighet på jorden for evig, idet de sa: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 9, 10) Hvis de ikke mente jorden, hva var det da de ventet skulle ende?
7. Hvordan fortolker religionsdyrkerne Bibelens ord om enden?
7 Når politikerne fører folket bak lyset ved at de høytidelig taler om å skape en bedre verden av i morgen ved menneskenes bestrebelser, da er det ingen, ikke engang katolikker eller protestanter, som tror at disse politikerne sikter til en ødeleggelse av jordkloden og skapelsen av en ny planet som man kan leve på. Men når Kristus og hans apostler taler om verdens ende, fortolker de samme religionsdyrkerne deres ord som om de betydde en brennende ødeleggelse av jordkloden og at hele det materielle skaperverket skulle svinne bort i det usynlige intet. Som et resultat av denne feilaktige religiøse opplæringen, gir den katolske og protestantiske befolkning etter for all slags ubibelsk frykt. Den 26. januar 1948 berettet for eksempel Associated Press fra Manila på Filippinene om en rekke jordskjelv som rystet Iloilo, og fortalte hvordan en romersk-katolsk kvinne «skriker hysterisk der hun går med barnet sitt: ’Det kommer mer! Å, Guds mor, kan dette være enden?’» (New York Times, 26. januar 1948, side 1) Samme år som den annen verdenskrig endte, berettet United Press den 18. september (tirsdag) fra Pasadena, California, om hvordan tredve menn, kvinner og barn gjorde seg rede for jordens ende. De ventet at den skulle eksplodere tre dager etter, «lik en atombombe», og den religiøse misjonæren som var forstander for dem, sa: «Enden kommer fredag — og på en måte som er lik eksplosjonen av en atombombe.» (Camden, N. J., Evening Courier, 18. september 1945) Det viste seg at deres fryktsomme religiøse forventninger ikke holdt stikk, for den hellige skrift sier på et vitenskapelig grunnlag i Predikeren 1: 4: «Jorden står evindelig.»
8. Hva har Vakttårnet lært om jorden helt fra sitt første nummer av?
8 Helt fra sitt første nummer i juli 1879 har Vakttårnet lært Bibelens sannhet om vår bokstavelige jords skjebne. I sitt åpningsnummer sa Vakttårnet under overskriften «Tre verdener»: «Disse tre eksisterer i den rekkefølge som her er nevnt, ikke to på den samme tiden; og den samme planet, jorden, er grunnlaget for alle tre. .... Den himmelske tilstand de hellige er i som ’bruden, Lammets hustru’, og folkenes jordiske tilstand som ’Herrens velsignede’, er kjensgjerninger for den kommende verden og er i harmoni med hverandre. Hvis de hellige skal herske over folkene, som det er lovt, da må folkene være der for å bli regjert. Det er høye og lave, himler og jord, i framtiden så vel som i fortiden.» I alle årene som er gått siden den gang, har det katolske og protestantiske presteskap spottet Jehovas vitner fordi de ikke har lært at vår jordklode skal ødelegges med ild, men har lært at den skal stå evindelig i en paradisisk fullkommenhet under Guds himmelske rike.
FULLENDELSEN AV DENNE TINGENES ORDNING
9. Hva viser moderne oversettelser angående apostlenes spørsmål?
9 Apostlenes spørsmål til Jesus ble nedtegnet på gresk, og på dette greske språket talte de ikke om noen ende for vår planet jorden. Moderne oversettelser av Bibelens greske tekst viser dette meget tydelig. Den katolske Westminster oversettelsen av 1938 sier: «Si oss når disse ting skal skje, og hva skal være tegnet på ditt komme [parousia, randbm.] og på verdens fullendelse?» En amerikansk oversettelse av 1939 lyder slik : «Si oss når dette skal skje, og hva som skal være tegnet på ditt komme og tidsalderens avslutning.» Youngs oversettelse fra 1863 sier: «Si oss, når skal dette skje? og hva er tegnet på ditt nærvær og på tidsalderens fullstendige slutt?» — Se Revidert standard oversettelse (amr.) av 1946.
10. Hvilket ord brukte de på gresk? Hva betyr det her?
10 Det greske ordet sqm er oversatt «fullstendige slutt, fullendelse eller avslutning», og som apostlene brukte i Matteus 24: 3, er syntéleia. Dette er et sammensatt ord. Det består av preposisjonen syn, som betyr med, i forening med, sammen med, og substantivet telos, som betyr ende. Det sammensatte ordet kan derfor betegne enden på mer enn bare én ting. Preposisjonen syn viser at en rekke ting, prosesser eller forhold har bestått eller foregått sammen, i forening med hverandre. Når de ender sammen, blir det derfor en forent eller kombinert avslutning, de får en felles ende. Flere utgaver av Liddell og Scotts Lexicon definerer ordet på følgende måte: «Sammenslutning av deler med ett endemål for øye; forening av anstrengelser; fullendelsen (av en plan).» Bruker vi uttrykket «kombinert avslutning» eller «felles ende», gir det den riktige tanken. Apostlene spurte Jesus: «Når skal DISSE TING skje?» og det leder tanken hen på ting som ender sammen eller i forening. Apostlene tok uttrykket «verdens ende» fra Jesu ord i Matteus 13: 39, 40, 49, og de visste på grunnlag av hans beskrivelse at en rekke ting skulle ende sammen ved denne kombinerte avslutning eller syntéleia. Dette uttrykket blir faktisk bare brukt seks ganger i de apostoliske skrifter, fem ganger av apostelen Matteus og én gang av apostelen Paulus.
11. Hvilket ord brukte de for «verden» ? Hvordan blir betydningen av det vist?
11 Men hva er så den verden apostlene snakket om da de ba om tegnet på dens kombinerte avslutning eller fullendelse? Ordet de brukte, er aión, og de moderne romersk-katolske oversettere følger Douay oversettelsen og oversetter det med «verden». De fleste ikke-katolske moderne oversettere gjengir det med «tidsalder», som betyr en tidsperiode i menneskets historie, enten med fast daterte grenser eller ikke. Det passer nok å oversette aión med «tidsalder» i visse forbindelser, men ordet kan ikke bety det til alle tider eller i visse andre forbindelser. Efeserne 2: 2 er et eksempel på det siste. Der sier Paulus til de kristne: «Synder, som I fordum vandret i etter denne verdens løp [eller aión], etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn.» Der blir ordet «verden» brukt om det greske ordet kosmos, mens «løp» blir brukt om ordet aión. På den måten blir vekten lagt på det løp eller den framgangsmåte som blir fulgt i en bestemt tidsperiode, og ikke på tidsperioden selv. Paulus brukte igjen aión i Galaterne 1: 3, 4, da han sa: «Vår Herre Jesus Kristus, han som ga seg selv for våre synder for å fri oss ut av den nærværende onde verden [aión].» De kristne har fra Paulus’ dager og til nå fortsatt å leve i den samme store tidsperioden da det onde eller ugudeligheten rår over menneskene, og aión kan derfor ikke bety en tidsperiode her. Det må bety den tingenes ordning som er ond, og som Jesus Kristus har fridd sine innvigde etterfølgere ut av.
12. Hvordan viser Hebreerne 1: 1, 2 betydningen av «aión»?
12 Aión har også betydningen «tingenes ordning» når Paulus bruker det i Hebreerne 1: 1, 2, der han sier: «Gud .... har i disse siste dager talt til oss ved sin Sønn, som han har satt til arving av alle ting, ved hvem han også har gjort verdenene [aiónes].» (Aut. eng. overs.) Det er ikke rimelig å anta at dette betyr at han skapte tidsperioder. Det som det tales om, må være visse ordninger eller systemer som den høyeste Gud brukte sin Sønn Jesus Kristus til å skape. Disse ordninger kunne naturligvis eksistere i en begrenset tidsperiode eller for bestandig, alt etter som Guds vilje var. Denne betydning av aión passer også i Hebreerne 9: 25, 26, der Paulus taler om Jesu syndoffer og sier: «Heller ikke forat han flere ganger skulle ofre seg selv, således som [den jødiske] ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod; ellers måtte han jo ha lidd flere ganger fra verden [kosmos] ble grunnlagt; men nå er han åpenbart én gang ved tidenes [aiónes; ordninger, systemer] ende [syntéleia] for å bortta synden ved sitt offer.»
13. Hvordan viser også Hebreerne 9: 25, 26 betydningen av det?
13 Da Jesus ofret seg selv til Gud som et menneskeoffer, førte det med seg en kombinert avslutning på de ordninger av tingene som til da hadde vært rådende i den jødiske nasjon. Det gjorde at flere dyreoffer ikke ble antagelige i Guds øyne lenger. Det gjorde ende på den gamle mosaiske lovpakten som Gud hadde inngått med Israel. Det gjorde ende på det system av profetiske skygger og forbilder som var blitt framstilt av israelittene og deres forfedre. Nå trådte en ny pakt i kraft mellom Gud og et nytt Israel, et åndelig Israel. På denne nye nasjon begynte de gamle skygger og forbilder å gå i oppfyllelse. Ordningen med den jødiske tilbedelse og deres forhold til Gud endte fullstendig da Jerusalem ble ødelagt omtrent førti år senere. I den tidligere hellige stad var det ikke lenger et materielt tempel som jødene kunne samle seg ved, der de kunne fortsette å tilbe som de hadde gjort det i gammel tid. Jesus Kristus trådte derfor virkelig fram i en tid da særlige ordninger eller systemer hos jødene fikk en ende samtidig.
14. Hva betyr derfor «aión» i Matteus 24: 3, og hvorfor?
14 Apostlene knyttet ødeleggelsen av Jerusalem og dens tempel sammen med Kristi nærvær og den kombinerte avslutningen. Det er derfor bedre å bruke uttrykket «tingenes ordning» om ordet aión i Jesu profeti, enn å kalle det en tidsalder, og det betyr jo absolutt ikke vår jordklode.
15. Hvorfor kunne ikke denne enden på «aión» passe på år 70 e. Kr.? Når passer den?
15 Men når romerne ødela Jerusalem i år 70 e. Kr., hvorfor er da ikke den enden apostlene spurte om, den samme som den fullstendige ende som kom over den jødiske tingenes ordning i det året, og som Paulus nevner i Hebreerne 9: 25, 26? Grunnen er at Kristi «nærvær» ikke begynte i år 70 e. Kr., og han fikk heller ikke sitt rikes makt og herlighet det året. Det hendte først i 1914 e. Kr. Jesus knyttet ødeleggelsen av Jerusalem og dens tempel sammen med enden og sitt eget nærvær som regjerende konge. Når han gjorde det, må han derfor ha brukt Jerusalem og dens hellige sted som et bilde på en lignende religiøs organisasjon i vår tid, nemlig kristenheten. Han må også ha brukt enden på den jødiske tingenes ordning som et profetisk bilde, for å framstille enden på den tingenes ordning som har hersket fram til nå. Denne enden finner sted nå, samtidig med hans kongelige nærvær. Med profetisk forståelse og et klart syn inn i framtiden ga Jesus en dobbelt betydning til en stor del av sin profeti. Han rettet derfor sin profeti meget lenger enn til den fryktelige ende som kom over den forkastede jødiske nasjon. Han førte den fram til enden på kristenheten og hele den verden som kristenheten i dag tilhører. Når vi har denne forståelsen av hans profeti, skjønner vi enda klarere at vi nå lever ved verdens fullendelse eller i «endens tid».