Hold ut som om dere ser den usynlige
«Ved tro forlot han Egypt, uten å frykte for kongens vrede; for han holdt ut, som om han så den usynlige.» — Heb. 11: 27.
1. Hvilke beviser har vi for at Jehova lever?
INGEN som lever nå, eller som har levd på jorden før, har noen gang sett Gud med sine bokstavelige øyne. Jehova er altfor herlig til at mennesker kan tåle å se ham. Det at han er usynlig, burde imidlertid ikke få oss til å tvile på at han er til, og det gjør det heller ikke umulig for oss å «se» ham som en Person med troens øyne. Vi kan skjelne hans egenskaper og hans makt. Visse trekk ved hans personlighet kommer til uttrykk i hans skaperverk, noe apostelen Paulus påpeker i brevet til romerne: «Hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger.» (Rom. 1: 20) Det at han er usynlig, utgjør ikke noe grunnlag for å tvile på at han er til, og gjør det heller ikke umulig for oss å respektere ham som en Person eller å verdsette hans egenskaper og hans måte å handle med andre på, spesielt med sitt eget folk. Hans uforanderlighet når det gjelder egenskaper og normer, kommer også tydelig til uttrykk. Dette blir bekreftet av det han selv sier: «Jeg, [Jehova], har ikke forandret meg.» (Mal. 3: 6) Det at Jehova er usynlig, burde ikke svekke vår tro på hans personlige egenskaper og hans holdning og på at han handler til gagn for dem som elsker ham.
2, 3. Hvilke forandringer har tro fått mange til å foreta i sitt liv?
2 Selv om Jehovas folk ikke har sett Gud i bokstavelig forstand, har de vist en så sterk tro på ham at de har kunnet forandre sitt liv fullstendig for å gjøre det som behager ham. Mange av dem som nå er Jehovas vitner, var før umoralske, uærlige og voldsomme, elsket verdslige fornøyelser, søkte materiell vinning og gikk inn for å gjøre seg et navn. — 1 Kor. 6: 9—11.
3 Mange oppriktige mennesker har, etter at de har «sett» ham, følt seg tilskyndt til å forandre hele sitt liv og sin livsstil. De har ’vendt om’ og begynt å leve i samsvar med hans normer ved å være ærlige og vise verdsettelse av åndelige ting foruten å sette Jehovas vilje på førsteplassen i sitt liv. — Ap. gj. 3: 19; 1 Pet. 4: 3, 4.
4. Hva er det som har tilskyndt Guds folk til å vandre på hans veier?
4 Og hvorfor har de foretatt en slik forandring? Fordi de med forstandens øyne har sett hvilken kjærlig Gud Jehova er. Dette har tilskyndt dem til å vandre på en måte som behager ham. Det er denne sterke og grunnfestede tro som har fått dem til å forkynne det gode budskap år etter år uten stans, selv om dette mange ganger kan være nedslående på grunn av forfølgelse og fordi det store flertall ikke vil høre på dem. Men fordi vi har «sett» ham, har vi fullstendig tillit til ham og gleder oss over å kunne tjene ham. — Ef. 1: 18; Ap. gj. 5: 42; Matt. 5: 8, 10—12.
Lojale i troen
5. Hvilken innstilling har de som har tjent Jehova i mange år?
5 Jehova har befalt at det gode budskap skal forkynnes verden over, og mange av dem som har gitt akt på denne befalingen, har nå forkynt i 20, 30 eller 40 år eller enda lenger. Jo lenger de har utført en slik tjeneste, jo høyere verdsetter de Jehovas store og herlige gjerninger. Deres syn av ham blir klarere. De som har tjent Jehova i lang tid, tenker ikke på å slutte eller å begynne å ta det med ro. De er fast besluttet på å fortsette helt til de oppnår den lønn som er lovt. — Jak. 1: 12.
6. Hva har Guds lojale tjenere holdt ut, og hvordan har de sett på disse prøvelsene?
6 Selv om mange av dem er blitt utsatt for hard forfølgelse, er deres tro fremdeles sterk. De har utholdt mye motstand og kommer til å fortsette å gjøre det. De er fast besluttet på å bevare sin ulastelighet overfor den allmektige Gud. En voldsom forfølgelse har blusset opp mot Jehovas lojale tjenere i mange deler av verden, spesielt i Tyskland under nazistenes djevelske styre og i den senere tid også i Malawi under landets grusomme og hjerteløse diktator. Kristne menn, kvinner og barn har vært lojale mot sin himmelske Far under de vanskeligste prøvelser, og i likhet med de kristne i det første århundre har de gledet seg over å kunne være det. De har sett på det som en forrett å kunne bevise sin lojalitet overfor universets suverene Overherre. — 1 Pet. 4: 12, 13; Sl. 145: 10, NW.
7—9. a) Hvordan har Jehovas vitner i Tyskland og i Malawi lagt tro for dagen? b) Hva er det som har satt dem i stand til å holde ut?
7 Under Hitlers onde styre mistet tusener av Jehovas vitner sitt arbeid, sine forretninger og sine hjem. Mange fikk ikke lov til å fortsette å utøve sitt håndverk. Deres eiendommer ble beslaglagt, pensjoner ble inndratt, og de led mange andre personlige tap. Hele 860 barn ble tatt fra sine foreldre; alt i alt 6019 ble arrestert, mange av dem to, tre og enda flere ganger, slik at det til sammen var 8917 registrerte arrestasjoner; disse arrestantene sonte dommer på til sammen 13 924 år i fengsel. Mange av disse trofaste mennene og kvinnene ble kastet i konsentrasjonsleirer, hvor de til sammen tilbrakte 8078 år og ble utsatt for den verste behandling. Alt i alt døde 635 i fengsel. Det var 253 som ble dømt til døden, og 203 av dødsdommene ble fullbyrdet.
8 I de senere år har den såkalte «kristne» diktatoren i det afrikanske landet Malawi fulgt i Hitlers fotspor ved å sette i gang en voldsom forfølgelse av Jehovas vitner i dette landet. I 1972 ble over 30 000 vitner og slike som studerte Bibelen sammen med dem, tvunget til å flykte til nabolandet Moçambique for å redde livet. Men i august og september 1975 blusset nasjonalismen opp i Moçambique, med det resultat at de malawiske vitnene ble sendt tilbake til sitt hjemland. Her ble de enda en gang utsatt for umenneskelig tortur. De ble slått, og deres penger, deres eiendeler og deres klær ble tatt fra dem. Mange vitner har fått klærne revet av, og mange kvinnelige vitner er blitt voldtatt. I oktober 1975 ble hele menigheter av voksne vitner omringet og arrestert og anbrakt i konsentrasjonsleirer av samme type som dem Hitler benyttet seg av. Foreldre er blitt tvunget til å la sine barn, til og med diebarn, bli igjen utenfor leirene. Da vitnene spurte politiet om hvorfor Malawis president hadde gitt befaling om dette, fikk de til svar: «Det er dere som har lært barna deres gale ting. Nå skal Malawi ta seg av dem, og vi skal gjøre dem til borgere av Malawi.» Kan du tenke deg noe mer demonisk? Jehovas vitner i Malawi er uten land, uten hjem og uten barn. Skriver Malawi om igjen nazistenes sadistiske historie ved å forfølge dem hvis eneste «forbrytelse» er at de adlyder Guds Ord, Bibelen, og inntar en nøytral holdning til «verden» og dens politikk? — Joh. 17: 16.
9 For en avskyelig beretning dette er! Men hva er det som har satt alle disse kristne i stand til å utholde en slik behandling? De har vendt seg til Bibelen, Guds Ord. Der har de funnet beretningen om slike eksempler på trofasthet og utholdenhet som Moses, Josva, profetene og de kristne i det første århundre. De har i særlig grad hatt i tankene det eksempel på trofasthet som ble satt av vår Herre og Frelser Jesus Kristus. — Heb. 12: 1—3.
Å «se» med troens øyne
10. a) Hvilke fordeler hadde Moses i den første delen av sitt liv? b) På hvilken måte var han lojal mot Jehova?
10 Fra et verdslig synspunkt befant Moses seg i en ualminnelig fordelaktig stilling materielt sett. Han ble adoptert som Faraos datters sønn, og i denne stilling kunne han spise den beste mat, kle seg i de fineste klær og leve i de mest luksuriøse omgivelser. (2 Mos. 2: 1—10) Han ble uten tvil vist stor ære og respekt, og med tiden ville han ha arvet en kostbar eiendom. Han fikk den høyeste utdannelse som var å få, ja, han ble «opplært i all egypternes visdom» og ble «mektig i ord og gjerninger». Han hadde uten tvil en høyst begunstiget stilling i den egyptiske verden. (Ap. gj. 7: 20—22) Moses var ikke desto mindre mer interessert i sitt forhold til Jehova. Han satte derved et rett eksempel for alle kristne, både for dem som levde for 1900 år siden, og for dem som har levd i den etterfølgende tid fram til nå. Hans lojalitet mot Gud og sitt folk fikk ham til å nekte «å kalles Faraos datters sønn». Apostelen Paulus viser i sin beretning hvilken forstandig handlemåte Moses fulgte: «Ved tro forlot han Egypt, uten å frykte for kongens vrede; for han holdt ut, som om han så den usynlige. Ved tro holdt han påsken med blodsprengningen, for at ikke ødeleggeren skulle røre deres førstefødte. Ved tro gikk de gjennom det Røde Hav som over tørt land; men da egypterne prøvde på det, druknet de.» — Heb. 11: 23—29.
11. Hvordan ble Moses opplært med tanke på sitt framtidige oppdrag?
11 Moses’ høyeste ønske var å bli brukt av Jehova som et redskap til å utfri hans folk. I 40 år oppholdt han seg i Midian og fikk en opplæring som var i samsvar med Guds vilje. Han måtte lære å legge for dagen slike egenskaper som tålmodighet, saktmodighet, ydmykhet, langmodighet, mildhet og selvkontroll, og han måtte lære å vente på Jehova. Som hyrde i dette øde landet ble han opplært og forberedt med tanke på å utholde senere skuffelser og vanskeligheter. Samtidig lærte han at det var nødvendig å være rolig og sterk, og disse egenskapene ville han få god bruk for når han senere ble utnevnt til å føre Jehovas folk ut av trelldommen. — Ap. gj. 7: 29, 30.
12. a) Hvorfor var det nødvendig for Moses og Aron å legge stort mot for dagen? b) Hvordan kom Jehova israelittene til unnsetning?
12 Ville det ikke kreve mot og tapperhet fra Moses’ side å tre fram for en så stor konge som Farao og forlange at han skulle la Guds folk fare? Moses og hans kjødelige bror, Aron, gjorde dette, ikke bare én gang, men mange ganger. Til slutt lot Farao israelittene fare, men det gikk ikke lang tid før han ombestemte seg og satte etter dem. Sjansene for at israelittene skulle unnslippe Faraos hær, virket svært små. Egypterne var like bak dem, og foran dem lå det store Rødehavet. Men Jehova sa til Moses: «Rekk ut din hånd over havet.» Jehova lot det så komme en sterk østenvind som blåste hele natten og drev havet bort, slik at det ble et stort, tørt område midt igjennom vannmassene. Israelittene begynte å gå over på tørt land. Idet de kom over på den andre siden, satte egypterne etter dem. Jehova sa da til Moses: «Rekk ut din hånd over havet, så skal vannet vende tilbake over egypterne, over deres vogner og deres hestfolk.» På denne måten frelste Jehova Israel fra egypternes hånd! «Og da Israel så den veldige gjerning [Jehova] hadde gjort med egypterne, da fryktet folket [Jehova]; og de trodde på [Jehova] og på hans tjener Moses.» — 2 Mos. 14: 15—31.
13. a) Hvordan gikk det til at Josva og israelittene «så» Jehova? b) Hvem var det som «så» Jehova inne i Jeriko, og hvorfor?
13 Moses’ etterfølger, Josva, la også tro for dagen. Også han «så» Jehova. Da de prestene som bar paktens ark, rørte ved vannet i Jordan-elven med føttene sine, stanset det vannet som kom ovenfra, på mirakuløst vis. Mens prestene sto på tørr grunn midt i Jordan, gikk israelittene over det tørre elveleiet. Jehovas nærvær var virkelig for disse israelittene. Så bar det videre til Jeriko! Der marsjerte de rundt byen én gang hver dag i seks dager på rad, og den sjuende dagen marsjerte de sju ganger rundt byen. Da prestene støtte i basunene og folket ropte, falt Jerikos murer, som byens innbyggere hadde trodd ville holde stand mot alle angrep. Israelittene kunne «se» Jehova i alt dette. (Jos. 3: 15—17; 6: 10—16) Men det var også noen inne i Jeriko som «så» Jehova ved denne anledning. Det var Rahab. På grunn av hennes tro på Jehovas store makt ble hun og hennes familie spart. Hun hadde vist sin tro ved sine gjerninger ved å skjule Josvas speidere. — Jos. 2: 1—21; 6: 25; Jak. 2: 25; Heb. 11: 30, 31.
14. Hvordan fikk en enke i Sarepta «se» Jehova?
14 Ved en senere anledning besøkte profeten Elias en enke i Sarepta. Enken hadde en gutt, som ble syk og døde. Elias sa til henne: «Gi meg din sønn hit!» Han bar så gutten «opp på loftet, hvor han bodde, og la ham på sin seng». «Så strakte han seg tre ganger bortover barnet og ropte til [Jehova] og sa: [Jehova] min Gud! La dette barns sjel vende tilbake til det! . . . og barnets sjel vendte tilbake, så det ble levende igjen.» «Så» denne enken Jehova? Ja, men ikke med sine bokstavelige øyne. Det var med troens øyne, for hun sa til Elias: «Nå vet jeg at du er en Guds mann, og at [Jehovas] ord i din munn er sannhet.» — 1 Kong. 17: 7—24; Heb. 11: 35.
15. Hva kan vi lære av det eksempel som er blitt satt av ’den store sky av vitner’?
15 Trofaste menn i gammel tid — Abel, Enok, Noah, Abraham og andre fram til Moses’ tid, alle de som er nevnt i Hebreerne, kapittel 11, og utallige andre — vitner om at de har «sett» Gud. Hebreerne 12: 1 sier med tanke på dem: «Derfor, la òg oss, da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt.» Ved sin tro avla disse et uimotsigelig vitnesbyrd om Gud og hans uforanderlige hensikter. De «så» virkelig Gud, ikke med sine bokstavelige øyne, men med troens øyne. Har du en like sterk tro som de hadde?
Tro driver til handling
16. Hvordan kan vi «se» med troens øyne?
16 Når vi har sett noe, ikke med våre bokstavelige øyne, men med troens øyne på grunn av det andre har opplevd eller utrettet. legger vi tro for dagen. Vi kan si at vi «ser» en ny ordning like foran oss. Det er ikke så å forstå at vi har fått et bokstavelig syn av denne ordning, selv om vi riktignok allerede nå gleder oss over en forsmak på den i vårt åndelige paradis, men vi har sett den med troens øyne. Paulus understreker dette poenget i Romerne 1: 19, 20: «Det som en kan vite om Gud, ligger åpent for dem . . . For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger, for at de [de vantro] skal være uten unnskyldning.» Tro er basert på kjensgjerninger. Guds ords pålitelighet og den nøyaktige oppfyllelsen av Guds profetier gir oss tro og tillit i hjertet.
17. Hvordan kan vi vise at vi ’ser den usynlige’?
17 Jehova ønsker at «alle skal komme til omvendelse». (2 Pet. 3: 9) Vi må derfor være utholdende når det gjelder å forkynne for andre. Vi føler kanskje at våre evner til å forkynne er begrenset, men det gir oss ikke noen grunn til å la være å delta i dette trosstyrkende arbeidet. Jehova vil at alle som tar imot «livsens vann», også skal lede andre til dette «vann». La oss i likhet med Moses ’holde ut, som om vi ser den usynlige’, og la oss hjelpe andre til å «se» Jehova. I Åpenbaringen 22: 17 leser vi: «Ånden og bruden sier: Kom! og den som hører det, si: Kom! og den som tørster, han komme, og den som vil, han ta livsens vann uforskyldt!» Når vi har en sterk tro, vil vi helhjertet være med på å gjøre andre kjent med denne innbydelsen.
18. Hvordan bør vi se på våre begrensninger?
18 Moses følte seg ikke skikket til å utføre sitt oppdrag. Han unnskyldte seg med at han ikke var noen ordets mann. (2 Mos. 4: 10) Men med Jehovas støtte oppnådde han gode resultater. Vi kan være forvisset om at Jehova vil styrke oss også når vi utfører vårt oppdrag, uansett hvilke begrensninger vi personlig måtte ha. Har ikke mange allerede opplevd dette, kanskje flere ganger? Da du begynte å gå på Jehovas vitners menighetsmøter, sa du kanskje: «Jeg kommer aldri til å komme med kommentarer, slik som alle de andre.» Tenkte du kanskje også: «Jeg vil aldri kunne tale til en stor eller en liten forsamling»? Men gjør du ikke nå dette som du en gang trodde ville være umulig? Det kommer av at du har studert Guds Ord og vet at Guds ånd er med deg og gir deg styrke. — 2 Kor. 12: 10.
19. a) Hvis arbeid er det vi har en andel i? b) Hvilket eksempel illustrerer dette?
19 Vi må huske at det arbeid Jehova har gitt sitt folk i oppdrag å utføre, ikke er deres arbeid. Det er hans arbeid, og det er han som opplater menneskenes hjerter, slik at de reagerer positivt på budskapet. Dette framgår tydelig av en opplevelse apostelen Paulus hadde da han forkynte i Filippi: «Der var en kvinne ved navn Lydia, en purpur-kremmerske fra byen Tyatira, som dyrket Gud etter jødenes tro; hun hørte på, og Herren opplot hennes hjerte så hun ga akt på det som ble talt av Paulus.» Ja, det var Jehova som opplot Lydias hjerte, og det førte til at «hun og hennes hus» ble døpt. — Ap. gj. 16: 14, 15.
20. 21. a) Hvordan kan vi møte den utfordring som et distrikt med lite lydhøre mennesker utgjør? b) På hvilken måte blir Jehovas navn berørt?
20 Uansett hvilke evner og egenskaper vi har, bør vi gjøre bruk av dem og henvende oss til alle oppriktige mennesker med det gode budskap og ikke la den stilling noen har, holde oss tilbake. Hvor bør vi vende oss for å få styrke til dette? Jehova vil styrke oss, akkurat som han styrket Moses og Aron. Han vil gjøre det mulig for oss å opptre modig og fryktløst, uansett hvilken situasjon vi kommer opp i. Når vi hele tiden «ser» Jehova, vil vi kunne fortsette å anstrenge oss for å bringe ut det gode budskap, selv om det store flertall ikke vil høre på oss. (1 Tim. 4: 10) Uansett hvor lite lydhøre folk kan være, kan ikke vi forutse hva de vil gjøre i framtiden. Folk kan forandre seg. Jehova er langmodig og gir dem rikelig anledning til å gjøre det. (2 Pet. 3: 9) Moses trådte fram for Farao om og om igjen. Burde ikke vi også besøke lite lydhøre mennesker om og om igjen? Vi vil gjøre det hvis vi alltid setter Jehova for oss og husker at hans navn er berørt. — Sl. 16: 8.
21 Selv om folk ikke vil forandre seg, blir Guds navn gjort kjent. Folk blir advart før hans dom blir fullbyrdet. Da, om ikke før, vil alle nasjoner måtte kjenne at Gud er Jehova. — Esek. 39: 7.
22. Hva skjer mange steder i verden, og hva bør dette oppmuntre oss til?
22 Mange steder på jorden i vår tid er det flere som reagerer positivt på Guds Ord enn noen gang tidligere. (Es. 60: 8, 22) Noen steder kommer folk til Jehovas vitner og ber dem om å lede et hjemmebibelstudium med dem. Hvis dette skjer i ditt distrikt, får det deg ikke da til å ordne deg slik at du kan hjelpe flere? Oppmuntrer det deg ikke til å bruke mer tid til å oppsøke folk i deres hjem og til å hjelpe dem videre ved å studere med dem? På den måten kan du ha en større andel i å forkynne og gjøre disipler. Kanskje du deretter kan begynne som midlertidig eller alminnelig pioner (med andre ord utføre heltidstjeneste) og derved hjelpe mange flere til å «se» Gud med troens øyne. Det har aldri vært større behov enn nå for nidkjære arbeidere som kan delta i innhøstningen! — Luk. 10: 2, 3.
23, 24. a) Hva skjer når et distrikt blir gjennomarbeidet om og om igjen? b) Hva blir vi oppmuntret til i denne forbindelse?
23 Uansett hvordan situasjonen er i det strøket hvor du bor, i øyeblikket, er det et faktum at jo oftere folk får høre sannheten, jo større sjanse har de til å ta til seg den kunnskap som betyr evig liv. (Joh. 17: 3) Vi vil ikke at slapphet fra vår side skal være årsaken til at noen ikke får anledning til å studere og lære mer om vår store Livgiver, vil vi vel? — Esek. 33: 8, 9.
24 Når vi er klar over hvilken alvorlig situasjon folk befinner seg i, er det ikke da naturlig at vi ynkes over dem og føler med dem? (Matt. 9: 35—38) Vil ikke det tilskynde oss til villig å bruke vår tid og våre krefter til å hjelpe dem til å lære sannheten om Jehova, selv om det må skje på bekostning av andre ting vi kunne hatt lyst til å gjøre? — Ef. 5: 15—17.
Utholdenhet under motstand
25. a) Hva har mange av Jehovas kristne vitner forskjellige steder på jorden opplevd? b) Hvordan berører dette oss?
25 Jehovas vitner er blitt utsatt for harde prøvelser mange steder i verden; mange har til og med mistet livet. Vi har vært inne på hvordan mange tyske vitner mistet livet. Selv nå er forfølgelsen ualminnelig hard i Malawi og andre afrikanske land og i en rekke kommunistland. Når vi møter motstand, kan det være oppmuntrende å tenke på disse lojale vitnenes eksempel. Hvor fast har de ikke stått for sannheten og for dens rettferdige prinsipper! De har fått bevis for at Gud er med dem. — Jer. 1: 19; 15: 20, 21.
26, 27. a) Hva skjedde med trofaste tjenere for Jehova i gammel tid? b) Hva kan vi vente, og hvordan bør vi reagere på det?
26 Mange trofaste tjenere for Jehova har måttet tåle hån og spott. Husk hvordan Job ble spottet og gjort til latter fordi han bevarte sin ulastelighet. (Job 12: 4; 17: 2) David ble også spottet. — Sl. 22: 8; 35: 16.
27 Jeremias ble hånt og spottet og gjort til latter, og han ønsket til og med å slutte å tale om Jehova. (Jer. 20: 8, 9) Men han sluttet ikke. Og hvorfor ikke? Fordi han verdsatte Jehovas storhet og godhet og innså at Jehova alltid hadde vært med ham og til og med utfridd ham når noen sto ham etter livet. Kan ikke vi vente å oppnå lignende velsignelser hvis vi holder ut i likhet med Jeremias? Blir ikke vi som Jehovas vitner i nyere tid hatet av verden, akkurat som Jeremias ble? Vi kan finne trøst i at vi har overlevd forfølgelse og utholdt hån og spott som folk betraktet. Vi vet at Jehova har holdt sitt folk oppe gjennom disse prøvelsene. (Jer. 20: 11, 13) Hvor uforstandig og hvor troløst ville det ikke være av oss å fornekte Jehovas overhøyhet eller å bli slappe når det gjelder å fremme sannhetens interesser!
28. a) Fortell om den prøve de tre trofaste hebreere ble stilt på. b) Hva kan vi lære av det de opplevde, og av Paulus’ ord?
28 Selv om vi blir utsatt for harde prøvelser, er vi ikke i en så vanskelig situasjon som Sadrak, Mesak og Abed-Nego var i. Selv da de ble truet med å bli kastet i den brennende ildovnen, sa de: «Vår Gud, som vi dyrker, er mektig til å frelse oss; av den brennende ildovn og av din hånd, konge, vil han frelse.» (Dan. 3: 17) Og ikke nok med det. De sa videre: «Men hvis ikke, da skal du vite, konge, at vi ikke vil dyrke dine guder eller tilbe det gullbilde du har stilt opp.» (Dan. 3: 18) Det er en stor trøst å vite at Jehova kan gjøre fullstendig til intet den skade Satan måtte påføre oss. Hva er midlertidig lidelse sammenlignet med evig liv under fullkomne forhold? Paulus’ ord til korintierne er svært trøsterike og illustrerer hvordan vi bør se på dette: «For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål, såsom vi ikke har det synlige for øye, men det usynlige; for det synlige er timelig, men det usynlige evig.» — 2 Kor. 4: 17, 18.
29, 30. a) Hvilket eksempel på utholdenhet bør vi følge? b) Hva kan vi lære av Jobs trofasthet?
29 Vi blir naturligvis bedrøvet når vi hører at våre medvitner for Jehova blir undertrykt og forfulgt. Moses reagerte slik da han så hvordan Farao behandlet israelittene. (2 Mos. 5: 22, 23) Men de lidelser våre brødre blir utsatt for, bør ikke skremme oss, selv om vi i høy grad føler med dem. (1 Kor. 12: 26) Hvis vi skulle bli utsatt for lignende lidelser, vil vi etterligne deres utholdenhet i full tillit til at vår tro vil seire. Som det sies i 1 Peter 1: 6, 7: «Derover fryder I eder, om I enn nå — når så skal være — har sorg en liten stund ved allehånde fristelser [prøvelser, NTN], for at eders prøvde tro, som er meget kosteligere enn det forgjengelige gull, som dog prøves ved ild, må finnes til lov og pris og ære i Jesu Kristi åpenbarelse.»
30 Det er viktig å huske at når vi holder fast ved vår tro under prøver, bidrar det til å bevise at Djevelen er en løgner. Job var et godt eksempel hva dette angår. Satan hadde påstått at han kunne få Job til å ’si Gud farvel like i hans ansikt’, men gjennom alle sine prøvelser ’holdt Job seg ulastelig’. Han fortsatte å ære den sanne Gud. — Job 2: 4, 5, 9, 10; se også Ordspråkene 27: 11.
31. Hva kan vi i tro se fram til?
31 Med troens øyne kan vi se framover med forventning. Vi kan se for oss hvordan Jehova skal seire over sine fiender og utfri sitt folk av deres trengsler. Da Paulus skrev til tessalonikerne, kom han inn på hva som vil skje med slike forfølgere: «De . . . skal lide straff, en evig fortapelse [tilintetgjørelse, NW] bort fra Herrens åsyn og fra hans makts herlighet.» — 2 Tess. 1: 9.
32. Hvorfor bør vi ikke bli skremt, uansett hva fienden gjør mot oss?
32 Vi kan finne stor trøst i å studere de eksempler på tro som vi finner i Guds Ord Bibelen. Uansett hva vi kan komme til å bli utsatt for på grunn av folks eller myndigheters hat, forstår vi betydningen av å stole helt og fullt på at Jehova kan holde oss oppe. Han vil beskytte oss når vi tjener ham lojalt. La oss derfor fortsette å gå framover og holde ut ’som om vi ser den usynlige Gud’, han som kan la oss få del i sin storslagne seiers velsignelser.
[Bilde på side 275]
Da Moses rakte hånden ut over Rødehavet, delte vannet seg, og israelittene gikk tørrskodd over