Spørsmål fra leserne
◼ Kan det sies at Abraham (og senere Isak) fulgte en praksis som var vanlig i Midtøsten på den tiden, og som gikk ut på at noen kvinner hadde en slags hustru/søster-status, da de presenterte sin hustru som sin søster?
Moderne bibelkommentatorer har framholdt denne teorien, men det må ha vært noe mer som lå til grunn for Abrahams og Isaks handlemåte.
Professor E. A. Speiser gav uttrykk for den førstnevnte oppfatningen i sine kommentarer til 1. Mosebok i The Anchor Bible. Han trakk fram funn som er gjort i forbindelse med de gamle hurrittene, som skal ha bodd i den nordlige delen av Mesopotamia, blant annet i Karan, hvor Abraham bodde en tid, og hvor kanskje også Rebekka bodde. Speiser skrev:
«I hurrittenes samfunn var ekteskapsbåndene sterkere og mer høytidelige når hustruen samtidig hadde juridisk status som søster, enten det forelå noe kjødelig slektskap eller ikke. Dette er grunnen til at en mann undertiden når han giftet seg, samtidig adopterte kvinnen som sin søster. Dette var to forskjellige skritt som ble registrert i to atskilte dokumenter. Brudd på slike søsterskapsavtaler ble straffet mye strengere enn brudd på ekteskapskontrakter . . . Statusen som hustru og søster forekom hovedsakelig i de øvre lag av hurrittenes samfunn . . . Rebekka hørte ikke bare hjemme i Karan, som hurrittene hadde herredømmet over, men Isak fikk henne til hustru gjennom en mellommann, hennes bror Laban . . . Det finnes således tilstrekkelige grunner for å plassere de to ekteskapene, Abrahams ekteskap med Sara og Isaks ekteskap med Rebekka, i hustru/søster-kategorien.»
Beretningen i 1. Mosebok viser at Abraham to ganger presenterte sin hustru, Sara (som egentlig var hans halvsøster, hans fars datter), som sin søster og ikke som sin hustru. Dette skjedde første gangen da de var i Egypt, og igjen i Filistea. (1. Mosebok 12: 10—20; 20: 1—7) Isak fulgte den samme handlemåten når det gjaldt Rebekka. — 1. Mosebok 26: 6—11.
Abraham giftet seg med sin halvsøster før Gud gav Israel lover som forbød ekteskap mellom slike nære slektninger. Likevel er det mange som har kritisert at han (og Isak) presenterte sin hustru som sin søster. Professor M. W. Jacobus sier: «Dette var umandig og grusomt — det ble gjort i en vantro ånd og var en verdslig handlemåte.» Vi bør naturligvis ikke glemme at Bibelen fra tid til annen forteller om hendelser (for eksempel om at Noah drakk vin og ble drukken, eller om at Lots døtre drakk sin far full og hadde omgang med ham for å få barn) uten at det betyr at den godkjenner det som ble gjort. (1. Mosebok 9: 20, 21; 19: 30—38) Men det er også mulig å betrakte det som Abraham og Sara og Isak og Rebekka gjorde, som noe som er i overensstemmelse med at de stod i en godkjent stilling innfor Gud.
Ettersom Isak og Rebekka var i slekt, kunne han kalle henne sin «søster». Og ettersom Rebekka var fra Karan (eller et sted i nærheten), kan han muligens ha siktet til en slags «søsterskaps»-status. Men i begge disse tilfellene ønsket Abraham og Isak at deres hustru skulle bli oppfattet som deres «søster» fordi det tydeligvis kunne innebære en fare for dem som ektemenn hvis det ble kjent at de vakre kvinnene var gift. (1. Mosebok 12: 12; 26: 9) Det ser derfor ikke ut til at mennene appellerte til en formentlig hustru/søster-status som en slags beskyttelse; hensikten var å skjule Saras og Rebekkas ekteskapelige status.
Før dette skjedde, hadde Gud sagt til Abraham: «Jeg vil gjøre deg til et stort folk; jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort. Du skal bli til velsignelse! Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og forbanne den som forbanner deg. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1. Mosebok 12: 2, 3) Jehova viste også at hvorvidt «alle slekter på jorden» skulle bli velsignet, var avhengig av Abrahams ætt. (1. Mosebok 12: 7; jevnfør 1. Mosebok 15: 4, 5; 17: 4—8; 22: 15—18.) Abraham (og senere Isak) måtte derfor være i live for å kunne frembringe avkom.
Dette kan meget godt ha tilskyndt henholdsvis Abraham og Isak til å presentere sin trofaste hustru som sin søster. Hvis det ville bringe ættens slektslinje i fare at det ble offentlig kjent at Abraham var den attråverdige Saras lovformelige ektefelle, og at Isak var den vakre Rebekkas ektefelle, kan disse trofaste mennene ha ment at det var best ikke å la dette forholdet bli kjent mens de oppholdt seg i et farefullt område.
Sara blir fremhevet som et trofast eksempel og som en kvinne som «satte sin lit til Gud». (Hebreerne 11: 11; 1. Peter 3: 5, 6) Hun valgte å godta det standpunkt som familiens overhode, Abraham, hadde tatt, og unnlot midlertidig å gjøre kjent at hun var gift. Det vil være riktig å betrakte dette som noe som ble gjort av uselviskhet, som en tilsidesettelse av personlige følelser og interesser, slik at hele menneskeheten kunne bli velsignet. I betraktning av at Jehova beskyttet Sara mot farao og senere mot Abimelek, kongen i Gerar, var det ikke overraskende at Rebekka tillitsfullt fulgte en lignende handlemåte i samarbeid med Isak, som også var en mann som hadde stor tro. — Hebreerne 11: 20.
Enten folk i Kanaan og Egypt kjente til den hustru/søster-status som antagelig eksisterte i Karan, eller ikke, lå det derfor, i betraktning av det som var involvert, høye prinsipper og motiver til grunn for den handlemåte som Abraham og Sara og Isak og Rebekka fulgte.
◼ Hvorfor skrev Paulus: «Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de ynkeligste av alle mennesker», når en sier at en kristen levemåte allerede nå vil bringe stor lønn?
Det er helt opplagt at et liv som er basert på sann kristendom, er både godt og tilfredsstillende. Men apostelen Paulus’ uttalelse i 1. Korinter 15: 19 viser at en som utholdt lidelser på grunn av sitt håp, befant seg i en ynkelig situasjon hvis dette håpet var grunnløst.
Vi kan med god grunn slå fast at en oppnår et godt liv ved å praktisere sann kristendom. Tenk over følgende: En sann kristen er en del av en menighet som består av rene, gode og kjærlige mennesker. De er interessert i ham og villig til å gi både åndelig og materiell hjelp. Fordi han følger Guds veiledning, blir han beskyttet mot mange fysiske farer og sykdommer, for eksempel slike som er en følge av umoral, et overdrevent alkoholforbruk, røkning og stoffmisbruk. (Romerne 1: 26, 27; 1. Korinter 6: 18; 2. Korinter 7: 1; Efeserne 4: 18, 19) Hans liv er ikke uten mål. Han er ikke usikker med hensyn til hva som er meningen med livet, eller hvilken vei han skal følge. Han verdsetter i stedet det forhold han står i til sin Skaper, og oppnår tilfredshet ved å gjøre Guds vilje. Han følger bibelske prinsipper og oppnår derved et tryggere og lykkeligere familieliv. Fordi han er ærlig, kan det tenkes at han er ettertraktet som arbeidskraft, og det er mindre sannsynlighet for at han skal bli arbeidsledig eller oppsagt.
Bare denne ufullstendige listen viser at en kristen levemåte er rik og bringer stor lønn.
Men likevel kan en kristen noen ganger bli utsatt for motstand, forfølgelse eller til og med vold. (2. Timoteus 3: 12) Jesus forutsa at det ville bli slik. (Matteus 24: 9, 10; Markus 8: 34; 10: 30; Lukas 21: 12; Johannes 16: 2) De kristne i det gamle Korint var klar over dette. De visste at Paulus, som hadde «forfulgt Guds menighet», nå selv ble forfulgt. Han skrev til korinterne: «Vi velsigner når vi blir utskjelt, tåler det når vi blir forfulgt.» (1. Korinter 15: 9, EN; 4: 12; 2. Korinter 11: 23—27) Han argumenterte likevel på denne måten: «Hvorfor utsetter vi oss for fare hver time på dagen? . . . Hver dag dør jeg. Var det bare med menneskelig håp jeg kjempet mot ville dyr i Efesos, hva hadde det nyttet meg? Hvis de døde ikke står opp, så ’la oss spise og drikke, for i morgen dør vi’.» — 1. Korinter 15: 30—32.
Den forfølgelsen de kristne ble utsatt for, hadde tilknytning til deres håp. Hvis dette håpet bare hadde vært en illusjon, ville det vært meningsløst å utsette seg for forfølgelse. Paulus kunne derfor si: «Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette liv, er vi de ynkeligste av alle mennesker.» — 1. Korinter 15: 19.
Men han visste med bestemthet at Kristus var blitt oppreist fra de døde. Etter at Jesus var blitt oppreist, viste han seg for flere hundre vitner, deriblant Paulus selv. (1. Korinter 15: 3—8) Det var grunnen til at Paulus kom med følgende oppfordring til korinterne: «Derfor, mine kjære brødre, stå fast og urokkelig, og gjør stadig fremgang [ha alltid rikelig å gjøre, NW] i Herrens gjerning. Dere vet jo at deres arbeid i Herren ikke er forgjeves.» — 1. Korinter 15: 58.
Paulus viste at det ikke var noen grunn til å synes synd på ham eller noen av de andre kristne som måtte lide på grunn av Kristus. Han levde et rikt, bemerkelsesverdig og til og med misunnelsesverdig liv. Vi kan få erfare det samme som Paulus, nemlig at «gudsfrykten er nyttig til alt. Den har i seg løfte både for dette liv og for det som kommer». — 1. Timoteus 4: 8.