budskap kunngjort for oss, liksom de; men det ord de hørte, var ikke til gagn for dem.» Hvorfor ikke? «Fordi de ikke ved troen ble forent med dem som hørte det. For vi som har vist tro, kommer inn til hvilen, akkurat som han har sagt [om de troløse jøder]: ’Så svor jeg i min vrede: «De skal ikke komme inn til min hvile.»’» Helt fram til vår tid har etterkommerne til disse jødene ikke hatt noen hvile i denne verden, ikke engang i sitt eget land, republikken Israel. Vi ønsker imidlertid å hvile i Gud, Skaperen. Vi kan bare hvile i ham hvis vi holder fast på vår tro og den visshet som troen gir.

Ha tro så sjelen blir bevart i live

 1. Hva er tro, slik dette ordet blir definert i Hebreerne 11: 1, 2?

«TRO»? Hva er tro? vil kanskje en ny leser av Vakttårnet spørre. Man kan naturligvis undersøke hvordan ordet «tro» blir definert i en ordbok, men her er den definisjonen av ordet «tro» som blir gitt i Hebreerne 11: 1, 2 (NW), og som blir illustrert ved den tro som ble lagt for dagen ’av gudfryktige mennesker i gammel tid, i tiden før vår tidsregning begynte: «Tro er den sikre forventning om ting som man håper på, det tydelige bevis for virkelige ting enda de ikke ses. For ved hjelp av den fikk mennesker i gammel tid vitnesbyrd.» Jehova Gud bar vitnesbyrd om at de behaget ham på grunn av sin tro som de beviste ved sine gjerninger;

 2. Hvorfor hadde disse menneskene, deriblant Abel håp?

² Disse menneskene hadde et håp. De hadde fått dette håpet på grunn av det Gud hadde sagt eller gitt løfte om. Vi har for eksempel Abel, den andre sønnen Adam og Eva fikk utenfor Edens hage. Abel hadde et håp. Hvordan kunne han ha det? Jo, på grunn av det Jehova Gud hadde sagt til slangen, fristeren, i Edens hage da han forhørte Abels far og mor. Første Mosebok 3: 14, 15 sier følgende angående dette: «Da sa Gud [Jehova] til slangen: Fordi du gjorde dette . . . vil [jeg] sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» Abel hadde derfor det håp at den lovte ’kvinnens’ Ætt skulle komme, og at Fristerens hode skulle bli knust av denne Ætten.

 3. Hvilket håp hadde Abraham, og hvorfor?

³ En annen som også hadde håp, var den hebraiske patriarken Abraham. Da han ble oppfordret til å forlate sitt hjemland og sine slektninger, «sa [Jehova] til Abram: . . . Og jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort, og du skal bli en velsignelse! Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg, vil jeg forbanne; og i deg skal alle jordens slekter velsignes». (1 Mos. 12: 1—3) Abraham, denne barnløse hebreeren, hadde derfor det håp at han skulle få barn og bli til et stort folk, og at hans navn skulle bli stort. Han skulle også bli en velsignelse for andre, slik at alle jordens slekter skulle bli velsignet i ham.

 4. I samsvar med hva handlet både Abel og Abraham, og hva innebar deres handlemåte?

⁴ Abel og Abraham ventet å få se virkeliggjørelsen av det de håpet på. De handlet derfor i samsvar med sin forventning om å få oppnå noe ønskverdig. Den handlemåte de fulgte, innebar at de la tro for dagen. Troen har i likhet med håpet et grunnlag. Håp innebærer en forventning om å få noe, ikke bare et ønske om å få det. Men tro er ikke bare en forventning, for hvis det var tilfelle, ville tro være det samme som håp eller i det minste en del av håpet. Men Guds