Hva sier Bibelen?

Kan en fullkommen lov være mangelfull?

DEN lov Gud ga israelittene, var fullkommen. Bibelen sier om den: «Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt.» (Rom. 7: 12) Men en kan spørre: Hvorfor sier Bibelen da også at lovpakten har en svakhet, en mangel?

Vi leser: «Hadde det ikke vært noen mangel å finne ved den første pakt, ville det ikke vært bruk for en annen i stedet.» (Heb. 8: 7, UO) «Et eldre bud settes ut av kraft, fordi det var svakt og unyttig — loven førte jo ikke noe fram til fullkommenhet.» — Heb. 7: 18, 19.

For å forstå hvordan en fullkommen lov kan omtales som ’svak’ og «unyttig», må vi huske at fullkommenhet kan være relativ. En plugg kan for eksempel være fullkomment rund, men den kan ikke fylle et firkantet hull.

Det forholder seg på lignende måte med loven. Den kunne ikke gjøre det den ikke var bestemt til. Ikke desto mindre var den hellig, rettferdig, god, ja, den var feilfri hva Guds hensikt med den angår. Hvilken hensikt tjente den?

Apostelen Paulus besvarer dette spørsmålet. Han skrev: «Den ble lagt til for overtredelsenes skyld, inntil den ætt kom som løftet gjaldt . . . Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus.» (Gal. 3: 19, 24) «Loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingene selv slik de virkelig er.» — Heb. 10: 1, NTN.

Loven tjente til fullkommenhet den hensikt å gjøre overtredelsene kjent. Den trakk opp grenser og pekte klart og tydelig på hva Jehova Gud krevde med hensyn til den handlemåte hans folk skulle følge. Israelittene, som var ufullkomne, var ikke i stand til å holde loven til fullkommenhet. Den åpenbarte derfor deres overtredelser. Loven viste uten skygge av tvil at israelittene hadde behov for å få tilgivelse for sine overtredelser, og at det var nødvendig med et offer som virkelig kunne sone deres synder.

Som en tuktemester skulle loven forberede israelittene til å ta imot Messias eller Kristus. I gammel tid fungerte en tuktemester ikke som lærer i samme forstand som en lærer på en skole. En tuktemester tok seg av oppdragelsen og hadde ansvaret for å hindre at barnet led legemlig eller åndelig skade. Han kunne tukte barnet og undervise det i den rette oppførsel. Men han ga det ikke all den undervisning som var nødvendig. Han fulgte barnet til skolen og overlot det til læreren der.

Loven fungerte som en slik tuktemester fra gammel tid. Dens forskrifter skulle beskytte israelittene mot å ødelegge sitt forhold til Jehova Gud og derved skade seg selv. Det ble sagt til dem: «På hele den vei Herren eders Gud har befalt eder, skal I vandre, så I må leve, og det må gå eder vel, og eders dager bli mange i det land I skal ta i eie.» — 5 Mos. 5: 33.

Loven var også en streng tuktemester. Overtredere slapp ikke å bli straffet. Angående alvorlige overtredelser av loven, for eksempel ekteskapsbrudd, mord og kidnapping, leser vi: «Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord.» (Heb. 10: 28) En rask fullbyrdelse av dommen over forsettlige syndere vakte en sunn frykt hos dem som var vitne til dette, og det virket dessuten forebyggende.

Da Messias kom, tok en angrende, jødisk levning villig imot ham som sin lærer. Når det gjaldt disse jødene, tjente loven sin hensikt som en lytefri tuktemester.

Forskjellige sider av loven, deriblant dens forskrifter i forbindelse med høytidene, tabernaklet og ofringene, hadde en skygge som svarte til større ting som skulle komme. En skygge gir en idé om formen eller omrisset av den virkelighet som kaster skyggen. Lovens skygger hjalp således rettsindige israelitter til å identifisere Messias, ettersom de kunne se at han var «virkeligheten». Apostelen Paulus skrev til de kristne i Kolossæ og påpekte dette: «Virkeligheten hører Kristus til.» — Kol. 2: 17, NW.

Men selv om loven til fullkommenhet tjente Guds hensikt med den, kunne den ikke gjøre noe den ikke var bestemt til. Det var noe annet som måtte til for å få i stand en varig renselse for synd og gi enkeltpersoner en ren samvittighet overfor Jehova Gud. Den nye pakt, som Gud innstiftet gjennom Kristus Jesus, måtte derfor være, og var også, bedre enn den gamle lovpakten. Den nye pakt ble stadfestet ved det fullkomne menneske Jesu Kristi offer og ikke ved dyreoffer. Dette fullkomne menneskeoffer kan rense for synd og gi dem som tror på dets verdi som et sonoffer, en ren samvittighet.

De dyreoffer som ble frambåret under Moseloven, var bare et forbilde på det ene offer, Jesus Kristus. Dette blir tydelig vist i Hebreerne 10: 1—4 (UO): «Med sine offer, som alltid er de samme fra år til år, kan den [loven] derfor aldri fullkommengjøre dem som slik trer fram for Gud. For ville de ikke ellers holdt opp med å ofre? De ville jo ikke lenger ha noen synder på samvittigheten dersom de var blitt renset én gang for alle. Men nettopp ofrene gir hvert år en påminnelse om synd; for blod av okser og bukker kan umulig ta bort synder.»

Det er ikke bare det at dyreoffer ikke tar bort synder, men den jødiske yppersteprest var selv et menneske som var underlagt synd og død. I Hebreerne 7: 26—28 trekkes det en sammenligning mellom Jesus Kristus som yppersteprest og de jødiske yppersteprestene i Arons slektslinje. Det sies der: «For en sådan yppersteprest måtte vi òg ha, hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyd over himlene, en som ikke hver dag trenger til, liksom yppersteprestene, først å frambære offer for sine egne synder, deretter for folkets; for dette gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv. For loven innsetter til yppersteprester mennesker som har skrøpelighet, men edens ord, som kom etter loven, innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet.»

Loven var således ’svak’ i den forstand at dens presteskap, som besto av mennesker som kunne dø, og dens dyreoffer ikke til fullkommenhet eller fullstendig kunne befri israelittene for enhver bevissthet om synd. Det er bare Jesu Kristi fullkomne offer og hans presteskap, som overgår det jødiske, som kan gjøre det.

Bibelen viser således klart og tydelig at den lov som israelittene fikk, var fullkommen i relativ forstand. Den var ikke mangelfull når det gjaldt å tjene hensikten med at den ble gitt. Den gjorde overtredelsene åpenbare, kastet en forbilledlig skygge av en større virkelighet, gjorde det mulig å identifisere denne virkeligheten og forberedte et folk til å ta imot Messias. Ettersom loven spilte en forberedende rolle, ble den erstattet av den virkelighet som kom i og med Jesus Kristus. Sammenlignet med denne virkelighet var loven svak og mangelfull. Men når en betrakter den på bakgrunn av hensikten med den, var den fullkommen, feilfri.