Bør du la spebarnet ditt bli døpt?

Vasker dåpen bort synder? Hvorfor lot Jesus seg døpe?

ALLE som en eller annen gang har tenkt på sin egen eller sitt barns dåp, bør være sterkt interessert i dette spørsmålet. Det er ingen tvil om at dåpen er et krav til de kristne. Jesus Kristus ble døpt i Jordan-elven. Men hva er det bibelske syn på dåp av spebarn, noe som vanligvis blir utført med noen få dråper vann? Kommer et udøpt barn som dør, til å lide i det hinsidige i den såkalte «fortapelsen»? Er det noe håp for udøpte spebarn som dør?

Man vet ikke nøyaktig når barnedåpen fikk sin begynnelse, men det var avgjort etter Jesu Kristi apostlers død at denne skikken oppsto. The Encyclopædia Britannica forklarer: «I hele den første kristne tiden var det bare voksne som selv bestemte seg for å slutte seg til det kristne samfunn, som ble døpt. Spredte tilfelle av barnedåp fant sted ved slutten av det annet århundre, og barnedåp ble også praktisert i de følgende århundrer, men likevel bare unntakelsesvis.»

Det samme oppslagsverket viser at det var først nesten 400 år etter Jesu Kristi tid at det ble alminnelig å døpe spebarn, noe som for en stor del skyldtes Augustins innflytelse: «Det syn som St. Augustin hadde på dåpen, var det som sterkest gjorde seg gjeldende i de århundrer som fulgte.» Hva var det han trodde? «Spebarn som dør uten å ha blitt døpt, blir utelukket fra himlenes rike som følge av nedarvet synd, og lever i det hinsidige i en eller annen form for fortapelse, selv om den kanskje er av det mildeste slag. Dåpen har innvirkning på nedarvet synd i den forstand at den borttar dens karakter av skyld.»

Men hva med den oppfatning at barnedåpen er av apostolisk opprinnelse? Religionshistorikeren Neander skriver om det første århundres kristne: «Tro og dåp var alltid forbundet med hverandre, og derfor er det meget sannsynlig at dåpen bare ble utført i de tilfelle da disse to tingene kunne forenes, og at den praksis å døpe spebarn var ukjent på den tiden. . . . At barnedåp i det hele tatt ikke er nevnt før på Irenaeus’ tid, og at den først ble betraktet som en apostolisk tradisjon i løpet av det tredje århundre, beviser snarere at den ikke er av apostolisk opprinnelse enn at den er det.» — Planting and Training of the Christian Church.

Ingen bibelske eksempler

Jules Corblet, som har studert dåpens historie, skriver dessuten: «Kort sagt finner vi ikke noen hendelse, noe tydelig skriftsted i Bibelen som uten mulighet for tvil kan vise at man døpte spebarn i apostolisk tid.»a

Av disse forskjellige historiske fakta må vi trekke følgende sultning: Det å døpe spebarn ble ikke praktisert av de første kristne. Hva var det da som førte til at denne skikken ble antatt? Det skyldtes hovedsakelig den oppfatning at dåpen er et sakrament, at den vasker bort synder.

Taler ikke Bibelen om dåp til forlatelse av synder? Jo, både i forbindelse med den dåp som ble utført av Johannes, og den som ble utført i Jesu Kristi navn. La oss først undersøke Johannes’ dåp. Johannes døpte med dåpen for «dem som angrer til syndenes forlatelse, . . . de ble døpt av ham i Jordan-elven, idet de åpent bekjente sine synder». (Mark. 1: 4, 5, NW) Dette betyr ikke at dåpen i seg selv vasket bort synder, noe Apostlenes gjerninger 19: 4 ifølge forskjellige oversettelser viser: «Johannes døpte med dåpen for dem som angrer.» (NW) «Johannes’ dåp var en dåp som tegn på anger.» (AT) «Johannes døpte med en dåp som var et uttrykk for anger.» (Williams) Johannes’ dåp var derfor et tegn på eller et uttrykk for at en kjødelig jøde hadde angret sine synder mot lovpakten. Følgelig beredte Johannes dåp den som angret, til å ta imot Messias. Johannes’ dåp ble dessuten ikke utført ved stenkning, men ved neddukking i vann: «Også Johannes døpte, i Ænon, nær ved Salim, fordi det var meget vann der.» (Joh. 3: 23) For å kunne angre sine synder må man være gammel nok til å kunne forstå hva anger innebærer. Det er grunnen til at Johannes ikke døpte spebarn.

Ble det en forandring med hensyn til dette da den kristne dåp ble innført, slik at spebarn da kunne bli døpt? For å få svar på dette spørsmålet må vi spørre: Hvordan ble Jesus døpt? Hvorfor ble Jesus døpt?

Et symbol på innvielse

Til døperen Johannes’ store forbauselse kom Guds Sønn til ham og ba om å bli døpt. Johannes forsto ikke hvorfor Jesus skulle bli døpt, og sa: «Jeg trenger til å bli døpt av . deg, og du kommer til meg?» (Matt. 3: 14) Jesus holdt fast på sitt ønske, og Johannes adlød. Han dukket Jesus under vannet på samme måte som han hadde gjort med andre. Jesus ble ikke bare stenket med vann, men han ble senket ned i vannet: «Jesus . . . steg opp av vannet.» — Matt. 3: 16, UO.

Hvorfor lot Jesus seg døpe? Det kunne ikke være for å få fjernet synder eller som et tegn på at han hadde angret eventuelle synder, for han var «hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere». Og «han gjorde ingen synd, og i hans munn fantes ikke svik». — Heb. 7: 26; 1 Pet. 2: 22.

Den syndfrie mannen Jesus lot seg døpe fordi han ønsket å gjøre sin himmelske Fars vilje. Paulus forklarer dette, idet han anvender Salme 40: 7—9 på Jesus Kristus: «Se, jeg kommer — i bokrullen er det skrevet om meg — for å gjøre, Gud, din vilje.» (Heb. 10: 4—7) Jesus ble døpt fordi han ønsket å symbolisere sin innvielse til å gjøre Jehovas vilje, og han viste at han hadde foretatt en slik innvielse, ved å slutte med tømmermannsarbeidet og begynne i forkynnelsesarbeidet. Jesus var voksen da han innvigde seg: «Jesus var blitt døpt . . . Og Jesus selv var omkring tretti år da han begynte sin gjerning.» — Luk. 3: 21, 23.

Den kristne dåp bør i vår tid utføres i samsvar med det eksempel Jesus Kristus satte. Derved får Jesu etterfølgeres dåp i vår tid den samme betydning som Jesu dåp. En kristens dåp tjener som et symbol på at han har innvigd sitt liv til Gud og i likhet med Jesus avlagt det høytidelige løftet: ’Jeg kommer for å gjøre, Gud, din vilje.’

De som tror at vanndåpen vasker bort synder, siterer ofte Apostlenes gjerninger 2: 38 til støtte for dette. Dette verset inneholder apostelen Peters ord: «Omvend eder, og enhver av eder la seg døpe på Jesu Kristi navn til synderes forlatelse.» Da Peter uttalte disse ordene på pinsedagen, talte han til dem som hadde syndet mot Jesus. Hvordan kunne de få tilgivelse? De måtte angre og omvende seg og godta Jesus og hans rensende blod og vise dette ved å bli døpt i Jesu navn. Det var ikke slik at vannet i seg selv ville vaske bort deres synder. Hvis det var tilfelle, måtte de ha blitt døpt om igjen etter hver ny synd de begikk. Men som det blir forklart i Apostlenes gjerninger 22: 16: «Og nå, hva bier du etter? stå opp og la deg døpe og få avtvettet dine synder, idet du påkaller hans navn.» Hvordan blir syndene vasket bort? Ikke ved selve vannet, men ved at man «påkaller hans navn».

De kristnes dåp er derfor et symbol på at de har angret sine synder, godtatt Jesus og innvigd sitt liv til trofast å gjøre Jehovas vilje i likhet med Jesus.

Tro og kunnskap nødvendig

Jesus ga følgende påbud: «Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere.» — Matt. 28: 19, 20, NW.

Innbefatter dette uttrykket «mennesker av alle folkeslag» spebarn? Nei, det gjør det ikke, for det ville ha forandret betydningen av den dåpen Jesus innførte. Spebarn kan ikke foreta en personlig innvielse til Gud som er basert på tro og kunnskap. Det er dessuten ikke dåpen som fjerner ens synder. Apostelen skrev: «Uten blod blir utgytt, skjer ikke forlatelse.» (Heb. 9: 22) Det som gjør det mulig for en kristen å få tilgivelse, er Kristi gjenløsningsoffer og det at han viser anger og godtar denne løsepengen, noe han viser ved å forandre handlemåte i livet. Apostelen forklarer dessuten: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst. Hvorledes kan de da påkalle den som de ikke tror på? og hvorledes kan de tro der de ikke har hørt? og hvorledes kan de høre uten at det er noen som forkynner?» (Rom. 10: 13, 14) Nei, de «mennesker av alle folkeslag» som skulle døpes, innbefattet ikke spebarn. De måtte først vokse opp, slik at de kunne forstå verdien av Jesu gjenløsningsoffer og vise tro på det, etter at de hadde hørt om Messias.

En av grunnene til misforståelsen i forbindelse med den kristne dåp er den oppfatning at det «vann» som Jesus snakket om i Johannes 3: 5, er dåpens vann. Jesus sa: «Uten at noen blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike.» De som leser videre, kan se at dette vannet ikke er dåpens vann. Dette vannet blir omtalt i Johannes 4: 14 og også i Åpenbaringen 22: 1, 17 som «livsens vann». I alle disse tilfellene er det ikke dåpens vann det er snakk om, men det er noe som man kan drikke på en symbolsk måte. Det er ikke dåpens vann, men sannhetens vann, den forfriskende, livgivende, rensende kunnskap fra Guds Ord. Dette sannhetens vann forandrer et menneskes tenkemåte og åpner veien til evig liv.

Du kan lete så lenge du vil i Bibelen, men du vil aldri finne et eneste eksempel på at nyfødte barn er blitt døpt! De som holder fast på barnedåpen, prøver å forsvare dette dogmet ved å si at det på apostlenes tid var hele familier som tok imot kristendommen og ble døpt. Men hvis det hadde vært småbarn i disse familiene, ville det ha gitt apostlene en ypperlig anledning til å understreke betydningen av dette dogmet, men de sier ikke noe om det.

Barn er hellige uten dåp

Men hva om et barn dør før det har kunnet vokse opp og lære om Guds vei til frelse? Bibelen besvarer dette spørsmålet, idet den framholder en viktig grunn til at det ikke er nødvendig å døpe spebarn: Gud betrakter et spebarn som ’hellig’ på grunn av at det har troende, kristne foreldre. Hvordan forholder det seg hvis bare en av foreldrene er troende? Apostelen Paulus sier: «Den vantro mann er helliget ved sin hustru, og den vantro hustru er helliget ved broren; ellers var jo eders barn urene, men nå er de hellige.» (1 Kor. 7: 14) Spebarna blir derfor «hellige» i Guds øyne, ikke som følge av en seremoni som går ut på å stenke vann på dem, men som følge av at de har en troende far eller mor.

I stedet for å døpe barnet sitt vil kristne foreldre gi akt på Bibelens inspirerte råd og oppdra det i «Herrens tukt og formaning». (Ef. 6: 4) Undervis barnet i Jehova Guds vilje og bud. Gjør som det inspirerte ordspråk sier: «Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel.» (Ordspr. 22: 6) Hvis foreldrene har vært flittige til å undervise barna sine i Guds sannhet, da vil barna, når de vokser opp, kunne foreta en personlig innvielse av sitt liv til Gud. Etter at de har truffet denne avgjørelsen, vil de i likhet med Jesus symbolisere sin innvielse ved vanndåpen. Ved å være trofast mot sitt innvielsesløfte vil de vise seg verdige til å få evig liv på jorden under himlenes rike.

Hva om barnet dør før det blir gammelt nok til å foreta en personlig innvielse til Gud? Ettersom Gud betrakter troende foreldres barn som «hellige», kan vi være forvisset om at slike trofaste foreldres barn som dør, kommer til å bli oppreist fra de døde. Foreldre som adlyder Jesus og følger hans eksempel, farer aldri vill. Til og med den røveren som ble henrettet på torturpelen ved siden av Jesus, ble lovt en oppstandelse og anledning til å vinne evig liv i den rettferdige, nye verden. «Du skal være med meg i Paradis,» sa Jesus. (Luk. 23: 43, NW) Hvis denne røveren som inntil sin død var et udøpt menneske, skal få være i paradiset når det blir gjenopprettet på jorden, da vil også helt sikkert barna til troende foreldre som ikke lar dem døpe mens de er små, men som følger Jesu eksempel, få den samme velsignelse.

For sanne kristne har Jesu ord og eksempel langt større autoritet enn menneskers tradisjoner. Sanne kristne følger nøye Kristi eksempel. Gjennom studium av Bibelen har de overveldende beviser for at 1) ingen spebarn noensinne ble døpt av de kristne i det første århundre, at 2) den kristne dåp ikke vasker bort synder, men er et symbol på en personlig innvielse til Gud, og at 3) troende foreldres barn som ikke er døpt, blir betraktet som «hellige» av Gud.

Spebarn trenger ikke bli døpt og bør derfor ikke bli det. Dåpen er en seremoni som viser at en har tatt en personlig avgjørelse om å overgi seg til Gud, en avgjørelse som ingen andre kan treffe for deg, og som et spebarn på ingen måte selv kan treffe. Den vanndåp som er bibelsk, og som derfor er den vanndåp Gud virkelig godkjenner, er den samme i vår tid som da Jesus innførte den.

[Fotnote]