En dom som er både rettferdig og barmhjertig

HAR du noen gang forestilt deg hvordan det ville være å måtte stå foran en dommer og bli dømt?

Du ser kanskje for deg en hard, streng og ubøyelig person som hører på alle beskyldningene og bevisene mot deg, men som ikke gir deg noen anledning til å forklare din situasjon og grunnen til dine feilgrep.

Det er dette bilde de religiøse kirkesamfunn i kristenheten ofte tegner av Kristus som dommer. Et freskomaleri i Det sixtinske kapell i Roma som framstiller Kristus mens han avsier sin dom, er et eksempel på det. Med en stor gestus domfeller han de «fordømte» for deres tidligere synder og sender dem til et helvete hvor de skal pines i all evighet. Så hard og skremmende er hans opptreden at hans mor Maria, som er avbildet ved hans side, krymper seg, som om hun var mer rettferdig og barmhjertig enn han, og som om Kristi dom er umenneskelig grusom.

Ikke noe kunne være lenger fra sannheten enn et slikt bilde. Om den som er utnevnt til å være den øverste dommer, skriver apostelen Johannes: «Vi så hans herlighet . . . full av nåde og sannhet.» (Joh. 1: 14) Når han dømmer, vil han dessuten ha 144 000 himmelske meddommere, og om dem sier Bibelen: «I deres munn er ikke funnet løgn; for de er uten lyte.» — Åpb. 14: 1, 5.

Vi bør også merke oss at den dommens dag som Bibelen omtaler, ikke er en 24-timers dag da menneskeslektens milliarder skal føres fram for tronen for å få synder forelagt seg og få en ugjenkallelig dom. Den dommens dag da Kristus og hans 144 000 meddommere skal dømme, strekker seg over hele 1000 år. — Åpb. 20: 6, 12, 13.

Hva er en «dommer» ifølge Bibelen?

Når vi undersøker Bibelens beretning, finner vi at dommere ikke var menn som bare satt og hørte på og vurderte vitneutsagn og deretter avsa dom. Dommere ble utnevnt til å være folkets ledere, hjelpere og befriere. (Dom. 2: 18) De dømte ikke bare lovovertredere. De hjalp også folket til å bli kjent med Guds lov og etterleve den — de var som «fedre» for folket.

Ta for eksempel dommeren Gideon. Han var en beskjeden mann, en gårdbruker, men han var godt inne i loven. Med 300 mann som hadde en sterk tro på Gud, befridde han Israel fra midianittenes undertrykkende hånd. Deretter ledet og dømte han nasjonen i rettferdighet i 40 år — en tid da det var ro i landet. — Dommerne, kapitlene 6 til 8.

Så har vi Jefta, en utstøtt mann, som befridde Israel fra de undertrykkende ammonittene. Hans nidkjærhet for Guds sak var så stor at han på egen tilskyndelse ga det løftet at han skulle ofre den som kom ut av hans hus for å hilse ham velkommen tilbake etter seieren på slagmarken. (Dette løftet gikk ikke ut på å brenne noen bokstavelig, men å vie vedkommende til tjenesten ved Guds tabernakel.) Han hadde rett til å gjøre det som overhode for sin husstand. Det var hans egen datter, hans eneste barn, som kom ham i møte, men Jefta oppfylte trofast sitt løfte. Etterpå fortsatte han å dømme Israel i seks år, inntil sin død. — Dommerne, kapitlene 11 og 12.

Apostelen Paulus navngir en rekke av disse dommerne og sier at de «håndhevde rettferdighet». (Heb. 11: 33) Hvordan? De gjenopprettet den sanne tilbedelse, de renset nasjonen og hjalp den til å gjenvinne Guds gunst, noe som førte til fred og velstand. (Dom. 6: 28—32) De ga råd og veiledning, slik at folk kunne bringe sitt liv i harmoni med Gud og derved oppnå framgang og lykke. — Es. 1: 26.

Andre dommere i det gamle Israel var også eldste på sine hjemsteder. De tok seg av juridiske saker, men det var bare en del av deres arbeid. Mye av deres tid gikk med til å ta hånd om lokalsamfunnets interesser i harmoni med den ordning Gud hadde opprettet, idet de hadde alles velferd i tankene. De hjelp folket til å få kunnskap om loven og til å vise lydighet mot den, og det bidro til å redusere antall rettssaker. — Ordspr. 8: 15, 16.

Kongene i Israel var også dommere. Israel ba om å få ’en konge over seg til å dømme seg, som alle folkene har’. Selv om kongen hele tiden hadde ansvaret for befolkningens velferd, var selvfølgelig det å dømme i rettssaker en viktig del av hans arbeid. — 1 Sam. 8: 4, 5; 2 Krøn. 1: 9—12.

Dommens dag for menneskeheten

Apostelen Paulus sa til en tilhørerskare i Athen: «[Gud] har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.» (Ap. gj. 17: 31) Denne «mann» er Herren Jesus Kristus. Hans oppstandelse utgjør en garanti for at de døde skal bli oppreist. Paulus skrev til sin medtjener Timoteus: «Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans åpenbarelse og hans rike.» — 2 Tim. 4: 1; 1 Kor. 15: 12—19.

Jesus Kristus kan dømme hele menneskeheten, de oppstandne døde innbefattet, fordi han kjøpte hele menneskeslekten ved sitt gjenløsningsoffer. Han sa: «For liksom Faderen oppvekker de døde og gjør levende, således gjør også Sønnen levende hvem han vil. For Faderen dømmer heller ikke noen, men har gitt Sønnen hele dommen, for at alle skal ære Sønnen, liksom de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham. . . . og han har gitt ham makt til å holde dom, fordi han er en menneskesønn. Undre eder ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene, skal høre hans røst, og de skal gå ut, de som har gjort godt, til livets oppstandelse, de som har gjort ondt, til dommens oppstandelse. Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv; som jeg hører [av Faderen], så dømmer jeg, og min dom er rettferdig; for jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» — Joh. 5: 21—23, 27—30.

Ettersom Jesus var et fullkomment menneske på jorden i likhet med Adam, som forspilte livet for den menneskelige familie, er Jesus Kristus ’Menneskesønnen’. Han innehar stillingen som en nær slektning og gjenløser, forbilledlig framstilt i loven. Han kan gjenløse menneskeslekten og på den måten utfri dem av fangenskapet under synd og død, endog av graven. — 3 Mos. 25: 47—49; Rom. 5: 14.

Den 1000 år lange dommens dag vil være den dag da alle de som befinner seg i minnegravstedene, skal bli oppreist. Det innbefatter hele den gjenløste menneskehet med unntagelse av Kristi åndelige «brødre», de 144 000 som skal være konger og prester sammen med ham, og som også vil tjene som dommere på denne «dag». Grunnen til dette er at disse vil få en oppstandelse på et tidlig tidspunkt, for de har del i den «første oppstandelse», en oppstandelse til liv i himmelen. — Åpb. 20: 4—6; Fil. 3: 11.

Den alminnelige oppstandelse vil ikke bare omfatte dem som blir regnet for å være rettferdige, men også dem som til sammenligning blir kalt «urettferdige». Paulus sa at «en oppstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige». Vi behøver ikke være bekymret for de «rettferdige», men hva med de «urettferdige»? — Ap. gj. 24: 15.

De «urettferdige»

Vi trenger ikke være bekymret for de «urettferdige» heller. Når de på dommens dag blir gjort kjent med Kristi gjenløsningsoffer, må de selv avgjøre hvorvidt de skal godta det eller forkaste det. Det forhold at dommens dag er på 1000 år, viser at det da ikke bare skal avsies dommer. Den er en barmhjertig ordning. Alle de oppstandne vil ha behov for hjelp, og et av formålene med de 1000 år er å gi dem denne hjelpen.

De «urettferdige» vil trenge mer hjelp enn de «rettferdige». De fikk ikke høre om Guds foranstaltning mens de levde, eller de ga ikke akt på det gode budskap da det ble kunngjort for dem. De forhold de levde under, formet i høy grad deres innstilling. Noen var ikke engang klar over at Kristus eksisterte. Andre var så hindret av verdens press og bekymringer at det gode budskaps «sæd» ikke fikk slå ordentlig rot i deres hjerte. (Matt. 13: 18—22) Den nåværende tingenes ordning har under Satan Djevelens innflytelse «forblindet de vantros sinn, for at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde, ikke skal skinne for dem». (2 Kor. 4: 4) Disse oppstandne får ikke derved en «ny sjanse». Det vil i virkeligheten være deres første anledning til å oppnå evig liv på jorden ved å vise tro på Jesus Kristus.

De «urettferdige» vil ikke straks nå fram til fullkommenhet. Men under de langt bedre forhold på dommens dag, da jorden vil være befridd for Satan og hans demoner og den nåværende onde ordning, vil de ikke igjen bli hemmet av ytre hindringer. De vil få høre det gode budskap under disse bedre forhold og kan velge enten å godta eller å forkaste det. De som forkaster det, vil måtte dø. Deres oppstandelse vil bli en ’oppstandelse etterfulgt av en handlemåte som fører til at de får en ugunstig dom’. De som tar imot det, må fornye sitt sinn. (Rom. 12: 1, 2) Det vil ta tid å gjøre det.

De «rettferdige»

De «rettferdige» som blir oppreist til liv på jorden, vil ha en fordel. Men dommerne må også bruke tid på dem. De døde alle på grunn av at de arvet synden og dens straff døden fra det ulydige par Adam og Eva. De døde derfor alle uten å være rettferdige i seg selv. (Rom. 5: 12; 3: 23) Grunnen til at Gud betrakter dem som rettferdige, er ikke at de var fullkomne i moralsk og fysisk henseende, men at de var menn og kvinner som bevarte sin ulastelighet overfor Gud, akkurat som patriarken Job gjorde. — Job 2: 3, 9, 10; 27: 5; Jak. 5: 11.

Når de «rettferdige» kommer tilbake i oppstandelsen, uforandret hva deres personlige karakteregenskaper angår, vil følgelig heller ikke de være fri for ufullkommenhet og synd. Dette var tilfelle med de menn og kvinner som profetene Elias og Elisa og Herren Jesus Kristus og hans apostler oppreiste til liv igjen.

I betraktning av dette vil både de «rettferdige» og de «urettferdige» trenge noe mer enn bare å bli utfridd av minnegravstedene ved en oppstandelse fra de døde. De «rettferdige» trenger også å bli befridd for synd og menneskelig ufullkommenhet. Den himmelske dommer Jesus Kristus kan følgelig ikke straks erklære dem virkelig uskyldige, fullkomne og fri for fordømmende synd og på den samme dag som de blir oppreist, avsi den dom at de er verdige til å få evig liv på jorden. I sin barmhjertighet vil Gud la dem få nyte godt av Kristi gjenløsningsoffer, slik at de kan nå fram til menneskelig fullkommenhet i åndelig og fysisk henseende. Hvis de er lydige, kommer de ikke til å dø igjen. Det er grunnen til at oppstandelsen på dommens dag kalles «en bedre oppstandelse» enn den oppstandelse de som ble oppreist i bibelsk tid, fikk oppleve. — Heb. 11: 35.

De som utgjør den ’store skare’ som får overleve ødeleggelsen av denne tingenes ordning, vil befinne seg i en lignende situasjon. (Åpb. 7: 9, 10, 13—15) Den nedarvede synd vil fortsatt henge ved dem, selv om de har gjort gode framskritt når det gjelder å ikle seg den nye personlighet. (Ef. 4: 22—24) De befinner seg på veien til livet, og de må fortsette å gå på den under de himmelske dommeres barmhjertige ledelse og omsorg inntil disse dommerne fullstendig har befridd dem for synd og svakheter og for deres døende tilstand.

Kommer du til å være der?

Det er følgelig ingen grunn til å frykte for den tusenårige dommens dag. Den er noe vi kan se fram til av hele vårt hjerte. Tenk på hvilken opplevelse det må være å få leve da og kunne ønske dine kjære velkommen tilbake og vite at de har utsikter til å få leve under slike forhold at de virkelig vil ønske å leve for bestandig!

Det spørsmål hver enkelt av oss er stilt overfor i dag, er: Kommer jeg til å være der for å ønske slektninger og venner velkommen tilbake i oppstandelsen? For nå har vi vår mulighet til å vinne liv. Vi kjenner til Guds ordning ved hans rike under Kristus, han som skal være Dommer i de 1000 år. Hvis vi holder fast ved sannheten, lærer mer om Gud og hans gode hensikter med oss og gjør sannheten til vår levemåte, kan vi få overleve. — Sef. 2: 2, 3.

Selv om vi skulle dø mens vi tjener Gud i den korte tiden som er igjen av denne tingenes ordning, kan vi tillitsfullt se fram til en tidlig oppstandelse. Derfor blir spørsmålet: Kommer jeg til å være der? Det avhenger i høy grad av oss selv, for Gud holder nå denne muligheten fram for oss. — Joh. 11: 25, 26.