prest enn sin Mester, Guds store yppersteprest som er lik Melkisedek, enda Peter bare var en underprest? La oss høre hans egne ord i denne sak: «Herren er god! Kom til ham, den levende stein, som vel ble forkastet av mennesker, men er utvalgt og kostelig for Gud, og bli også I oppbygd som levende steiner til et åndelig hus, et hellig presteskap til å frambære åndelige offer, som tekkes Gud ved Jesus Kristus. For det heter i Skriften: Se, jeg legger i Sion en hjørnestein, utvalgt, kostelig, og den som tror på ham, skal ingenlunde bli til skamme. Eder altså som tror, hører æren til; men for de vantro er den stein som bygningsmennene forkastet, blitt til hjørnestein og snublestein og anstøtsklippe [pétra], disse som snubler ved sin vantro mot ordet.» (1 Pet. 2: 3—8) Det er meningsløst å tro at Peter var den grunnstein som kirken ble bygd på, og vi må ta oss vel i akt så vi ikke blir vantro mot ordet ved at vi ikke godtar disse Peters ord, for vi kan da komme til å snuble og bli ødelagt.

15. a) Hvem skal utgjøre det nye presteskap? b) Hvilke bedre ting er blitt frambrakt i tilknytning til det nye prestedømme?

¹⁵ Apostelen Paulus trekker derfor følgende overbevisende slutning: «Omskiftes prestedømmet, da går jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven for seg.» (Heb. 7: 12) Jesus var overhodet for et nytt presteskap. Hans etterfølgere, det vil si apostlene og andre som han har utvalgt i de forløpne 1900 år, i alt 144 000, er et nytt presteskap som tjener under sitt ene overhode, Kristus Jesus, i tilknytning til en ny pakt. Ved sin ufortjente godhet har Gud frambrakt en ny tingenes ordning som trer i stedet for den foregående jødiske tingenes ordning med dens ufullkomne prestedømme og dyreoffer. Den nye tingenes ordning som er basert på Kristi offer, er underlagt den nye pakt. Dette offer gjør det mulig for menneskene å få sine synder forlatt.

16. a) Hvorfor er det ikke noe behov for gjentatte offer, hverken dyre- eller messeoffer? b) Hvor befinner Jesus seg som yppersteprest? c) Hva har han i beredskap for menneskene, og når skal det nye presteskap formidle verdien av Jesu offer til menneskene?

¹⁶ Det er derfor ikke noe behov for gjentatte offer, hverken for slike offer som det levittiske presteskap i Arons ættelinje frambar i templet, eller for de messeoffer som kristenhetens presteskap frambærer, for Kristi Jesu ene offer er blitt frambåret, og nå er det ikke behov for gjentatte offer. Hans offergjering er gjort, Kristus Jesus er innsatt på tronen i det himmelske Sion, og han er som en oppfyllelse av profetien i Esaias 28: 16 blitt lagt som en prøvd stein, som den kostelige, faste hjørnestein. Det jordiske Sion forkastet ham for 1900 år siden, men det er i det åndelige Sion, det himmelske Sion, han nå er, og han har takket være sitt offer et rikt forråd av livets brød, som han kan gi menneskene. Paulus sier i Hebreerne 9: 28: «Således skal og Kristus, etter å være ofret én gang for å bortta manges synder, annen gang åpenbare seg, uten synd, til frelse for dem som venter på ham.» I 1918 begynte han å oppreise medlemmene av sin trofaste menighet fra de døde for at de skulle være sammen med ham. Noen få medlemmer av hans menighet er fortsatt på jorden, men de venter på at de i nær framtid skal bli forent med ham. Under Kristi tusenårige styre skal hans menighet av underprester tjene sammen med ham i himmelen som konger og prester og få den enestående forrett å formidle verdien av Kristi offer til trofaste mennesker på jorden. Det er derfor hverken til en pontifex eller Pontifex maximus, men til den store yppersteprest i det himmelske Sion, Jesus Kristus, alle mennesker som har tro, må komme. — Åpb. 20: 6.

En hjelp i barneoppdragelsen

● En mor i Salem i Oregon uttrykker i et brev sin takknemlighet over en opplevelse hun har lest i Vakttårnet. Hun skriver: «Jeg lærte noe som jeg burde ha visst fra før. Opplevelsen, som handlet om en ung mor som leste fra Bibelen for sine tre gutter, fikk meg til å innse at jeg burde ha gjort det samme for mine barn. Mine to gutter er sju og ti år gamle, og jeg regnet med at de kom til å gjøre innvendinger da jeg fortalte dem at de til fordel for bibellesningen måtte la være å se på enkelte TV-programmer om ettermiddagen, og jeg ble overrasket over at de ikke innvendte noe større mot dette.

«Vi har nå i to uker lest regelmessig i Bibelen klokken fire om ettermiddagen. I går gikk jeg til byen og kom hjem om lag fem minutter for sent, og barna hadde derfor kommet hjem før meg. Jeg regnet med at fjernsynapparatet sto på for fullt. Dere kan tenke dere hvor glad jeg ble da jeg åpnet døren og så at de satt ved bordet med oppslåtte bibler. David, som er ti år gammel, hadde bedt en bønn før de begynte å lese. Det at de må lese mange vanskelige navn, har ikke ført til at de har mistet lysten til å lese Jehovas Ord. Vi blir bedre kristne av å lese Bibelen. Måtte Jehovas ånd alltid hvile over dere alle.»