Gled dere i «den Gud som gir håp»
Herre, [Jehova], du er jo mitt håp, fra ungdommen av har jeg satt min lit til deg.» — Sal. 71: 5.
1, 2. a) Hvilket bibelsk bevis har vi for at Gud har omsorg for oss? b) Hvordan kan vår glede være fullkommen?
TENKER du av og til over det dyrebare forhold du står i til Gud? Hvor oppmuntrende er det ikke å vite at Gud har omsorg for oss! Det er sant at fra Jehovas synspunkt er nasjonene bare som en dråpe i et spann. Som enkeltpersoner må vi derfor være svært små i hans øyne. Jesus Kristus forsikrer oss imidlertid: «Selges ikke to spurver for en mynt av liten verdi? Likevel faller ikke én av dem til marken uten at deres Far vet det. Men selv hårene på deres hode er talt alle sammen. Ha derfor ingen frykt — dere er verd mer enn mange spurver.» — Matt. 10: 29—31, NW; Jes. 40: 15.
2 Når Gud legger merke til at en spurv faller til jorden, hvor mye større medfølelse må han ikke da ha med menneskene, som han skapte i sitt eget bilde! (1. Mos. 1: 26) Vår Gud er i sannhet stor i sin visdom og skapermakt, men hans egenskaper kommer til uttrykk på en langt mer storslått måte ved den omsorg han viser de undertrykte og deres rettferdige sak, og den store kjærlighet han har til menneskene. (Sal. 33: 4, 5) Det er et privilegium for oss at vi kan komme inn i et slikt forhold til ham og blir i hans kjærlighet, slik Jesus sa: «Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet.» Og Jesus tilføyde: «Dette har jeg sagt dere, for at dere kan eie min glede, og deres glede kan være fullkommen.» — Joh. 15: 10, 11.
3. Hvorfor hadde David fullstendig tillit til Jehova, og hvordan kan vi ha det?
3 I disse vanskelige tider kan vi også glede oss over at vår kjærlige Gud har gitt oss håp. Det ser ut til at David skrev den 71. salme etter at han hadde gjennomlevd store vanskeligheter. I denne salmen priser David den suverene Herre, Jehova, som sitt håp og den han har satt sin lit til fra ungdommen av. Da David for eksempel stod overfor kjempen Goliat, sa han: «[Jehova], som har berget meg fra løve og bjørn, han skal også berge meg fra denne filisteren.» Og det gjorde han! (1. Sam. 17: 37, 45—50) Og like til denne dag fortsetter Jehova å støtte den salvede levning av hans vitner, som sterke i håpet har tjent ham trofast ’fra deres ungdom av’.
BEHOVET FOR ET LEVENDE HÅP
4. Hvorfor er det som «før er skrevet», en kilde til håp?
4 De langsiktige løfter som Jehova har latt nedskrive i sitt Ord, gir oss virkelig et håp for framtiden. Som apostelen Paulus sa: «Alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom det tålmod og den trøst som skriftene gir.» (Rom. 15: 4) Ja, vi trenger å ha et håp. Men hvordan gir det som «før er skrevet», oss grunn til å ha et håp? Hvordan oppstod egentlig behovet for et håp?
5. a) Hvordan oppstod behovet for et håp? b) Hvorfor ble våre første foreldre med rette dømt til døden, og hvorfor er vi berørt av dette?
5 Til det som «før er skrevet», hører også beretningen om hvordan Gud skapte våre første foreldre og satte dem i Edens hage. Han la fram for dem muligheten til å leve evig og oppfylle jorden med kjærlige, lykkelige mennesker som aldri ville dø. (1. Mos. 1: 26—28; 2: 7—9, 18—25) Adam og Eva mistet imidlertid dette privilegium. Hvorfor? Det var fordi de syndet; de viste ikke fullstendig lydighet mot sin Far, Jehova Gud. Den suverene Herre, Jehova, dømte derfor med rette det ulydige paret til døden. De var blitt egenrådige, uavhengige, og det var ikke lenger plass for dem blant Jehovas lojale skapninger. Dette medførte dessuten at dødsstraffen ikke bare rammet dem selv, men også de milliarder av etterkommere som dette syndige paret ville få. Som Paulus sier: «Synden kom på grunn av ett menneske, og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet.» — Rom. 5: 12.
6. Hvilket håp var det for menneskene, selv om de kom i trelldom?
6 Paulus sier imidlertid videre at selv om «skapningen ble . . . lagt under forgjengelighet», var det likevel håp. Hvilket håp var det? Det var det levende håp at skapningen skulle «bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet», akkurat som våre første foreldre hadde en slik frihet i paradiset i Eden. Dette ville innbefatte håpet om evig liv. Det er bare Gud som kan tilveiebringe et slikt håp. — Rom. 8: 20, 21, EN; Joh. 17: 3.
HÅPET OM ’ÆTTEN’
7. Hvordan blir det vist hvem ’ætten’ er?
7 Blant det første som «før er skrevet», kan vi lese om Guds, løfte om at ’ætten [avkommet]’ til hans hustrulignende organisasjon i himmelen «skal knuse [slangens] hode, det vil si, tilintetgjøre Satan og hans avkom. (1. Mos. 3: 14, 15) Men hvem er denne ’ætten’? Det blir senere sagt at den også er ’ætten’ til Guds venn Abraham, og at «alle folk på jorden [skulle] bli velsignet» i denne ’ætten’. Apostelen Paulus viser hvem denne ’ætten’ er. Han sier: «Gud gav løftene til Abraham og hans ætt. . . . ’til din ætt’; det er Kristus.» — 1. Mos. 22: 18; Gal. 3: 16.
8. a) Hvordan ble Jesu livsløp på jorden forutsagt lang tid i forveien? b) Hvordan viste Gud sin kjærlighet til menneskene?
8 Det som «før er skrevet», innbefatter også en forutsigelse av Kristi Jesu livsløp mens han var her på jorden. Jesaja forutsa over 700 år før Jesus kom til jorden, at han skulle bli foraktet og ikke regnet for noe. Han skulle bli plaget og være «lik lammet som føres bort for å slaktes». I samsvar med sin Fars vilje gav han «sitt liv i døden», slik at han kunne gjenløse ’mange’ fra syndens trelldom. (Jes. 53: 3—12) Jehova oppreiste ham fra de døde og innsatte ham som «livets Hovedformidler» i himmelen, «for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv». Gud har truffet denne foranstaltningen fordi han ’elsket verden [av mennesker] så høyt’. (Joh. 3: 15, 16; Apg. 3: 15, NW) Hvilket storslått håp har ikke dette gitt menneskene! — Joh. 5: 24—29.
ET SOLID GRUNNLAG FOR HÅPET OM EVIG LIV
9. a) Hva utgjør en garanti for at vårt håp vil bli oppfylt? b) Hvilken innvirkning bør vårt håp ha på oss?
9 Selve navnet på vår Gud, Jehova, er en garanti for at vårt håp vil bli oppfylt. Dette navnet betyr «han lar bli», noe som viser at han lar bestemte ting skje når han gjennomfører sine hensikter. Han er den Gud «som ikke kan lyve», og han har tilveiebrakt et «håp om evig liv», som han har «gitt løfte om fra evighet av». (Tit. 1: 2) Hva betyr dette håpet for deg? Betrakter du det på samme måte som menneskene i kristenheten betrakter sin religion — som ren og skjær formalisme, uten noe virkelig innhold? Eller har du oppriktig og fullstendig innviet deg selv og hele ditt liv til «den Gud som gir håp»? (Rom. 15: 13, NW) Er dette håpet blitt så sterkt hos deg at det allerede synes å være virkelig? Hvis det er det, da er det blitt din tro — en tro som vil være levende, og som vil få deg til å gjøre gode gjerninger. Den vil få deg til å fortelle andre om ditt håp. — Hebr. 11: 1, NW; Jak. 2: 17.
10. a) Hva styrker vårt håp? b) Hvorfor bør de sanne kristne nå glede seg i sitt håp?
10 Vår suverene Herre, Jehova, lever evig, og hans løfter utgjør grunnlaget for et «levende håp». Hans oppreiste Sønn, Jesus Kristus, «blir til evig tid». Dette styrker vårt håp, for han kan «fullt og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem». (Hebr. 7: 24, 25) Apostelen Peter skrev derfor til de salvede kristne: «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen for dere som gjennom Guds kraft blir bevart ved troen, så dere skal nå fram til frelsen; den ligger alt ferdig til å åpenbares ved tidens ende. Derfor kan dere juble av glede.» (1. Pet. 1: 3—6) Nå da vi har nådd fram til «tidens ende», har de salvede kristne god grunn til å glede seg i dette håpet.
11. a) Hvilket «levende håp» har også den ’store skare’? b) Hvilket solid grunnlag har dette håpet?
11 Men hva med den store skare «av alle nasjoner og stammer, av alle folk og tungemål», som ser fram til å oppnå evig liv på en paradisisk jord? De har også et «levende håp», for de har fått dette løftet: «De skal ikke lenger sulte eller tørste, og sol eller brennende hete skal ikke falle på dem. For Lammet, som står midt foran tronen [Guds trone], skal være deres hyrde og føre dem til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» (Åp. 7: 9, 16, 17) De som har satt sitt håp til dette, som er et «godt budskap», vil ikke bli skuffet, for det er fast forankret i Guds inspirerte Ord. Apostelen Peter siterte fra Jesaja 40: 8 og sa om «Guds levende ord som er og blir»: «Alt det som lever, er som gress, og all dets prakt som markens blomst. Gresset visner, og blomsten faller av, men Herrens ord varer til evig tid. Dette er det ord som er forkynt for dere i evangeliet [som godt budskap, NW].» — 1. Pet. 1: 23—25.
12. Hvem vil Gud i sin gavmildhet gi evig liv?
12 Jesus omtaler seg selv som den gode hyrde, som «gir sitt liv for sauene», og sier: «Jeg er kommet for at de kan ha liv og kan ha det i overflod.» (Joh. 10: 10, 11, vers 10 fra NW) Denne gavmildheten er ikke bare begrenset til å omfatte den «lille hjord», som blir medarvinger med Kristus i himmelen. (Luk. 12: 32) Nei, for Jesus sa: «Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem skal jeg lede; de skal høre min røst, og det skal bli en hjord og en hyrde. Og jeg gir dem evig liv.» (Joh. 10: 16, 28) Foruten den ’store skare’, som venter å få overleve den ’store trengsel’, vil det være trofaste tjenere fra den før-kristne tid og milliarder av andre døde som vil bli oppreist på jorden og ha mulighet for å oppnå evig liv. (Matt. 24: 21, EN; Hebr. 11: 35; Åp. 20: 12) Hvor gavmildt var det ikke av vår Gud å treffe denne foranstaltning for liv!
13. Hvordan har Gud vist kjærlighet til menneskene, og hvilken virkning bør dette ha på oss?
13 Jehovas gavmildhet overfor menneskene og hans kjærlighet til dem kommer også til uttrykk i Jesu ord: «Så høyt har Gud elsket verden [av mennesker] at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden [med en ugunstig dom], men for at verden skulle bli frelst ved ham. Den som tror på ham, blir ikke dømt.» (Joh. 3: 16—18) Ettersom Jehova og hans Sønn er så gavmilde, burde vi da ikke også være gavmilde og gjøre kjent det storslåtte «gode budskap» for andre?
14. a) Hvorfor er nasjonene «uten håp»? b) Hva er det som gjenspeiler vår tro og det «levende håp»?
14 Når vi gjør det, tar vi del i de «gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem». Vi er ikke lenger lik dem som Paulus sa ikke har «del i paktene og løftet» og derfor er «uten håp og uten Gud i verden». Vi lever ikke lenger slik som hedningene [nasjonene, NW]. Deres tanker er tomhet, deres forstand formørket, og de er fremmede for livet i Gud. For deres hjerter er blitt forherdet, så de ikke kjenner ham». (Ef. 2: 10, 12; 4: 17, 18) Nei, for vi vandrer nå med Gud, og våre «gode gjerninger», som består i å forkynne det «gode budskap», gjenspeiler vår tro og det «levende håp» som vårt hjerte er fylt av. — Matt. 4: 17; 5: 16; 9: 35; 24: 14, NW.
HÅPET OM ET RETTFERDIG STYRE
15. a) Hvorfor må vårt «levende håp» også omfatte en god regjering? b) Hvilken oppmuntrende profeti kom Jesaja med hva dette angår?
15 Vårt levende håp omfatter mye mer enn muligheten for å oppnå evig liv. Tenk over følgende: Hvor glederikt ville det være å leve evig under et ubarmhjertig og undertrykkende styre, som menneskene så ofte har vært underlagt gjennom historien? Noen ville foretrekke å dø framfor å leve under slike forhold. Det levende håp Guds folk har, innbefatter håpet om et rettferdig styre, det rike som de kristne har bedt om i lang tid, og som skal hellige Jehovas navn og sørge for at hans vilje skal «skje på jorden som i himmelen». (Matt. 6: 9, 10) I sine langsiktige forberedelser til dette rike brukte Jehova kong David i Israel som bilde på Kristus Jesus i hans rolle som konge. Profeten Jesaja beskriver ham som en «Fredsfyrste» og sier: «Så skal herreveldet bli stort og freden være uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå og til evig tid. [Jehova], Allhærs Gud, skal gjøre dette i sin brennende iver.» — Jes. 9: 6, 7.
16. Hvilken forsikring kom Gabriel og salmisten med angående Riket?
16 Over 1000 år senere viste engelen Gabriel seg for en jomfru, Maria, og sa til henne: «Du har funnet nåde hos Gud. Du skal bli med barn og få en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, . . . det skal ikke være ende på hans kongedømme.» (Luk. 1: 30—33) Han som er «Den Høyestes Sønn», har derfor ikke bare åpnet veien til frelse og liv, men også til rike velsignelser under hans rike. Dette styre skal herske med rettferdighet over hele menneskeheten og bringe fred i overflod til sine undersåtter over hele jorden. — Sal. 72: 1—8.
17. Hvorfor kan vi være «rike på håp», og hvordan kan vi gi uttrykk for dette håpet?
17 Apostelen Paulus henviser enda en gang til det som «før er skrevet», og sier: «Og Jesaja sier: Isais [Davids fars] rotskudd skal komme, han som reiser seg for å herske over folkene, til ham skal folkeslagene sette sitt håp. Måtte håpets Gud [den Gud som gir håp, NW] fylle dere med all glede og fred i troen, så dere kan bli rike på håp ved Den Hellige Ånds kraft.» (Rom. 15: 12, 13) Ja, det at vi setter vårt håp til Guds rike med Kristus som konge, er noe som gir oss glede og fred i hjertet. Ettersom vi kan være rike i dette håpet, blir vi oppmuntret til å kunngjøre det for andre ved hjelp av den styrke som Guds ånd gir. — Sak. 4: 6; Jes. 40: 28—31.
18. Hva sa Jesaja om dette rike?
18 Da Paulus talte om «Isais rotskudd», siterte han fra Jesaja, kapittel 11, som sier dette om Kristi rikes styre: «[Jehovas] Ånd skal hvile over ham, Ånden med visdom og forstand, Ånden med råd og styrke, Ånden som gir kunnskap om [Jehova] og frykt for ham. Han skal ha sin glede i frykten for [Jehova]. Han dømmer ikke bare etter det han ser, og skifter ikke rett etter det han hører. Han dømmer småkårsfolk med rettferd, lar de vergeløse i landet få rett dom.» Etter en beskrivelse av den fred som Guds folk nyter i det åndelige paradis allerede i dag, som om de ville dyr på jorden er blitt temmet, sier profetien videre: «Landet er fylt av kjennskap til [Jehova], som vannet dekker havets bunn.» For et enestående håp! Det er ikke så underlig at mange blant nasjonene vender seg til «Isais rotskudd», Jesus, som er innsatt på tronen og står «som folkenes samlingsmerke». — Versene 1—10.
19. Hvorfor bør vi spesielt nå glede oss i håpet?
19 Siden det begivenhetsrike året 1914 har menneskene levd i «avslutningen på tingenes ordning». «Menneskesønnen» har kommet og alle englene med ham, og han har satt seg på sin herlige, himmelske trone. Han har begynt å samle nasjonene til dommen og «skille dem fra hverandre, som en gjeter skiller sauene fra geitene». For nasjonene og «geitene» er det en tid med håpløshet og bekymringer, men for de lydige, får-lignende mennesker er det en tid da de kan ’rette seg opp og løfte hodet, for deres forløsning er nær’. — Matt. 24: 3—8, vers 3 fra NW; 25: 31—34; Luk. 21: 26—28.
20. Hva bør vi nå gjøre?
20 Det er imidlertid nødvendig å være utholdende for å få se oppfyllelsen av håpet. Etter hvert som de «siste dager» nærmer seg sin avslutning, må vi ha det syn på tingene som Jesus hadde; slik Paulus formaner: «Måtte nå den Gud som sørger for utholdenhet og trøst, gi dere overfor hverandre å ha den samme sinnsinnstilling som Kristus Jesus hadde, slik at dere i samstemmighet med en munn kan herliggjøre vår Herre Jesu Kristi Gud og Far.» (Rom. 15: 5, 6, NW) Måtte vi da fortsette «i samstemmighet» og «med én munn» å tjene med utholdenhet, idet vi forkynner det gode budskap om Riket til et «vitnesbyrd for alle folkeslag» i tillit til at «så skal enden komme». (Matt. 24: 13, 14) Ja, måtte vi ha urokkelig tillit til vår suverene Herre, Jehova, «den Gud som gir håp».
[Bilder på side 9]
«Synden kom på grunn av ett menneske, og med den kom døden. Og døden rammet alle mennesker, fordi alle syndet.» — Rom. 5: 12.
«Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» — Joh. 3: 16.