Håpet gir utholdenhet

«Vær glade i håpet, tålmodige i trengselen, vedholdende i bønnen!» — Rom. 12: 12.

 1. Hva er forskjellen mellom modne og umodne kristne? Hvem kan fullt ut utnytte håpets kraft?

MODNE kristne skuer framover. De ser forbi den nåværende tingenes ordning. De ønsker å gjøre Jehovas vilje, og deres sinn er avstemt etter den nye verdens levemåte. Umodne kristne ser fremdeles meget som interesserer dem, i den nåværende tingenes ordning. De ønsker fremdeles å gå sine egne veier. Deres sinn er fremdeles avstemt etter deres egne interesser. Det kreves modenhet for å gripe fatt i håpet om evig liv, for en moden Jehovas tjener kan stadig holde sitt sinn rettet fram over mot det håp som er knyttet til framtiden. Det er derfor den modne kristne som fullt ut kan utnytte håpets forbausende kraft, den kraft som rekker ut i framtiden og derved regulerer nåtiden. Og ved at håpet regulerer vårt liv nå, blir det til en oppløftende kraft som frambringer tålmodighet: «Dersom vi håper det vi ikke ser, da stunder vi etter det med tålmod.» — Rom. 8: 25.

 2. Forklar hva utholdenhet er og hvorfor vi trenger det.

² For en Jehovas slave vil tålmod eller utholdenhet si besluttsomheten om at han aldri, uansett omstendighetene, vil oppgi det håp som Guds Ord tilbyr ham på solid grunnlag. Det betyr med andre ord at vår tro aldri må lide skibbrudd, aldri må gi opp før den har nådd målet, den nye verden. Vårt navigasjonskart, Bibelen, sier i en advarende tone: «Dere har behov for utholdenhet, forat dere, etterat dere har gjort Guds vilje, kan motta oppfyllelsen av løftet.» (Heb. 10: 36, NW) Det er viktig at vi lærer hvordan vi skal bygge opp og styrke vårt håp slik at det sammen med troen og kjærligheten kan føre til fruktbringende modenhet: «Uavlatelig må vi tenke på hvor virksomme dere var i troen, hvor arbeidssomme i kjærligheten og hvor utholdende i det håp som vi har.» — 1 Tess. 1: 3, LB.

 3, 4. a) Hvordan styrker håpet vår utholdenhet? b) Fortell hvilket håp det var som hjalp Jesus til å bestå utholdenhetsprøven.

³ Håpet gir grunn til glede. Ja, Bibelen befaler at vi skal være fylt av glede: «Vær glade i håpet.» (Rom. 12: 12) Gleden strømmer fram fra vårt håp. Og denne gleden bidrar til å gi oss utholdenhet. Kristus Jesus tjente som et fullkomment eksempel på hvordan håp, glede og utholdenhet samvirker. Jesu håp var grunnlaget for hans ufattelige glede. Hans håp? Ja, Jesus hadde et bestemt håp: «Herliggjør du meg, Fader, hos deg selv med den herlighet jeg hadde hos deg før verden var til!» (Joh. 17: 5) Kristi håp var imidlertid langt mer storartet enn at det bare gjaldt gjenvinnelsen av hans førmenneskelige tilværelse. Han håpet nemlig å kjøpe den «skatt som var gjemt i en aker», den skatt som var gjemt i Guds universelle organisasjons område, lederstillingen i Jehovas regjeringsorganisasjon. Hans håp drev ham til å handle i glede: «I sin glede gikk han bort og solgte alt det han hadde, og kjøpte akeren.» — Matt. 13: 44.

⁴ Hvis Jesus bare hadde hatt øye for det nærværende, kunne han aldri ha holdt ut den lidelsesfulle prøvelse han kom ut for. Han kunne aldri ha bestått utholdenhetsprøven. Men hans sinn var fullkomment i modenhet — han gledet seg ved det framtidshåp han hadde. Det førte til at hans store trengsel var «kortvarig og lett», og slik er det også med de trengsler som kommer over hans etterfølgere som bevarer den sinnsinnstilling som var i Kristus Jesus. (2 Kor. 1: 17; Fil. 2: 5, NW) Det kan ikke herske noen tvil om at hans håp førte til glede og hans glede til utholdenhet: «La oss løpe med utholdenhet i det løp som vi har foran oss, idet vi ser oppmerksomt på vår tros leder og fullender, Jesus. På grunn av den glede som ble satt foran ham, utholdt han en torturpel.» (Heb. 12: 1, 2, NW) For utholdenhetens skyld må vi ’se oppmerksomt’ på Kristi eksempel — hans glede over framtidshåpet.

 5. Hvorfor kan Jehovas tjenere glede seg under prøvelser?

⁵ Hvor jublende glade var ikke apostlene når de kom ut for alvorlige prøvelser! «[De] kalte apostlene inn igjen og lot dem hudstryke, og bød dem at de ikke skulle tale i Jesu navn, og så lot de dem gå. Så gikk de da bort fra rådet, glade over at de var aktet verdige til å vanæres for det navns skyld.» (Ap. gj. 5: 40, 41) Hvordan kunne de glede seg når de ble hudstrøket? De kunne det på grunn av det gledebringende håp de hadde. De hadde også grunn til å glede seg fordi de hadde bestått en alvorlig prøve og derved hadde opparbeidet utholdenhet: «Regn det bare for glede, mine brødre, når dere møter forskjellige prøvelser, for dere vet at denne prøvede egenskap ved deres tro virker til utholdenhet.» (Jak. 1: 2, 3, NW) Etter som Jehova er kilden til håp, er han også kilden til glede. «Jehovas glede er deres styrke.» (Neh. 8: 10, AS) Gleden, en av åndens frukter, kommer i ubegrenset mål når vi er «vedholdende i bønnen» og ber om Guds hellige ånd. Hans ånd gjør vårt håp rikere.

Hvordan vi styrker vårt håp

 6. Ved hvilke midler bygger vi opp vårt håp?

⁶ Vi trenger kunnskap og forståelse for å bygge opp vårt håp. Alle som lever for den nye verden, bør ordne seg slik at de regelmessig kan studere og lese Bibelen hver dag. Dette gir trøst, og trøsten styrker vårt håp: «Alt som ble skrevet før, ble skrevet til vår belæring, forat vi kan ha håp gjennom vår utholdenhet og gjennom trøsten fra Skriftene.» (Rom. 15: 4, NW) I tillegg til «trøsten fra Skriftene» er det også noe annet som styrker vårt håp, og det er utholdenheten. Vi har allerede nevnt at håpet virker til utholdenhet for oss, men det er også slik at utholdenheten virker til håp. Disse to ting har en gjensidig virkning på hverandre. Håpet frambringer utholdenhet, og utholdenheten på sin side bygger opp vårt håp.

 7, 8. a) Hvori består det modne syn på prøvelser og trengsler? b) Hvordan har Jehova på en enestående måte og på grunnlag av håp lagt alt til rette for oss?

⁷ Er det slik å forstå at de forfølgelser og trengsler som kommer over Jehovas trofaste folk, er uten verdi og til ingen nytte? Nei, langt ifra! Hver prøve som utholdes, styrker vårt håp og gjør det sikrere. Det er grunnen til at vi kan ’regne det bare for glede’ når vi kommer ut for prøvelser. Hvordan har det seg egentlig at alle prøvelsene styrker håpet? Når vi bevarer rettskaffenheten, finner vi at vårt sinn er fylt med den bevisste og klare forståelse at vi behager Gud. Det er denne godkjente tilstand som bygger opp vårt håp. Håpet blir styrket som et resultat av en prosess man kunne kalle «kjedereaksjon»:

⁸ «La oss juble på grunn av håpet om Guds herlighet. Og ikke bare det, men la oss juble når vi er i trengsler, for vi vet at trengsel virker utholdenhet; og utholdenhet en godkjent tilstand; og den godkjente tilstand håp, og håpet fører ikke til skuffelse.» (Rom. 5: 2—5, NW) Hvor enestående har ikke Jehova lagt alt til rette for oss for å hjelpe oss til å seire! Lidelser og fengsling kan ikke annet enn bygge opp håpet hvis man bare bevarer rettskaffenheten. Og et håp som er grunnlagt på tro, og som stadig blir styrket med åndelig føde og ved utholdenhet, vil aldri føre til skuffelse. Ved å glede seg over sitt framtidshåp kan Jehovas vitner allerede nå føle den fryd og glede som følger med seieren, Jehovas seier i Harmageddon. Ja, blir vi ikke alt nå ledet av Kristus i hans seierstog? — 2 Kor. 2: 14.

 9. Hva prøver Djevelen å gjøre, og hvordan virker hans strategi imot sin hensikt når vi bevarer rettskaffenheten?

⁹ Den nye verdens samfunn har forlatt en verden uten håp. (Ef. 2: 12) Satan, «guden for denne tingenes ordning», kan ikke gi håp, for han har ikke noe håp selv. (Åpb. 12: 12) Djevelen er derfor misunnelig på grunn av det sikre og kraftige håp den nye verdens samfunn er i besittelse av. Han prøver derfor å ødelegge vårt håp på en nedrig måte, ved å forfølge oss. Men Djevelen har kommet ynkelig til kort som general. Hans strategi virker alltid imot sin hensikt når Jehovas folk bevarer sin rettskaffenhet. Det er nemlig vi som har fordeler av trengselen. Det er ikke nok med at den virker til videre utbredelse av det gode budskap. Som Paulus sa, gjør den også noe mer: «Husk stadig på de svunne dager da dere, etterat dere var blitt opplyst, holdt ut i en stor kamp under lidelser, noen ganger mens dere ble stilt til skue som i et teater både til forhånelse og trengsler, og noen ganger mens dere ble delaktige med dem som gjennomgikk slikt.» (Heb. 10: 32, 33, NW) Ja, vi har så store fordeler av det i retning av oppbyggelsen av vårt håp, at apostelen oppfordrer oss til ’stadig å huske på’ de lidelser vi utholdt. Dere som er blant dem av den nye verdens samfunns medlemmer som nå gjennomgår trengsler, bør huske at dere når denne ’kortvarige og lette’ trengsel er over, kommer til å ha gagn av å se tilbake på prøvelsene. De har satt dere i en godkjent tilstand og har styrket deres håp.

Vårt håp — «et anker for sjelen»

10. Hvorfor er vi så sterkt tilskyndet til å «gripe det håp som venter oss»?

¹⁰ Et håp som er basert på et uklart og usikkert vitnesbyrd, kan neppe gi oss noen sterk oppmuntring til å holde det gående i en gjerning som vekker vrede i Djevelens verden. Hvor takknemlige er vi ikke for at vårt håp hviler på ham som gir sikre løfter, ham som ikke kan lyve! «Mennesker sverger jo ved den større, og eden er dem en ende på all motsigelse, til stadfestelse. Derfor, da Gud ville enn mer vise løftets arvinger hvor uryggelig hans vilje var, gikk han imellom med en ed, forat vi ved to uryggelige ting, hvori Gud umulig kunne lyve, skulle ha en sterk trøst, vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss,» håpet «om evig liv». (Heb. 6: 16—18; Tit. 1: 2) Hvis vi har vårt håp forankret i universets store, urokkelige Klippe, blir vi sannelig i høy grad oppmuntret til å være «glade i håpet»! (5 Mos. 32: 4) Husk at Jehova ikke har svoret ved noe som kan ta slutt, for noe slikt kunne svikte, og forpliktelsen ville da opphøre. Han har imidlertid gitt en «stadfestelse» eller «lovmessig garanti» (NW) i og med at han har svoret ved det som er uten ende og ikke kan svikte. Han har svoret ved den største person i universet, ved sin egen, uforanderlige person. — Mal. 3: 6.

11. Hvordan beskriver Paulus framtidshåpet? Hvorfor det?

¹¹ Med klar forståelse kan vi da lese Paulus’ neste uttalelse om framtidshåpet: «I dette håp har vi et fast og sikkert anker for vår sjel.» Apostelen taler i overført betydning om håpet som et «anker for sjelen». Det var helt naturlig for Paulus, for han hadde opplevd skibbrudd tre ganger, og var selvfølgelig helt klar over hvor verdifullt et anker er! (Heb. 6: 19, LB; 2 Kor. 11: 25) Han visste at et anker blir festet på sjøbunnen for å holde et fartøy fast når det er storm, og hindre skipet fra å drive til sjøs igjen eller bli knust mot klippene. (Ap. gj. 27: 29) Et skip med et anker som er godt festet, kan derfor tillitsfullt ri stormen av. «Et anker for sjelen» — det er sannelig en treffende beskrivelse av det håp vi har, som gjør det mulig for oss å holde ut de kraftigste stormer av forfølgelse med urokkelig rettskaffenhet, og som forhindrer at vi lider skibbrudd på vår tro!

12. Hvorfor er dette en stormfull og farlig tid for vår tro, men hva vil forhindre at vi lider skibbrudd på vår tro?

¹² Dette er en stormfull tid. Satan vil gjerne drukne oss i sitt «hav», den symbolske betegnelse på de urolige menneskemasser som er fremmede for Gud, og som pisker opp syndens mudder og bærer Satans synlige organisasjon. Ja, disse «vann», som er mer opprørte enn noensinne før, er «folk og skarer og ætter og tunger». (Åpb. 17: 15) Etterat Satan ble styrtet ned til jorden, har han på en synlig måte brakt «havet» i kok og reist en flodbølge av trengsler i et voldsomt forsøk på å senke vårt «troens skip». Vårt håp er uløselig knyttet til vår tro, og hindrer vår tro fra å lide skibbrudd. (1 Tim. 1: 19) Hvis vi har sterk tro, vil vi ikke miste vårt «anker for sjelen». Det kommer ikke til å skuffe oss.

13, 14. Hvordan kan vi unngå å få vår tro ramponert?

¹³ Men selv om et skip er utstyrt med en sterk ankerkjetting, kan det blåse ut til havs igjen og drive hjelpeløst omkring hvis ikke ankeret er solid nok. Slik forholder det seg også med vår åndelige støtte: ’ankeret for sjelen’. Vi har det best tenkelige feste for vårt «anker», nemlig Jehovas løfter. Men hvis vårt «anker for sjelen» er svakt, kan ikke engang det gode feste holde vår tro stødig under kraftige trengselstormer. Derfor dette advarende ord: Tro aldri at vi kan komme til Vakttårnstudiene og så under møtet duppe og døse bort i den tro at «en aldri så liten blund» ikke vil svekke vårt «anker for sjelen». Hvis en døser når viktige sannheter blir forklart, blir ikke ens tro bygd opp, nei, tvert imot. Og hvordan kan en forsvare sin tro, som er knyttet til ens håp, uten at en bruker alle våpnene i det våpenlager som består i Guds Ords åpenbarte sannheter? «La oss . . . ikle oss lysets våpen!» «Vær alltid rede til å forsvare eder for enhver som krever eder til regnskap for det håp som bor i eder.» — Rom. 13: 12; 1 Pet. 3: 15.

¹⁴ Vi må heller ikke tro at vi kan gå på noe som helst teokratisk møte og vente at det skal bygge opp vårt håp hvis vi lar tankene vandre og beskjeftige seg med våre personlige interesser, «verdens bekymringer». (Mark. 4: 19) La ikke tankene få løpe fritt, men diriger sinnet, slik at det kan konsentrere seg om det budskap som blir forkynt. Et døsig sinn kan ikke konsentrere seg så godt. Vekk det derfor opp. Det har lett for å henfalle til latskap. Og hvis det er en avgjort fare ved å unnlate å være våkne ved Jehovas folks studier, hva vil så skje med håpet til dem som er forsømmelige med å overvære åndelige måltider? Deres «anker» vil ganske enkelt ikke holde. De kommer til å søke sine egne interesser og til slutt drive tilbake til verden. De kan da lide skibbrudd og gå redningsløst fortapt. (2 Pet. 2: 20) «Det er derfor det er nødvendig at vi viser mer enn vanlig oppmerksomhet mot de ting vi har hørt, forat vi aldri skal drive vekk.» (Heb. 2: 1, NW) Husk alltid på at det ikke klarer seg med vanlig oppmerksomhet. Vi må vise den største oppmerksomhet overfor «de ting vi har hørt» «forat vi ikke lenger skal være spebarn, og kastes omkring som av bølger og drives hit og dit av enhver lærdoms vind ved menneskers bedrag, ved listig utpønsket villfarelse». — Ef. 4: 14, NW.

Et skrøpelig «anker» fører til skibbrudd

15. Hvorfor er det så viktig å bevare vår tro og vårt håp i dag?

¹⁵ Etter Harmageddon kommer ikke «havet» til å være mer. (Åpb. 21: 1) Men så lenge det demonpåvirkede «havet» er til, kan vi vente at vårt «troens skip» vil bli utsatt for angrep fra alle kanter. I krigstid blir skipene nå angrepet nedenfra, av undervannsbåter. Det er ikke annet å vente enn at Satan vil bruke alle de underfundige midler han bare kan, for å ødelegge vår tro, for dette er krig. «Dragen ble vred på kvinnen og dro av sted for å føre krig mot dem som er igjen av hennes ætt, som holder Guds bud og har det arbeid å gi vitnesbyrd om Jesus.» (Åpb. 12: 17, NW) Det er bare på en måte vår tro kan slå tilbake Djevelens angrep, og det er ved å stride den rette slags strid, som ikke er noen kjødelig strid. «Du . . . skal stride den gode strid, idet du har tro og en god samvittighet; den har somme kastet fra seg og lidt skibbrudd på sin tro.» — 1 Tim. 1: 18, 19.

16. Hvilken del er håpet av «hele den rustning Gud har gitt»? Hvordan er det en beskyttende kraft?

¹⁶ Apostelen fant håpet så kraftig at han ikke bare omtalte det som et «anker for sjelen», men også som en beskyttelseshjelm for en soldat. Ta på «håpet om frelse som hjelm». (1 Tess. 5: 8) Håpet er en beskyttende kraft, så hvorfor ikke bære det som hjelm? En soldathjelm beskytter hodet, altså sinnet. Et kristent menneskes håp er derfor virkelig en del av «hele den rustning Gud har gitt, så dere kan være i stand til å stå fast imot Djevelens renkespill», for befalingen i anledning slaget lyder slik: «Ta også imot frelsens hjelm.» (Ef. 6: 11, 17, NW) Ja, Jehova satte på seg «frelsens hjelm», og nå gjelder denne befaling hans trofaste vitner. (Es. 59: 17) Hvordan bærer vi denne hjelm? Vi gjør det ved å tenke på vårt framtidshåp, ved å fylle vårt sinn med teokratiske tanker, ved å studere dagstekstene og kommentarene i Vakttårnet og ved å drøfte teokratiske gjøremål. Håpet gir oss noe å meditere over, og beskytter derved sinnet mot den gamle verdens tenkemåte. Håpet om frelse får oss til å tenke framover og dermed til å ’glemme det som er bak’. — Fil. 3: 14.

17. Har vi mulighet for selv å ødelegge vår tro? Hvordan?

¹⁷ Vi strider en gal slags strid og undergraver vårt håp hvis vi lar våre tanker dvele ved de ting vi har forlatt. Et menneske som tar av seg sin hjelm og begynner å glede seg over denne verdens tiltrekkende sider og luksus i stedet for å glede seg ved framtidshåpet, står i fare for å lide skibbrudd på sin tro. Han glemmer at «havet» er fullt av hvirvelstrømmer i form av besnærende kommersielle foretagender og fengslende fornøyelser. Tenk på tilfellet med Demas, en av apostelen Paulus’ medarbeidere. Demas var ikke ny i sannheten, han hadde endog vært sammen med apostelen under hans første fengselsopphold. (Kol. 4: 14) Men det hendte noe med Demas. Han tok av seg sin «hjelm», han hadde ikke lenger et fremadskuende sinn. Paulus sa: «Demas har forlatt meg fordi han elsket den nåværende tingenes ordning.» (2 Tim. 4: 10, NW) Demas led tydeligvis «skibbrudd». Og hvorfor gjorde han det? Jo, fordi han holdt opp med å tenke på det håp som gjaldt fremtiden, og utviklet et håp som var knyttet til de ting som lå bak, i den gamle verden. Demas mente utvilsomt at det var for karrig å ha bare livets fornødenheter. Livets «goder» øvde en overveldende tiltrekning på ham, og han satte sitt håp til dem. Dette håpet som var rettet mot det som lå bak førte til «skibbrudd» for Demas.

18. Hva var ifølge Jesus en av de største farer for vår tro? Hvilket råd ga derfor Paulus?

¹⁸ Det sier seg da selv at vi må være på vakt mot tanker som er rettet bakover! Vi kan ikke være glade i framtidshåpet og samtidig prøve å glede oss over interesser vi har i den gamle verden. Det er få ting i vår tid som er så farlig for troen som det Jesus kalte «timelige bekymringer». (Luk. 21: 34) Hvis vårt håp virkelig er knyttet til den nye verden, lar vi ikke disse «timelige bekymringer» få undergrave vårt håp. Hvis en bestreber seg på å skaffe seg og hengi seg til luksus, kan det gå som det gikk med Demas. «Når vi har mat og klær, skal vi derfor være tilfreds med det,» etter som vi er klar over hvor farlig det er å strebe etter mer: «De som er bestemt på å bli rike, faller i fristelse og en snare og mange tåpelige og skadelige lyster som driver menneskene til ødeleggelse og undergang.» (1 Tim. 6: 8, 9; NW) Faren for å lide skibbrudd er truende når vi holder opp med å stride den rette slags strid: «Ingen som gjør tjeneste som soldat, blander seg inn i livets forretningsanliggender, forat han kan bli godkjent av den som har innrullert ham som soldat.» — 2 Tim. 2: 4, NW.

Håpet kan undergraves av «egne interesser»

19. Hvilken tilbøyelighet la apostelen merke til hos enkelte kristne, og hva vil dette si for oss i vår tid?

¹⁹ Vi kan selv lett komme til å undergrave vårt dyrebare håp om evig liv hvis vi absolutt vil ha vår egen vilje igjennom. Kong Salomo understreker denne faren. (Ordspr. 14: 12; 16: 25; 21: 2) Dette var en vanlig hindring for å nå fram til modenhet på apostlenes tid. Det var få som helhjertet lot Rikets interesser komme i første rekke. Paulus la merke til dette og sa i sin omtale av Timoteus: «For jeg har ingen annen med en instilling som hans, som oppriktig vil ta seg av de ting som angår dere. For alle de andre søker sine egne interesser, ikke Kristi Jesu interesser.» (Fil. 2: 20, 21, NW) Forestill dere hva dette vil si! Av en del kristne som Paulus på den tiden kjente i Roma, hadde alle unntagen Timoteus enkelte egoistiske tendenser som virket forstyrrende inn på Kristi Jesu gjerning! Da Timoteus innvigde seg til Jehova, begrov han fullstendig sin egen vilje, slik at Guds gjerning kunne få innta førsteplassen i hans liv. Han sa i oppriktighet: «Her er jeg, send meg!» (Es. 6: 8) Når egoistiske tendenser gjorde seg så sterkt gjeldende på Paulus’ tid, er det enda meget mer sannsynlig at det vil gi seg til kjenne nå i vår tid, da verdslige interesser og livets «goder» er så mangeartede og mange! Pionerer, tjenere og menighetsforkynnere, hvordan stiller det seg med dere og deres «egne interesser»? Faller de sammen med Teokratiets interesser, slik at de ikke virker forstyrrende inn på Kristi Jesu gjerning? «Søk først Guds rike.» — Matt. 6: 33.

20, 21. a) Forklar hva «egne interesser» vil si. b) Kan ens «egne interesser» føre til skibbrudd? Forklar.

²⁰ Misforstå ikke. Det som Paulus kalte våre «egne interesser» kan være fullt ut lovlige foretagender. Hvis de ikke er ubibelske, er de «lovlige». Men som apostelen forklarte: «Alle ting er lovlige; men ikke alle ting oppbygger.» (1 Kor. 10: 23, NW) Hvis en ikke er forsiktig, kan ønsket om «goder» og underholdning (televisjon, radio, kino osv.) undergrave vårt håp, for det er både sikkert og visst at slike ting ikke bygger det opp. Vi trenger å styrke vårt håp slik at det blir vår «glede», slik det var for Jesus. Det finnes mange andre ikke-teokratiske ting å interessere seg for i verden, for eksempel de såkalte «hobbyer». Ved slike hobbyer kan en skaffe seg glede og atspredelse og endog økonomisk utbytte. Men liksom kommersielle foretagender, kan også hobbyene lett ta overhånd og undergrave ens håp.

²¹ Det finnes nå for tiden så mange forskjellige hobbyer at de varierer fra stillferdige frimerkesamling til de voldsomste atletiske øvelser. La oss som et eksempel nevne en ganske alminnelig hobby som fotografering. En bror finner at han har stor glede av denne hobbyen. Med sitt fotografiapparat tar han mange bilder som kan minne ham om gledelige teokratiske sammenkomster og personlige opplevelser. Hans «egne interesser» sier ham at han må følge med i alt som har med denne hobby å gjøre. Han kjøper tallrike hefter og leser dem. Snart begynner han å lese bøker om denne hobbyen og bruke mer og mer tid på en «lovlig» virksomhet. Han forsømmer kanskje møter for å kunne få lest det siste blad om fotografering. Han finner det kanskje til og med nødvendig å søke sammen med slike som er utenfor sannheten, for å lære mer om sin hobby. Denne brors «lovlige» interesse har da fått så bred plass at den truer med å undergrave hans håp. Hvis han ikke holder sin «egen interesse» i tømme og bare lar den få den plass de teokratiske hensyn tillater, vil det ende med skibbrudd.

22. a) Hvordan verdsatte Paulus håpet? b) Hvilken fare for håpet er forbundet med å søke ens «egne interesser»?

²² Paulus verdsatte sitt håp i Kristus så høyt at han kunne si: «Jeg [har] lidd tap på alt, og jeg regner det for en haug med skrap.» (Fil. 3: 8, NW) Hvis vårt håp er en like stor kraft i vårt liv, kommer vi aldri til å la «timelige bekymringer» eller hobbyer eller «egne interesser» få ødelegge vårt håp om frelse. En annen fare som er forbundet med det å søke sine egne interesser, er at en før eller senere vil finne grunn til å omgås verdslige mennesker. Et verdslig menneske som ikke er interessert i sannheten, kan ikke bygge opp ditt håp, for han har ikke noe håp selv. Han vil undergrave dine gode teokrateiske vaner og ditt håp. Omgås dem som er «glade i håpet», som har sine tanker rettet mot den nye verden. «Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder.» — 1 Kor. 15: 33.

23. Hvorfor har vi all grunn til å sørge for at tankene stadig er rettet framover?

²³ Det tryggeste er å sørge for at tankene stadig er rettet framover. Håpet hjelper oss til å gjøre dette. Det er så meget å håpe på, så meget en kan tenke framover mot. Den salvede levning kan se fram til himmelsk herlighet, uforgjengelighet og det enestående privilegium å få herske som konger og prester og dommere i tusen år sammen med den nye verdens Konge, Kristus Jesus, og til å få se ham «som han er»! (1 Joh. 3: 2, 3; 1 Kor. 15: 53, 54; Åpb. 20: 4, 6) De andre får kan se fram til evig liv på jorden, til å få være med på å forvandle hele jorden til et paradis, fullføre oppdraget om å forplante seg, herske over dyreskapningene og være vitne til den alminnelige oppstandelse av de døde! (1 Mos. 9: 1; Hos. 2: 18; Mark. 10: 30; Luk. 23: 43; Joh. 5: 28) Og både den åndelige levning og de andre får har det uforlignelige håp om å få se alle Jehovas fiender fullstendig tilintetgjort, til evig opphøyelse for hans herlige navn og ord. (Dom. 5: 31; Rom. 3: 4) Ja, den nye verdens samfunns håp kan uttrykkes ganske kort med disse ord: Vi må ’håpe på Jehova fra nå av og til evig tid’. — Sl. 131: 3, AS.

24. Hvilken verdi har det å glede seg over framtidshåpet?

²⁴ Ha da frelsens hjelm på. Vær glade i håpet. Tenk på ditt håp. Det er sant, alvorlig, rettferdig og elskelig. (Fil. 4: 8) Jo oftere vi gleder oss over vårt framtidshåp, desto oftere kommer vi til å tenke på håpets Gud, Jehova. Dette er gagnlig: «[Jehova] lyttet til og hørte det, og det ble for hans åsyn skrevet en minnebok for dem som fryktet [Jehova] og tenker på hans navn.» — Mal. 3: 16.

Håpets fulle forvissning

25. Hva må til hvis framtidshåpet skal bli til virkelighet?

²⁵ Når har vårt håp verdi? Det har verdi nå hvis vi kunngjør det offentlig. Tro uten gjerninger er død tro. Slik forholder det seg også med håpet — hvis man ikke forteller om det, er det uten verdi: «Med munnen kunngjør man offentlig til frelse.» «La oss holde fast på den offentlige kunngjøring av vårt håp uten å vakle.» (Rom. 10: 10; Heb. 10: 23, NW) Når Jehovas ånd støtter opp om vårt håp og vi gir det verdi ved å kunngjøre det offentlig er det en kraft. Det hjelper oss til å tenke framover, leve med tanke på framtiden og arbeide for vårt håp: «Av denne grunn er det vi arbeider hardt og anstrenger oss, fordi vi har satt vårt håp til en levende Gud.» (1 Tim. 4: 10, NW) Hvis vi arbeider hardt og anstrenger oss målbevisst for å forkynne det gode budskap, vil vi bli forvisset om at vårt arbeid ikke er forgjeves og at våre håp vil bli oppfylt. — 1 Kor. 15: 58; Heb. 6: 11, 12.

26. Gi et sammendrag av det som er sagt om håpets kraft. Hva kan vi gjøre ved hjelp av håpet?

²⁶ Pass derfor på dette «anker for sjelen». Det vil forhindre skibbrudd. Vårt håp virker til utholdenhet. Det bringer glede. Det oppmuntrer oss til å være «vedholdende i bønnen». Det får oss til å tenke på Jehovas navn. Gled dere da storlig, dere som tilhører den nye verdens samfunn. Verdens håp er dystert, deres håp er strålende. Verdens håp brister, deres håp nærmer seg sin oppfyllelse. Verdens håp er basert på lettroenhet, deres håp er basert på tro. Verdens håp fører til skuffelse, deres håp fører til glede. For når den nye verden kommer, som nå er så nær, blir våre inderligste håp oppfylt til vår evige tilfredsstillelse, enten disse håp er himmelske eller jordiske. Derfor kan vi med uoppslitelig tålmodighet «leve med et sunt sinn og rettferdighet og gudhengivenhet midt i den nåværende tingenes ordning, mens vi venter på det lykkelige håp og den herlige tilkjennegivelse av den store Gud og av vår Frelser Kristus Jesus». — Tit. 2: 12, 13, NW.