Høytider til pris for Jehova

«[Jehovas] høytider . . . som I skal utrope som hellige sammenkomster.» — 3 Mos. 23: 2.

 1. Når er høytider glederike anledninger? Nevn noen av de jødiske høytider.

HØYTIDER er glederike anledninger, noe som blir vist i 5 Mosebok 16: 14, hvor det står: «Og du skal være glad på din høytid.» Dette er særlig tilfelle når en høytid blir feiret til pris for Jehova, den allmektige Gud. Da Jehova organiserte sitt folk som en nasjon i 1513 f. Kr., ga han dem befaling om å feire mange høytider. Disse høytidene blir omtalt i 3 Mosebok, kapittel 23. Hver sjuende dag var det sabbat, en dag med fullstendig hvile, «en hellig sammenkomst». Påsken ble feiret den 14. nisan og ble etterfulgt av de usyrede brøds høytid, som varte i sju dager. Femti dager fra den 16. nisan, den dagen førstegrøden av bygghøsten ble ofret, ble ukenes høytid eller pinsen feiret. På den første dag i den sjuende måned var det basunenes høytid, og på den tiende dag feiret israelittene soningsdagen. Denne rekken av høytider ble avsluttet med feiringen av den gledeligste av dem alle, nemlig løvsalenes høytid, som ble feiret fra den 15. til den 21. dag i den samme måned og avsluttet med en hellig sammenkomst den 22. dag. I tidens løp ble det føyd til flere høytider, for eksempel feiringen av nymånedagene, purim-festen og tempelvielsens fest. — 4 Mos. 10: 10.

 2. a) Hva underviste Jehova sitt folk om ved disse høytidene? b) Hvorfor studerer de kristne i vår tid disse høytidene?

² Disse høytidene var ikke bare glederike anledninger og en tid med hvile, men de var først og fremst anledninger med religiøs og åndelig oppbyggelse. Det var Jehovas høytider, høytider til pris og ære for ham. Ved disse høytidene underviste Jehova, nasjonens Konge, Lovgiver og Organisator, sitt folk om sin guddommelige vilje og hensikt og gjorde dem oppmerksom på mange grunnleggende prinsipper, og det var ved disse høytidene Jehova ga dem anledning til å gi uttrykk for sin takknemlighet overfor ham for hans godhet og barmhjertighet og for alle de velsignelser han hadde utøst over dem i årets løp. Noe som er av stor betydning for oss, er at Jehova ikke bare underviser de kristne i de samme prinsipper, men at han også ved hjelp av disse jødiske høytidene har framstilt mange profetiske bilder som får sin oppfyllelse i vår tid. Jehova har med andre ord brukt et helt folk som aktører og framstilt bilder som er «en skygge av de kommende goder», og framført disse bildene på den store scene som Palestina og særlig byen Jerusalem kan sammenlignes med. (Heb. 10: 1) Ved å betrakte israelittene når de feiret sine høytider, kan vi derfor få kjennskap til viktige ting som får sin oppfyllelse i vår tid, og dessuten lære mange ting angående Jehovas vilje, hensikter og prinsipper. La oss derfor sette oss godt til rette og se på aktørene etter hvert som de opptrer i de forskjellige bildene i disse jødiske høytidene.

Sabbaten

 3, 4. a) Beskriv en sabbatsdag. b) Hvorfor følte jødene seg både fysisk og åndelig styrket etter en sabbatsdag?

³ «I seks dager skal I arbeide; men på den sjuende dag er det høyhellig sabbat, en hellig sammenkomst; da skal I ikke gjøre noe arbeid; det er sabbat for [Jehova] i alle eders hjem.» (3 Mos. 23: 3) Det var kort tid etter at israelittene var blitt utfridd av trelldommen i Egypt, da de var på vei til Sinai berg, at de fikk påbudet om å holde sabbat. I det fjerde av De ti bud ble det tydelig vist hva dette påbudet gikk ut på. (2 Mos. 20: 8—11) Sabbaten begynte ved solnedgang den sjette dag og varte til solnedgang den sjuende dag. På Jesu tid lød det seks høye basunstøt på den sjette dag. De første tre lød omkring den niende time, det vil si kl. 3 om ettermiddagen, og de andre tre lød ved solnedgang og varslet begynnelsen til sabbaten. Sabbaten var en dag med fullstendig hvile for alle, også for trellene og buskapen. Den var Jehovas dag, en dag han hadde velsignet og satt til side for tilbedelsen av ham. Det ville gi sann glede å holde denne sabbaten og lydig handle i samsvar med hensikten med den. (Es. 58: 13, 14) Men hvis noen med vitende og vilje unnlot å holde sabbaten, ville de bli straffet med døden.

⁴ Ettersom israelittene hadde vært treller i Egypt under et ubarmhjertig styre, var de virkelig i stand til å verdsette en slik humanitær lov. Det at jødene nedla sitt daglige arbeid på sabbaten, gjorde det mulig for dem å konsentrere seg om å be, dyrke Gud og meditere over Guds Ord. Ja, sabbaten var en dag med stor religiøs virksomhet. Prestene hadde det mer travelt på sabbatsdagen enn på de øvrige dager i uken. De måtte ofre to lam i tillegg til de to som ble ofret hver dag som et stadig brennoffer (4 Mos. 28: 9, 10), og i det Hellige skulle de 12 skuebrødene skiftes ut. (3 Mos. 24: 5—8) Det ble dessuten holdt en hellig sammenkomst, en sammenkomst hvor folket tilba offentlig, og hvor de fikk veiledning. De ble undervist i Guds lov. På apostlenes tid ble Moses ’hver sabbat opplest i synagogene’, slik det berettes i Apostlenes gjerninger 15: 21. Hvilken storslått foranstaltning var ikke det at et helt folk hadde en dag hver uke da de kunne komme sammen og tilbe sin Gud og bli opplært i hans lover, en dag da de kunne ta fri fra sitt daglige arbeid og de bekymringer som var knyttet til det! Det fikk dem til å verdsette den godhet som deres Gud, Jehova, la for dagen, og minnet dem om deres mirakuløse utfrielse av trelldommen i Egypt. Hver sabbatsdag var en hvile for kroppen, og alle følte seg åndelig oppbygd etter en slik dag.

 5. a) Hva er motbildet til den ukentlige sabbatsdag? b) Hvilken hensikt tjener den større sabbat?

⁵ Det er gledelig å vite at jødenes ukentlige sabbat bare er «en skygge av de kommende goder». Bibelen viser at Jehova skapte himmelen og jorden på seks dager, som alle var 7000 år lange. På den sjuende dag hvilte Jehova fra sitt skaperverk og gikk inn til sin sabbat. Menneskene gikk imidlertid ikke inn til en fredelig hvile eller sabbat med Jehova, men kom på grunn av ulydighet i trelldom under synd, ufullkommenhet og død. Det har nå gått nesten 6000 år av den sjuende dag, og det er således bare litt over 1000 år igjen. Jesus sa angående den ukentlige sabbat: «Sabbaten ble til for menneskets skyld, og ikke mennesket for sabbatens skyld.» De siste 1000 år har Jehova derfor satt til side i en bestemt hensikt, som ble billedlig framstilt ved jødenes ukentlige sabbatsdag, nemlig med tanke på sin Sønns, Jesu Kristi, styre, for Jesus sa videre: «Så er da Menneskesønnen herre også over sabbaten.» (Mark. 2: 27, 28) Denne sabbaten er en tusenårig sabbat innenfor Jehovas store, 7000 år lange sabbat eller hviledag. I likhet med den ukentlige sabbat vil den tusenårige sabbat bli vigd tilbedelsen av Jehova, og alle som lever da, innbefattet alle dem som blir oppreist fra minnegravstedene, vil få opplæring og bli gjort kjent med Jehovas rettferdige krav. — Heb. 10: 1; 1 Mos. 2: 1—3; Joh. 5: 28, 29.

 6. Hvorfor utførte Jesus mange helbredelser på sabbatsdagen?

⁶ Fra år 29 til år 33 utførte Jesus mange kraftige gjerninger, særlig på sabbatsdagen. Han fikk blinde til å se og døve til å høre, han fikk lamme til å gå og gjorde syke friske igjen, og han oppreiste til og med noen fra de døde. På denne måten viste han forbilledlig hvilke vidunderlige gjerninger han skal utføre i løpet av den 1000 år lange sabbatsdagen, da han skal regjere. Ingen vil få lov til å forstyrre freden og hvilen på denne dagen, noe som ble forbilledlig vist ved at alle som brøt sabbaten, ble straffet med døden. (4 Mos. 15: 32—36) I løpet av den tusenårige sabbat vil menneskene virkelig finne hvile for kropp og sinn og gradvis nå fram til fullkommenhet, slik at de fullt ut kan glede seg over all den godhet Jehova legger for dagen gjennom sin Konge, Kristus Jesus, og de vil adlyde og tilbe ham med et udelt hjerte. Det er vidunderlig å tenke på at mennesker som legger tro for dagen, nå, etter at menneskeheten i 6000 år har vært underlagt Satans ubarmhjertige styre og har vært i trelldom under synd, ufullkommenhet og død, står like foran den største utfrielse og skal få glede seg over den store sabbat, som Guds Sønn er herre over. Hvilken glederik dag!

Nymånedagen og basunenes høytid

 7. Nevn noe av det som fant sted under feiringen av nymånedagene.

⁷ To steder i Moseloven blir det gitt forskrifter angående feiringen av nymånedagen, som avmerket begynnelsen til hver måned. Det ble støtt i basuner eller trompeter og frambåret spesielle offer, slik det ble på andre gledesdager og ved andre høytider. (4 Mos. 10: 10; 28: 11—15) I tidens løp utviklet feiringen av nymånedagen seg til en viktig høytid, som ble nevnt sammen med sabbatene og andre høytider. (Es. 1: 13; Esek. 46: 1; Hos. 2: 11) Loven sa ikke noe spesielt om at alt slags arbeid skulle opphøre på nymånedagen i en vanlig måned. Bibelen nevner imidlertid at profeten Amos, som levde i det niende århundre f. Kr., irettesatte de kjøpmenn som ivrig ventet på at nymånedagen skulle ta slutt, slik at de kunne fortsette med sine bedragerske forretningsmetoder. Dette viser at det ikke var vanlig at folk gjorde forretninger eller arbeidet på nymånedagene, men at de benyttet denne dagen til å komme sammen. — Amos 8: 5; 1 Sam. 20: 5, 24.

 8. a) Hvorfor var det god anledning til å gi religiøs veiledning under feiringen av nymånedagene? b) Hva kan de kristne lære av dette?

⁸ I likhet med sabbaten var nymånedagen en dag da folket kom sammen for å tilbe og motta undervisning i templet. Det var en travel dag for profetene og andre tjenere for Gud, ettersom det var vanlig at de som hadde problemer, kom til disse tjenerne for å få personlig veiledning og hjelp. (Esek. 46: 1; 2 Kong. 4: 22, 23) Loven inneholdt spesielle forskrifter angående feiringen av nymånedagen i den sjuende måned, som ble kalt etanim eller tisjri, og den ble betraktet som en hellig sammenkomst. Det ble uttrykkelig sagt at det ikke måtte utføres noe som helst slags arbeid den dagen. Jødene hadde altså foruten 52 ukentlige sabbatsdager i året enda 12 spesielle dager hvor de hadde anledning til å prise og tilbe Jehova og bli opplært i hans Ord. Det at Jehova den gang sørget for så mye religiøs veiledning og virksomhet, bør lære de kristne i vår tid hvor viktig det er å ta seg tid til å tilbe Jehova og studere hans Ord, både privat og sammen med den kristne menighet.

Soningsdagen

 9. a) Når ble soningsdagen feiret, og hva fikk hele folket påbud om? b) Nevn de viktigste tingene av det som fant sted på soningsdagen.

⁹ I måneden etanim, ni dager etter feiringen av basunenes høytid, ble det feiret en annen høytid. Det var den mest betydningsfulle høytid i Israel, soningsdagen, som ble feiret på den tiende dag i den sjuende måned. Det ble holdt en hellig sammenkomst, og det ble ikke gjort noe arbeid. Israelittene fikk dessuten påbud om å faste. I 3 Mosebok, kapittel 16, blir det gitt en detaljert beskrivelse av hvordan hele dagen forløp. For at du skal få størst mulig utbytte av dette studium, vil vi oppfordre deg til å lese hele dette kapitlet. Du vil legge merke til at ypperstepresten førte fram en ung okse som skulle ofres til soning for de synder Aron og hans hus, Levi stamme, hadde begått. Han førte dessuten fram to geitebukker. Den ene var «for [Jehova]», og den skulle slaktes og frambæres som et syndoffer for resten av folket, og den andre var «for Asasel», og den skulle være levende. Etter at ypperstepresten hadde vært inne i det Aller-helligste i tabernaklet med røkelse, bar han noe av blodet fra de to syndofferne, først blodet av oksen og deretter blodet av geitebukken, inn i det Aller-helligste og sprengte det foran nådestolen. Senere ble dyreskrottene ført utenfor leiren og brent opp. Etter at ypperstepresten hadde bekjent alle Israels folks synder over den levende geitebukken, ble den ført ut i ørkenen og sloppet løs for aldri mer å vende tilbake. Deretter badet ypperstepresten og skiftet klær. To værer ble så ofret som brennoffer, den ene for Aron og hans hus og den andre for resten av folket.

10. Hvilken større hensikt tjente feiringen av soningsdagen?

¹⁰ Soningsdagen i Israel var åndelig oppbyggende og oppmuntrende for israelittene, men den var likevel bare en skygge av noe langt større. Den rettet jødenes oppmerksomhet mot Messias, Befrieren, som skulle komme, for deres dyreoffer kunne ikke virkelig bortta synder. Oppriktige hebreere som holdt loven etter beste evne, forsto at «de offer som [menneskene] hvert år alltid på ny bærer fram, [aldri kunne] gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem. Ellers ville de jo ha opphørt med å frambære dem, . . . Men ved [offerne] kommer hvert år en minnelse om synder». (Heb. 10: 1—3) Når trofaste jøder betraktet de offerne som ble ofret på soningsdagen, ble deres oppmerksomhet rettet mot den større yppersteprest, som hadde et bedre offer, det offer som virkelig kunne bortta synder. I salmene blir det vist at det er fullstendig umulig for et menneske å gi Gud løsepenger for et annet menneske. (Sl. 49: 8, 9) Apostelen Paulus, en trofast hebreer, sa: «Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.» — Gal. 3: 24.

11. Hva oppnådde jødene ved de offer som ble frambåret? Hva oppnådde de ikke?

¹¹ Apostelen vier derfor en stor del av sitt brev til hebreerne til å vise betydningen av disse ting. Han beskriver tabernaklet, dets redskaper og innretning og nevner hvordan ypperstepresten bare én gang om året gikk inn i det Aller-helligste, med blodet av dyr, for å frambære offer, ikke bare for folkets synder, men også for sine egne, og sier: «Idet den Hellige Ånd herved gir dette til kjenne at veien til helligdommen ennå ikke er åpenbart så lenge det forreste [første; NW; LB] telt ennå står, for dette er et bilde inntil den nåværende tid.» Han viser deretter at de offer som ble frambåret, «ikke makter å gjøre den fullkommen etter samvittigheten som tjener Gud». Når Israels yppersteprest utførte sin tjeneste, oppnådde israelittene imidlertid et visst mål av soning. De gjorde det som var Guds vilje på deres tid; de fulgte «kjødelige forskrifter, pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk». — Heb. 9: 1—10.

12. Hvilken hensikt tjente teltet i ørkenen?

¹² Apostelen forklarer deretter at de ting som ble foreskrevet i loven, deriblant soningsdagen, var bilder på noe som var langt større. Han sier: «Men da Kristus kom som yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennom det større og fullkomnere telt, som ikke er gjort med hender, det er: som ikke er av denne skapning, og ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, én gang inn i helligdommen og fant en evig forløsning.» (Heb. 9: 11, 12) Ordningen med teltet i ørkenen var en ordning Gud hadde truffet for at israelittene skulle kunne tre fram for ham gjennom sin yppersteprest og på en forbilledlig måte få tilgivelse for sine synder, noe som ville gjøre det mulig for dem fortsatt å ha Guds gunst og bidra til å holde dem på den rette vei inntil Guds tid var inne til å tilveiebringe det virkelige offer. I den tid var de rene i kjødelig forstand, for Paulus sier at de var blitt helliget til kjødets renhet. — Heb. 9: 13.

Det større telt

13. a) Hva er «det større og fullkomnere telt, som ikke er gjort med hender»? b) Hva oppnår de som nærmer seg dette «telt»?

¹³ Men hva er så «det større og fullkomnere telt, som ikke er gjort med hender»? Det er ikke noen bokstavelig bygning, men den ordning Gud har truffet med tanke på soningen av menneskenes synd. Gud har også tilveiebrakt den store yppersteprest, Jesus, som var fullkommen, og som ikke trengte å frambære noe offer for seg selv. Hans offer kunne dekke andres synder. Ved Jehovas foranstaltning ble han oppreist i ånden og gikk inn i det virkelige Aller-helligste, inn i selve himmelen, hvor Gud hadde truffet en ordning, slik at han der kunne frambære verdien av sitt offer. (Heb. 9: 24) Paulus omtaler dette og sier: «Hvor meget mer skal da Kristi blod, han som ved en evig ånd bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud, rense eders samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud!» (Heb. 9: 14) De som kommer til ham, oppnår derfor noe mer enn renhet i kjødet. De kan nå virkelig få renset sin samvittighet fra synden og dens plager og glede seg over en god samvittighet, som de har bedt Gud om gjennom Kristus. — 1 Pet. 3: 21, LB.

Den motbilledlige soningsdag

14. a) Når og med hva begynte den motbilledlige soningsdag? b) I hvilken forstand tjente Jesus som bukken «for Asasel»? c) Hva svarer det at ypperstepresten gikk inn i det Aller-helligste med blodet av oksen og geitebukken, til?

¹⁴ Israels soningsdag ble feiret om dagen den tiende dag i den sjuende måned. Hvilken tidsperiode svarer så det til på den store, motbilledlige soningsdag? Den motbilledlige soningsdag begynte ved Jesu dåp om høsten i år 29, da Jesus framstilte seg for å gjøre Guds vilje og ofre seg selv, noe som svarte til at oksen og de to geitebukkene ble framstilt ved alteret i tabernaklets forgård. Denne soningsdagen varte til år 33 e. Kr., og i løpet av denne perioden tjente Jesus som bukken «for Asasel», idet han til fullkommenhet bevarte sin ulastelighet da Satan prøvde ham og ubarmhjertig forfulgte ham like til døden, da han bar menneskenes synder ut i «ørkenen», ut i evig glemsel. (Es. 53: 3—7) Gjennom sine bønner, sin hengivenhet og ulastelige handlemåte, som behaget Jehova i likhet med den røkelse som ble båret inn i det Aller-helligste, oppfylte Jesus hovedhensikten med sitt komme til jorden, nemlig å være Guds Forsvarer. Den motbilledlige soningsdag omfatter også hans himmelfart, som svarer til det at ypperstepresten gikk inn i det Aller-helligste, først med blodet av oksen og deretter med blodet av geitebukken. Jesus kom ren gjennom sin offergjerning og var nå ikledd «andre klær», nemlig herlighet og udødelighet som Guds yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis. (Heb. 6: 20) Da han gikk inn i det Aller-helligste med verdien av sitt livsblod, opphørte den motbilledlige soningsdag.a

15. a) Hvordan antyder Paulus at frambæringen av verdien av Kristi offer i himmelen var noe annet enn anvendelsen av de gagnlige virkninger av den motbilledlige soningsdag? b) I hvilken forstand må de som ønsker å høste gagn av gjenløsningen, ikke gjøre noen «arbeidsgjerning»?

¹⁵ Apostelen Paulus antyder at anvendelsen av de gagnlige virkninger av den store soningsdag er noe annet enn frambæringen av verdien av Kristi offer, når han sier: «Og liksom det er menneskenes lodd én gang å dø [på grunn av Adams synd], og deretter dom, således skal og Kristus, etter å være ofret én gang for å bortta manges synder [de mange som arvet synden fra Adam], annen gang åpenbare seg, uten synd, til frelse for dem som venter på ham.» (Heb. 9: 27, 28) Alle mennesker er underlagt syndens fordømmelse ettersom de er etterkommere av Adam. Men gjennom Kristus er det tilveiebrakt en «dom», som ikke har noen tilknytning til den adamittiske synd, slik at alle kan få anledning til å bli utfridd av den ufullkomne tilstand de er i, men som de ikke selv er skyld i. (Rom. 8: 20) Kristi syndoffer må bli anvendt til gagn for alle dem som ønsker å nyte godt av det, før det kan ha noen helbredende virkning på dem. De kan ikke frelse seg selv ved bare å vite at det er blitt frambåret i himmelen. De må angre og gå inn til hvilen ved å vise tro på og lydig handle i samsvar med foranstaltningen med Kristi offer og den tjeneste Kristus utførte som yppersteprest. De kan ikke gjøre noen «arbeidsgjerning» ved å forsøke å rettferdiggjøre seg ved egne gjerninger. Ypperstepresten har derfor fortsatt et arbeid å utføre med hensyn til å anvende de gagnlige virkninger av sitt syndoffer. — Heb. 4: 3, 10.

16. Vis hvordan de 144 000 får gagn av gjenløsningsofferet, og at det også er andre som får gagn av det.

¹⁶ Det er to sider ved anvendelsen av Kristi gjenløsningsoffer, noe som svarer til de to syndofferne som ble frambåret på Israels soningsdag. Etter at Kristus har betalt sin Far, Jehova, med verdien av sitt menneskeliv og gjenløst menneskeslekten, må han nå anvende dette gjenløsningsofferet til gagn for menneskene. Vi husker at Aron sprengte oksens blod foran nådestolen på paktens ark til gagn for Levi stamme, prestestammen. Siden år 33 har Kristus fra himmelen velsignet sine 144 000 salvede, åndelige brødre ved å anvende sitt offer direkte til gagn for dem. De er blitt tatt inn i den nye pakt for å være konger og prester med Kristus og regjere med ham på den tusenårige sabbatsdag. (Luk. 22: 20; Åpb. 20: 6) Men det er ikke bare de som vil ha gagn av Kristi offer. Blodet av den bukken som tilfalt Jehova, ble sprengt foran paktens ark etter oksens blod, og det ble gjort til gagn for folket. Kristi offer ble frambåret til gagn for alle mennesker og må derfor på en upartisk måte bli anvendt til gagn for alle som viser tro. Når blir det gjort?

17. Når vil gjenløsningsofferet bli anvendt til gagn for menneskene på jorden, og når vil arbeidet med å anvende de gagnlige virkningene av den store soningsdag være fullført?

¹⁷ Det vil ta hele Kristi tusenårige styre å anvende Kristi gjenløsningsoffer til gagn for alle dem som ved tro tar imot det, innbefattet alle dem som blir oppreist fra sheol eller hades. (Åpb. 20: 13) Når de 1000 år er til ende, vil Abrahams ætt ha velsignet alle jordens slekter. (1 Mos. 12: 3; 22: 18) Alle de som blir velsignet, vil da være ført fram til fullkommenhet. Arbeidet med å anvende de gagnlige virkninger av den store soningsdag vil være fullført. Kristi gjenløsningsoffer vil fullt ut og på en upartisk måte ha blitt anvendt til gagn for menneskene, og ordningen med Jehovas store soningsdag vil vise seg ikke å ha vært forgjeves.

Et bosted for fullkomne mennesker

18. Hva er det som utgjør en forsikring om at det vil bli opprettet paradisiske forhold på jorden?

¹⁸ Jesu offer er ikke bare det middel hvorved menneskeslekten blir gjenløst, men det tjener også til å føre menneskene fram til fullkommenhet. Men hva med jorden, som skal være deres bosted? Når vi tenker over hva som opprinnelig var Guds hensikt med Edens hage, blir vi klar over at denne hagen var en helligdom, et sted hvor Gud bodde ved sin ånd. Den var et fullkomment og vakkert sted, et sted med omgivelser som passet seg for mennesker som ville tjene sin Gud i fullkommen hellighet. Ettersom Jehova igjen skal bo hos menneskene og de igjen skal bli hans sønner, må det være slik at en paradisisk jord hører med til fullkommengjørelsen av menneskeheten. Det betyr at hele jorden vil bli gjort til et paradis slik Jehova, den store arkitekt, opprinnelig hadde til hensikt at den skulle være. Hvor oppbyggende og oppmuntrende er det ikke å forstå den profetiske betydning av Israels soningsdag og dens gagnlige virkninger!

Purim-festen

19. Hvilke historiske begivenheter var det som førte til innstiftelsen av purim-festen?

¹⁹ Omkring år 474 f. Kr. ble det til listen over jødenes høytider føyd enda en høytid. De historiske begivenheter som førte til at Mordekai innstiftet denne to dager lange høytiden, som ble kalt purim-festen, har så stor profetisk betydning og er så oppmuntrende for de kristne i vår tid at vi vil gjøre nærmere rede for dem her. Jødene var underlagt perserne og spredt utover 127 provinser. En viss Haman, en amalekitt, som hatet jødene, var satt over alle fyrstene i det persiske rike. Denne mannen hadde bestemt seg for å utrydde alle jøder i hele riket. Som den religiøse og overtroiske mann han var, rådspurte han sine guder ved å kaste pur eller lodd for å finne ut hvilken dag han skulle gi ordre til at utryddelsen av jødene skulle finne sted. Loddet falt på den 13. dag i den 12. måned måneden adar. Dette ga ham omkring et år til å forberede massakren, ettersom loddet ble kastet i den første måned. Men det ga også jødene tid til å forberede seg og vende seg til sin Gud og bønnfalle ham om frelse. — Ester 9: 20—22; 3: 1—7.

20. Hva ble jødene falskelig anklaget for? Hva førte det til?

²⁰ Etter at Haman på sin overtroiske måte hadde fastsatt dagen, henvendte han seg til kongen og framstilte jødene som et opprørsk og farlig folk som ikke adlød kongens lover men hadde sine egne skikker, som var forskjellig fra alle andre folks. Haman sa at de penger som var nødvendig for å dekke utgiftene i forbindelse med massakren, ville bli skaffet til veie — det hele skulle ikke komme til å koste kronen noe — og at det ville bli brakt 10 000 talenter sølv (om lag 60 millioner kroner) inn i kongens skattkammer. Kongen ga Haman tillatelse til å gjøre som han ønsket. Det ble utstedt en lov som gikk ut på at alle jøder i hele det persiske rike skulle drepes på den 13. dag i måneder adar. Det så ut til at Haman nå hadde nådd høyden av sin ære. Det inntrådte imidlertid snart en forandring. — Ester 3: 9—15.

21. a) Hva gjorde jødene for å motvirke angrepet, og hva ble resultatet? b) Hvilke dager ble satt til side for feiringen av denne begivenheten, og hvorfor skulle den feires?

²¹ Dronning Ester var selv jødinne, og på grunnlag av hennes fryktløse handlemåte ble det utstedt en motlov som ga jødene rett til å «verge sitt liv og i hvert folk og landskap å ødelegge, drepe og utrydde alle . . . som angrep dem . . . på den trettende dag i den tolvte måned, det er måneden adar». Under den trofaste Mordekais dyktige ledelse forberedte jødene sitt forsvar. Da dagen kom, var det ifølge den historiske beretning ikke bare det persiske folk som hjalp dem, men også «alle landskapenes fyrster og stattholderne og landshøvdingene og kongens embetsmenn . . . , for frykt for Mordekai var falt på dem; . . . de drepte syttifem tusen av dem som hatet dem». I borgen Susan ble det også kjempet den neste dag, og der drepte jødene i alt 810 av sine fiender, deriblant Hamans ti sønner. Jødene i provinsene og i borgen Susan feiret begivenheten henholdsvis den 14. og den 15. dag. Mordekai fikk derfor fastsatt ved lov at de hvert år skulle høytideligholde den 14. og 15. dag i måneden adar og gjøre disse dager til «gjestebuds- og gledesdager og sende mat til hverandre og gaver til de fattige». Jødene ble således hvert år minnet om denne begivenheten, og år etter år priste og æret de Jehova, deres Gud, som hadde frelst dem. — Ester 8: 9 til 9: 22.

Oppfyllelsen i vår tid

22. a) Hvem var jødene et bilde på? Hvem var Haman et bilde på? b) Hvilke falske beskyldninger er blitt rettet mot levningen?

²² I likhet med jødene på Mordekais tid er Kristi åndelige brødre, «levningen» av det åndelige Israel, blitt beskyldt for å være opprørske og utgjøre en fare for sikkerheten. Vår tids Haman-klasse, kristenhetens religiøse ledere, har dømt dem til å bli utryddet som vitner for den høyeste Gud, Jehova. Jesus Kristus, som har utøvd sin kongemakt over hele jorden siden 1914, akkurat som Ahasverus utøvde sin kongemakt over hele det persiske rike, tillater at det blir gjort forsøk på å ta livet av levningen på grunnlag av slike falske beskyldninger. Han tillater dette for å prøve levningen. Men akkurat som den persiske kongen ga jødene lov til å forsvare seg og kjempe for sitt liv, har Kristus Jesus gitt levningen av de åndelige israelitter lov til å forsvare seg mot sine fiender og kjempe for sitt liv som Jehovas vitner.

23. Hvordan har levningen kjempet for sitt liv?

²³ Vil det lykkes kristenhetens presteskap med de politiske myndigheters hjelp å ta livet av levningen av Jehovas vitner, å sette en stopper for deres arbeid med å forkynne Jehovas rike? Nei, aldri! Herrens folk har akkurat som jødene på Ahasverus’ tid nidkjært kjempet for sitt liv og sin rett til å være forkynnere og vitner. Dette har de ikke gjort ved hjelp av bokstavelige ødeleggelsesvåpen, men ved hjelp av alle de lovlige hjelpemidler de har hatt til sin rådighet, og ved hjelp av «Åndens sverd, som er Guds ord». (Ef. 6: 13—17) De har trofast fortsatt å forkynne det gode budskap om Guds opprettede rike. Ved å gjøre god bruk av sine åndelige våpen og alle lovlige hjelpemidler har de ikke bare bevart sitt åndelige liv som vitner for Jehova og retten til å kunngjøre hans navn verden over, men de har også billedlig talt drept mange angripere ved å gjøre det av med den makt og innflytelse som har utgått fra deres fiender, som ikke har vært i stand til å stanse deres forkynnelsesarbeid.

24. a) Hva ble forbilledlig vist ved at jødenes fiender ble drept? b) Hvem er blant dem som har hjulpet levningen i dens kamp?

²⁴ Levningen har ved sitt arbeid «drept» den falske religions innflytelse i en slik grad at tusener av oppriktige mennesker har forlatt falsk religion og stilt seg på levningens side, akkurat som «mange av folkene i landet ble jøder [gikk over til jødedommen, NW, fotnote 1955-utgaven]» på Mordekais tid. (Ester 8: 17) Folkene fikk den gang se hvordan kongen vendte seg bort fra Haman og i stedet viste jødene sin gunst, ja, hvordan han til og med sørget for at det ble truffet foranstaltninger for å bevare dem i live. Siden 1931, og særlig siden 1935, har det gjort inntrykk på mange mennesker å se bevisene for at levningen av de åndelige israelitter har Guds gunst. De har sett den kamp disse åndelige israelitter har kjempet mot hele verden for å redde sitt liv som Jehovas kristne vitner. De er blitt sterkt interessert i deres vedholdende kamp for sann tilbedelse og rene moralske prinsipper. Til og med høytstående verdslige embetsmenn har i likhet med fyrstene og stattholderne på Mordekais tid hjulpet levningen i dens kamp ved å yte den all den embetsmessige eller juridiske støtte de har vært i stand til. Hva angår levningen og den ’store skare’ mennesker som har sluttet seg til levningen i forkynnelsen av det gode budskap om Riket, er de religiøse lederne i deres øyne allerede uten makt og innflytelse — de er døde, og det er bare kort tid igjen til Jesus Kristus, som har kongemakten, fullstendig skal utrydde alle sine fiender på jorden i Harmageddon-slaget. Før det skjer, er det ennå mange mennesker som kommer til å stille seg på levningens side, slik det ble forbilledlig vist i dramaet. Den purim-festen som ble feiret i fortiden, har således en motbilledlig betydning. Den gir de kristne i vår tid det sikre håp at Gud skal seire over alle sine fiender.

Tempelvielsens fest

25. Hva var bakgrunnen for innstiftelsen av tempelvielsens fest?

²⁵ Bakgrunnen for innstiftelsen av tempelvielsens fest er meget interessant. I år 198 f. Kr. ble Palestina underlagt den syriske kongen Antiokos III’s herredømme. Hans sønn Antiokos IV Epifanes var en religiøs fanatiker. Han gjorde seg store anstrengelser for å omvende jødene til den greske religion. Han plyndret templet i Jerusalem og innsatte en yppersteprest som var velvillig innstilt til helleniseringen av jødene. I åpen tross mot Jehova lot han templet innvie på nytt, til de olympiske gudene Zevs og Jupiter. Han bygde et nytt, hedensk alter over Jehovas store alter i templets forgård, hvor de daglige brennoffer til Jehova tidligere var blitt frambåret. Den 25. kislev i år 168 f. Kr. ble det for første gang frambåret et offer på det hedenske alteret, til ære for Zevs. Avskrifter av loven ble brent, og det var dødsstraff for å være i besittelse av et eksemplar av den. Omskjærelse ble betraktet som en alvorlig forbrytelse, og jødene ble til og med tvunget til å spise svinekjøtt.

26. Hvorfor ble tempelvielsens fest føyd til den rekken av høytider som er nevnt i Moseloven? Når ble den feiret?

²⁶ Denne vanhelligelse av Jehovas helligdom og den påtvungne helleniseringen av jødene førte til det jødiske opprør under makkabeernes ledelse i år 167 f. Kr. I tre år førte syrerne en bitter kamp mot jødene, men ble til slutt slått trass i sin overlegne militære styrke. Jødene gjenerobret Jerusalem i år 165 f. Kr., og den 25. kislev, nøyaktig tre år etter at syrerne hadde vanhelliget templet, ble helligdommen renset og gjeninnvigd til Jehova. Det var en minneverdig dag, og den er blitt feiret av jødene helt fram til vår tid. År etter år på den 25. kislev (november-desember) feiret jødene denne innvielsen av templet. Høytiden varte i åtte dager. Jødene kom sammen i templet eller i synagogene på sine hjemsteder. Ifølge den jødiske tradisjon var det en tid med glede og fest. Tempelvielsens fest var således en høytid som ble føyd til de høytider som var nevnt i Moseloven.

27. Hva kan sanne tilbedere lære angående det å feire høytider?

²⁷ Det at Jehovas tempel ble renset for hedensk avgudsdyrkelse, var virkelig noe det var god grunn til å feire hvert år ved å holde en glederik høytid. Jehova bevarte templet inntil Messias’ komme. Jesus Kristus var selv til stede i templet i de dager tempelvielsens fest ble feiret. (Joh. 10: 22, 23) Jødene hadde imidlertid lenge før den tid sluttet å handle i samsvar med denne høytiden og hadde selv vanhelliget templet på en slik måte at Jesus sa til dem at de hadde gjort dette «bedehus» til en «røverhule». Deres frafall førte til at de til og med forkastet Messias, noe som fikk Jesus til å si til dem: «Se, eders hus skal lates eder øde.» Vi forstår derfor at høytider bare er til pris og ære for Jehova når de som feirer dem, også handler i samsvar med betydningen av dem. (Matt. 21: 13; 23: 38) I neste artikkel skal vi behandle flere av Jehovas høytider og se hvordan Jehova lar de forskjellige ting i forbindelse med dem bli oppfylt på en måte som bringer ære til hans navn.

[Fotnote]